Tilbedelse i avmakt

Torsdag så jeg nevrologen min. I knappe 20 minutter. Det er måneder siden sist vi så hverandre. Iløpet av disse 20 minuttene får jeg vite ting jeg helst skulle vært foruten. Det kommer ikke som noen overraskelse. Parkinsons-sykdommen min har forverret seg. Medisinene nevrologen foreslår vet jeg at jeg ikke kan bruke. Det dreier seg om et medisinplaster. Jeg reagerer allergisk mot plasteret. Andre omstendigheter gjør at det heller ikke er aktuelt med en deep brain-operasjon, hvor de setter elektroder i hjernen. Jeg har allerede prøvd to medisiner mot Parkinson. De gjorde meg verre. Nevrologen foreslår opphold på et opphold på et rekreasjonssted. Jeg har prøvd det før. Det ble en voldsom følelsesmessig nedtur. 

Alt dette på 20 minutter. Inntrykkene er sterke. Det er ikke bare Parkinson som gjør at jeg skjelver når jeg går en lang sykehuskorridor. Tårene renner. Jeg etterlates alene med følelsene mine. 

Der og da bestemmer jeg meg: jeg vil fortsette å tilbe!

Det er mitt overordnede kall. Fremfor alt annet.

Det er ingen heltemodig avgjørelse. Den er foretatt i avmakt og skrøpellighet.

Disse ordene fra Fil 1,20 er blitt mitt personlige vitnesbyrd og min inderlige bønn:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som allltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø."

Avmakt og lengsel

 Avmakt. Det har jeg kjent på de siste dagene, særlig om nettene. Det og fortvilelse ispedd litt frykt. Det handler om at jeg har problemer med å snu meg i senga. Høyrearmen vil ikke være med. Det går helt greit å bruke den til å styre et bilratt, og til andre ting, men jeg får den ikke helt med meg når jeg skal snu meg i senga. Jeg forstår godt om du ikke helt forstår hva jeg snakker om, for jeg tror nesten du må ha prøvd det før du kan si hvordan det oppleves. Og det finnes virkelig større problemer i verden. Men i min verden, er dette utfordrende. Man blir litt desperat når man får problemer med å snu seg i senga, for det må jeg gjøre mange, mange ganger om natta. Og jeg vil helst ikke bry noen. Parkinsons er litt av en sorgprosess.

Det er ikke så lett å sette ord på denne sorgen, men takket være Martin Lönnebo, har jeg lært å be med åpne hender. Biskop Martin, Guds venn, har til og med formulert en bønn om dette. I det jeg former begge hendene mine som en skål, ber jeg:

'Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har er min lengsel.'

Ikke mer en det.

Så får Gud fylle dem etter som behovet er.

Det er en øvelse i å ikke gjøre noe som helst.

'Tomme hender,' skriver Lönnebo 'er det beste tegnet for tro. Tro er nåde... De tomme hendene er et bilde på den radikale åpenheten...'

Så jeg har åpnet hendene mine og laget en bønneskål av dem som jeg holder opp for Gud. Det er min trosøvelse midt i avmakten.