Johannes av Korset og sjelens mørke natt

Jeg har alltid satt pris på Johannes av Korset på grunn av boken hans: «Sjelens mørke natt». Denne boken har vært nyttig for meg når jeg har følt meg deprimert eller holder på å gi opp. Boken er en fengslende tolkning av Høysangen, kapittel 2 og 3. I dette bibelske avsnittet skildrer Salomo den "elskedes" oppvåkning, men finner sin elsker fraværende. Den elskede, fylt med en følelse av at det haster, legger ut på en søken til hun gjenforenes med ham. Johannes av Korset tolker denne bibelske historien som en allegori for å fremme kristen modenhet, Johannes av Korset sier at de to første kapitlene i Høysangen representerer ung kjærlighet. Dette er en kjærlighet som virker som ingenting kan gå galt. Kapittel tre sier han, presenterer tiden i livet ditt da alt går galt. Her trekker brudgommen seg tilsynelatende unna for å se hva hans elskede vil gjøre. Det er en test. Hvis hun bare var der for de gode følelsene, ville hun gi opp og gå. Men hvis hun virkelig elsker ham, vil hun løpe og søke kjæresten sin med alt hun har. Budskapet er at når Gud virker fjern, ikke gi opp. Løp og finn ham. Når du finner Ham, ikke slipp. Les Salomos høysang kapittel 3 igjen med det i tankene. 

- Dean Taylor, anabaptist/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)
 

Sjelens mørketid

Det er noe gåtefullt over denne søndagens evangelietekst, den 22. søndagen i Treenighetstiden: "Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem." (Joh 12,36) 

Den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset (1542-1591) ga slike dager et navn: "Sjelens mørke natt", dager da opplevelsen av Guds fravær er påtagelig. 

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

Velsignelsen ved ikke å vite

For å bli forenet med Guds visdom, må sjelen gå fremover ved å ikke vite enn ved å vite ...

-  Johannes av Korset i Bestigningen av fjellet Karmel/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Takk for skaperverket

Takk skal du ha, min Herre,
for fjelene,
for forlatte daler,
for fremmede øyer;
for en susende vind,
og for gjennomskinnelige netter,
og for daggryet
og skjønnheten i en ny dag.

- Johannes av Korset
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte

En av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort og kanskje den mest befriende, er at bønnen kommer innenfra. Bønn er ikke en intellektuell øvelse men noe som springer ut fra vårt hjerte. Vi tror vel kanskje at det er vi som tar oss sammen og tar et initiativ til å be, men den sanne bønnen finnes der allerede.

På djupet av det døpte menneskets sjel pågår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Dette er uforklarlig for vår tanke, men teologene snakker om den trinitariske dansen. Det er fellesskapet, samfunnet, dialogen mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Dette liv finnes i meg.

I mange år undret jeg meg over noen ord av kong David som han gjengir i Salme 109,4. I Norsk Bibel er dette ordet gjengitt slik: "...men jeg er bare bønn."

Hvordan i all verden kan et menneske være bare bønn. Årsaken til at jeg spør slik er jo at min forståelse av bønn bare handler om de ordene jeg formulerer med mine lepper. Men så oppdaget jeg altså denne stadige pågående bønnen i mitt hjerte. Disse "usigelige sukkene" som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet. Disse sukkene er denne stadige pågående bønnen, som ber selv om mine lepper er lukket. Det er godt å tenke på når jeg er sliten og ikke har krefter til å be. Likevel ber jeg. Det vil si, ikke jeg, men Guds Hellige Ånd som ber i meg.

Når man oppdager denne stadige pågående bønnen i ens indre oppdager man sin sanne identitet.

Det er noe veldig dette: Jeg bærer Gud med meg. Slik er det nemlig: Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

Johannes av Korset sa det slik: "For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer."

Moder Teresa og sjelens mørke natt

"Lik mange andre, ble jeg beveget over hennes medfølelse og mot. Men det var ikke den egentlige årsaken til at jeg ble dratt mot henne. Jeg ble tiltrukket av hennes tvil."

Det er Dean Nelson, en anerkjent amerikansk forfatter og leder for journalistutdannelsen ved Point Loma Nazarene University i San Diego, som skriver dette om Moder Teresa i siste nr av Sojournes, som jeg fikk i postkassen i går.

I en svært velskrevet artikkel beskriver Nelson "Sjelens mørke natt" som Moder Teresa opplevde. Den er hun ikke alene om. De aller fleste troende opplever perioder hvor Gud blir taus, eller borte for oss. Men få har vel opplevd at dette sjelelige mørket skulle vare i 51 år. Likevel fortsatte hun å tjene Gud, og "disse mine minste." Det har fascinert Dean Nelson, og mange med ham, meg selv inkludert.

For enkelte var Moder Teresa en superhelt. Ikke for Dean Nelson. Det er nettopp hennes skrøpelighet, hennes fullstendige overgivelse til Gud, som griper ham.

Nå vil jeg ikke yte rettferdighet til Dean Nelson og hans artikkel ved å gi mine lesere bruddstykker av den. Den bør leses i sin helhet. Men jeg vil stanse opp for nettopp betydningen av tvilen i den troendes liv.

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" roper Jesus fra korset.

Selv Frelseren fikk smake tvilen.

Mange er redd for tvilen. Vi vil jo ikke være vantro, men troende. Men om man skal modnes som en kristen må man gjennom tvilen. Det er gjennom tvilen vi blir virkelig troende. Vi må miste det selvkonstruerte, for å oppleve det ekte. De altfor enkle svarene møter en dag virkeligheten. Vi trenger et språk for en voksen tro. Det er dette seminaret mitt: "Hvordan ser troen ut etter fylte 50 år" handler om. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på at folk kjenner seg igjen i det jeg tar opp der. For å bli troende, må man nemlig bli tvilende. Det er noe av det sjelens mørke natt handler om.

Paul Tillich har sagt at: "Tvil er ikke det motsatte av tro, den er et element av troen."

Dean Nelson siterer også Anne Lammot som i sin bok "Plan B" skriver følgende, her i min oversettelse:

"Det motsatte av tro er ikke tvil, men skråsikkerhet. Skråsikkerheten tar feil av målet fullstendig. Troen inkluderer det å merke seg rotet, tomheten og ubehaget og la det være der inntil litt lys dukker opp igjen."

Troverdighet er det jeg forbinder med Moder Teresa.

Druer, askese og livsglede

Den hellige Teresa av Avila og Johannes av Korset møttes en dag over et måltid. Noen kom med druer til dem. Johannes utbrøt: "Jeg skal ikke ha noen. Altfor mange mennesker får ikke smake druer." Teresa svarte: "Men jeg tar derimot gjerne noen, for på den måten kan jeg lovprise Gud for dem."

Gjengitt i boken "I alle ting en stille glede", av bror Roger av Taize.

Guds brennende ild

"Det er noe forunderlig og verdt å nevne, at selv om Guds så heftige og fortærende ild skulle kunne fortære tusen verdener lettere enn deres ild skulle kunne fortære et halmstrå, så fortærer den ikke den sjel i hvilken den brenner."

Johannes av Korset (1542-1591), spansk karmelittmunk, Kristusmystiker.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

"Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke." (Jer 20,9)

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd OG ILD." (Matt 3,11)

Sjelens mørke natt

I min daglige bibellesning leser jeg for tiden profeten Jesaja. Medlemmene av Ekumeniska Kommuniteten følger en bibellesningsplan, som er utviklet av den økumeniske kommuniteten i Bose i Italia. Det er spennende og inspirerende å lese Bibelen sammen med mange andre, og vite at man arbeider med de samme tekstene.

I dagens tekst finnes det et vers som har fått spesiell betydning for meg disse dagene. I Jes 45,3 heter det:

'Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud'.

I en kommentar til dette verset, skriver prior for kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf, følgende:

'Hvilket mørke? Sjelens dunke natt, den disen der mennesket tror at man er forlatt av Gud - der skjules himmelens skatt. Derfor vitner de hellige om mørket som en nåde som skjenkte en priviligert tilgang til troens djupeste sannheter. I disen forstår vi på alvor hva det innebærer at ingen kan skille oss fra Guds kjærlighet'. 

Jeg ber om å få oppdage disse skattene gjennom det jeg selv opplever for tiden som er en del av denne sjelens dunkle natt.

Det holder med Kristus

Jeg likte veldig godt dette sitatet fra Johannes av Korset, som jeg leste i går:

"Etter å ha gitt oss sin Sønn, sitt Ord (Logos), har Gud intet annet ord å gi oss. Alt har Han sagt oss, på en eneste gang og med ett eneste Ord ... for det Han sa stykkevis ved profetene, det sa Han fullt ut og helt ved sin Sønn, da Han gav oss sin Sønn, sitt alt.

Slik har det seg at den som nå vil stille Ham spørsmål, eller som krever syner og åpenbariger, begår ikke bare en galskap, Han begår en fornærmelse mot Gud, fordi han ikke nøyer seg med å beskue Kristus alene, uten å søke noe annet eller noe nytt."

Hebreerbrevets forfatter sier det slik:

"Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til oss gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen." (Hebr 1,1-2a)

Et godt råd til deg som søker åndelig veiledning

Det er en skrikene mangel på åndelige veiledere - og enda mer alvorlig blir dette etter som vi lever i en tid med så mange søkende mennesker. Mange leter etter en åndelig veileder, men finner ingen.

Dette er et veldig godt råd å ta med seg, om du søker åndelig veiledning hos noen:

"Det er av stor betydning at den sjel som ønsker å vokse i indre samling og fullkommenhet, tar seg i vare for hvem han betror seg til, for slik læremesteren er, blir også disippelen, og som far så sønn...

Lederen må nemlig både kunne vise dømmekraft, vre vis og også selv ha nødvendig erfaring. Selv om det er innsikt og dømmekraft som er grunnlaget for veiledningen, så kommer ikke lederen til å lykkes med å føre ham videre på Åndens vei ... om han ikke har en personlig erfaring med hva ren og sann ånd er." (Johannes av Korset, 1542-1591)

Det er nemlig slik at ingen kan føre noen lenger på Veien, enn det de selv er kommet. Når man forsøker på det blir det bare teorier man lanserer.

En åndelig veileder

Vår tid trenger Kristusdisipler, sa Edin Løvås for mange år siden. Det er like sant i dag. Mennesker som ikke bare tror på Jesus, men som følger etter Ham.

Vi trenger mennesker som kan modellere sant kristent liv, og som kan hjelpe på underveis på vei mot himmelen.

Da trenger vi mennesker med erfaring. Og med erfaring mener jeg ikke i første omgang erfaring med det vi kan kalle åndelig veiledning, men erfaring med Gud. En erfaring bygget på Guds ord og kirkens tradisjon siden dens grunnleggelse.

Teresa av Avila (1515-1582) sa at en åndelig veileder burde ha tre kvaliteter: et godt rykte, erfaring og kunnskap.

Dessverre er det ikke så lett å finne mennesker med slike egenskaper. Men de finnes.

En annen som har sagt noe om den åndelige veiledningen er Johannes av Korset (1542-1591):

"Det er av stor betydning at den sjel som ønsker å vokse i indre samling og fullkommenhet, tar seg i vare for hvem han betror seg til, for slik læremesteren er, blir også disippelen, og som far så sønn ... Lederen må nemlig både kunne vise dømmekraft, være vis og også selv ha nødvendig erfaring. Selv om det er innsikt og dømmekraft som er grunnlaget for veiledningen, så kommer ikke lederen til å lykkes med å føre ham videre på åndens vei ... om han ikke har en personlig erfaring med hva en ren og sann ånd er." (Johannes av Korset: Levande kärlekslåga, side 3 og 20.)

Vi trenger alle hjelp til å gå troens vei. Om du ikke har en som går sammen med deg, vil jeg oppmuntre deg til å finne en som kan gjøre det. Det kan ta sin tid, men min erfaring er at det er av uvurderlig hjelp.

En skomakers skjulte liv i Kristus

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det har sikkert sammenheng med at min far var skomaker. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at jeg kommer fra et enkelt arbeiderhjem, hvor min far var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker!

Skomakeren jeg tenker på i dag bærer navnet Hjalmar Ekström (1885-1962), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år fremover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen mystiker og teolog, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Tersteegen, Johannes av korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray, Johann Arndt er andre navn som ble hentet frem og grundig lest og samtalt om. To samlinger med Hjalmar Ekströms sjelesørgeriske brev er utgitt på svensk: "Den fördolda verkstaden" og "Den stilla kammaren" og er absolutt verd å lese. Nå i disse dager kommer det nok en bok på svensk: "Utblottelse", som er en samling med Ekström tekster og utvalgte tekster fra bøkene som ble lest i nettopp Flodberg-kretsen. Boken utgis av et nystartet forlag: http://www.eolit.se/ Jeg har bestilt et eksemplar, og kommer sikkert tilbake med en omtale senere.

I dag vil jeg bare stanse ved en setning fra en bok som er skrevet om Flodberg-kretsen av Peter Halldorf. Dette er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter "Hädanefter blir vägen väglös". Setningen jeg tenker på er denne:

"Det indre livets lue er avhengig av ytre stillhet."

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og les så dette sakte:

Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudsliket. Veien: den eneste nødvendige, korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

"Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig."

Kristus vårt liv. Om Kristusmystikk og kontemplasjon, del 1

Jeg starter i dag en ny artikkelserie som jeg har valgt å kalle "Kristus vårt liv." Gjennom møter med ulike mennesker, fra ulike tradisjoner, vil jeg forsøke å lodde dybdene bak ordet til apostelen Paulus i Kol 3,1-3: "Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet."

Jeg har skrevet om dette tidligere, men disse versene blir jeg liksom ikke ferdig med. Det finnes dybder i disse versene, som vi må trenge inn i, ved Helligåndens hjelp. Kjærligheten til Kristus vokser etter hvert som man dag etter dag lever i Hans selskap, og ved at vi overgir oss hver dag, mer og mer, får Han også større og større plass i vårt liv.

Karmelittmunken Guido Stinissen, bror til den kanskje mer kjente, Wilfrid, har sagt noe i denne sammenhengen, som vi gjør vel i å ta med oss. Han snakker om kjærlighetsforholdet mellom en mann og en kvinne, som utvikles og fordypes gjennom årene, og spør om et slikt forhold kan sammenlignes med vårt forhold til Kristus? Til dette svarer han: "Terskler blir overskredet og nye horisonter åpner seg, men det gjelder også å kunne vente på en dypere forening som ikke kan bli forsert frem. Den kan bare være frukten av en gradvis vekst i retning mot hverandre. Er ikke opplevelsen av avstand, og viljen til å overvinne denne avstanden, karakteristisk for ethvert kjærlighetsforhold? Er ikke dette kjærlighetens dynamikk? Men denne foreningen kommer ikke i stand uten vekstsmerter, uten den lidelse som uunngåelig følger med enhver kjærlighet som ennå ikke er blitt helt modnet. Er vi villige til å akseptere denne lidelsen."

Guido Stinissen snakker om en forening med Kristus. Dette er mystikerens språk. Vi skal i de kommende artiklene se nærmere på hva som ligger i denne foreningen, dette som apostelen Paulus omtalte som at vi skal være "blivende i" Kristus". Denne foreningen er knyttet til kontemplasjonen, denne dype betraktningen av Kristus, som en annen Kristus-mystiker skrev om: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet...." (1.Joh 1,1)

Målet med vårt liv er jo beskrevet i Rom 8,29: "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde...." Det vi skal snakke sammen om i denne artikkelserien handler om å komme i samklang med Helligånden som virkeliggjør mitt liv i Kristus. Det er Den Hellige Ånd som driver meg inn i kjærlighetsdialogen med Kristus.

Men la oss her i begynnelsen av vårt studium minnes Johannes av Korsets ord:

"For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer."

(fortsettes)

Kjærlig oppmerksomhet

Jeg sitter i kveldsstille hus og tenker gjennom denne første søndagen i september. Deler av den ble tilbrakt inne i skogene ved bønnekoia mi, sammen med min kone, min datter og hunden vår Poirot. Hvilken strålende septemberdag! Med skrått solskinn, skummende bølger på vannet nedenfor koia, gress som rasler i vinden.

Det som har opptatt mine tanker er de jeg tenkte lørdag da jeg også var i koia, dette som handler om vår rastløshet. For mange blir også bønnen noe rastløst. Det blir et kappløp om å formulere alle ordene. Men Gud vil det annerledes. Han er ikke så opptatt av alle ordene våre. Han er opptatt at vi kommer inn i hvilen, og da vil også bønnelivet vårt utvikle seg mot en stadig djupere taushet. Da blir det stadig vanskeligere å tenke og snakke mens man ber. Man kjenner mer på en indre dragning mot å bare være stille hos Gud.

Å be handler egentlig om å være på vei hjem! Hjem til Farshuset og Fars fang. Å be er å være på vei mot denne djupe enheten med Gud, den som mennesket opprinnelig var skapt til.

Mystikeren Johannes av Korset skrev om en "kjærlig oppmerksomhet", og det er viktig å følge den dragningen som er skapt av Den Hellige Ånd, hvor vi mer og mer dras mot stillheten og tausheten. Det er noen hindringer underveis, men Gud trekker oss stadig nærmere seg ved gradvis og fjerne det som hindrer foreningen med Ham.

"Han skal vokse, jeg skal svinne bort", var døperen Johannes' vitnesbyrd, slik de lyder i oversettelsen til Erik Gunnes.

Vi er i en prosess - i Helligåndens gjerning - og da vil vi nødvendigvis konfronteres med ting i våre liv som Herren må gjøre noe med. Enten helbrede våre sår, eller hjelpe oss til å kvitte oss med vår synd. Kanskje begge deler.

Jo mer vårt eget blir stille, jo nærmere kommer vi Gud.

Bildet på bloggen er tatt av min datter Benedicte i bønnekoia i går. Vår flatcoated Wheaton Terrier Poirot skimtes på bildet.