Kyrie eleison, Norge

Det er et ord som er passende for denne dagen i norsk historie: Kyrie eleison!

Norge har med avstemningen i Stortinget åpnet for sorteringssamfunnet. Ikke mange politikere som, når det virkelig gjelder, stiller opp for annerledesheten, det sårbare, men vi som har bedt, har merket oss navnene. De tapte i Stortingssalen, men de har vunnet våre hjerter, fordi de er de røstene som teller når det gjelder.

Mer enn noensinne trenger vi kristne som vil gi støtte, også praktisk, til de som våger å bære frem et barn med Downs eller som har fysiske eller psykiske utfordringer. Foreldre som tror at vi alle er skapt i Guds bilde, og like mye verdt, og som betyr like mye som alle andre. Hvem av oss som er funksjonshemmet er det jo grunn til å spørre seg!

I dag tenker jeg på flere jeg kjenner med Downs. De har beriket mitt liv. Jeg ville ikke ha vært dem foruten. Så mye kjærlighet, så mye nærhet, så mye glede og tilstedeværelse. Takk til deres mødre og deres fedre, som valgte livet! Vi heier på dere.

I dag tenker jeg på ordene fra profeten Joel:

'Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedningene får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?' Joel 2,17.

Lege forsøkte å presse barnelege til å ta abort

Walter heter en svensk gutt. Han har Downs syndrom og er blitt seks måneder gammel. Nå står hans mor frem i den svenske avisen Expressen og forteller om sitt møte med en lege som anbefalte henne til å ta abort. Legen beklaget at barnet hadde Downs syndrom og sa at det ville gå mye bedre neste gang mor ble gravid.

- Jeg spurte da hva han mente og sa at vi ville beholde barnet, hvor på han nok en gang forsøkte å overbevise oss om det motsatte, forteller Marita Wixenius som selv har arbeidet som barnelege.

For henne og mannen var ikke abort et alternativ. Nå er de veldig glad for ikke å ha lyttet til legens råd.

Expressen konstaterer at mange foreldre som får vite at deres barn har Downs syndrom tar abort. Det er noe Marita Wixenius vil endre på. For Wixenius er ikke den eneste som opplever at leger trykker på for at mor skal ta abort. Nå drømmer hun om å forelese for helsepersonell om hvordan de skal opptre i lignende sårbare situasjoner. Til Expressen sier hun:

'Det er viktig å løfte frem dette tidlig, begynne å prate om dette før fødselen skal finne sted og legge opp en plan i forveien slik at man er forberedt på en slik beskjed. Hvordan denne beskjeden gis kan være helt avgjørende for barnets liv.'

Billedtekst: Den internasjonale Downs-dagen 21. mars markeres med 'rock-socks', sokkepar i ulike farger for å hylle annerledeshet og likhet.

Presses til å ta abort på barn med Downs syndrome

Nesten alle kvinner i Storbritannia som blir gravide med barn som har Downs syndrom får spørsmål om de vil ta abort. Og ikke nok med det: Helsemyndighetene presser gjentatte ganger om å gjennoføre en abort helt frem til fødselen. Det siste hører ikke med til unntaket, men er heller regelen.

Det er organisasjonen 'Positive about Down syndrome (Pads) som i en nylig publisert artikkel forteller at 69 prosent av 208 kvinner ble tilbudt abort i samme samtale som de fikk vite at deres ufødte barn har Downs symdrome.

Det skriver Världen idag i deres nettutgave.

En av de som deltok i studien, Emma Mellor, forteller at hin ble tilbudt abort hele 15 ganger.

'Under graviditetsuke 38 gjorde de dette veldig, veldig tydelig. Om jeg endret mitt synspunkt samme morgen som forløsningen skulle finne sted, var det bare å si fra,' forteller hun.

To av tre kvinnere fikk ikke tilbud om noen form for støtte om de valgte å beholde barnet.

Nonneorden for personer med Downs syndrom

I dag leste jeg om noe som grep meg veldig: en egen nonneorden for mennesker med Downs syndrom! Så håpefullt!

'Småsøstrene Lammets disipler' vekker oppmerksomhet verden over. Alle blir berørt av deres forsvar for livet og deres iboende verdighet.

'Småsøstrene Lammets disipler' er den første og eneste kongregasjonen med en regel som er tilpasset mennesker med Downs syndrom. Ordenen ble grunnlagt i Borges i Frankrike av moder Line i 1985. Foranledningen er følgende:

Moder Line hadde truffet en ung kvinne ved navn Veronique, som hadde Downs syndrom. Veronique og hennes tro og sterke ønske om å bli nonne, berørte moder Line sterkt. Målsetningen til moder Line handler om å gjøre det mulig for kvinner med funksjonshemminger å føle Kristus i et innviet liv, sammen med kvinner uten funksjonshemminger som deler kommunitetslivet sammen med dem.

Søstrene henter sin inspirasjon og spiritualitet fra hellige Teresa av Lisieux og hellige Benedikt av Nursia. Alle søstrene, uansett om de har Downs syndrom eller ikke, deltar i de daglige arbeidsoppgavene, alt etter deres evner.

Moder Line sier til National Catholic Register at måten kommuniteten lever på gir søstrene med funksjonshemninger en selvstendighet som de ikke kan få i noen annen sosial sammenheng.

'Vår livsstil som er kontemplativ passer for personer med Downs syndrom svært godt,' sier moder Line.

For øyeblikket består kommuniteten av 10 personer. Åtte av dem har Downs syndrom.

Billedtekst: Søster Marie-Agne, søster Camille og søster Geraldine. Foto: Vatican News Service

- Alt liv er verdig liv

Forfatteren Edvard Hoem ble intervjuet på Dagsrevyen lørdag i anledning hans 70 års dag. Jeg ble så grepet av noe han sa da han fortalte om barnebarnet sitt, Leonard, på 10 år som har Downs syndrom:

'Alt liv er et verdig liv, dersom de som står rundt husker på akkurat det. Leonards glede er like mye verdt som min glede. Leonards prestasjoner er like mye verdt som mine. Han har tilført denne familien mye mer samhold og fellesskap enn det vi hadde før. Det er hans bidrag. Vi innser at vi ikke er noe mer enn han og vi fryder oss stort når vi greier å få han til å fungere sammen med oss. Det er jo kunsten uansett å leve med mennesker og Leonard er en viktig læremester når det gjelder å takle forskjellige situasjoner.'

Billedtekst: Edvard Hoem. Foto: Wikipedia/Jarvin - Jarle Vines

Det skjer noe positivt i Danmark

Det skjer noe gledelig i Danmark! På grunn av fosterdiagnostikk og abort var det i 2015 tale om at barn med Downs-syndrom var i ferd med å forsvinne helt i Danmark. Men nå velger flere kvinner å beholde sitt barn som får diagnosen.

I 2014 og 2015 var det bare to kvinner i Danmark som valgte å føde sine barn når de fikk vite at de hadde Downs-syndrom. I 2016 valgte ni kvinner å beholde barn med Downs-syndrom og i fjor var det 13 foreldre som gjorde det.

Man vet ikke helt hva som er årsaken til dette, men nå gis kommende foreldre, hvis barn har fått denne diagnosen, mulighet til å møte en familie som har valgt å bli foreldre til et barn som har Downs. Slike møter kan være svært positive. Dessuten er det flere kvinner som føder barn i høy alder, og sjansen for å få et til blir mindre. Og sist, men ikke minst, er det mange danske forbedere som har bedt om at den negative trenden snur og at alle barn får en mulighet til å leve. Barn med Downs-syndrom beriker et samfunn!

En gripende bønn

Kan jeg få dele noe svært personlig med deg, noe jeg har tenkt på i flere uker nå? Jeg var nettopp ferdig med å tale på en gudstjeneste i Brumunddal baptistkirke da Tom, en venn av meg med Downs syndrom grep ordet og ba høyt:"Gud, jeg er ikke så flink med ord som Bjørn Olav, men jeg takker deg for at du har grepet min hånd!"

Da kjente jeg tårene kom, og de kommer hver gang jeg tenker på Toms inderlige bønn. Tom har forstått noe helt vesentlig. Det er ikke vi som har grepet Guds hånd, men det er Han som har grepet vår hånd, og det er ikke viktig å være flink. Jeg tror egentlig vi er altfor flinke mange ganger, og skal klare det meste selv, og av og til er det også slik at vi tror vi må være kloke og flinke og få til ting for at Gud skal være glad i oss. Men Guds kjærlighet er ubetinget og ubegrenset. Han er like glad i oss alle slags dager. Både de dagene vi synes vi lykkes og de dagene vi mislykkes. Han er ikke mer glad i oss på søndager enn Han er det på mandager. Jakob skriver i sitt brev:"All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger."(Jak.1,17)

Jeg er glad for at Gud er slik. Med evig kjærlighet har Han elsket oss. Det er godt å vite når dagene er vonde og onde. Stadig ber jeg det som har blitt min bønn:"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."(Salme 31,6)

Om å leve saligprisningene, del 7

Spaltet som vi er i vår lojalitet og besmittet av synd, hvem av oss kan si at våre hjerter er rene? Men i den sjette saligprisningen insisterer Jesus på at det er de rene av hjertet som skal se Gud. (Matt 5,8)

Av Rebekah Domer

Jeg kjemper med dette skriftavsnittet fordi jeg kjenner meg selv og vet at jeg er en synder. Vi har alle falt. Så hvordan kan noen av oss nå himmelen eller se Gud?

Svaret tror jeg finnes i Jesu ord: "Sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt 18,3-4)

Med mindre vi vender om og ydmyker oss. Med andre ord: vi må forvandles gjennom omvendelse. Vi kan ikke komme inn i Guds rike med mindre vi er meislet, hugget, endret.

Denne forvandlingen synes å være et skremmende prosjekt, spesielt om vi har falt djupt. Men Gud sender budbringere - i hvert fall forsøker Han. Hvis vi ikke avviser dem, kan de vise oss veien.

----

"Ultralyden viser at noe er unormalt. Fosteret du bærer på er ikke levedyktig, er jeg redd. Jeg anbefaler at vi fjerner det med det samme."

Rosalie Gambino kjente at hun ble svimmel. Hun hadde blitt innkalt til en privat konsultasjon hos sin gynekolog. Det kunne ikke være sant det legen sa. Nei! Han måtte ta feil.

Rosalie er en kvinne jeg møtte gjennom en felles venn i fjor. Hun hadde bedt om et barn i mange år. Hennes første graviditet endte i en livstruende abort, og hun ble fortalt at det ikke var trygt for henne å bære frem barn. Faktisk sa legene til henne at det var høyrisiko-sport for henne å bli gravid igjen. Kroppen hennes var ikke sterk nok.

Rosalie satte igang prosessen med å adoptere et barn. Hun så etter alle mulige løsninger. Letingen hennes førte henne til Ukraina, hvor hun fant ikke bare ei, men tre jenter som alle var i desperat behov for et hjem. Hun adopterte en jente hvert år i tre følgende årene, og reiste mange mil for hver adopsjon.

I det hun gikk gjennom en rutinemessig blodprøvetaking i forkant av den tredje adopsjonen ble det slått fast at hun var gravid. Hun var skeptisk, og søkte råd hos en annen lege. Hun kunne nesten ikke tro det var sant da graviditeten ble bekreftet. Hennes lengsel etter å bli mor ble endelig en realitet.

Hun ble derfor helt satt ut når gynekologen foreslo abort. Det var ikke noe alternativ for Rosalie. Hun bar barnets mor og ville bære barnet fram. Tross alt, var ikke det å være mor?

Videre screening avdekket at banet hadde Downs syndrom og livstruende avvikelser fra normalen i alle vitale organer. Situasjonen virket helt håpløs. Igjen søkte Rosalie en annen lege for å få hans vurdering, Også denne legen foreslo abort. Graviditeten var høyrisiko, og barnet ville bare leve en dag, om man var heldig.

"Hvis det er tilfelle, så er jo det en dag i hans liv, og du har ingen rett til å ha fra ham livet", var Rosalie's svar. "Hvorvidt livet er levedyktig, han er min sønn!"

Rosalie's eksmann var langt fra støttende. Han var enig med legene som gikk for abort. Han var rasende når han forstod at hun ville beholde barnet. "Du er i ferd med å føde et misfoster," anklaget henne.

Det ble lagt opp til et strengt sengeleie for Rosalie, mens eksmannen stadig forsøkte å overtale henne, men hun holdt hva hun hadde lovet seg selv. Hun var en hengitt katolikk, og hun ba med stor over for sin sønn.

Når hun hadde nådd 35 svangerskapsuke var hun igjennom en undersøkelse og legene kunne da fortelle henne at barnet var i stor nød. Fødselen ble satt igang og klokken 1600 den 21. august 2008, gjorde John Ashton Prendergast sin entre. Han veide tre og et halvt kilo. Rosalie valgte å kalle ham John for sin hebraiske betydning: Gud har vært nådig og vist oss favør.

Etter at barnet var født kunne hjertespesialistene fortelle at barnet hadde en fullstendig atrioventrikulær kanaldefekt - i hovedsak hadde han et ett-kammer hjerte uten ventiler. Men han levde.

Livreddende kirurgi ved en alder av fem måneder korrigerte hjertefeilen til John. Men Rosalie har ment at John har vært perfekt hele tiden! Hun synes det er et privilegium å se livet gjennom øynene til en slik ren ånd. John, lik andre som bærer merkene til en som er fysisk sønderknust, elsker helt naturlig. Hans sjel er ikke delt opp av konkurrerende begjær som er egoistiske i sin natur, som Cameron Lee beskriver i boken: 'Unexpected Blessings'. John elsker ganske enkelt.

"Jeg trenger aldri å bekymre meg om at han vil leve et utsvevende liv eller bli avhengig av rusmidler," reflekterer Rosalie. "Han er et evig barn. Han har en fantastisk sans for humor og fører folk sammen. Når jeg er fornærmet eller opprørt, gir han meg de beste klemmene og kyssene som finnes. Og hvis jeg noen gang - Gud forby - gråter, holder John den lille hånden sin ut og kommanderer: Stopp! I kirken viser han en avansert åndelighet. Jeg føler hans sjel er mer utviklet enn resten av oss. Jeg tror disse barna har tatt på seg et oppdrag fra Gud, for å lære folk hvordan de skal håndtere motgang og hvordan leve et fylt av glede og mening.

Rosalie ser barn med funksjonshemninger som en gave, men mange i vårt samfunn gjør det ikke. Herskende samfunnsmessige synspunkter, formet av media og underholdningsindustrien, merker slike mennesker som feilvare. Men sett gjennom linsen til Jesu ord i denne saligprisningen, lurer jeg på om disse virkelig kan være de rene i hjertet som Jesus snakker om.

Thomas en Kempis beskriver John og de mange som han når han sier: "Renhet og enkelhet er de to vingene som mennesket svever over jorden med og all midlertidig natur. Enkelhet er i intensjonen, renhet i kjærligheten; Enkelhet vender seg til Gud; Renhet forener med og nyter ham. "

I et samfunn som ofte dømmer en persons verdier ved materielle tiltak, utfordrer barn som John oss til å revurdere verdien av menneskelivet fra Guds perspektiv. Til slutt, hva er det som utgjør livskvalitet og renhet i hjertet? Eberhard Arnold oppsummerte det: «Salige er de som har hjerte ... som elsker, som bygger opp enhet overalt. ... De tenker ikke på seg selv, for hele deres hjerte er vendt mot andre.» Må man være en Hollywood kjendis eller Harvard student for å innse dette?

(fortsetter)

Fra og med i dag er Norge blitt et sorteringssamfunn

Den blå-blå regjeringen med helseministeren i spissen gjør nå Norge til et sorteringssamfunn, og bryter dermed intensjonsavtalen for regjeringssamarbeidet. Det er svært skuffende og vil gjøre Norge til et fattig land.

Den særdeles dårlige nyheten sprakk i dag: Helse- og omsorgsminister Bent Høie (bildet) fra Høyre følger Helsedirektoratets anbefaling og sier ja til Downs-test.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at verdifulle, fullverdige og sårbare fostre nå vil bli valgt bort. Gravide vil få tilbud om å ta en blodprøve før grensen for selvbestemt abort.

Det er nok et eksempel på at Norge som nasjon ikke bare blir et kaldere samfunn, men at vi beveger stadig lenger bort fra et kristent menneskesyn.

Billedtekst: Helse- og omsorgsminister Bent Høie har i dag åpnet for at vi kan velge bort fostre som har Downs syndrom. (Foto: Jarle Vines/Wikipedia)

Enkel bønn

'Våre folk lever nært Gud, og likevel er de så små og fattige. De har kjent til avvisning og mye lidelse. Jeg blir alltid beveget når jeg hører dem snakker om Gud. 

Når en av våre menn, Peter, ble spurt om han likte å be svarte han at det gjorde han. Så denne personen fortsatte å spørre ham hva han gjorde når han ba. 

Peter svarte: 'Jeg lytter!'

Da spurte mannen om hva Gud sa til ham. Peter, som har Downs syndrom, svarte:

'Han sier bare: Du er min elskede sønn'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sjokkert over at kristne mener Downs syndrome er en sykdom de kan bli helbredet for

Jeg klarer ikke å skjule hvor sjokkert jeg er over kristne som mener at Downs syndrom er en sykdom, som man kan bli helbredet av. For meg representerer dette et menneskesyn, som bryter med det meste av hva jeg står for som kristen.

Søndag publiserte jeg en artikkel her på bloggen, som tok for seg 3.Joh v.2. Spørsmålet var om dette er et Guds løfte, eller et uttrykk for apostelens ønske om at Gaius skal være ved god helse. På min Facebook profil har denne artikkelen til nå fått 131kommentarer. Det har vært en interessant debatt, hvor spørsmålet om Downs syndrom også er reist.  Når jeg utfordrer de som deltar i samtalen om de betrakter Downs syndrom som en sykdom, som man kan be Gud helbrede, blir svarene enten svært unnvikende eller man svarer ja.

Sykdom eller helse
Jeg skulle ønske folk tok seg tid til å lese bøkene til den svenske pinsepastoren Tomas Sjödin. Ikke bare er de svært nærgående og djupt personlige beretninger om hans og konas opplevelser og erfaringer med to gutter, som begge hadde en sjelden hjernesykdom, og som nå er hjemme hos Herren. Men Tomas Sjödin makter som få andre å sette ord på undringen og spørsmålene våre rundt det som har med sykdom, helse og helbredelse å gjøre. Han våger også å spørre om ikke svarene vi gir også gir uttrykk for vårt menneskesyn. Er det slik at bare når vi er friske er vi 100 prosent der hvor Gud vil ha oss? Opphøyer vi helse over alt annet, som om det å være frisk er det viktigste som kan skje med oss. Hva skjer da med mennesker som har tapt helsa, og ikke blir helbredet, og må leve med sykdom livet ut?

Downs syndrom
For ordens skyld: Downs syndrom er ikke en sykdom, men en medfødt feil i antall kromosomer, som inneholderer den genetiske informasjonen som trengs for å danne nye celler. Personer med Downs har ett ekstra kromosom, som gjør at alle cellene i kroppen utvikles annerledes enn hos "normale" individer, og de er derfor annerledes både fysisk og mentalt. Man kan ikke endre en persons kromsosomantall eller DNA, og kan derfor ikke behandle noen med Downs, eller "helbrede" dem på noen måte.

En person med Downs syndrom er like hel som den som ikke har det. Han eller hun er like mye skapt i Guds bilde, som den som ikke har det. En med Downs syndrom skal ikke 'utsettes' for forbønn om å bli helbredet, men trenger like mye av Guds nåde, omsorg og kjærlighet som alle oss andre.

Jeg kjenner flere med Downs. Herlige mennesker, som har lært meg mye om det å leve i nuet, om glede og forundring over det noen av oss tar som selvfølgeligheter. 

En som Downs er like mye verd i Guds øyne som en som ikke har det! Men i mange menneskers øyne er de ikke det, og vi gir uttrykk for at det er det vi egentlig mener når vi ber om at de skal bli helbredet!  

Her er en oversikt over Tomas Sjödins bøker:

Når trærne mister bladene, blir utsikten fra kjøkkenvinduet bedre. (1998)

Den enkleste glede (1999) 
Reservekraft (2003)
Et brustent halleluja (2012)

Alle bøkene er utgitt på Luther forlag.

Grensesprengende evangelisering i Sverige!

Øynene mine fylles med tårer når jeg leser om Alpha-kurset i Sävedalen nord for Göteborg. I Ansgarkyrkan arrangerer de nemlig Alpha-kurs for det svenskene kaller "förståndshandikappade". Initiativtager er Ann-Christin Larzon, mamma til Andrè, en begavet kunstner med Downs syndrom og autisme. Sävedalens Missionsförsamling gjør dermed troen tilgjengelig for alle! Det grunnleggende i denne forsamlingen er at alle skal være velkomne. Jeg tror det er første gang jeg hører om et slikt tiltak. Måtte Gud åpne manges øyne for å starte noe lignende!! Jeg har gode venner på Lillehammer som i flere år nå har arrangert Alpha-kurs. Gjennom dem har flere kommet til en levende tro på Jesus. Jeg takker Gud for de som står så trofast med i dette arbeidet i nabobyen vår, men interessen for Alpha har dessverre vært nedadgående i Norge de siste årene. Det er gjerne slik vi driver her til lands. Vi kaster oss på noe som vi synes er spennende, og så hopper vi av igjen etter en kort tid. Men Alpha har vist seg å være et meget effektivt virkemiddel i evangeliseringarbeidet. La oss be om at vi får en ny bevissthet om dette i våre forsamlinger, og at det også kan startes slike som her i Sävedalen, så troen kan gjøres tilgjengelig for alle. (Foto: Jonatan Sverker/Dagen.se) http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=167808

"De dreper mitt folk!"

Norge er på full fart til å bli et kaldt sorteringssamfunn. Utviklingen har nå kommet dithen at de aller fleste barn som blir unnfanget med Downs syndrom blir fjernet. En med Downs syndrom som hørte dette, sa: "De dreper mitt folk!" Og det er sant. Om noen år vil det være få om noen med Downs syndrom i Norge, og vi står mye fattigere tilbake. Nyere statistikk viser nemlig at fostre med påvist Downs syndrom blir abortert i stadig større grad. Alle gravide over 38 år får automatisk tilbud om en undersøkelse som har til hensikt å påvise genetiske feil hos fosteret. Og de fleste velger da å ta abort. Dette er en utvikling som vi ser også i andre land, og det sier ikke så rent lite om det menneskesynet dette representerer. Mennesker med funksjonshemminger blir sett på som en byrde i et samfunn hvor verdien består i hva du til enhver tid kan produsere for samfunn. Biskopene i Den Norske Kirke møttes nylig og kom med en utalelse i denne forbindelse, hvor det blant annet heter: "Et menneskes verd er ikke knyttet til dets evne til å yte, produsere og fungere. Noe annet ville bryte fundamentalt med den kristne tanke om at mennesket har verdi i seg selv. En instrumentell forståelse av menneskeverdet kan også bidra til å rangere funksjonsdyktige mennesker i forhold til hverandre. Summen av dette er et samfunn hvor de sterkeste vinner frem, og de svake trues." Her er jeg for en gangs skyld helt enig med statskirkens biskoper. Og det er all god grunn til å rope høyt om dette. Spørsmålet er bare om vi blir hørt med en regjering som mer og mer fjerner seg fra kristne verdier, og erstatter dem med kald kynisme. Men vi kan be. For det er ingen tvil om at fosterdrapet er en stor synd i Den eviges øyne.