Overgitt til Guds nåde

 Hva er det tryggeste og sikreste du kan gjøre i alle situasjoner? Er du usikker på hva som er Guds vilje? Hvordan kan du kjenne trygghet i usikre tider?

Lukas forteller om en avgjørende hendelse i livet til apostelen Paulus. Han skal ta avskjed med menigheten i Efesos. Hva skal han gjøre? Han møter tilsynsmennene for menigheten, Gud har varslet ham om at den står overfor store utfordringer og prøvelser: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke folket. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å dra disiplene med seg." (Apg 20,29-30) Hva gjør han så i en slik spent situasjon? Jo, han gjør det eneste han kan: "Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord..." (v.32)

Vi kan trygt overlate alt i Guds allmektige hender. Han har den hele og fulle oversikten. Han kjenner framtiden, og når vi overlater alt til Guds nåde kan ingen ting gå feil. Dette gitr meg trygghet og ro innfor en ukjent framtid. Når alt kommer til alt er det nåden som bærer meg.

I Guds hender som Hans elskede barn

Jeg er så takknemlig for å våkne til en ny dag. Det kjennes ikke ut som om noen selvfølge etter noen intense og smertefulle dager, med høy feber - inntil 40,8 på det høyeste. Det er ikke mye jeg orker, eller klarer, men jeg fortsetter å be 'min bønn' - Far, i dinne hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, du trofaste Gud.

Så er jeg blitt så glad i denne 'trosbekjennelsen' til biskop emeritus Martin Lönnebo, som fremdeles lever, han er vel 90 nå: "Du er evig. Du er nær meg. Du er lys og jeg er din."

Og så  ber jeg: "Her er jeg, ditt elskede barn."

Så ser jeg for meg at Herren Jesus legger min hånd i sin og velsigner meg.

Da er det inderlig godt å leve.

Sikker i Guds hender

Det er mye som er usikkert i denne verden. Både når det gjelder dagen i dag, og når det gjelder dager som kommer. Det er så mye vi ikke vet - og det kan ligge en beskyttelse i det.

Jeg er blitt så glad i noen ord av Johannes. Han er en gammel mann når han skriver disse ordene:

"Se hvor stor kjærlighet Far har for oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi  vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er." (1.Joh 3,1-2)

Kan vi bli noe større enn dette: Guds barn? Neppe. Jeg tror ikke det.
Det finnes ikke noe større enn å være elsket.

Å være elsket av Gud, det blir trygghet.
Det gir hvile.

"Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min Fars hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett." (Joh 10,27-30)

En gripende bønn

Kan jeg få dele noe svært personlig med deg, noe jeg har tenkt på i flere uker nå? Jeg var nettopp ferdig med å tale på en gudstjeneste i Brumunddal baptistkirke da Tom, en venn av meg med Downs syndrom grep ordet og ba høyt:"Gud, jeg er ikke så flink med ord som Bjørn Olav, men jeg takker deg for at du har grepet min hånd!"

Da kjente jeg tårene kom, og de kommer hver gang jeg tenker på Toms inderlige bønn. Tom har forstått noe helt vesentlig. Det er ikke vi som har grepet Guds hånd, men det er Han som har grepet vår hånd, og det er ikke viktig å være flink. Jeg tror egentlig vi er altfor flinke mange ganger, og skal klare det meste selv, og av og til er det også slik at vi tror vi må være kloke og flinke og få til ting for at Gud skal være glad i oss. Men Guds kjærlighet er ubetinget og ubegrenset. Han er like glad i oss alle slags dager. Både de dagene vi synes vi lykkes og de dagene vi mislykkes. Han er ikke mer glad i oss på søndager enn Han er det på mandager. Jakob skriver i sitt brev:"All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger."(Jak.1,17)

Jeg er glad for at Gud er slik. Med evig kjærlighet har Han elsket oss. Det er godt å vite når dagene er vonde og onde. Stadig ber jeg det som har blitt min bønn:"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."(Salme 31,6)

Årsordet for 2018: Jeg er i Herrens hender

Hvert år velger jeg et årsord som skal gjelde for hele året. Jeg ønsker at dette ordet skal være retningsgivende for meg. Et ord jeg forsøker å leve ut i praksis, og som dermed kan bli en del av mitt kroppslige, sjelelige og åndelige liv.

For 2018 er dette ordet Salme 31,6:

"I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud."

Jeg kan ikke være noe sikrere sted enn i Guds hender. Om Guds hender, sier Jesus:

"Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen skal rive dem ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,27-30)

Så i 2018 skal jeg øve meg i dette:

* Være et lite barn i Guds hender
* Lytte til Herrens røst

Jeg skriver øve fordi livet så langt har lært meg at jeg stadig må overgi meg i Guds hender - om man skal leve i Guds vilje med sitt liv. Det er ingen engangs hendelse, og så har man gjort det. Og så skriver jeg øve fordi det å være barn for en som er voksen er ikke alltid like lett. Vi vil jo gjerne gjøre tingene selv, og så tror vi at vi kan så mye!

Som barn kan jeg også få være redd. Med det mener jeg at jeg ikke skal spille skuespill og tro at ikke hele livet - med alle dets følelser - kan leves. Når jeg blir redd skal jeg i 2018 krype opp på Pappas fang. Med mine sykdommer kan man bli redd. Jeg har funnet ut at det er helt lovlig, også som et Guds barn.

Og så skal jeg øve meg i å leke! Barn leker helt naturlig. En som er voksen må gjerne lære seg det på nytt. Jeg vil glede og fryde meg for Guds ansikt dette året.

2018 er for meg overgivelsens år og barnets år. 

Det blir spennende.