Gud er den store veveren

 "Må vevernes Herre hjelpe deg til å holde ut, nå og alltid. Må han gjøre det dag og natt, i glede og i sorg, i svakhet og i styrke, helt til den salige stund da verket kan betraktes i himmelens lysende sol og englene gleder seg over dets klarhet, letthet, skjønnhet og friskhet."

Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel.

- Martin Lönnebo i boken: Veven, Verbum 2003, side 18.

Salig er veverne

 Salige er de vevere som søker Åndens skjønnhet, de skal bli lette som sommerfugler.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever sine egne vinger.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever vinger for mange.

Salige er nådens mennesker, de lyser i mørket. 

Salige er det udelte hjertets helgener, de skal se Gud.

- Martin Lönnebo i boken: Veven. Den store treningsboken for sjelen. Verbum 2003, side 5

Martin Lönnebo har gått hjem til Gud

Jeg tenkte på ordene fra 1.Mos 5,24 da jeg hørte at biskop Martin var hentet hjem til Gud: "Og Enok (Martin) vandret med Gud. Så ble han borte, for Gud tok ham til seg." Den lavmælte og stillferdige Martin Lönnebo, døde i går  - i påsketiden - 26.april, omgitt av sin familie, 93 år gammel. En av de flotteste opplevelsene jeg har hatt, var da jeg for noen år siden tilbrakte mesteparten av en dag sammen med den tidligere biskopen av Linköping og bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Den dagen kommer jeg alddri til å glemme.

Biskop Martin var det vi kaller 'en vis mann'. Han hadde en fremragende formidlingsevne, både skriftelig og muntlig, en beder som dyrket stillheten og formidlet den, skaperen av både Lysgloben som nå brukes i de fleste kirker, Kristuskransen og forfatter en en rekke bøker om det åndelige livet. Hans bok: 'Veven', med undertittelen: 'Den store treningsboken for sjelen', har i perioder vært en daglig følgesvenn. 

I boken beskriver Martin Lönnebo Gud som veveren, og forteller om sin mor, en småbrukerkone fra en skogsbygd i Västerbotten, en åttebarnsmor, sliten og tapper, som den siste livskvelden hadde bedt inderlig for sine barn og barnebarn. Martin Lönnebo satt hos henne da hun døde. Når faren begynte å snakke om begravelsen i Kågedalens hvite kirke, ville han at sønnen skulle tale over Jes 28,12: "Nå rulles min livsvev sammen, de siste trådene skjæres over." Nå er trådene i veven Gud vevde i Martins liv skåret over, og skyttelen har blitt stille. 

Med Martin Lönnebo's død har kristenheten i Norden mistet en av sine mest markante åndelige skikkelser. Jeg lyser fred over biskop Martin Lönnebos gode minne, med disse to versene han selv skrev: 

"Som endeløse vidder og kjærlighetens dyp, som visdommens høyder og hellighets lys er lykken, er gleden hos Herren.

Som fossenes skumsprøyt, som storspovens sang, som hjemkomstens favntak med ømhet og smil er lykken, er gleden hos Herren."

Billedtekst: Legg merke til ikonet på veggen med speilet ved siden av. Vi er alle skapt i Guds bilde. (Fotograf ukjent)

I Guds hender som Hans elskede barn

Jeg er så takknemlig for å våkne til en ny dag. Det kjennes ikke ut som om noen selvfølge etter noen intense og smertefulle dager, med høy feber - inntil 40,8 på det høyeste. Det er ikke mye jeg orker, eller klarer, men jeg fortsetter å be 'min bønn' - Far, i dinne hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, du trofaste Gud.

Så er jeg blitt så glad i denne 'trosbekjennelsen' til biskop emeritus Martin Lönnebo, som fremdeles lever, han er vel 90 nå: "Du er evig. Du er nær meg. Du er lys og jeg er din."

Og så  ber jeg: "Her er jeg, ditt elskede barn."

Så ser jeg for meg at Herren Jesus legger min hånd i sin og velsigner meg.

Da er det inderlig godt å leve.

Gud som veveren

Et gudsbilde som harmonerer med det stadiet av livet hvor jeg befinner meg i for tiden, er det vakre bildet av Gud som veveren, som vever sammen både de gode øyeblikkene og de dårlige øyeblikkene i livene våre, for å skape en vakker billedvev. Men på denne siden av evigheten kan vi ikke se den ferdige vakre billedvev som Gud arbeider med å skape på våre vegne. 

Men siden vi er skapt i Guds bilde, er vi også vevere. Da tenker jeg på noe Martin Lönnebo, skrev for flere år siden:

Salige er de vevere som søker åndens skjønnhet, de skal bli lette som sommerfugler.

Salige  er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever sine egne vinger.

Salige er de  vevere som følger sin ytterste lengsel, de vever vinger for mange.

Salige er nådens mennesker, de lyser i mørket.

Salige er det udelte hjertets helgener, de skal se Gud.

Så langt biskop Martin.

Det kommer en dag da Jes 38,12 vil gå i oppfyllelse i mitt og i alles liv: "Min bolig blir rykket opp og ført bort fra meg som en gjeters telt. Jeg har rullet mitt liv sammen lik en vever, fra trådendene skjærer han meg av..."

Da blir skyttelen stille, og Den Store Veveren, kan rulle teppet mitt ut og si meg hva Han ville med mitt liv.

Avmakt og lengsel

 Avmakt. Det har jeg kjent på de siste dagene, særlig om nettene. Det og fortvilelse ispedd litt frykt. Det handler om at jeg har problemer med å snu meg i senga. Høyrearmen vil ikke være med. Det går helt greit å bruke den til å styre et bilratt, og til andre ting, men jeg får den ikke helt med meg når jeg skal snu meg i senga. Jeg forstår godt om du ikke helt forstår hva jeg snakker om, for jeg tror nesten du må ha prøvd det før du kan si hvordan det oppleves. Og det finnes virkelig større problemer i verden. Men i min verden, er dette utfordrende. Man blir litt desperat når man får problemer med å snu seg i senga, for det må jeg gjøre mange, mange ganger om natta. Og jeg vil helst ikke bry noen. Parkinsons er litt av en sorgprosess.

Det er ikke så lett å sette ord på denne sorgen, men takket være Martin Lönnebo, har jeg lært å be med åpne hender. Biskop Martin, Guds venn, har til og med formulert en bønn om dette. I det jeg former begge hendene mine som en skål, ber jeg:

'Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har er min lengsel.'

Ikke mer en det.

Så får Gud fylle dem etter som behovet er.

Det er en øvelse i å ikke gjøre noe som helst.

'Tomme hender,' skriver Lönnebo 'er det beste tegnet for tro. Tro er nåde... De tomme hendene er et bilde på den radikale åpenheten...'

Så jeg har åpnet hendene mine og laget en bønneskål av dem som jeg holder opp for Gud. Det er min trosøvelse midt i avmakten.

Sjelens letthet

Det er vel få, om noen, som skriver brev lenger. Jeg savner den tiden. Så spennende å finne et brev i postkassen, en konvolutt med et håndskrevet brev. Sette seg ned for å lese. Det er koselig med mail også, men det er ikke helt det samme.

Derfor er det spesielt givende å lese noen brev skrevet av to av mine gode åndelige følgesvenner, som jeg verdsetter høyt: Tidligere biskop av Linköping, Martin Lönnebo og pinsevenn og nåværende pastor for Smyrna-kirken i Göteborg, Tomas Sjödin. Jeg holder på å lese brevsamlingen nå på kveldene i denne sommermåneden. Om du er interessert kom den ut på Verbum forlag i 2007.

I et av de brevene biskop Martin skriver til pastor Tomas, skriver han om noe som ble så godt for meg. Han skriver om 'letthet':

'Derimot er det et tegn på Guds nærvær å kjenne seg lett. Jeg har vært til stede når skriftende har forekommet vektløse etter syndsforlatelsen. Nåden er lys og lett, synden er mørk og tung, godheten er lett, ondskapen er tung. I sjelens verden bør kirken være slankekonsulent og hjelpe alle oss overvektige med å bli superlette.'

Skriftemålet, det å bekjenne sine synder for en prest, en pastor, en sjelesørger, burde løftes frem mye mer enn før. Det gir letthet til sjelen - og kroppen. Vi burde gå til skrifte mye oftere enn vi gjør. Det gjør godt når noen på Jesu vegne tilsier meg syndenes nådige forlatelse.

Som endeløse vidder

Som endeløse vidder og kjærlighetens dyp, som visdommens høyder og hellighets lys
er lykken, er gleden hos Herren.

Som fossenes skumsprøyt, som storspovens sang, som hjemkomstens favntak med ømhet og smil 
er lykken, er gleden hos Gud.

- Martin Lönnebo.
Norsk oversettelse: Lise Vislie
gjengitt i boken: 'Veven. Den store treningsboken for sjelen.' Verbum 2003, side 9.

De velsignede hender

Dette bildet taler så sterkt til meg disse dagene av ytterste svakhet og sårbarhet: Kristi åpne armer, strukket ut for å velsigne oss.

Helt mot avslutningen av Evangeliet etter Lukas heter det: 'Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem.' Det er så vakkert, så blendende vakkert.

Jeg har hentet fram igjen en bønn jeg lærte av Martin Lonnebo, som jeg ber disse dagene:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Det er alt jeg trenger.

Jeg fester blikket på HAM -
troens opphavsmann og fullender.

Jeg ber om at Hans hender holder rundt meg, og så ber jeg:

'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.'

En vakker perle fra Sverige

I går feiret hele 'Nordens biskop Martin' 90 år. Ikke bare er han opphavsmannen til 'Kristuskransen', et pedagogisk perlekjede for bønn, han er selv en perle fra vårt naboland Sverige. En vakker perle. Det er takket være biskop Martin Lönnebo at vi både har fått 'Kristuskransen' eller 'Frelsarkransen', som den heter på svensk, men også Bønnegloben, som er å finne også i mang en frikirke. Få har som biskop M;artin hjulpet hverdagsmennesket til en kroppslliggjort, en inkarnert tro.

Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Jeg har truffet Martin Lönnebo bare en gang i mitt liv, men jeg glemmer det aldri. Det skjedde under et stort internasjonalt Taize-møte i Linköping, hvor Martin Lönnebo i sin tid var biskop.

Biskop Martin, er ikke bare en vis mann, men han bærer så mye av Kristus med seg. I den personlige samtalen, i undervisningen han gir i form av taler og prekener og gjennom sine mange bøker. Flere av dem oversatt til norsk.

I sin hånd holder biskop Martin "Kristuskransen"Den ble til under en seilas i Middelhavet i opprørt.  hav hvor biskop Martin og reisefølget måtte søke ly for stormen, og hvor biskop Marin tegnet et perlekjede eller en perlekrans som skulle bli til et pedagogisk hjelpemiddel for manges bønneliv - også mitt.                        

For noen år siden leste jeg antologien "Spegeln", som han er medforfatter til. Det er en bok om hvordan man kan bruke "Kristuskransen" i menighetsarbeidet. I denne boken forteller biskop Martin om en kveldstur. Han går med Kristuskransen i lommen, og fingrene leter seg frem til den store Gudsperlen. Så ber den nå 87 årige biskop emeritus:

Du är gränslös
Du är nära
Du âr ljus
och jag är din.

Bønnen finner gjenklang i meg. Kjenner den tar tak. Jeg tenker på noe jeg leste for lenge siden, noe Birgitta av Vadstena sa ved en anledning:

"Jo nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi."

Livssituasjonen min nå er slik at det passer best med et enkelt bønnespråk. De korte bønnene. Derfor har denne bønnen blitt "min" bønn, akkurat slik som med 'vandrerbønnen' som jeg lærer bort på alle mine bønneseminarer: "Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg." Det er også en bønn skrevet av Martin Lönnebo.

Jeg liker godt disse korte bønnene som har sin egen rytme.

Her er en liten film med Martin Lönnebo om hvordan Kristuskransen ble til:

https://www.youtube.com/watch?v=0YzeLA_lfVs

To hverdagsbønner

To bønner skrevet av Martin Lönnebo følger med meg i mine hverdager for tiden. Kanskje du kan be dem sammen med meg?

Se på meg, Kristus 
og velsign meg.

Se på meg, Kristus
og styrk meg.

Se på meg, Kristus 
og gi meg fred.

Den andre bønnen lyder slik:

Mitt hjerte slår, 
Gud er her
nå råder stillheten.

Åndelig modenhet

'Vår aller største mangelvare er åndelig modenhet,' skriver Martin Lönnebo.

Så legger han til: 'Modenhetens spørsmål er: Hva er sant? Hva er vakkert? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør først hos meg selv bekjempe det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremitenes innsikt, derfor var deres tro så ren,'

Sitert fra et forord til Rowan Williams bok: Tystnad och honnungskakor. Cordia 2005.

Se på meg, Kristus!

"Se på meg, Kristus og velsign meg.
Se på meg, Kristus og styrk meg.
Se på meg, Kristus og gi meg fred."

Dette er en bønn skrevet av den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo, som jeg ofte ber. Særlig når jeg sliter med å finne ordene og jeg er sliten av alle inntrykkene og hverdagslivets jag. Da lander jeg i denne bønnen.

I flere år har jeg samlet på bønner i en egen bok. Den har jeg alltid med meg i sekken min. Det er bønner for ulike anledninger, og er ved siden av Bibelen min, min kjæreste skatt. Det vi først og fremst trenger er jo å bli sett av Kristus, og jeg synes denne bønnen av biskop Lönnebo inneholder det jeg trenger for denne dagen og dager som kommer. Jeg trenger hans velsignelse. Jeg trenger hans styrke og ikke minst trenger jeg hans fred.

Velsignet dag!

Om å lese Bibelen, del 4

I en protestantisk kontekst har det vært vanlig å understreke betydningen av den individuelle bibellesningen. Det har vært viktig og nødvendig, men det har kanskje skjedd på bekosningen av den kollektive lesningen. Den lesningen som skjer i kirken. Den har også en stor og viktig betydning. Vi leser Den Hellige Skrift i og sammen med de hellige. Vi må ikke glemme at de Nytestamentlige skriftene er blitt til i kirken og først og fremst skrevet for kirken. Flertallet av brevene er jo stilet til en konkret navngitt menighet.

Men kan vi lese Bibelen uten veiledning?

Til dette svarer Wilfrid Stinissen i samtalen med Martin Lönnebo, som jeg har henvist til i de foregående artiklene i denne serien:

"Man behøver ikke bare veiledning for selve lesningen, men for hele sitt kristenliv. Da blir det også lettere å lese Bibelen selv uten veiledning. Siden tror jeg - og har opplevd det for egen del - at i forbindelse med visse faser leser jeg Bibelen som en lykt for mine føtter, en lampe som viser veien. Og jeg forsøker å innrette mitt liv etter Guds ord. Siden blir det litt annerledes, selv om denne første tiden ikke forsvinner helt. Jo mer Den Hellige Ånd tar over, desto mer kjenner jeg igjen mitt liv i Bibelen. Bibelen speiler mitt liv, og det er alltid en glede å finne formuleringer som nøyaktig uttrykker hva jeg tenker. Det er gjenkjennelsens glede."

I samtalen med Martin Lönnebo kommer de to også innom våre teologiske institusjoner. Stinissen sier:

"Den teologiske utdannelsen er en katasrofe! Det er en katastrofe at teologien og mystikken har gått hver sin vei. Slik var det ikke fra begynnelsen, før 1100-tallet. De store teologene var store helgener. Men på 1200-tallet begynte det....Deretter møter man teologer som ikke bryr seg altfor mye om mystikerne og mystikere som ikke bryr seg om teologene. Og slik har det blitt. Teologien har gått sin egen vei bort fra mystikken og spiritualiteten. Åndelighet er bltt noe for seg selv, et emne: spiritualitet. Teologien, mener man, har ikke noe med spiritualiteten å gjøre. Likevel taler man i teologien om Gud. Men det berører ikke menneskene. Dette er en katastrofe for kirken."

fortsettes

Billedtekst: Wilfrid Stinissen og Peter Haldorf i samtale i karmelitklosteret i Norraby i Sverige. Foto: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby

Om å lese Bibelen, del 2

'Bibelen er jo en bok man skal lese med tro', sier karmelitbroderen Wilfrid Stinissen (bildet) i samtalen med Martin Lönnebo, som jeg refererte til i forrige artikkel. Han legger til:

'Om man ikke gjør det leser man egentlig ikke Bibelen, da leser man gamle skrifter. Når jeg nærmer meg Bibelen er det alltid stort. Jeg begynner med å kysse min Bibel. Gud taler jo til meg.

Jeg forsøker å skape litt indre stillhet for å kunne høre ordet. Hva vil Gud si til meg? Man sier ofte: 'Gud er stum, Gud sier ingenting. Gud svarer aldri på mine spørsmål.'

Men når jeg åpner min Bibel taler Gud til meg. Han er sannelig ikke stum, han er Ordet! Det er hans vesen å være ord, å tale. Han taler hele tiden, gjennom historien, gjennom hendelser. Men i første rekke gjennom sitt ord.

Men når troen blekner eller blir mer og mer sekularisert, blir det naturligvis vanskeligere å nærme seb Bibelen. Da får man ikke så mye ut av den. Jeg tror at mange vanskeligheter kommer av at man ikke ser helheten.

Man må ikke skille bibellesningen fra det øvrige kristne livet. Det er ikke mye mening i å lese Bibelen om man ikke har en tro som får sin næring gjennom bønn. Å lese Bibelen er å komme i kontakt med Guds ord og det kan man ikke om man ikke har tro. Samridig vokser troen gjennom Bibelen, men ikke bare gjennom den. Den er ikke et universalmiddel som står for seg selv. Bibelen er innebygget i et kristent liv der det finnes liturgi, bønn, nattverd og et levende forhold til Gud, med Jesus Kristus. Da blir det lettere. Det har jeg sett hos meg selv og andre.

I den grad min tro vokser får Bibelen større og større betydning for meg.'

fortsettes

Om å lese Bibelen, del 1

Jeg har tatt del i en veldig interessant samtale mellom to av de mest markante skikkelsene i den nordiske kristenhet: biskop emeritus Martin Lönnebo og Wilfrid Stinissen, karmelittbroder, katolsk prest og en av våre mest leste oppbyggelsesforfattere. Stinissen er nå hjemme hos Gud.

Samtalen finner sted i det lille karmelittklosteret i Norraby i Sverige, og er ført i pennen av Peter Halldorf. Den er gjenfortalt i tidsskriftet Pilgrim, og handler om lesningen av Den Hellige Skrift, Bibelen.

I denne sammenhengen trekker Martin Lönnebo frem Martin Luther (bildet) og hans forhold til Bibelen og lesningen av den. Her i min oversettelse:

"Luther mente at Bibelen var Guds ord, men i den meningen at Bibelen var et signum for Guds nærvær. Det var den augustinske tanken.  Han sier ofte at man ikke kan fange Gud naken. Det er den apofatiske teologien. Gud i sitt vesen kan man ikke fange. Man kan bare gripe tak om hans klær. Gud finnes i klærne. Bibelordet er kledet kan griper tak i.  Og fremfor alt er det Kristus man skal søke, og det gjør man gjennom hele Skriften. Da griper man tak i kappen og vekker oppmerksomhet, for at Kristus skal vende sitt ansikt mot oss og tale trøstens og  formaningens ord.

En annen side fra den tradisjonen - som har betydd så mye for bibelleserne i Norden - er tanken om at man skal lese i frelseshensikt. Luther sa: 'pro mea', alltid 'pro mea'. Spør deg: 'Hva har Herren å si meg?' På den måten griper man tak i kappefliken og drar til, akkurat som kvinnen som dro i kappefliken til Jesus. Jeg vil at han skal vende sitt ansikt mot meg og si noe til meg. Det andre bryr jeg meg ikke så mye om."

(fortsettes)

Kappes om å hedre hverandre, del 14: Martin Lönnebo

Martin Lönnebo er biskopen som fant igjen barnet i seg og lot sognebarna leke med fargerike perler, som han hadde flettet til det han gav det vakre navnet "Frelsärkransen" og som på norsk har fått navnet "Kristuskransen". En slags kristen-livbøye, som skal hjelpe oss til å holde fokus, kunne samle oss i bønnen.

Sognebarna er blitt mange, også langt utenfor Linköpings stift, spesielt etter at han ble biskop emeritus. Mange av dem finnes også i Norge. Biskop Martin er blitt det det russerne kaller en 'starets', en åndelig veileder med karismatiske gaver, og en åndelig modenhet og visdom. En visdom ikke først og fremst ervervet gjennom boklig lærdom, men gjennom levd liv og åndelig  erfaring, preget av Guds nærværet.

Kristuskransen har hjulpet meg mange ganger. Den er et pedagogisk hjelpemiddel, som hjelper meg til å konsentrere meg. Jeg velger den perlen som passer best for anledningen, og med det mener jeg det som opptar meg i øyeblikket. Enten det er den store Gudsrike-perlen, eller det er en av taushets-perlene, eller Himmelperlen.

Selv har biskop Martin hatt en teologisk lærer fremfor noen annen, hans funksjonshemmede sønn Jonas. Biskop Martin sier at alt han har han lært om teologi har han lært av sønnen Jonas, som ikke har noe språk.

Jeg har møtt Martin Lönnebo en gang. Det møtet fant sted i Linköping, og jeg glemmer det aldri. Det var som ren nåde, som om en flik av himmelriket ble dratt til side. Martin Lönnebo snakker så mildt, og selv er han så full av fred. Han bærer freden med seg. Og den fredfulle atmosfæren er smittende.

Så har jeg møtt ham igjen i hans 'treningsbøker' for sjelen. Hvor han skildrer en kroppsliggjort tro. Her er ingen overfladisk åndelighet, her er enkle, hverdagslige råd, som tar vår tid på alvor.  Noe vi virkelig trenger.

Over alt hvor jeg har mine bønneseminarer lærer jeg bort Martin Lönnebo's 'vandrerbønn", Den lyder slik, og du kan be den i takt med skrittene dine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg!"

Martin Lönnebo er blitt 88 år gammel. Nylig talte han på tidsskriftet 'Pilgrims' høstmøte på Bjärka Säby. "Eftervärme' het samlingen. Det er veldig beskrivende. Biskop Martin bærer lyset og varmen med seg, og med så mange leveår i baggasjen, har han gjort seg  erfaringer på troens vei vi gjør vel i å ta med oss og ta vare på.

Billedtekst: Martin Lönnebo taler i Slottskapellet på Bjärka Säby. Foto: Joel Halldorf. Brukt ved velvillig tillatelse.

Korte bønner til hverdagsbruk

En bønn i den keltiske tradisjonen, skrevet av Ray Simpson, grunnleggeren av det økumeniske og verdensvide fellesskapet, Aidan- og Hildakommuniteten, har fulgt meg en stund nå. Jeg ber den så ofte det gis meg en anledning, og gjerne hver dag:

"Gud, velsign himmelen over oss, jorden under oss, ditt bilde djupt inne i oss, dagen foran oss."

Den er så kort, men samtidig så innholdsmettet, at den er lett å huske, men samtidig så djup, at man kan grunne på den lenge etter at man har bedt den! Ofte er de korte bønnene de beste. På grunn av Parkinsons blir jeg oftere sliten enn det jeg var før, og når jeg er sliten klarer jeg heller ikke å holde konsentrasjonen som før. Derfor ber jeg også kortere bønner enn før.

En annen av disse korte bønnene jeg ber, lærte jeg av biskop emeritus Martin Lönnebo:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Kanskje du også kan ha glede av å be disse bønnene.

Vår tids største behov - modenhet

"Verdens største mangelvare," skriver Martin Lönnebo, "er åndelig modenhet."

Jeg tror den kloke biskop emeritus har helt rett. Vår tid er preget av en skremmende åndelig overfladiskhet. Lettvinte løsninger, lettvinte svar, på de store spørsmålene.

"Modenhetens spørsmål," skriver Martin Lönnebo er disse: "Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig?"

Så sier den nå 88 årige biskopen:

"All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør bekjempe først hos meg selv det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremiternes innsikt, derfor er den så ren."

Jeg har tenkt på det: Det er ikke forkynnelse vi trenger mer av. Det er nok prekener. Vi trenger formidlig av erfaringsbasert tro. Vi trenger å lære av mennesker som lever hva de lærer. Og det er slik at ørkenens visdom underviser mer enn den forkynner.

Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 3

I går leste jeg noe befriende som biskop Martin Lönnebo har skrevet i boken om Kristuskransen. Han skriver:

'Gud kan man dypest sett ikke nærme seg, han er alltid nærmere.' (Martin Lönnebo. Kristuskransen. Verbum 2000, side 26)

Det finnes perioder og faser i vår vandring med Herren hvor følelsen av Hans fravær er påtagelig. Johannes av Korset kalte det 'sjelens mørke natt'. Det er ingen tvil om at dette er en smertefull erfaring for alle som opplever den, og det gjør de aller fleste av oss. Men det er bare en følelse. For Herren er alltid nærværende.

David beskriver dette slik: "Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen er du der, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: 'La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.' Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er som dagen, mørket er som lyset.' (Salme 139,7-12)

Jeg trengte dette ordet, både fra biskop Martin og fra kong David.

Jeg er blitt så glad i ordene til Matteus:  'Da trådte Jesus fram ...' (Matt 28,18)

Det endrer alt.

Billedtekst: Biskop emeritus Martin Lönnebo. Foto: You Tube

(fortsettes)