Jeg tilhører Kristus

 Noen dager nå har jeg vært så grepet av noen ord apostelen Paulus skrev, til den kristne forsamlingen i Korint. Jeg har gjentatt dem for meg selv, både høyt og inne i meg, og kjent på både djup takknemlighet og en yrende glede.

Setningen lyder: "Men dere hører Kristus til..." (1.Kor 3,23)

Tenk det! Jeg hører Kristus til. Jeg har gitt ham råderetten over livet mitt. Han har på sin side gitt meg løfte om å sørge for meg, ta vare på meg, og være sammen med meg alle slags dager inntil verdens ende. Han vil gi meg sin fred, sin glede.

Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv - men Kristus lever i meg. (Gal 2,20)

Det gir meg stor trygghet.

Om å høre hjemme i en urolig og omskiftelig tid

 Belonging - det er noe med dette ordet som er så tiltrekkende! Tilhørighet - høre hjemme.

De siste dagene har jeg kjent på det motsatte, på hjemløsheten. En djup fortvilelse og avmakt over alt som rakner. Alt jeg har holdt kjært og alt jeg holdt for sant. Alt rakner. Kristne står mot kristne. Alt skal det settes spørsmålstegn ved. Alt skal problematiseres. Alt skal forstås utfra tidsånden. Alt skal relativiseres. Alle leser Bibelen på sin måte. Jeg lengter etter å høre hjemme, etter et sikkert tilfluktssted. En trygg havn, en urokkelig tro. Hvor hører jeg egentlig hjemme i en tid hvor alt skifter?

Etter en svært smertefull natt med mye uro og angst for at de grufulle smertene skal komme tilbake, møtes jeg av Jesu egne ord: "Følg meg!" For det er så sant det apostelen Paulus skriver: "Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus." (1.Kor 3,11) 

Jeg bygger på denne grunnvollen: 

"Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, Og som talte ved profetene.

Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen."

Dette er den originale trosbekjennelsen fra år 325 og Konstantinopel år 381. Katolsk forstått som alminnelig, universell. Dette er en trygg grunn å bygge på. Denne tro skal ingen få ta fra meg. Denne tro lever og dør jeg på.

Stå ikke på stedet hvil - tiden går

 Mange av oss drømmer om at en dag kommer endringen, en dag skal alt bli annerledes. en gang i framtiden! Vi blir sittende passive i påvente av at noe en gang skal skje. Så går tiden, og det skjer ingenting. Det eneste som har skjedd er at vi har levd på en illusjon.

Fra ørkenfedrenes visdom henter vi et godt og velprøvd åndelig råd: Vi tar et steg i retning Kristus og han løper en mil i retning oss!

Har vi med Gud å gjøre vil vi kjenne på vår egen skrøpelighet og tilkortkommenhet. Vår åndelige fattigdom.

Det er så lett å utsette ting. I morgen skal jeg be. I morgen skal jeg lese i Bibelen. I neste uke skal jeg få orden på mitt åndelige liv, komme inn i en ny rytme. Det kommer ikke til å skje. Vi lurer oss selv. 

"Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om du hører hans røst så gjør ikke hjertene harde...", leser vi i Hebr 3,7-8a.

"...om du hører hans røst...i dag..."

Om du ikke tar det lille steget i retning Kristus i dag, kommer du til å forbli i den posisjonen du befinner deg i også i morgen. 

Guds ord sier at om vi er trofaste i de små tingene, så vil vi få hundre fold igjen. Jesus sier i Luk 16,10: "Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort."

Vi trenger disiplin og rytme.

Hvis vi viser at vi er trofaste og til å stole på i små ting, vil Gud betro oss i større.

Det indre livets skjulte landskap

 Det er mye som har med Gud å gjøre som er skjult. Skjult for våre egne, og andres øyne. "Vi har ikke det synlige for øyet, men det usynlige", skriver apostelen Paulus og så begrunner han dette med å si: "For det synlige varer bare en kort tid, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,18)

Et av ordene Edin Løvås siterte ofte, var ordene fra Hebr 11,27: "I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige."

Å søke Guds ansikt - Giveren, framfor gavene, er det viktigste vi kan gjøre i den tiden vi lever i. For Hans egen skyld, ikke vår. Søke hans vennskap, bli hans betrodde venner. Abba Arsenios, en av de mest elskede av ørkenfedrene, har sagt: "Streb med all din kraft etter å bringe din indre aktivitet i tråd med Guds, og du vil overvinne dine ytre lidenskaper."

I dag møttes jeg av ordene i Salme 105,3-4: "Gled dere i hjertet, dere som søker Herren. Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt."

Det er Henri Nouwen som har sagt: 'Tid brukt på det indre livet er aldri bortkastet tid." Og det er sant. Det vi investerer i vårt indre liv, har evig verdi.

Jesus har tro på deg

 Det er en setning fra en bok av John Mark Comer som ikke vil slippe tak i meg. Den lyder slik: 'Før de trodde på Jesus, hadde han tro på dem!'

Jesus så lenger enn alle andre når han valgte ut sine disipler. Han så deres framtid. Ikke slik de var, men slik de skulle bli. Jeg hadde nok ikke valgt flere av de tolv om jeg skulle ha valgt, men Jesus så potensialet i dem, og han visste at de ville bli formet i samværet med ham. Jeg gleder meg over at Gud velger det som ingenting er til å bli det de er kalt til å være fra unnfangelsen av. I dag gleder jeg meg over at Jesus er bestevennen min. Til ham får jeg komme akkurat slik jeg er. Så sørger han for at jeg en dag blir mer lik ham.

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 2

 Har du tenkt på hva som var det gjennomgående tema i Jesu forkynnelse og undervisning? Var det menneskets behov for frelse? Guds kjærlighet til menneskeheten? Nødvendigheten av å bli født på ny? Det faktum at Jesus ville dø for våre synder?

Jesus talte om alt dette, og dette er alle essensielle sannheter. Men ingenting av dette var hovedtema for Jesu undervisning.

Kun et sted finner vi at Jesus taler om den nye fødsel. Det skjer i samtalen han har med Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. Jesus nevner at han dør som løsepenge for oss bare en eneste gang. Det er kun fem eller seks steder i evangeliene hvor han bruker ordet 'frelse'.

Kanskje dette forvirrer deg? Vi er jo så vant til å understreke betydningen av å bli frelst.

Men leser du evangeliene nøye vil du oppdage at Jesu budskap handler om Guds rike. Det er nesten et hundre referanser til Guds rike i evangeliene. For det andre: Flesteparten av Jesu lignelser handler om Guds rike. Faktum er at Jesus selv sier at årsaken til at han kom til jorden var for å forkynne om Guds rike! "Men han sa til dem: Jeg må forkynne Guds rikes evangelium til de andre byene også, for til det er jeg utsendt." (Luk 4,43)

Det er ikke dette vi er vant til å høre, er det vel? Vi er vant til å høre at hovedårsaken til at Jesus kom til jorden var å frelse oss fra våre synder. Og det er definitivt en av hensiktene ved hans komme, men det er kun en av hensiktene!

Overalt hvor Jesus var, forkynte han Guds rike. Fra begynnelse til slutt: 

"Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." (Matt 4,17)

"Jesus gikk omkring i hele Gallilea, underviste i synagogene deres og forkynne evangeliet om riket." (Matt 4,23)

"Deretter dro Jesus omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket..." (Matt 9,35)

"Men da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter han. Og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike..." (Luk 9,11)

Disiplene kjempet ikke for et politisk system, men for Guds rike. De la ned sine liv for dette riket og endte opp som martyrer. 

India-misjonæren skrev i sin tid boken: 'The Unshakable Kingdom and the Unchanging Person' (Riket som ikke kan rystes og den uforanderlige personen) gjorde et djupt og vedvarende inntrykk på meg når jeg leste den i 1980. Stanley Jones hadde tatt inn over seg det som er selve grunntemaet i Jesu undervisning, nemlig evangeliet om Guds rike. For Stanley Jones - som for apostlene - dreide ikke det kristne budskapet seg om å endre lover, kjempe for politiske kandidater, sørge for at Cæsar fikk en ny periode, men om Guds rike. Apostlene forkynte, underviste, utøvde barmhjertighet, ga de sultne mat og levde sitt liv i fellesskap i verden - et fellesskap som besto av mennesker som var adskilt fra verden.

fortsettes

I Guds skole

 I det jeg skal til å legge meg i går kveld kommer disse ordene til meg fra innledningen til Salme 90: "En bønn av gudsmannen Moses." Men det begynner ikke her, historien startet et annet sted: "Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro..." (2.Mos 3,1) Han begynner i 1.klasse. Han lærer gjennom lidelse og ydmykelse. Å gjete småfeet var det absolutt laveste du kunne komme. 

Dette minner meg om et vers skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafsson:

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den må aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest har smakt sitt eget selvlivs død."

Vi begynner alle i 1.klasse.

De første skal bli de siste og de siste de første

 I 1965 fikk landet vårt besøk av en viktig anglikansk delegasjon, ledet av erkebiskopen av Canterbury, Michael Ramsey. De besøkte også Cernica-klosteret.

Spesielle forberedelser ble selvfølgelig gjort: generell rengjøring og så videre. Blant annet ble en ekstremt enkel munk, med lite utdannelse, alltid kledd i en gammel prestekjole og med et ustelt utseende, fjernet og sendt helt til kirkegården, for at gjestene ikke skulle se ham og gud forby!-klosteret skulle bli flau.

Men Gud hadde andre planer. Delegasjonen besøkte også kirkegården. Der kom de over den respektive munken, krokrygget i et hjørne og leste Salmen med tårer i øynene. Alle la merke til ham, fotograferte ham, filmet ham, så mye at bildet hans nådde utlandet, og ble brukt ved forskjellige anledninger for å illustrere det autentiske ansiktet til en ortodoks munk.

Dette er hvordan Gud herliggjorde den hellig-levende asketen. Da tok vi feil.

— Far Nicodim Bujor. Fra Orthodox Faith. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Bitterhet

 Hvordan gjenkjenner og håndterer vi bitterhet? Denne morgenen leser jeg 2. Mosebok 15 som inkluderer Guds folk på en reise gjennom Rødehavet, som er et øyeblikk med stor seier, veldig raskt fulgt innen tre dager etter at de nådde et sted med bitterhet. Det er ikke lang vei mellom feiring og kritikk.

Ledere, som Moses, leder så godt de kan, og det kan innebære å ta folk gjennom en villmarksopplevelse. Til tross for høydene i Rødehavets mirakel, vender folket raskt tilbake til å knurre på grunn av mangel på vann.

«Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke vannet fordi det var bittert. Det er derfor stedet heter Marah.» 2. Mosebok 15:23

Ordet Marah betyr bitter. Vannet reflekterte folks holdning. De fleste ledere befinner seg i denne berg-og-dal-banen, det ene øyeblikket er det feiring med tamburiner og dans (2. Mosebok 16:20) og det neste er det knurring, og kritikk vanligvis etterfulgt av trusler. Alle disse følelsesmessige høydepunktene og nedturene er omstendelige og umiddelbare. Moses må fokusere på å følge Åndens ledelse og holde blikket på deres endelige destinasjon. Likevel kan du fornemme frustrasjonen og usikkerheten hans.

Hva gjør Moses? Gud ber ham ved åpenbaring om å kaste en kjepp i vannet! Hva kan du gjøre hvis du var i denne situasjonen? Jeg mener "kaste en pinne i vannet?" Du vil sikkert ha noe mer teatralsk, tross alt har du nettopp delt Rødehavet. Kunne ikke Moses ha brukt sin maktstav til å røre i vannet? Nei, en pinne.

«Da ropte Moses til Herren, og Herren viste ham et stykke tre. Han kastet det i vannet, og vannet ble egnet til å drikke.» 2. Mosebok 16:25

I andre oversettelser står det, "vannet ble gjort søtt." Resten av verset sier at på dette tidspunktet satte Gud «en regel, og der prøvde han dem». Ordet test brukt her er interessant, det er det hebraiske ordet nāsâ som betyr å bevise ved lukt. Bitterhet har en distinkt lukt, og det samme gjør sødme. Vi kan ganske enkelt skjelne forskjellen, og Gud setter på plass en regel, en livsstil for å hjelpe dem.

Jeg har lurt på gjennom årene "hvorfor en pinne?" Noen oversettelser bruker ordet tre. Var dette en forvarsel om korset, treet som Kristus hang på, fjernet vår bitterhet og erstattet den med frelsens sødme. Kanskje jeg overstrekker meg, men Bibelen er full av slike skjulte referanser. Plasserer vi korset midt i bitterheten vår og ser på hvordan Gud forvandler vannet?

Herre, åpne øynene våre for å se!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Fengslet av Guds kjærlighet

Alle av oss er fengslet av noe. Hvordan vi velger å leve vil indikere hva slags fengsel vi har valgt.

Da Paulus skrev fengselsbrevene sine, skrev han med førstehåndskunnskap om hva det innebar å bli fengslet. Han ble holdt bak lås og slå som begrenset bevegelsen hans. Hans naturlige tilstand avslørte hva det innebar å følge Jesus. Hans fengsling ble et sted med stor frihet og åpenbaring.

Efeserne er blitt beskrevet som alpene i Paulus’ skrift, høydepunktet i hans tale til kirken. Etter å ha skrevet tre kapitler som definerer vårt åndelige liv som mennesker som sitter med Kristus i evigheten, i kapittel fire, begynner han praktisk talt å anvende denne forståelsen på våre åndelige liv som beskriver hvordan vi bør leve.

Paulus begynner kapittel fire med ordet «Derfor». Det ordet betyr at vi bør vurdere hva han nettopp skrev når vi bruker vår tro på livets spørsmål.

«Derfor ber jeg, en fange for å tjene Herren, deg om å leve et liv som er verdig ditt kall, for du er kalt av Gud. Vær alltid ydmyk og mild. Vær tålmodige med hverandre, og ta hensyn til hverandres feil på grunn av din kjærlighet. Gjør alt for å holde dere forent i Ånden, bind dere sammen med fred» (Efeserne 4:1-3).

Å være fengslet av Gud betyr at vi ikke vil prøve å unnslippe hans kjærlighet. Vi vil leve et liv som er verdig vårt kall – et kall definert av Gud, ikke våre udisiplinerte ønsker eller en grunn tolkning av vår tro.

Vårt kall blir stengene bak som vi velger å leve. Det er et ydmykt og mildt liv som er tålmodig med dem vi er uenige med. Den gir rom for trosfeller som ennå ikke har underkastet seg fengslingen av Guds kjærlighet.

Dette kallet gjør alt for å forbli forent i Ånden og ikke prøve å finne en måte å unnslippe Guds kjærlighet til å gjøre som vi vil. Dette er bare mulig hvis vi har bundet oss til Kristi kall for våre liv – et kall som er fengslet av Guds kjærlighet og åpenbart av vår forpliktelse til Jesus og hans rike. Det er den eneste typen frihet som kan tilfredsstille vår sjel uansett hvor vårt kall fører oss.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Langsomhetens åndelige visdom

 Gå saktere! Det er et godt åndelig råd. Vi haster ofte av gårde. Ser ikke landskapet rundt oss. Har ikke tid for å sanse eller stanse opp. 

Noen har gått veien før oss. Vi trenger å lære av dem. De som kjenner stiene og landskapet fordi de har bodd der og vandret der hele livet. De er verd å lytte til. Bibelen sier: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7-9) Vi trenger kjentfolk, mennesker med levd liv. Vi klarer ikke alt alene. Den som innser det er klok.

Hvor stanser Den Hellige Ånd i ditt liv akkurat nå? Vi trenger å ta en pust i bakken, før vi vandrer videre. 

Forsakelsen og troen

 Ved siden av den åndelige lesningen og øvelsen i å venne seg til å leve i Guds nærvær, er forsakelsen en forutsetning for den indre bønnens liv. Forsakelse er ikke et ord som brukes ofte i dag. Det har gått av moten. Men det kommer dager, ja lange perioder, da man smertefullt får erfare hvordan ens liv står i veien for at Jesus skal vokse, hvordan man tross sin lengsel og sin streben stadig krøker seg inn i seg selv.

Selv om man ved å la seg døpe lot det gamle mennesket dø, må denne prinsipielle død bli en eksistensiell virkelighet. I dåpen ble troens frø lagt ned i sjelen, men dette frøet må få vokse og gjennomsyre hele mennesket. 

Bønnelivet er ingenting annet enn Jesu stadige tilvekst i menneskets vesen.

Vi kan gjerne si med ordene til Wilfrid Stinissen, her i min oversettelse, "at bønnen er det kraftigste og mest effektive middelet om man vil miste sin sjel i Gud. Men samtidig må man legge til at den ekte, rene bønnen trenger fram akkurat i den grad det gamle mennesket dør. Vi kan ikke være åpne for Gud om vi fremdeles er fylt av oss selv."

"Å elske Gud er ", i følge Johannes av Korset, "for Guds skyld å arbeide for å effektivt befri seg fra alt som ikke er av Gud." Hele tiden må vi vende tilbake til Jesu ord og fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge ham. Veien er smal, og porten er trang. Det kristne livet er et liv i forsakelse og tro.

Et merket folk

Vi blir bevis på Guds forvandlende kraft når vi tror på Jesus og hans lære. Denne justeringen markerer oss og vil ta troen vår inn i farlig territorium fordi helvete ikke vil at vi skal bli en levende reklame for Jesu makt. Helvete vil gjøre alt for å hindre budskapet om våre endrede liv.

Etter at Jesus reiste Lasarus opp fra de døde, tenker vi ikke alltid på hva som skjedde med Lasarus. Han ble på linje med Jesus som et levende bevis på miraklet. Han ble et mål for de religiøse lederne – noe de måtte tie og ødelegge.

Fordi Lasarus var det levende beviset på at Jesus hadde utført et så forbløffende mirakel, avslører Skriften hva som skjedde videre: «Da hele folket hørte om Jesu ankomst, strømmet de til for å se ham og også for å se Lasarus, mannen Jesus hadde reist opp fra død. Da bestemte de ledende prestene seg for å drepe Lasarus også, for det var på grunn av ham at mange av folket hadde forlatt dem og trodde på Jesus. (Johannes 12:9-11).

Etter at Lasarus gikk ut av graven, ble han en markert mann - et bevis på Herrens makt og autoritet. Hans nærvær fikk folk til å forlate budskapet til de religiøse lederne og slutte seg til Jesus. De religiøse lederne var i ferd med å miste kontrollen over folket. Det var dette tapet av kontroll som motiverte dem til å prøve å drepe Jesus og alle som ble bevis på hans autoritet.

Fordi som troende er vi det levende og pustende beviset på at Jesus har forandret livene våre, vil vi møte den samme trusselen. Vår på linje med Jesus vil bli møtt av trusler fra helvete som ønsker å ødelegge vår tro på ham, og til tider også våre liv.

Når vi tror på Jesus, blir vi merkede mennesker. Ikke bli overrasket over hva fienden prøver å gjøre mot deg for å stille ditt vitnesbyrd om Jesus. Disse truslene er en del av et liv i tro og noe vi bør forvente når vi blir et levende vitne om Jesus Kristus.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Noen flere tanker om distraksjoner og fristelser

 I Kristi ansikt, i hans skjønnhet og herlighet, ser vi hva vi er ment å være. Han viser oss hva vi er skapt til å være. Vi ser også hvordan vi modnes og vokser: ved å se på ham! Konsentrere oss om ham. La hans ansikt lyse på oss og over oss!

La lyset fra Kristi ansikt få definere hvem vi er, ikke verdens sønderbrutthet og synd.

Ved å følge distraksjonene vil du, før du vet ordet av det, ha sløst bort verdifull tid - timer blir til dager, dager blir til uker, uker blir til måneder, måneder blir til år, år blir til tiår, og vips, så er livet over.

Så annerledes når tiden du er gitt brukes til å skue inn i Kristi ansikts skjønnhet.

Vi kaster bort vårt liv, det ene liv vi er gitt, ved å reflektere det kunstige og overfladiske lyset fra distraksjonene i stedet for å la oss forvandle til å bli det bildet vi er skapt til å utstråle: Kristi bilde. Lyset fra hans skjønnhet. Det himmelske lyset.

Det lyset som renser oss. Som gjør Kristi bilde mer skinnende, lysende i oss.

Kristi ansikts skjønnhet er i virkeligheten vår skjønnhet. Veksten og modningen i våre liv kommer av å se på Kristus, la hans ansikt skinne på oss, fokusere på ham.

Vi sløser med verdifull tid når vi blir så opptatt med å fordømme denne verdens synd. Vårt kall er å reflektere Kristi skjønnhet! Vi er døpt til hans død for at vi skal få del i hans oppstandelse - som skulle reflektere hans skjønnhet.

Vi blir fanget i så mange diskusjoner, så mange kamper som ikke er våre. Vi er kalt til en eneste ting: reflektere Kristi skjønnhet i våre liv. Ved å reflektere denne skjønnheten multipliserer vi denne skjønnheten i verden. Å bære vitnesbyrdet om Kristus, er å bli som ham. Ikke alle diskusjoner er dine, ikke alle kamper er dine. Du tilhører Kristus og ham alene.

Å velge Kristus er å velge alt

 Du kan få følge Jesus Kristus. Du kan få vie livet ditt til det eneste som er vesentlig. Du trenger ikke fordele din kjærlighet på ulike objekter, du kan få rette den bare mot ham. Hvilken befrielse og hvilken lettelse! 

Mange, ja dypest sett alle mennesker, drømmer om et helstøpt liv, og om en kjærlighet som er så total at den krever alle deres krefter. Vi vil ikke leve så splittet som vi faktisk gjør, vi vet godt at vi ikke har godt av det. Vi skulle ønske at livet vårt ble en bred og mektig elv der alt går mot ett eneste mål, der ingenting stritter imot.

Vi er skapt for en slik enhet og helhet. Vi har rett til å rette oss så totalt inn mot Kristus at alt annet kommer i skyggen. "For hans skyld har jeg tapt alt, jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus," sier Paulus (Fil 3,8). 

Men svikter vi ikke våre medmennesker og samfunnet når vi satser så ensidig på Kristus? 

Hvordan skulle vi kunne svikte menneskeheten når vi gjør alt vi kan for stadig mer å forene oss med ham som er selve menneskekjærligheten? Å utlevere seg selv til Kristus er å utlevere seg til kjærlighetens ild og bli tent av den. Når Kristus blir alt for deg, blir du gitt ut til frelse for menneskene, akkurat som han. 

Vær ikke redd for at verden skal gå glipp av noe fordi du helhjertet gir deg til Kristus! Velger du ham, så velger du alt på en gang. Han er jo til for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 248

Takknemlighet er en kvalitet ved hjertet

 Takknemlighet er bevisstheten om at alt liv er en gave vi vil takke for. Jo nærmere vi kommer Gud i bønn, desto mer bevisst blir vi på Guds overflod av gaver til oss. Vi kan til og med oppdage disse gavene midt i smerte og sorg. 

Det åndelige livets mysterium er at mange av hendelsene, menneskene og situasjonene som lenge virker som de hindrer vår vei til Gud, til måter å komme enda nærmere han på. Det som føles som en hindring, viser seg å være en gave. Slik blir takknemlighet en kvalitet ved hjertet som lar oss leve lykkelig og fredelig, selv om vi fortsatt har mye å streve med.

- Henri Nouwen: Du er elsket, Luther 2019, side 200

Etterfølgelsens mange spørsmål

 Jeg lar meg utfordre av noen spørsmål for tiden. Jeg må være ærlig å si at jeg har ikke noe godt svar på noen av dem. Jo, jeg kan gi et standardsvar, men jeg vil gå djupere og nullstille meg. Et av disse spørsmålene er:

Hva innebærer det å følge Jesus i dag? I denne fasen av livet mitt?

Og hva koster det?

Noen ganger er det svært viktig å stille så grunnleggende spørsmål. Det er det for meg nå. For jeg vil leve helt for Jesus, at Han skal være Herre og sentrum i livet mitt. Hvor tar veien meg? Parkinson tar stadig større deler av kroppen min, men den er ikke herren i livet mitt. Den skal ikke få lov å bestemme. Men hva innebærer det å følge Jesus når kroppen svikter?

Se det, det skal jeg finne ut av i tiden framover. Hva med deg? Hva innebærer det for deg å følge Jesus?

Vi er på vei framover!

 Jeg klarer ikke å slippe tak i noe som bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize sa ved en anledning. Det er den nye kommunitetslederen bror Matthew som siterer grunnleggeren i et intervju med Peter Halldorf: "Vi er ikke i mål ennå." "Dette gjelder alt kristent liv," sier bror Matthew og legger til, her i min oversettelse: "Stabiliteten handler fremfor alt om vår tro, selv om troen også har sine daler og høyder. Men ettersom Kristus er veien er han alltid foran oss. Vi er hele tiden på vei mot ham, men han går foran. All den stund vi tror at vi har nådd fram begynner stagnasjonen. Det ligger en utfordring i det, for vi søker alle trygghet, vi vil ha det bekvemt. Men spenningene er også kreative. Når noen av oss brødre nylig møtte pave Frans, sa han: "En del mennesker sier at Den Hellige Ånd kommer med fred. Ja, det gjør han, men Den Hellige Ånd forstyrrer oss også!" 

Den radikale veien er lettere

 Å følge Jesus kan kreve mer enn du hadde ventet. Han gir ikke disiplene sine noen garanti. Du må våge å ta sjanser. Du følger en som ikke har noe å hvile sitt hode på (Luk 9,58).

Hvis du tar Jesu radikale oppfordringer på alvor, blir du lykkeligere, og livet ditt blir lettere å leve. Dette høres ut som en selvmotsigelse. Det radikale stiller jo store og vanskelige krav. Du tror kanskje ikke du har krefter til det. Det er vanskelig nok å oppfylle hverdagslivet små forpliktelser. Hvordan skulle du da tenke på større ting? 

Men det er de større tingene du er skapt for! Målet ditt er uendeligheten, derfor kjenner du deg maktesløs og ulykkelig hvis du lever et liv i middelmådighet og lunkenhet. Har du det tungt og vanskelig i det livet du lever nå, så velg en mer radikal måte å leve på. Da kommer alt til å bli lettere. Den radikale veien krever en ekstra anstrengelse til å begynne med. Men npr du først har våget å ta det første skrittet kommer du til å få stadig nye krefter til å fortsette.

Menneskets forsiktighet gjør livet kjedelig og ensformig. Evangeliets kloke og radikale krav gjør det spennende og vakkert.

Du kan rusle framover på livsveien din. Da kommer du langt etter Jesus og kan bare se ham på avstand. Men du kan også ta radikale skritt sammen med Jesus og gå i hans takt. Da får du være nær ham på veien, og du kommer fortere fram, men med mindre strev.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 23

Kristus går foran oss

 "Men ettersom Kristus er veien er han alltid framfor oss!" 

Ordene tilhører bror Matthew, som har tatt over som leder for kommuniteten i Taize etter bror Alois. 

Disse ordene er en god begynnelse på det nye året. Ordene fremkommer i et intervju Peter Halldorf har med bror Matthew i siste nummer av tidsskriftet Pilgrim. For sammenhengens skyld tar jeg med følgende, her i min oversettelse:

"Jeg tenker ofte på noe som bror Roger pleide å si: 'Vi er ikke framme ennå.' Det gjelder alt kristent liv. Stabiliteten handler fremfor alt om vår tro, selv om troen også har sine daler og høyder. Men ettersom Kristus er veien er han alltid framfor oss. Vi er hele tiden på vei mot ham, men han går foran. All den stund vi tror vi har nådd fram begynner stagnasjonen. Det ligger en utfordring i dette, for vi søker alle trygghet, vi vil ha det bekvemt. Men spenningene er også kreative. Når noen av våre brødre nylig møtte pave Frans sa han: 'En del mennesker sier at Den Hellige Ånd kommer med fred. Ja, det gjør han, men Den Hellige Ånd forstyrrer også!'"