De kommende tre ukene blir spennende

Nattverdbordet var dekket og møtesalen var nesten fullsatt under gudstjenesten i Baptistkirken på Otta i går formiddag. Jeg hadde gleden av å tale om Jokebed, mor til Moses, og de uredde jordmødrene som sto opp mot det tyranniske og undertrykkende regimet til Farao, onde krefter som var rede til å ta livet av den kommende generasjon. Det har vært den ondes strategi fra begynnelsen av. Nå er Gud i ferd med å reise opp en ny generasjon av bedende ungdommer i Norge, og de trenger åndelige mødre og fedre som vil kjempe for dem og gi videre til den kommende generasjon det de selv har fått fra Gud. Det var så godt å dele Guds ord med en så lydhør forsamling.

De kommende tre ukene blir både spennende og utfordrende!

Da skal jeg under legetilsyn prøve ut Parkinson-medisin. Jeg har prøvd disse medisinene tidligere. Resultatet ble at jeg fikk blodtrykksfall og måtte slutte med dem. Nå skal blodtrykksmedisinen reduseres, og så får vi se hvordan det går. Jeg har også prøvd en annen parkinsonmedisin og da fikk jeg en kraftig allergisk reaksjon. Kan dere be om at det lykkes denne gangen. Be særlig om at jeg må slippe å bli svimmel. Dette er et forsøk på å bedre situasjonen for meg. Smertenivået har aldri vært så høyt som nå.

Jeg skal prøve å skrive noe til blogg og Facebook daglig, men det kan hende at jeg ikke klarer å publisere så jevnlig disse tre ukene.

Søndag taler jeg i Toten frikirke.
 

Sannhets erkjennelse

De siste månedene, og særlig de siste ukene, har jeg kommet frem til en djupere erkjennelse av hvordan ytre faktorer som stress og andre påkjenninger påvirker og forverrer helsetilstanden min. Dette er ikke ukjent for de som har Parkinson. Derfor må jeg bli enda flinkere til å ta vare på meg selv, og ikke så lett la meg påvirke av ytre faktorer som skaper indre stress. Jeg har derfor tatt noen nye personlige valg som skjermer meg mer, og frigjør tid til kontemplasjon og bønn. I går ble jeg for eksempel løst fra en avtale jeg hadde, og som har tynget meg veldig og skapt mye dårlig samvittighet. En raus venn løste meg fra denne avtalen og satte meg fri. Uten bebreidelser. Det var så befriende. Jeg har holdt på med et skrivearbeid, og forsøkt å være pliktoppfyllende, vel vitende om at jeg aldri ville klare å komme i mål med dette bokprosjektet. Men jeg har også vært så redd for å skuffe og skape problemer for de dette gjaldt. Takk, Erling og Solveig! Dere viser i praksis sant kristent sinnelag og liv.

Så er jeg i ferd med å avslutte et annet svært krevende oppdrag, som har krevd så mye tid og så mange krefter. 

Jeg holder på med å lære meg et ord fastlegen lærte meg for en tid tilbake og hva dette ordet betyr i praksis: selvivaretagelse!

Smak på det ordet. 

Så må jeg øve meg med å leve med sorgen over de fysiske begrensningene sykdomssituasjonen min medfører. Og finne lyspunktene. De er der de også, selv om jeg er veldig sliten av smerter, spasmer, høyt blodtrykk, med mer.

Skrivearbeidet fortsetter med en finger, jeg taler hvor jeg blir invitert, jeg ber for ulike behov og tilbringer tid i stillhet og kontemplasjon. Så skal jeg øve meg i å holde meg unna stress, konflikter, og andre faktorer som gjør helsen min verre. Det er det nemlig ikke verdt.

De vandrer i lyset fra Ditt ansikt

Under Laudes i morgentimene i dag ba jeg Salme 89, og merket meg disse ordene: "Salig er det folket som kan rope med jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.

Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred. 

Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.

Verdens Parkinsonsdag

I dag er det Verdens Parkinsonsdag. Jeg er en av 5000-10.000 som har denne diagnosen i Norge. Det er nærmere 500 som får Parkinson årlig. Selv fikk jeg min diagnose i 2017, men jeg har nok levd med sykdommen en ti før det. Det er en snikende sykdom, som ikke bare rammer nervesystemet i kroppen og gjør at du skjelver. Den er inngripende på så mange områder. I mitt tilfelle må jeg leve med mye smerter, stivhet i kroppen, ustøhet og den har sakte utviklet seg til at jeg i dag ofte må ha hjelp til å kle på meg og jeg klarer ikke lenger å lage maten min selv. Dagene er forskjellige, særlig tiden om morgenen er tøff, da den kroppslige stivheten er størst. Det betyr at jeg ikke lenger klarer å stå rett opp fra senga. Så ting tar tid. I tillegg blir jeg oftere sliten, blir lei meg, gråter lettere, og kan bli fortvilet og redd. Flere ting skremmer meg. 

Men jeg er et Guds barn, som gleder meg over å få leve i Guds nærvær, fortsatt få tjene med de nådegaver Gud har gitt meg, for Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall og så lenge Han gir meg krefter fortsetter jeg med det jeg liker aller best: forkynne Guds ord. 

I all min kroppslige skrøpelighet vil jeg tjene Ham som min sjel elsker så lenge jeg lever. 

Takk til alle som viser meg vennlighet og som ber for meg.

Avmakt og lengsel

 Avmakt. Det har jeg kjent på de siste dagene, særlig om nettene. Det og fortvilelse ispedd litt frykt. Det handler om at jeg har problemer med å snu meg i senga. Høyrearmen vil ikke være med. Det går helt greit å bruke den til å styre et bilratt, og til andre ting, men jeg får den ikke helt med meg når jeg skal snu meg i senga. Jeg forstår godt om du ikke helt forstår hva jeg snakker om, for jeg tror nesten du må ha prøvd det før du kan si hvordan det oppleves. Og det finnes virkelig større problemer i verden. Men i min verden, er dette utfordrende. Man blir litt desperat når man får problemer med å snu seg i senga, for det må jeg gjøre mange, mange ganger om natta. Og jeg vil helst ikke bry noen. Parkinsons er litt av en sorgprosess.

Det er ikke så lett å sette ord på denne sorgen, men takket være Martin Lönnebo, har jeg lært å be med åpne hender. Biskop Martin, Guds venn, har til og med formulert en bønn om dette. I det jeg former begge hendene mine som en skål, ber jeg:

'Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har er min lengsel.'

Ikke mer en det.

Så får Gud fylle dem etter som behovet er.

Det er en øvelse i å ikke gjøre noe som helst.

'Tomme hender,' skriver Lönnebo 'er det beste tegnet for tro. Tro er nåde... De tomme hendene er et bilde på den radikale åpenheten...'

Så jeg har åpnet hendene mine og laget en bønneskål av dem som jeg holder opp for Gud. Det er min trosøvelse midt i avmakten.

En plass nære Gud

Det hender Parkinsons-sykdommen gjør meg så sliten at jeg ikke klarer å samle tankene og da kan det bli vanskelig å lese og be.  Da hjelper ikonene meg til å feste blikket og konsentrere meg. Så jeg er glad det finnes hellige bilder. Da kan jeg be med dem. Merk deg hvordan jeg ordlegger meg. Jeg verken ber til eller tilber ikoner, men jeg ber med dem.

La meg forklare hvordan det fungerer:

Fredag 17.juli feiret vi minnet om en av våre fremste ikonmalere gjennom tidene: Andreij Rublev. Hans mest berømte ikon er hans 'treenighetsikon', med de tre englene vi leser om i 1.Mosebok 18 som besøker Abraham i Mamres terebintelund. De er samlet rundt et bord.

Vi er så heldige å ha en gjengivelse av dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Selv om jeg ikke har vært i stand til å besøke bønnekapellet vårt på flere måneder, har dette blendende vakre ikonet vært hos meg i form av et indre bilde. Det er mye som kan sies om dette ikonet, men i denne anledning skal jeg bare nevne en. Det kan godt hende jeg vender tilbake til andre ting jeg har sett når jeg jeg har betraktet dette ikonet i bønn.

Ser du den ledige plassen ved bordet?

I bønn har jeg sett for meg at denne ledige plassen er til meg.

Her kan jeg sette meg.

Og lytte til samtalen mellom Treenigheten. Eller til stillheten - den skapende stillheten mellom dem.

Det er godt å sitte der. Være taus. Bare lytte og hvile. Det er alt jeg trenger akkurat nå.

Andreij Rublevs (ca 1360-1430) liv var sterkt preget av av det djupe ønsket han hadde om å formidle en fornemmelse av det indre samfunnet mellom Gud som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det var i det berømte Treenighetsklosteret utenfor Moskva, der Andreij Rugblev levde store deler av sitt liv, at han malt dette som skulle bli et av verdens mest kjente ikoner.

Nå kan jeg og alle som besøker Kristi himmelfartskapellet glede oss over Sven Aasmundtveits gjengivelse av Rublev's Treenighetsikon, sammen med ikonet av Maria, Ømhetens mor, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Disse to ikonene, sammen med et ikon  som Kristi himmelfart, også det malt av Aasmunttveir, er grunn alene til å besøke Kristi himmelfartskapellet.

En ny fase?

Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg liker det, men jeg skal prøve litt til! Som pasjonert tea-drikker, og ikke en hvilken som helst tea, så er det en prøvelse å drikke kaffe. Men jeg har fått anbefalt å drikke Cappuccino, fordi den har kanel som strø på toppen, og kanel demper kvalme. Og det gjør den. Det sier vel noe om kaffen. Og kanelen. Dufter godt gjør det.

Intens kvalme har jeg slitt med i månedsvis nå. På grunn av Parkinsons kan jeg ikke bruke kvalmestillne legemidler, da det ikke lar seg kombinere med medsinen jeg tar mot Parkisons. Det vil si: det finnes et legemiddel som atår igjen, som en mulighet, men den har en vanlig bivirkning, de som bruker den har lett for å besvime! Vel, da lever jeg med kvalmen.

De siste ukene har jeg opplevd en forverring av min Parkinson. Jeg er redd den er i ferd med å bevege seg inn i en ny fase med mer skjelvinger. Det er i høyre side av kroppen som jeg merker det mest. I tillegg til skjelvingene i høyre arm, begynner jeg å merke det i muskulaturen i samme arm. Den visner bort. Til tider er det slitsomt. I går fikk jeg også tilbake smertene i venstre hånd. De kan være bokså intense. Sårhelingen etter bypassoperasjonen går heldigvis rette veien.

Hva skal jeg så gjøre? Hva kan jeg gjøre? Med Parkinson: ingen ting.

Men jeg kan gjøre noe med mitt sinn!

Det som gir meg håp og inspirasjon i disse hverdagene er:

* morgenlyset
* fuglesangen
* hverdagsvennlighet
* familien min
* venner
* hunden vår

Men først og fremst gleder jeg over dette: Guds nærvær. Det stillferdige nærværet.

Og så øver jeg meg på å leve i lyset av den strålende påskedagen. Lyset fra den tomme graven. Det er særlig et ord jeg lever av og på:

'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' Apg 2,24

Jeg kjenner på en djup takknemlighet over å få være i live.

En nedtur

Sammen med 'Kompis', kosehunden til Poirot, tok vår Wheaten Terrier, oppgaven med å passe huset vårt på ramme alvor da vi dro til Lillehammer sykehus for å møte min Parkinsons-sykepleier i dag. Jeg har fått en forklaring på de økte og sterke smertene jeg opplever for tiden. Det kan skyldes dystoni, som er smertefulle kramper. De kan derimot ikke helt utelukke angina, som jeg også har, og skal derfor utredes nærmere for det. Jeg skal forsøke å øke mengden medisin jeg tar for Parkinsons, i håp at det kan lette på smertene. Om det skyldes angina, må jeg kanskje blokke på nytt. Jeg har gjort det åtte ganger.

Dessverre kan jeg ikke ta i bruk en annen type Parkinsons-medisn i tillegg til den jeg tar. Det var en nedtur.

Derfor er jeg takknemlig for fortsatt forbønn. Jeg pleier å si at jeg lever av forbønn. Det er ingen tvil i min sjel at jeg holdes oppe av de helliges forbønner.

Etter endt oppdrag med å passe huset, la Poirot og Kompis seg ned igjen for å ta middagsluren. Når man er 13 år så har man lov til å ta seg en blund, selv om man vokter huset aldri så mye!

Å gå til myrraberget

I går mens jeg ba ble jeg minnet om noe jeg skrev 22.november 2006. Det handlet om noe jeg hadde lest i Høysangen, og som dere vet har nettopp Høysangen vært den bibelboken jeg har levd i dette året. Jeg tror faktisk det var Herren som minnet meg om denne teksten. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra nevrologen min, og beskjeden derfra var ikke særlig oppløftende. Da med ett kom teksten fra Høy 4,6, hvor det står:

'Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse.' (1978/85).

Også den gangen leste jeg Salomos Høysang. Her er hva jeg skrev den gangen:

'I kapittel to sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget.      

Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset. Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker beslutsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11,29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."

Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først nå hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.'

Høyst personlig

Disse to personlige eiendelene betyr mye for meg for tiden. Gripekorset mitt og den lille bønnesnoren. Så sterke smerter som jeg har nå, har jeg ikke hatt siden jeg fikk Parkinsons. Smertene kommer særlig mot natten, og tar nesten pusten fra meg. Det er ingen ting som lindrer dem. Når smertene tar skikkelig tak griper jeg bokstavelig om korset. Ikke fordi dette trekorset, laget av kristne i Betlehem, har noen som helst magisk kraft. Det er bare en trebit av et Oliventre. Men for meg personlig er det et sterkt symbol: jeg klynger meg til korset. Overfor makter og myndigheter bekjenner jeg at jeg tror på realitetene i Jesu Kristi kors.

Bønnesnoren hjelper meg til å konsentrere meg når jeg ber Jesusbønnen, den bønnen som følger meg gjennom hele dagen, og i våkne stunder om natten. Jeg har flere slike bønnesnorer, en av dem er laget av munker på Athos. Men denne lille bnnesnren min har jeg fått av min datter og svigersønn, og er akkurat passe til å ha med seg da jeg skal forsøke å sove.

Av og til trenger jeg noe konkret å holde i. Troen kan lett bli abstrakt. Særllig på dager med mye smerter og fortvilelse.

Fredag denne uken skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Det ser jeg frem til. Det skal bli spennende. Håpet er at jeg kan litt lindring for smertene.

Denne uken fikk jeg en personlig melding fra en av mine Facebook-venner. Vedkommende følte trang til å fortelle jeg at han hadde slettet meg som Facebook-venn. Det må være helt greit. Begrunnelsen var at han syntes jeg fylte profilen min med altfor mye negativitet. Han ville bare ha det som var positivt. Jeg svarte ikke på det. Jeg synes vel ikke jeg skriver om så mye negativt.

Men jeg vil være bånn ærlig med levd liv. Med tankene mine. Med kampene mine. Med tvil og med tro. Med spørsmålene, og med undringen. Er det flere som ikke liker dette, og som blir provoserte av det jeg forteller om meg selv og min vandring med Herren, så er det helt greit om du sletter meg som Facebook-venn. No hard feelings. Men du er også velkommen til å slå lag med meg. Jeg kommer til å fortsette å fortelle om både gode og dårlige dager. Så lenge jeg klarer å skrive.

Jeg ber om å få bære med meg et lys i en skrøpelig kropp. Nå gleder jeg meg til å preke på gudstjenesten i Toten frikirke på søndag og i Hamarkirken neste søndag. To gode lutherske menigheter som jeg setter stor pris på. Jeg trives godt blant lutheranere. Og så håper jeg på mange henvendelser fra menigheter med spørsmål fra menigheter om seminarer, gudstjenester og møter i 2020. Jeg vil så gjerne få holde på med dette så lenge kroppen holder. Sykdommen skal ikke få ta fra meg kallet. Så er det noen som vil ha besøk av May Sissel og meg neste år er det bare å ta kontakt.

Begynner med studier i kirkehistorie

Da har jeg bestemt meg for hva jeg skal bruke mørke vinterkvelder til: jeg vil fordjupe meg i den tidlige kirkens teologi og historie, gjennom nettbaserte studier ved Sattler College i Boston, USA. Ved siden av skal jeg skrive bok, holde seminarer og preke. Noe må jeg gjøre for å holde de sterke smertene på grunn av Patkinsons på avstand. Vekselsbruken mellom studier, skrivearbeid, taleoppdrag og fysikalsk hjelp og mye hvile gjør meg godt og holder meg oppe,

Studiene tar blant annet for seg de før-nikenske kirkefedrene, og tar for seg emner som: Forståelsen av begrepet frelse, borgerskapet i Guds rike, livet i den tidlige kirken, Guds rike-bevegelsen gjennom kirkehistorien, hvordan Bibelen ble til og hvilket forhold de første kristne hadde til den, de første kristnes forståelse av nåde, nattverd og dåp - bare for å nevne noe. Dette er grundige studier i det historiske kildematerialet.

Sattler Collage ble grunnlagt på en bibelsk visjon om kristent disippelskap, og har fått navnet sitt fra den kristne martyren Michael Sattler som levde på 1500-tallet. Han var en av lederne for den tidlige anabaptistiske bevegelsen. Sattler var lærd. Han behersket hebraisk, gresk og latin. Lærerne ved Sattler College har bakgrunn fra kjente amerikanske universitet som Harvard og Stanford.

Et liv i sårbarhet

Parkinsons er noe langt mer enn at man er stiv i kroppen, og skjelver, er ustø og har smerter. Det innebærer også en sårbarhet. Gjennom min egen sårbarhet har jeg fått nye øyne å se med.

Hver av oss bærer på vår egen historie. Vårt eget mørke. Vår egen redsel. Tap. Ensomhet. Jeg er blitt mye mer forsiktig med å ha så sterke meninger om andres liv. Vi kjenner ikke deres kamper. De lange nettene. Nederlagene.

Derfor vil jeg lytte mer. Være stille. Mindre bombastisk. Spørre mer. Ikke komme med lettvinte og raske svar. Holde en hånd. Tørke en tåre.

For jeg trenger det samme.
Noen som ser meg.
Er min venn.
Holder min hånd.
Tørker mine tårer.

I går leste jeg på nytt Jesu ord i Matt 25, om å se Jesus i de fremmede, de sultne, de tørste, de syke, de fengslede. Det er veldig radikale ord.

'Når så vi deg syk,' er et av spørsmålene som stilles. Da svarer Jesus: 'Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'

Vil du gjøre noe for Jesus? Ha omsorg med mennesker som er syke.

En av de tingene jeg er blitt så var for på grunn av Parkinsons er høye lyder og sinte, strenge stemmer. Da kan jeg bli redd. Slik var det ikke før. Men nå reagerer jeg på hardhet. På de som vil andre vondt, men også på de som tviholder på at de har rett. På den andre siden blir jeg så rørt av raushet, omsorg, ømhet.

Tro om det ikke er rausheten, omsorgen og ømheten som forandrer et menneskeliv, ikke rettroenheten?

Skjønnheten skal frelse verden, sa Dostojevskij.

En kløne og en helgen

I går skulle jeg ha to kurver jordbær oppi hver sin plastpose. Det er ikke så lett når høyre arm skjelver, og du nesten ikke har krefter til å løfte dem. Verre blir det når du skal forsøke å knyte igjen plastposen. Særlig når andre står der og ser på at du strever.

Da føler du deg liten.

Liten føler du deg også når du oppdager at du har kneppet skjorta feil, og du oppdager restene av frokosten på både den og buksen din.

Så kommer du hjem, og skal stusse skjegget, og så klarer du ikke lenger å bruke saksen.

Da kommer tårene.

Mange av dem.

I dag kommer hellige Paisios meg til hjelp. Les teksten på bildet!

Jeg må bli flinkere til å takke Gud for alle ting - også de vanskeligste.

Jeg klarer fremdeles å komme meg til butikken!
Jeg klarer fremdeles å spise selv.
Jeg klarer fremdeles å kle på meg selv, selv om skjorta er skakk.
Og jeg lever.

Alt er en gave.

Alt er nåde.

Om å få være Guds venn

Tirsdag holdt jeg min siste preken på denne siden av sommeren. Etter planen går det 60 dager før jeg skal i ilden igjen. Tirsdag talte jeg i en lokal misjonsforening tilhørende Misjonssambandet - som ble stiftet i 1944. Neste gang jeg skal tale, med mindre det kommer uforutsette ting, er i Kragerø, 24.-25. august. Der har en god venn, Jon Vestøl, fått til et samarbeide mellom Den norske kirke, Metodistkirken, pinsemenigheten, Frikirken og Baptistkirken. Det gleder jeg meg veldig til. Hvilket privilegium!

Hva skal jeg bruke de 60 dagene til?

Først og fremst dette: søke Guds ansikt, ikke Hans hender. Være der for Hans skyld, ikke min egen.

Jeg er inne i en ganske tøff fase med hensyn til mine kroppslige plager. Det er mer intense smerter enn det har vært, og det er noen flere utfordringer knyttet til hverdagene. Høyrehånden er så stiv og så kraftløs at jeg f.eks ikke klarer å holde en saks, langt mindre bruke den, og det er vanskelig å kle på seg. Litt avhengig av dagsformen er det også vanskelig å komme seg ut av senga, og klare å stå.

Jeg innrømmer at dette er tøft, og at jeg av og til blir redd og mister motet.

Hva jeg er redd for? Å miste flere funksjoner, bli enda mer avhengig av hjelp.

Men jeg har tenkt mye på en mann jeg ble kjent med for mange år siden. En Vineyard-pastor ved navn Brent Rue. En tid før han døde var han opptatt av en ting: Å pleie vennskapet med Gud. Brent studerte Abrahams liv. Abraham ble som kjent kalt Guds venn.

Kan man bli noe mer - eller større?

Ikke som jeg kjenner til.

Ordet jeg har valgt for disse seksti dagene er dette: 'Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, VANDRE FOR MITT ÅSYN.' (1.Mos 17,1)

Disse seksti dagene vil jeg være sammen med Herren, pleie vennskapet, fordjupe det. Være stille, overgitt. Skue Hans skjønnhet.

Så har jeg en bønn om å få fortsette tjenesten. Så lenge jeg kan. Jeg vet jo at med Parkinsons går det bare en vei. Jeg kommer til å bli dårligere, og en dag vil det si stopp, da kroppen ikke vil eller kan mer. Men inntil så skjer vil jeg fortsette å kjempe, slå tilbake, be og forkynne Guds ord - så lenge noen menigheter vil ha meg og inviterer meg!

Så er jeg selvsagt åpen for at Gud kan helbrede meg. Men om det ikke skjer, ber jeg om å få være tro mot kallet Gud har gitt meg.

Jeg ønsker først og fremst å få være dette: Guds venn.

Billedtekst: Bildet ble tatt på turen over Dovrefjell til bønnekonferansen i Trondheim. Foto: May Sissel Hansen

Trondheim, Kragerø og litt til

I går talte jeg om 'Når Guds vennskap hvilte over mitt telt,' i pinsemenigheten på Lena. Det var en god opplevelse. Så godt å tale der. Åpent. Til helgen reiser vi til Trondheim, hvor vi skal delta i 'Sammen for Hans ansikt', som er en del av et europeisk bønneinitiativ, som har fått navner: 'Europe's Wells.' Tanken bak det hele er å be Gud gjenåpne de gamle vekkelsesbrønnene, og i norsk kristenhistorie er jo Trondheim Norges 'kristenhovedstad'. May Sissel og jeg gleder oss veldig til å være med på dette i Trondheim. Gud har lagt Trondheim på mitt lenge, og jeg har kjent på at May Sissel og jeg skulle til Trondheim i år for å be, lenge før jeg fikk en invitasjon til å tale på avslutningsgudstjenesten i Trondheim misjonskirke søndag.

Bak arrangementet i Trondheim står Bønneuka i Trondheim, 24/7 Trondheim, kirker i byen, i samarbeide med Nasjonalt bønneråd, Nordic Harvest Mission og Ungdom i oppdrag. Det er samlinger i Trondheim misjonskirke lørdag kl.12.-16. og 19, og søndag kl.11. Møtene er åpne for alle som vil være med å be.

Etter Trondheim går May Sissel og jeg inn i en stille periode hva møter angår. Det neste større møtearrangmentet er ikke før enn 24.-25 august i Kragerø. Der har alle menighetene gått sammen om å arrangere seminar og gudstjeneste, hvor jeg skal tale og undervise begge dagene. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet over at hele Guds familie kommer sammen og at vi får være med på dette.

Ellers er ikke dagene så gode for tiden. Mr. Parkinsons er en nådeløs herre. Nå sliter jeg mye med kvalme og sterke smerter på grunn av at nakken blir så stiv innimellom, og på grunn av parkinsonsmedisiner, kan jeg ikke ta kvalmedempende medisiner. Jeg innrømmer at jeg blir motløs innimellom, og at det er mye tårer nå. Livet  er rett og slett slitsomt i perioder.

Men jeg tjener ikke herr Parkinsons. Jeg har Jesus som Herre. Han er større enn Parkisons.

Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg. Be gjerne for nakken og at Gud bevarer meg for motløsheten. Og ta snille May Sissel med dere i deres bønner. Jeg klarer meg ikke uten henne. Da stanser denne tjenesten opp.

Foto: Harald Willard/Fine Art

Jeg er elsket!

I går rotet jeg det til for meg. Jeg oppdaget det ikke før jeg var på sykehuset. Nok en gang hadde jeg klart å kneppe skjorta feil. Litt pinlig. Jeg fortalte legen det i det jeg satte meg i undersøkelsesstolen. Hun viste raushet og sa hun hadde sett verre ting enn en skakk skjorte.

Å kneppe knapper er en av mine daglige utfordringer. Som oftest går det bra, men ikke alltid.

Å miste grepet om hverdagslige ting gjør meg sårbar. Skjør. For det handler ikke bare om å kneppe knapper. Jeg tenker på alle disse små tingene som jeg har tatt som selvfølgeligheter, men som er små gaver. Skulle ønske jeg hadde vært mer oppmerksom på disse små hverdagsunder og vist større takknemlighet for dem når jeg var frisk.

Jeg er så heldig at jeg har fått timer hos en fysioterapeut som er spesialist på nevrologiske sykdommer. Etter to utredningstimer hadde jeg min første ordinære time i går. Det var en sterk opplevelse av å bli sett! Å få troen tilbake på at det kan gjøres noe for å redde en hånd som er i ferd med å visne. Massasje i den ene foten gjorde meg med ett litt stødigere en liten stund..

'Vet du hvem du er?,' sa jeg til den kvinnelige fysioterapeuten.

'Du er en håpsformidler!'

Jeg trenger de!

Hun smilte og takket.

I dag skal jeg til min manuel-terapeut som hjelper meg med lungene mine. Uten hans hjelp ville jeg lettere få lungebetennelser.

Selv om jeg roter med kneppingen av skjorta, søler med maten, skjanger av og til som en full mann, vil falle om jeg står for lenge, gråter, blir fortvilet - så er jeg mer enn dette!

Jeg er først og fremst dette:

Jeg er elsket av Gud.
Det er stort.

Og det selv om jeg roter det til for meg.

Den internasjonale Parkinsons-dagen

Det er dager for alt. I går var det den internasjonale Parkinsons-dagen. Den er verd å markeres for å få større fokus på forskning for om mulig å finne en kur mot denne progressive og uhelbredelige sykdommen.

Jeg har valgt å være åpen om min sykdom fra dag en. Hvorfor skulle jeg skjule at jeg er syk? Jeg gjør det for å være en støtte for andre som sliter med synlige og 'usynlige' lidelser, være en medvandrer.

Mr Parkinson er slett intet hyggelig bekjentskap. Han fratar meg bevegelighet, gjør meg ustø, skjelvende, begrenser min frihet, gjør meg redd til tider, sårbar, gjør meg frustrert over at jeg ikke lenger klarer mange hverdagslige ting, som av og til å kneppe en skjorte eller få på meg jakka eller knyte en skolisse.

Av og til gjør Mr Parkinson meg motløs, men mest fortvilet.

Men han har ikke klart å ta fra meg motet og livsgleden. Jeg håper ikke han klarer det.

Derfor fortsetter jeg å bekjempe ham. Blant annet med at jeg fortsetter å skrive, selv om ikke lenger kan skrive på 'vanlig måte', for håndskriften er borte for alltid. Jeg er lei meg for at jeg ikke lenger kan skrive notater. Og jeg bekjemper ham ved å fortsette å preke og undervise.

Du kan hjelpe meg med å bekjempe Mr Parkisons ved å invitere meg til å preke og ha seminar i din menighet. Jeg har tenkt å holde ut så lenge jeg kan! Det er en del ledige datoer i høst og til neste vår.

For meg er Gud blitt større, ikke mindre, siden jeg fikk Parkinsons. Mysteriet er blitt større, og forstår Emil Gustafson bedre, han som beskrev Gud på denne måten: Han heter Underlig.

Jo, Han er under også.

Jeg tror absolutt Han kan helbrede. Men jeg stresser ikke lenger med det. Jeg har lagt mitt liv i Herrens hender. Og der akter jeg å bli værende.

Men Gud er Underlig. Hvem kan forstå Ham fullt ut og kjenne Hans veier?

Livsordet mitt er blitt dette:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve for meg er Kristus, og å dø er en vinning.' (Fil 1,20-21)

Nei, jeg er ikke der at jeg kan si alt dette, jeg er underveis og under opplæring. Ha tolmodighet med meg.

Lykkelig uvitende

Facebook forteller meg at dette bildet er tatt for syv år siden, en vakker vårdag på stabburstrappa ved Kristi himmelfartskapellet. Jeg er på tur med May Sissel og jeg er lykkelig uvitende om at Parkinsons syv år senere skulle begrense og til og med sette en stopper for mange av turene våre i skog og mark og på fjellet.

Jeg er glad for at jeg ikke visste noe om dette for syv år siden, og jeg er glad for at jeg ikke vet noe om det som skjer syv år frem i tid. I august har jeg vært sammen med denne vakre og flotte damen i 41 år.

Det har vært vidunderlige år. Spennende år. Utfordrende år. I forrige uke kom en ny nedtur. Jeg klarte ikke å kneppe igjen skjorta mi. Måtte ha hjelp av hjemmesykepleier. I dag måtte May Sissel hjelpe meg. Tidlig om morgenen er fingrene for stive. Jeg blir frustrert og lei meg.

Nyt dagene, venner! Nyt turene. Ta ingen ting for gitt. Ikke kona di heller! Bruk tid sammen. Livet er kort. Ta vare på vennskap.

En strofe fra en salme av Lina Sandell er med meg disse dagene:

"Alt jo hvilar i min Faders hender...."

Et vemodig punktum

Jeg vet ikke når jeg skrev mine første bokstaver, men jeg har levd i 60 år.  Kanskje var jeg fem-seks. Derfor er det vemodig når man ikke lenger er i stand til å skrive. Jeg forstår ikke lenger hva jeg selv skriver. Hånda skjelver for mye.

Jeg tenker derfor - med mindre noe helt spesielt skjer - at dette er noe av det siste, om ikke det siste jeg skriver, for hånd. På lappen står det:

"Gud velsigne alle mine lesere. Takk til alle som er innom bloggen. Gud er trofast. La Herren skrive din historie."

På dager som dette kjenner man seg ekstra liten. Parkinsons er ikke bare en nevrologisk sykdom. Den staves også s-o-r-g og t-a-p.

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?