En oppdatering

Jeg håper mange tar seg tid til å lese artikkelserien om saligprisningene. Flere har gitt tilbakemeldinger om at den har betydd noe helt spesielt for dem. Det er gjerne mennesker som opplever store utfordringer i livet.

Det har kostet mye for meg personlig å oversette den. Alt går mye saktere for meg, på grunn av alle smertene. I går klarte jeg ikke å oversette alt, og måtte dele jobben på to dager.

Dette er sårbare dager. Så mange tårer. Jeg har fått beskjed av nevrologen og annet helsepersonell at jeg skal trene mye, gå turer, gjøre det som er lystbetont, fortsette arbeidet med skrivingen og undervisningen. Jeg gleder meg til å besøke menigheter landet rundt til høsten. Å fortsette tjenesten for Jesus betyr alt for meg.

Lyrikeren Sten Mehren døde nylig, 82 år gammel. Han hadde Parkinsons, som meg og skrev et dikt om det som setter ord på dette som ikke jeg kan:

Jeg er syk, redd, ute av stand til å gå.
Og plutselig føler jeg at sjelen er
en gnist som kan flamme opp og slukne.
Forvirret, kastet gjennom tid og rom
i svimle tankesprang som dette.
Hva kommer før begynnelsen
hva kommer etter alle tider?
Hva finnes bortenfor det borteste
og innenfor det innerste?

Hva er det med ord hvor jeg kan være 
Meg. Finnes det. Jeg får aldri nok
av livet. Jeg vil være meg.
Jeg vil ikke inn i labyrintene
Av sjelevandring. Jeg vil ikke
miste sjelen i et tomt nirvana.
Jeg får aldri nok. Jeg vil drømme
at jeg løper helt til verdens ende.
Etter mer. Jeg vil leve, leve, leve.

Akkurat slik har jeg det nå. Jeg gjør Mehrens ord til mine.

Søndag taler jeg i Brumunddal baptistmenighet. Så står bønneseminar i Groruddalen for tur, arrangert av Den norske kirke, Råde frikirke, Os misjonsmenighet, Gyland baptistmenighet, Fredrikstad baptistmenighet, Misjonssambandet Hamar, Bergen baptistmenighet, Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad, Frikirken Skien, for å nevne noe. For å sitere Mehren: Jeg vil leve, leve, leve - til tross for smertene, ustøheten, slitenheten.