Linnea Hofgren og den indre bønnen

 I går, i forbindelse med tidebønnen mintes vi en kvinne jeg føler sterk slektskap med, Linnea Hofgren (1868-1921). Hun tilhørte den såkalte Flodbergkretsen, som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm. Det var en gruppe som kom sammen for å lese de kristne klassikerne tilhørende den kristne mystikkens verden. 

En av de bøkene de elsket mest var Madam Guyions Bønnen. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren låne en gang hun var på besøk ute på landet.

"Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inne i meg", forteller hun  i dagboken sin. "Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til."

Hun reiste tilbake til Stockholm der hun trakk seg tilbake i ensomhet i lønnkammeret sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: "En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg."

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og mye syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske Flodbergkretsen. Hennes kall i livet var bønnen.

I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: "Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Hun fikk svar med det samme: "Men vet du det ikke? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å gjøre mennesker til lags. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Den 26.januar 1921 ble det satt punktum for levd liv her på jorden. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: "Da fikk jeg en inderlig visshet om at hun allerede var kommet langt."

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre er mjuke hjerter

 Den indre bønnen leder til kontemplasjon og har brådjup.

Ordene til Teresa av Avila, som jeg siterte i den forrige artikkelen jeg skrev om den indre bønnen, dukker stadig opp og lever sitt eget liv i meg disse dagene: "Det gjelder ikke å tenke mye, men elske mye!"

Den kristne bønnen er først og fremst hjertets bønn, og bønnen er helt fra begynnelsen av en kjærlighetsrelasjon mellom Herren og den som ber. Den er del av et samfunn mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Den er en dynamisk virkelighet, under stadig utvikling.

Bønnens mål er kontemplasjonen - den stille betraktningen, dvelingen - ved det mysteriet som er Gud. Han som er bortenfor vår fatteevne. Kontemplasjonen handler om å la seg lede av Ånden. Den er ene og alene et Guds verk og overfor den er mennesket maktesløs. Det eneste vi kan gjøre er å stille oss innfor Guds ansikt, i stillhet, og overlate seg i Guds hender. Vi må være rede, oppmerksomme, helt åpne. Jeg glemmer ikke den britiske sjelesørgeren Joyce Huggett, som deltok på en retreat i et anglikansk kloster for noen år tilbake. Munken som ba for henne, ba om at hun måtte være 'radikalt åpen for Gud'. Det synes jeg er et godt og ikke minst beskrivende uttrykk for det vi snakker om. I stillhet pleier jeg å forme mine hender som en skål, som en symbolsk handling om at jeg er åpen for hva Gud vil gi meg.

At bønnen er orientert mot kontemplasjonen og dermed er i stadig utvikling og bevegelse, er et kjennetegn ved den indre bønnens liv. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, er ikke tegn og under, men mjuke hjerter.

Forsakelsen og troen

 Ved siden av den åndelige lesningen og øvelsen i å venne seg til å leve i Guds nærvær, er forsakelsen en forutsetning for den indre bønnens liv. Forsakelse er ikke et ord som brukes ofte i dag. Det har gått av moten. Men det kommer dager, ja lange perioder, da man smertefullt får erfare hvordan ens liv står i veien for at Jesus skal vokse, hvordan man tross sin lengsel og sin streben stadig krøker seg inn i seg selv.

Selv om man ved å la seg døpe lot det gamle mennesket dø, må denne prinsipielle død bli en eksistensiell virkelighet. I dåpen ble troens frø lagt ned i sjelen, men dette frøet må få vokse og gjennomsyre hele mennesket. 

Bønnelivet er ingenting annet enn Jesu stadige tilvekst i menneskets vesen.

Vi kan gjerne si med ordene til Wilfrid Stinissen, her i min oversettelse, "at bønnen er det kraftigste og mest effektive middelet om man vil miste sin sjel i Gud. Men samtidig må man legge til at den ekte, rene bønnen trenger fram akkurat i den grad det gamle mennesket dør. Vi kan ikke være åpne for Gud om vi fremdeles er fylt av oss selv."

"Å elske Gud er ", i følge Johannes av Korset, "for Guds skyld å arbeide for å effektivt befri seg fra alt som ikke er av Gud." Hele tiden må vi vende tilbake til Jesu ord og fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge ham. Veien er smal, og porten er trang. Det kristne livet er et liv i forsakelse og tro.

Om å bli bevisst på Guds nærvær

 I en tidligere artikkel denne uken skrev jeg om tre ting som er forutsetninger for den indre bønnen. Den første var den åndelige lesningen, den andre var å øve seg i å leve i Guds nærvær.

Å leve i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet enn å la bønnen overskride den tiden vi avsetter for å be og bli bevisst at Guds nærvær er der hele tiden. Når vi har fått vanen ved å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant. I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær. I 1.Kong 17,1 leser vi om dette: "Gud er den levende, innfor hans ansikt står jeg."

Et annet nøkkelord er Apg 17,28: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." 

Teresa av Avila har skrevet noe om dette: "Jeg vet at Herren aldri skal etterlate oss ensomme og overgitte om vi ydmykt ber om å holde oss med selskap. Om vi i løpet av et år ikke skulle lykkes i å øve oss i å være bevisste på hans nærvær, må vi prøve neste år. Vi vil aldri angre oss i den øvelsen fordi den er vel anvendt tid. Jeg er sikker på at det er en vane vi kan oppnå og at vi klarer å øve oss i å vandre side ved side med Mesteren."

Det er min personlige erfaring med den indre bønnen at vi må bestemme oss for at vi ofte under dagens løp løfter vårt hjerte til Gud. Bønnen er ingen intellektuell øvelse, men et indre liv: den har med Guds kjærlighet å gjøre, som er utøst i våre hjerter. Og den har like mye å gjøre med stillhet og taushet, som med ord. Vi kan glede oss over Guds nærvær hele tiden uten en gang å forme en bønn med ord. Det finnes en ordløs bønn, som består ev et eneste stort sukk. Jesus sa: "UT AV HANS INDRE skal det strømme elver av levende vann."

Hvile på ditt hjertets grunn

 Menneskehjertets dyp kan ikke måles. Selve hjertets natur er uendelig, siden det har sin rot i Guds uendelighet. Livet ditt blir bare meningsfylt dersom du prøver å oppdage ditt hjertes dyp, kjernen i ditt vesen. Det gamle mennesket må gjennomgå en hjertetransplantasjon for å finne igjen sitt opphav.

Efraim Syreren (306-373) sier at Gud la hele himmelriket inn i menneskets hjerte da han skapte det. Vår oppgave består i å grave dypt nok, slik at vi kan oppdage den skjulte skatten vi bærer på.

Du kan bare finne Gud hvis du leter i det hemmelige rommet i ditt aller innerste. Hvis du graver dypt, dypt inne i deg selv, finner du porten til Guds rike. Der står han selv og venter på deg. Den beste måten å grave på, er å avsette tid til indre bønn hver dag.

Når du har funnet gjertet ditt, skal du også prøve å bli der og bo der. Det er ikke lett. Våre forskjellige oppgaver i verden tvinger oss ofte til å leve med oppmerksomheten langt borte fra hjertet. Men hvis du er godt forankret i ditt eget sentrum, trenger det ikke være splittende om du bruker forstanden og oppmerksomheten på det oppgavene dine krever av deg. Hjertet ditt er det grunnlaget som alle dine indre og ytre evner hviler på, og midt i blant alle de utadrettede syslene dine kan hjertet være festet i Guds uendelighet og stillhet. 

Men et slik grunnlag får du bare hvis du avsetter tid til å ikke gjøre noe annet enn å være i ditt hjerte, foran Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 250

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 3

Bønn er noe langt mer enn ord. De gamle bederne snakket om 'leppens bønn' som forstadiet til bønnen, som den bønn om formuleres med våre lepper, men som ikke alltid er i kontakt med våre hjerter. Hvem har ikke erfart at man ber samtidig med at tankene våre er et helt annet sted? Det er ikke for ingenting at Jesus ved en anledning siterer en av profetene, som har sagt: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." 

Innenfor den sirkelen som de tre englene utgjør i Andrej Rublev's vakre ikon 'Treenigheten', er kilden til all åndelig innsikt og kunnskap. og visdom skjult til stede, og går fra hjerte til hjerte. De russiske Kristusmystikerne beskriver bønnen som noe som stiger ned fra Guddommen til hjertet, og bederen blir stående der i Guds hellige nærvær. Sann bønn finner sted i hjertet og taler til hjertet, der hvor Guds hjerte er forent med vårt hjerte. Det som fører oss inn i denne bønneatmosfæren er stillheten, stillheten innfor Guds ansikt.

Fra denne hellige sirkelen, dette kjærlighetens hus, blir Guds mysterium åpenbart for oss. Dette er det mystrium som utgjøres av de tre englene som kommer til Mamres terebintelund, for å besøke Sara og Abraham. En terebinte er et slags furutre. De tre englene spiste det Sara og Abraham generøst satte fram for dem. Sann hellighet og gjestfrihet er uløselig knyttet sammen, og det er derfor gjestfriheten er karakteristisk for all monastisk bevegelse, gammel som ung. Det begynte med Sara og Abraham, som alt annet i den hellige historien.

En ting som slår meg i denne fortellingen i 1.Mos 18 er at når Sara og Abraham ønsker de himmelske gjestene velkommen, samtidig er Guds velkommen til aldrende mennesker. Det er bruk for dem! Sara ohg Abraham var i høy alder da de får løftet om Isak. Ingenting er umulig for Gud.

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 3

Det guddommelige kysset er den guddommelige berøringen og omfavnelsen! Det er den treenige Gud som synger sine kjærlighetssanger over oss. Ingenting kan sammenlignes med dette. Hos profeten Sefanja leser vi dette vidunderlige løftet: "Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlghet, han jubler over deg med fryderop." (Sef 3,17) Hva ville ikke skje med livene våe om vi åpnet oss opp for dette fantastiske budskapet?! 

Det er Gud som "lar lovsanger lyde i natten" (Job 35.10). Han synger sine lullabies over oss mens vi sover. Vår Gud er en syngende Gud. Skaperverket, og vi som selve kronen på dette vidunderlige skaperverket, bringer Ham så mye glede, at Han og englene har så mye å synge om! 

Høysangen er som en guddommelig opera, det mest kraftfulle musikalske stykket noensinne. Det er skrevet av kong Salomo for nærmere 3000 år siden, og er en sang som forteller en utrolig historie. Denne kjærlighetsagaen - for det er det dette er - er blitt inkludert i Bibelen for å lede deg og meg inn i Guds hjerte. Har du en gaang lyttet til denne musikken, kan du ikke gjøre annet enn å ta del i Treenighetens dans. Da blir du en del av rytmen.                                                                                     

Så la oss åpne oss opp for Helligåndens lyrikk.

La Ham synge over livet ditt. Bli stille! Ta imot Hans ømme berøring. Dette vil ta tid. Vi er så oppjaget, så opptatt av aktiviteter, så  rastløse, at vi ikke har tid til å bli brørt, ikke tid til kysset - vi raser videre i jaktn på tilfredstillelse. Det finnes bare i det goddommelige kysset. Herren må ånde på oss, først da blir vi levende!

Gud kysset Adam og Adam ble til en levende sjel.

Vi trenger også det guddommelige åndedraget så vi blir levende. Det krever mot, for Ånden blåser dit den vil, sier Jesus. Når Gud kysser oss, blåser Livs Ånd, i oss må vi ikke holde igjen, men la oss drive med. Mange av oss har et så sterkt kontrollbehov. Men Guds åndepust lar seg ikke kontrollere eller begrense. Livet blir så mye mer spennende om du slipper taket, og lar deg lede.

David hadde opplevd dette guddommelige kysset: "Jeg sier til Herren: Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg." (Salme 16,2) For kong David var det bare Gud selv som kunne fullt ut tilfredsstille, så dette hadde sønnen Salomon erfart gjennom å se på farens liv og eksempel. David hadde gjort seg djupe erfaringer av å være elsket - av Gud. 

Det guddommelige kysset vekker vårt hjerte, Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 3

Bror Lorens av Oppstandelsen (1614-1691), ble han kalt, munken som hadde ansvaret for kjøkkenet i et karmelittkloster ved Rue de Vaugirad i Paris. På norsk går han under navnet bror Laurentius. For alltid er han forbundet med begrepet: 'å venne seg i leve i Guds nærvær'. Denne enkle lekbroderen skrev ved en anledning: 

"Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler eller mål, særskilt i fristelsens stund, i lidelsen, i nørke og motvilje og til og med i utroskap og synd."

Når patriarken Abram, han som skulle kalles troens far og Guds venn, og senere ble til Abraham, fikk  Guds kallsbrev for sitt liv, heter det i 1.Mos 17,1 blant annet: "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige (eller Den Veldige), vandre for mitt ansikt." Dette er blitt enhver troendes kall.

"Å vandre i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "enn å la bønnen overskride de bestemte bønnetidene for å gjennomsyre hele dagen. Når vi har fått vanen av å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant ... I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss i bevisstheten om Guds nærvær."

Å snakke om 'øvelser' kan for enkelte.,virke rigid  og fremmedartet. Vi er jo vant til at alt skal være på plass med det samme, men med så mange andre områder av livet, trenger vi å øve og praktisere, særlig vi som er kalt til å være disipler. Et annet ord for det er lærling. Er man en lærling går man jo i lære, og er ikke utlært. 

50 år som en Jesu etterfølger har blant annet lært meg dette: Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri bortkastet tid. Det finnes ikke noe mer berikende. Jo, mer du har fått smakt sødmen i Hans nærvær, jo mer vil du ha. Guds nærvær er avhengighetsskapende!

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og hvor som helst kan man løfte sitt hjerte til Gud, selv i den travleste hverdag - og som bror Lorens, midt i matlagingen i et travelt kjøkken! Midt i larmen og støyen kan du be eller bare ånde Ham, Bror Lorens sier det så fint: 

"Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer og de mest opphøyde dyder."

fortsettes

Bønn gir nærhet til det evige lyset

En god venn av May Sissel og meg, Berit Marie Baarli Halle, kom med en så flott formulering om bønnen her om dagen at jeg tok vare på den og har grunnet på dens innhold i dagene som fulgte. Hør bare: 

"Bønn gir nærhet til det evige lyset," 

Så vakkert formulert - og så sant! Setningen inneholder en djup åndelig sannhet. "Djupt inne i oss finnes det et sjelens vidunderlige tempel, et hellig rom, et guddommelig sentrum, en røst som taler, et lys vi alltid kan vende tilbake til," skriver kvekeren Thomas Kelly, her i min oversettelse.

Så legger Kelly til: "Å gi etter for den manende stemmen og ganske enkelt oveerlate kropp og sjel helt og holdent til det indre lyset handler om å begynne det virkelige livet: et skapende og dynamisk liv."

Dette stemmer så godt overens med det jeg tidligere har skrevet om bønnen at "bønnens initiativtager er Den Hellige Ånd. Det er Ånden som skaper lengsel i oss etter å be. Det handler ikke om vår anstrengelse."

Portrett av en beder. del 3

Linnea Hofgren gikk til Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en del av den økumeniske Flodbergkretsen. Henrik Schager og hans kone Hilma var pinsevenner. Han var legpredikant og skrev sanger, og spilte en ledende rolle i Flodbergkretsen på begynnelsen av 1900-tallet.

Henrik Schager fikk sitt åndelige gjennombrudd på begynnelsen av 1892. Han var da 22 år og på randen av å gi opp, da han i sine bibelstudier var kommet til det syvende kapitlet i Romerbrevet. Han kjente seg så godt i ordene til Paulus:

'det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg...' og 'hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?'

Så leser Schager videre og kommer til det åttende kapitlet: 'Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.' Da er det Schager hører en stemme som sier: 'Les videre!' og han leser: 'For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.'

Slik kom troen og trosvissheten til Henrik Schager. Han var toller av yrke, og brukte all sin fritid til åndelig virksomhet.. Han var en begavet og original predikant som hadde stor sans for å allegorisere Det gamle testamente.

En av de som hørte ham forteller:

'Når han talte til kretsen, tok han lange pauser som om han ventet på å få noe mer å si. Disse pausene var aldri pinlige; de var tvert imot ladet med det uutalte.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 1

Jeg vil så gjerne få introdusere for deg en kvinne, som jeg av naturlige årsaker aldri har møtt, og som jeg heller ikke vet hvordan så ut, men det jeg har fått vite om henne og de tekster jeg har lest av henne, har hjulpet meg så mye i mitt bønneliv og i min vandring med Herren Jesus og blitt til så stor velsignelse. Vi synger ofte en av sangene hennes i forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet: 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen'.

Jeg tenker på Linnea Hofgren, født 3.mars 1868 i Stockholm, død 27.januar 1921 i Spånga i Sverige. Carl August Flodberg, mannen som gav navnet til den såkalte 'Flodbergkretsen', og som sto henne nærmest, var en av de som bar hennes kiste. Han forteller at da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Hun signerte alt hun skrev med bokstavene 'LH', så anonym ville hun være. Kristus skulle ha all ære.

En som har skrevet om henne er Ulrika Ljungman. Hun kan fortelle at Linnea helt fra barndommen av hadde svak helse. Selv om hun kom fra en riktig fornem slekt, fikk hun nesten ingen skolegang. Det meste av det hun kunne hadde hun tilegnet seg på egenhånd. Kroppen hennes bar preg av at hun hadde hatt det som kalles 'engelsk syke', eller 'rakitt', som skyldes mangel på vitamin D, og gjør ben og skjellet svakt. Dette var en sykdom som var ganske utbredt på denne tiden. Det gjorde henne avhenig av å gå med en krykke. Ryggen hennes var skakk. Men det man festet seg ved var likevel hennes store, uttrykksfulle øyne.

Troen kom til henne gjennom venner i KFUK, som tok seg godt av henne.

I sitt vesen var Linnea Hofgren ydmyk og stillferdig. I fortrolige samtaler var hun likevel ganske meddelsom, særlig når det gjaldt åndelige ting. Hyn ytret seg langsomt, som om hun veide hvert ord. Alt hun sa var gjennomtenkt, hun var opptatt av å bli forstått. Samtalene med Linnea dreide seg alltid om djupereliggende ting.

Når Ulrika Ljungman ble kjent med Linnea Hofgren bodde Linnea hun hos en eldre dame i Vasstaden. Ljungman forteller at hun kom sammen med en gruppe venner i Västmannagatan:

'Der var hun (Linnea Hofgren) alltid med, om helsen hennes tillot det. Hun hadde alltid tørstet etter noe hun ikke kunne forklare. Nå ble det gitt henne, hva hun i sin ånd ikke hadde funnet før nå. Første gangen jeg talte med henne fornemmet jeg straks hun ved våre oppbyggelsesmøter gjemteordet i sitt hjerte. Korsets budskap var det kjæreste hun eide, og det ga hun da også utrrykk for i sine sanger. Stor hjelp for hennes indre liv fant hun i den kristne mystikkens bøker, som hun skrev ned med sin forkrøplede hånd, alt det som hadde blitt henne så kjært...'

(fortsettes)

Billedtekst: Siden det ikke finnes noe fotografi av Linnea Hofgren, så deler jeg et passende bilde av den vakre Linnea-blomsten. Det er ikke minst ganske så symbolsk.

I Herrens hender i stillhet

Å bli enda mer kroppslig svak er veldig utfordrende. Som om jeg ikke var svak nok fra før. Vanskelig er det også å måtte si fra seg inngåtte møteavtaler. Noe av det verste jeg vet er å skuffe andre. Gudstjenester og seminarer du har avtalt for lenge siden. Heldigvis møter jeg stor forståelse, og noen er så greie at de inngår nye avtaler til høsten. Andre så snille at de stiller opp på kort varsel og taler i stedet for meg.

Det er jo dette som er livet mitt, kallet mitt.

Men nå er det tid for å følge legenes råd og roe ned før det operative inngrepet i hjertet, som er nært forestående.

Men dette er også et kall inn i stillheten, leve det indre bønnens liv - som også er livet mitt og kallet mitt. For meg er dette et kall til å gå til myrraberget, det jeg talte om på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud:


'Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse.' (Høy 4,6/1978/85)

Nå er jeg blitt helt avhengig av Gud for å leve. Bokstavelig talt. For meg er hver dag blitt en sjelden gave. Selv de minste, de virkelig små tingene blir viktige.

En venn av meg skrev forleden at han skulle reise til Wales for å tilbringe noen få dager sammen med noen munker på ei lita walisisk øy. Jeg skulle ønske det var meg. Nå er blitt hjem blitt et lite kloster. Herren kaller meg til tilbaketrukkethet, for å være sammen med Ham alene.

Jeg er i Herrens hender.

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte

En av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort og kanskje den mest befriende, er at bønnen kommer innenfra. Bønn er ikke en intellektuell øvelse men noe som springer ut fra vårt hjerte. Vi tror vel kanskje at det er vi som tar oss sammen og tar et initiativ til å be, men den sanne bønnen finnes der allerede.

På djupet av det døpte menneskets sjel pågår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Dette er uforklarlig for vår tanke, men teologene snakker om den trinitariske dansen. Det er fellesskapet, samfunnet, dialogen mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Dette liv finnes i meg.

I mange år undret jeg meg over noen ord av kong David som han gjengir i Salme 109,4. I Norsk Bibel er dette ordet gjengitt slik: "...men jeg er bare bønn."

Hvordan i all verden kan et menneske være bare bønn. Årsaken til at jeg spør slik er jo at min forståelse av bønn bare handler om de ordene jeg formulerer med mine lepper. Men så oppdaget jeg altså denne stadige pågående bønnen i mitt hjerte. Disse "usigelige sukkene" som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet. Disse sukkene er denne stadige pågående bønnen, som ber selv om mine lepper er lukket. Det er godt å tenke på når jeg er sliten og ikke har krefter til å be. Likevel ber jeg. Det vil si, ikke jeg, men Guds Hellige Ånd som ber i meg.

Når man oppdager denne stadige pågående bønnen i ens indre oppdager man sin sanne identitet.

Det er noe veldig dette: Jeg bærer Gud med meg. Slik er det nemlig: Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

Johannes av Korset sa det slik: "For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer."

Jeg er bare bønn - den indre bønnens vei

"Bønnen er ikke noe vi presterer. Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel finnes det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. 

Vår bønn består i å oppdage den, og lytte til den, og la oss ta i besittelse av disse tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at bønnen blir enklere.

Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles.

Uttrykket 'forrette indre bønn' kan lett misforstås. Sann bønn leder snarere til oppdagelsen av at vi 'er' bønn."

- Wilfrid Stinissen i "Nar natten faller på - den inre bonens vag". Karmeliterna 2011. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"... men jeg er bare bønn." (Salme 109,4. Norsk Bibel)

Til Teresa - i djup takknemlighet

Dette blir veldig personlig, men la gå! Noen vil helt sikkert misforstå, men det får heller stå sin prøve.

Denne kvinnen har nemlig vært til så stor åndelig hjelp for meg, at jeg må være så personlig at jeg kan si at hun har vært som en åndelig mor.

Hvem snakker jeg om? Teresa av Avila. Vel, det er sider ved henne som jeg slett ikke forstår, men slik er det med Kristus-mystikerne. Deres vei er ikke nødvendigvis vår vei, og jeg kan slett ikke sammenligne meg med Teresa, men jeg bærer så samme hellighetslengsel som henne. Og der er jeg ikke alene. Teresa har en egen evne til å vekke vår djupeste lengsel etter Kristus, og hans vennskap.

En tid for lenge siden, når jeg slet med bønnen, fant jeg hos Teresa den beste definisjonen av hva bønn er. Hør bare:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Ham som jeg vet elsker meg."

Da løsnet det for meg. Bønn ble etter dette, ikke et strev, men en relasjon. Et vennskap. Og det beste av alt - med en som elsket meg. En jeg kunne øse mitt hjerte ut for. En jeg kunne være taus med. En jeg kunne lene meg inntil og hvile hos. En jeg kunne lytte til.

En gammel lutheraner lærte meg et annet sitat av Teresa:

"Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven."

Det var også forløsende! Gavene, de er vidunderlige, men Giveren selv - ! - hva er ikke Han. Får vi mer av Ham, av selve Gaven, får vi alt vi trenger for liv og salighet.

På denne minnedagen for Teresa av Avila (1515-1582) er det først og fremst takknemlighet jeg kjenner på. Takknemlighet til Teresa og til alle kvinner Herren har sendt i min vei, og som har vært til så stor åndelig hjelp.

Vi trenger tid for indre fred

For å vokse mot en djupere følelse av identitet og for å kunne åpne oss selv overfor andre, trenger vi tid for stillhet og refleksjon, en tid preget av indre fred og hvile. 

Hvis vi er så opptatt med planer og nærmest et tvangsmessig behov for å lykkes og bli verdsatt, eller hvis vi er slitne, anspente, og stresset er det vanskelig å slå ned på farten og ønske velkommen lyttingen til realitetene og andre mennesker. Vår indre motor går for fort.

Da er det er umulig å være stille og trå til side fra det som skjer for å se nærmere på våre motiver og vår frykt. 

Hjertets stillhet er blottet ut på grunn av støyen fra denne motoren. 

Vekst krever at vi er tilpasset, godt uthvilt, og avslappet både i kropp og ånd. Det er derfor viktig at vi finner sunn livsrytme, og vi trenger å bli klar over hvor mye hvile vi egentlig trenger og hva slags hvile som gir liv.

Jean Vanier i Our Journey Home, side 153-154. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Tider av indre fred

'Om vi skal vokse mot en djupere følelse av identitet og åpne oss selv for andre, trenger vi tider av stillhet og refleksjon, tid for indre fred og hvile.

Hvis vi stadig er opptatt av planer og et tvingende behov for å lykkes og bli satt pris på, eller hvis vi er slitne, anspent og stresset, så er det vanskelig å slå av på farten og ønske velkommen og lytte til realitetene og til andre.

Vår indre motor går for fort. Det er umulig å være stille og ta et steg tilbake fra det som skjer for å vurdere våre motiver og frykt. Hjertets stillhet er utslettet på grunn av støyen fra motoren. 

Vekst krever at vi er i form, godt uthvilt, avslappet i både kropp og sjel. 

Så det er viktig å finne sunn livsrytme, og vite hvor mye hvile vi trenger og hvilke typer avslapning som gir liv'.

Jean Vanier i Our Journey Home, side 153-154. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bønnens forenkling: Å bli mindre pratsomme når vi ber

'Bønnen er ikke noe som kommer fra oss. Den sanne bønnen finnes alltid allerede der. På djupet av det døpte mennesket foregår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen.

Og det finner sted i oss. Vår bønn består i å oppdage den, lytte til den, å la oss ta ta i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at vår bønn vil bli enklere. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles...

På denne veien mot en enklere bønn er Johannes av Korset (1542-1591) en pålitelig ledsager... Han lærer oss til å bli mindre pratsomme i bønnen, mindre virksomme...'

Wilfrid Stinissen: När natten faller på. Den inre bönens väg. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen