Bror Sabino ny prior for Bose-klosteret

Sabino Chialá (bildet) er valgt til ny prior for klosterkommuniteten Bose i Italia. Han er kjent blant annet som en fremragende forsker på Isak Syreren. Bror Sabino er født i 1968, og etter å ha fullført videregående studier, har han vært munk i klosteret Bose siden 1989.

Han er forsker i hebraisk og syrisk, og er ekspert på kristne apokryfe skrifter og litteratur fra de første århundrene av kristendommen, spesielt i øst. Spesielt tar han for seg ørkenfedrene og er spesialist på Isak fra Nineve. Han fullførte studiene ved Universitetet i Torino og Université catholique de Louvain-la-Neuve. Han er også akademiker ved Ambrosian Academy i Milano og var president for «Syriaca», Association of Syriac Studies in Italy; siden 2014 er han også katolsk medlem av den internasjonale blandede kommisjonen for teologisk dialog mellom den katolske kirke og den ortodokse kirke.

Bror Sabino er forfatter av rundt hundre vitenskapelige eller svært populære publikasjoner, samt åndelige tekster; han holder konferanser og retretter om ulike emner.

Ny prior for det økumeniske Bose-klosteret - et sted for radikal Jesus-etterfølgelse

Brødrene og søstrene som utgjør kommuniteten i Bose-klosteret har valgt Luciano Manicardi (bildet) til ny prior for kommuniteten. Han etterfølger Enzo Bianchi, som grunnla Bose i 1965 i provinsen Biella i det nordlige Italia. Den økumeniske kommuniteten med base i Bose-klosteret er blitt en åndelig oase for svært mange mennesker - også for en del nordmenn.

Det var i 1963 at en gruppe studenter i Turin begynte å treffe hverandre noen kvelder i uken for å be vesper og lese Bibelen. "Den lille flokken" som de kalte seg selv, bestod av mennesker fra ulike kirker. På studenthybelen til Enzo Bianchi fant de hverandre i en lengsel etter å leve nærmere evangeliet.

Et kall til å leve et kommunitetsliv begynte å vokse frem hos flere av dem. De ville leve i radikal etterfølgelse av Jesus - uten sikkerhetsnett. I byen Bose ved foten av Dolomittene i det nordlige Italia fant de et hus. Her skulle de slå seg ned. Men slik skulle det ikke bli. Den da 22 årige Enzo Nianchi, som studerte økonomi, ble alene om prosjektet. Ingen av vennene ville være med. Fra ord til handling er det en vei å gå. For noen blir det bare med ordene.

I tre år levde Enzo helt alene. I stor enkelhet. Han hadde ikke elektrisitet eller rennende vann. Det hendte at noen av vennene i bønnegruppen i Turin besøkte ham, og andre som hørte om hans tilbaketrukne liv i bønn besøkte ham i Bose for å be og lytte til Guds ord.  Kallet til Enzo fordjupet seg. Han besøkte klostre som representerte ulike tradisjoner - både katolske og ortodokse. Blant annet dro han til Athos og til Taize.

De tre årene Enzo levde alene bestod hans kall i å lese Bibelen - ikke minst evangeliene - og be tidebønner.

Så - i oktober 1968 - er denne fasen over. Tre menn og en kvinne sluttet seg til ham, to av dem var katolikker, to av dem protestanter. Den økumeniske kommuniteten i Bose var født. I dag består den av et 70-talls brødre og søstre, flesteparten av dem er katolikker, men noen tilhører også protestantiske kirker og ortodoks tradisjon. Og hit strømmer nå mange mennesker - som lengter etter stillhet, bønn og åndelig veiledning. I Bose kan alle som kommer delta i eukaristien eller Herrens måltid. Kommuniteten i Bose er blitt et håpets tegn som viser at det er mulig for kristne å leve sammen i fellesskap og enhet, fra ulike kirkelige tradisjoner.

50 år siden Enzo Bianchi startet Bose-kommuniteten

Denne uken, nærmere bestemt på tirsdag, var det ganske nøyaktig 50 år siden Enzo Bianchi (bildet), slo seg ned i et leid hus i Bose i provinsen Biella i Italia. Den lille kommuniteten skulle utvikle seg til å bli et av Europas viktigste kristne kraftsentre i moderne tid. Man skal ikke forakte den ringe begynnelsens dag!

På midten av 1960-tallet forlot Enzo livet som student i Turin. Da var han 22 år gammel. Han lengtet etter å leve ut et autentisk kristent liv, preget av en djup kjærlighet til Guds ord. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formende kraften i det som skulle bli Monastero di Bose. Enzo slo seg ned i et dalstrøk ved foten av de snøkledde alpene. Han ville leve som munk. De første årene var han her helt alene. Riktignok hadde det vært flere mens han studerte i Turin. Der forsøkte han å leve ut et liv i forpliktende fellesskap med andre. Til å begynne med var flere interessert, og de kom jevnlig til bibelstudiene han holdt. Men når de begynte å forstå hvor radikal denne veien, falt en etter en av og Enzo ble igjen alene.

Tre år senere skulle likevel flere slutte seg til, både protestanter og katolikker. Blant dem var det også tre kvinner.

Brødrene og søstrene i Bose-kommuniteten lever etter en monastisk regel inspirert av Pacmomius den store, Basilios av Cæsarea og Benedict av Nursia. De er hengitt til bønn og arbeid. Kommuniteten ønsker å leve etter Jesu eksempel og undervisning. Alle medlemmene av kommuniteten arbeider med grønnsakshagen, i ikonverkstedet, eller driver med trearbeider eller i pottemakerverkstedet. Noen av munkene arbeider utenfor klosteret.

Bose-kommuniteten legger stor vekt på å be tidebønnene og Lectio Divina tradisjonen. Lørdag kveld går kommunitetens prior gjennom søndagens lese- og prekentekster og utlegger meningen med disse.

Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg selv tilhører, har i mange år hentet mye inspirasjon fra Bose-kommunieten. Blant annet bygger de tidebønnsbøkene som kommuniteten i Bjärka Säby har utviklet, på tidebønnsbøkene fra Bose. Og mange svenske og norske kristne deltar årlig på retreater i Bose. I kommuniteten her kan både katolikker og protestanter ta del i nattverdsfeiringen.

Vi trenger en ny Bibelvekkelse og en fornyelse av Bibelstudiet

Ved to anledninger den siste uken har jeg på henholdsvis denne bloggen, og på bloggen Monastisk, skrevet om John Stott. Jeg klarer ikke helt å slippe taket i ham, og har gjort meg noen tanker om en av de tingene han var glødende opptatt av: bibelstudiet.

Vår tid er preget av en form for 'shopping-kristendom', hvis karakteristiske trekk er at man plukker litt her og litt der, og så setter man dette sammen og kaller det sin tro.

Men troen, slik vi finner den beskrevet i Bibelen, er ikke en individualistisk tro bygget på subjektivisme - hva jeg til enhver tid føler er rett. Den er i aller høyeste grad bygget på noe mer solid enn som så. Den er bygget på det vi kaller det objektive frelsesgrunnlaget: på Jesu Kristi soningsdød på korset. En sann, bibelsk tro, handler om en tro som for en gang for alle er overlevert fra en generasjon til den neste, og den bygger på 'apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20).

Judas, Jesu bror, skriver i sitt brev til alle 'dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart i Jesus Kristus':

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v1 og v.3)

De nytestamentlige forfatterne byr på solid kost. Jeg holder for tiden på med å studere Efeserbrevet, og der er det svimlende høyder, og brådjup. Noe å bryne seg på for de aller fleste av oss. Så ulikt mye av den tynne suppa som serveres i mange sammenhenger i dag.

Våre menigheter trenger å vende tilbake til bibelstudiet. Søndagens gudstjeneste er ukens høydepunkt, men vi trenger noe mer å bygge på enn det som det er mulig å gi fra en talerstol en søndag formiddag. Troen vår trenger substans. Margfulle retter. Gode vitaminer.

Sammen med studiet av Efeserbrevet leser jeg John Stott's kommentar til samme bok. Hvilken rikdom begge deler er! Jeg har gått med tanken om jeg skulle invitere til bibelstudier i vårt hjem denne høsten, og studere Efeserbrevet sammen, og på den måten bli oppbygget på vår høyhellige tro.

'Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro ...' (Jud v.20)

Det var skremmende å lese i avisen Dagen tidligere i år at det er så få - selv innen de frikirkelige kretser - som leser Bibelen daglig. Hvordan skal den 'overleverte troen' overleve når det er så få som leser og grunner på Guds ord? Som virkelig vil granske Guds ord for å finne ut hva Gud har å si. Jeg spør fordi dette uroer meg. Det er ikke så rart at situasjonen er slik den er i mange menigheter, når menigheten ikke leser og virkelig studerer Guds ord, og vil forholde seg til det som faktisk står der.

La oss be om en Bibelvekkelse. Om en ny trang og lyst til å lese Bibelen, grunne på den, leve seg inn i dens beretninger, og leve etter den. Heldigvis har vi sett de spede tegnene til en ny bibelvekkelse. Vi har sett det i oppblomstringen av seminarer om Lectio Divina.

Et sted hvor Bibelen virkelig har fått en renessanse er i Monastero di Bose, den økumeniske kommuniteten ved foten av Alpene. Dette stedet preges mer enn noe annet av Ordets spiritualitet. I forordet til en bok av Enzo Bianchi, som er grunnleggeren av denne kommuniteten, 'Att be med Guds ord', skriver Peter Halldorf: 'Lectio continua, lesningen av hele Bibelen i gudstjenestene, bok etter bok, i forening med Lectio Divina, den personlige lyttingen til Guds røst i Skriften, gjennomsyrer det meste i dette fellesskapet'.

Slikt gir håp.

Enzo Bianchi: Pave Frans villig til å reformere paveembetet

Jeg slutter ikke med å forundre meg over pave Frans I.

Tirsdag denne uken kom han med en svært overraskende uttalelse hvor han sier at han til og med er villig til å reformere paveembetet om nødvendig for å kunne skape enhet.

Det skjedde samtidig med at pave Frans I utnevnte Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Bose, til en nøkkelrolle i pavelige rådet for kristen enhet.

Jeg kan ikke se at denne oppsiktsvekkende uttalelsen har fått noen oppmerksomhet i norsk presse - heller ikke i den kristelige.

Utnevnelsen av Enzo Bianchi kom også veldig overraskende. Enzo Bianchi leder en økumenisk kommunitet i Italia, som mer og mer er blitt et sted hvor det bygges broer mellom kristne av ulike konfesjoner. Det skjer gjennom bønn og måltidsfellesskap, og gjennom å feire gudstjenester og søke stillheten sammen.

Enzo Bianchi møtte pave Frans I den 2. juli, og dette var tredje gangen at han møtte paven siden Frans tiltrådte som biskop av Rom. De samtalte da om hva som kreves for å gjøre fremsteg på enhetens vei. Men paven nevnte ingen ting om sine planer om å utnevne Enzo Bianchi til denne viktige posisjonen.

I følge Enzo Bianchi er pave Frans svært opptatt av kristen enhet:

'Han er djupt overgitt til denne saken, han gir den sin høyeste prioritet, og er beredt til å reformere paveembetet for å oppnå kristen enhet'.

For de av dere som leser engelsk står det mye interessant å lese her:

http://vaticaninsider.lastampa.it/en/inquiries-and-interviews/detail/articolo/ecumenismo-ecumenism-ecumenismo-35400/

Hva en slik reformasjon av paveembetet går ut på sier Vatican Insider ingen ting om. Først og fremst vil en slik enhet kunne bli en enhet mellom Vest- og Østkirken. Noen enhet mellom evangelikale kirkesamfunn og Vest- og Østkirken er det vanskelig å kunne forestille seg. Dertil er de læremessige for store.

Når man egentlig skulle vært i Assisi

Det kjennes litt merkelig å skrive disse linjene. Trist, på en måte. Jeg skulle nemlig ikke vært her hvor dette skrives. Hadde alt gått etter planen skulle jeg ha befunnet meg i Assisi, Italia.

Sammen med medlemmer av Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby og dens preses, Peter Halldorf.

I San Masseo - Boses kloster i Assisi. Bildet er fra klosterkirken fra 1100-tallet. Her skulle jeg vært med på å feire gudstjeneste.

Men slik ble det ikke. Selv om jeg har lagt bak meg det operative inngrepet på Feiringklinikken, har jeg ikke kommet meg helt. Blodtrykket er kjempehøyt, og legen frarådet meg fra å reise. Selv om jeg hadde meldt meg på.

Men på en måte kjennes det ut som om jeg er der - likevel. Det er jo dette som er så underlig med å være en del av Kristi kropp. Man knyttes til noe større, en helhet, en kontinuitet gjennom historien.

Når vi feirer gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet så skjer ikke det i et vakuum. Da feirer vi gudstjeneste også med den himmelske festforsamlingen, og som en del av Kristi universelle kropp. Jeg tenker ofte på at vi har engler på besøk.

Så håper jeg det blir en tur til San Masseo og Assisi senere. Det hadde vært flott.

Åndelig liv, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Ut over dette må vi også være ærlige og trofaste i forhold til virkeligheten, det vil si at vi må gi vårt samtykke til den - for det er i historien og i hverdagen, når vi er sammen med andre mennesker og ikke uten dem, at vi lærer Gud å kjenne og vår relasjon til Ham vokser.

Det er i slike tilfeller at vårt åndelige liv kan skape harmoni i lydigheten mot Gud og trofastheten mot jorden i et liv av tro, håp og kjærlighet. Det er da vi kan gi vårt 'ja' til Gud som kaller oss med de gaver og de begrensninger som karakteriserer oss som skapte vesener. Det er å gi seg på en trosvandring i Kristi etterfølgelse for å erfare at Kristus bor i oss. Paulus skriver til de kristne i Korint:

'Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Kristus bor i dere?' (2.Kor 13,5)

Vår åndelighet utvikles i 'hjertet', i vårt aller innerste, der ønsker, beslutninger og viljen tar form. Det er der ektheten i vår kristne tro kommer til uttrykk. Det kristne livet består ikke i å gå videre i en stadig leting etter noe nytt, men snarere om å 'gå på djupet'. En nedstigning i vårt indre for å oppdage at det aller helligste i Guds tempel befinner seg i vår kropp. Det handler altså om å 'holde Kristus hellig i våre hjerter' (jfr 1.Pet 3,15). Det er i våre hjerter vi blir helliget, det er der vi tar imot den guddommelige Treenigheten: 'Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham'. (Joh 14,23) Målet med vårt åndelige liv er å bli delaktig i det guddommelige livet, det som kirkefedrene kalte for guddommeliggjørelse.

'Gud er blitt menneske for at menneske skulle bli Gud', skriver Gregorios av Nazianos og Maximos Bekjenneren sammenfatter så godt: ' Guddommeliggjørelsen virkeliggjøres når den guddommelige kjærligheten, som podes inn i oss, får oss til å tilgi slik Kristus tilgav på korset. Når blir du som Gud? Når du, som Kristus på korset, kan si: 'Far, forlat dem' eller 'Far, jeg gir mitt liv for dem'.

Dette er meningen med vårt åndelige liv, et liv befestet i troen på Gud Faderen og Skaperen. Å være berørt og styrt av den helliggjørende Ånden, innpodet i Sønnen, vår Frelser, som lar oss elske slik Han elsket oss. Det er i relasjonen til Kristus at vi får mat slik at vi vokser.

Åndelig liv, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Åndelig erfaring er fremfor alt vissheten om at Gud søker deg! Han søker oss, og kaller og går foran oss. Det er ikke vi som oppfinner Gud for å stå i en relasjon med Ham - Han er allerde der! Gudserfaringen oppstår bare gjennom Kristus: 'Ingen kommer til Far uten ved meg'. (Joh 14,6)

Åndelig erfaring er samtidig en erfaring av å være Guds barn. Den Hellige Ånd er det lys som Gud gir oss og gjennom hvilken Han leder oss under vår vandring mot hellighet, en vandring som er i Kristi etterfølgelse. Den åndelige erfaringen er altså ikke noe annet enn et svar på troen, håpet og kjærligheten til Gud vår Far, som i dåpen vender seg til oss med de avgjørende ordene: 'Du er min sønn' eller 'Du er min datter'. Ja, sønner og døtre i Sønnen - Jesus Kristus.  Dette er det løfte og den vei som dåpen fører med seg.

Akkurat som Irenaeus av Lyon uttrykte det: 'Den Hellige Ånd og Sønnen er de hender med hvilke Gud former våre liv i lydighetens frihet, i fellesskap med Ham og med hverandre'.

Det finnes ulike faser i den åndelige utviklingen som er avgjørende for at vår åndelighet skal bli ekte og sann. Fremfor alt handler det om den krise som handler om vårt selvbilde. Dette er en smertefull, men nødvendig begynnelse på vår omvendelse. Det er det øyeblikk da vi er tvunget til å bryte med det idylliserte bildet av vårt 'jeg' som ikke stemmer overens med virkeligheten. Et 'jeg' som vi har skapt for vår egen skyld og som vi tror vi behøver å utvikle for å virkeliggjøre oss selv.

Uten denne krisen får vi ikke tre inn i det sanne liv i Ånden, for om vi ikke dør fra oss selv kan vi ikke oppstå til det nye livet som tilbys oss i dåpen:

'Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv'.

(fortsettes)

Åndelig liv, del 1

I dag starter en ny artikkelserie på bloggen. Jeg har oversatt en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i byen Bose i det nordlige Italia. Det har jeg gjort fordi jeg tror mange flere enn meg vil ha både glede, nytte og velsignelse av den!

Det finnes ikke noe kristent liv uten åndelig liv. I møtet med de troende er kirkens grunnleggende oppdrag å tilby en erfaring av Gud, et liv i samklang med Gud. Det er i dag av stor betydning å innprente disse elementære sannheter, for vi lever i en tid da kirken - preget som den er av pastorale bekymringer - har annammet ideen om at vår troserfaring stemmer overens med det sosiale engasjement i samfunnet snarere enn at den grunner seg på en personlig relasjon til Gud. En personlig relasjon som leves i et sosialt fellesskap med andre, får sine røtter i en oppmerksom lytting til Guds ord i Skriften, formes av eukaristien og kommer til uttrykk i et liv i tro, håp og kjærlighet.

Å redusere den kristne erfaringen til å være en moralsk, etisk dimensjon er den raskeste veien til å uthule troen. Troen derimot leder til en virkelig erfaring av Gud. Den fører oss inn i det åndelige livet, som er et liv under Den Hellige Ånds ledelse. Den som tror på Gud må få en erfaring av Gud - et holder ikke bare å ha en korrekt oppfatning om Gud.

Erfaringen, som alltid gjøres i tro, og ikke gjennom visjoner (jfr 2.Kor 5,7: 'For vi vandrer i tro, uten å se'), er noe som overrumpler oss og får oss til å gjenta ordene til Jakob: 'Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke'. (1.Mos 28,16), og som forfatteren av salmen i Salmenes bok skriver: 'Bakfra og forfra omgir du meg ...Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg med i dødsriket, er du der ...' (Salme 139,5 flg)

Ved andre tilfeller kjennetegnes vår åndelige erfaring av tomhet, av Guds taushet, og av en tørke som får oss til å gjenta Jobs ord: 'Går jeg mot øst, er han ikke der, går jeg mot vest, merker jeg ham ikke. Arbeider han i nord, vet jeg det ikke, og snur han mot sør, ser jeg det ikke'. Job 23,8-9)

Likevel kan Gud tale til oss gjennom hverdagens taushet. I selve verket handler Gud i våre liv gjennom de erfaringer som livet gir oss, gjennom 'kriser', tider av mørke som kan oppstå under vår livstid.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet) om betydningen av å lese Bibelen:

Bibellesningen leder oss med tiden til å vitne om et nærvær, martyria, hvis høyeste mål er martyriet, å gi sitt liv i kjærlighet til andre. Rabbi Akiva levde sitt martyrium som en fullendelse av ordene fra Shema: 'Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, med hele din kropp og med all din kraft'. (5.Mos 6,5). Mens hans kropp ble skjært i biter av bødlene resiterte rabbi Akiva 'Shema' og til de brødre som ville avbryte ham svarte han: 'Hele livet har jeg vært urolig når det gjelder dette vers: 'Du skal elske Gud av hele ditt liv', det innebærer at du skal elske Ham selv om Han tar ditt liv, og han sa: 'Hvordan skal jeg kunne gjøre det?' Og nå er det her en mulighet - burde jeg ikke gjøre det?' (Babylonske Talmud, Berakot 61b).

Ordet som har belyst livet levendegjør også døden. Dette hjelper oss kanskje til å besvare en innvending som i dag har spredd seg i katolske sammenhenger og som kommer til uttrykk på følgende måte: Om Guds ord er virksomt i dag, om de troende vender tilbake til Guds ord som de har hørt i Bibelen - hvordan kommer det da til uttrykk? Hvor kan vi finne tegn på Hans makt?

Denne innvending viser oss hvor vanskelig det er å utgå fra Skriften, og ikke fra oss selv eller den sekulariserte verden vi lever i, slik at vi med rette kriterier, det vil si med korset, kan bedømme virksomheten. Ordet, likesom Kristus, kan ikke skilles fra korset og Hans makt og visdom er like paradoksal som makten og visdommen på korset. Det er ingen tilfeldighet at Paulus, taler om 'ho logos to tou stauru', det vil si: 'tal om korset' (1.Kor 1,18), og denne virkningsgrad er bare merkbar og forståelig gjennom troen.

Bare vår tro kan gjøre at vi forstår at det martyrium som kirken i dag gjennomlider er en konsekvens av Ordets virkning. Ordet som vi lytter til og lever etter helt til det punkt der vi gir vårt liv for andre av kjærlighet. I kjærlighet til Gud og til menneskene, også til fiender og bødler.

Lectio Divina, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet):

Ved Lectio Divina nærmer vi oss ikke lesningen på et intellektuelt plan men mer gjennom vår innsikt, og vi holder oss til den salige Frans av Sienas ord: 'Innvielse - ikke ytre kunnskap; bevissthet - ikke vitenskap; kjærlighet - ikke på papir'. Det er en lesning som krever evnen til å integrere det leste, slik at Ordet slår rot i våre hjerter. Det krever utholdenhet, det vil si en daglig fornyelse av vår vilje til å lytte og vår evne til å bli værende i tiden - for troen er ikke en erfaring av et øyeblikk eller en stund i livet, men omfatter hele vår eksistens. Lesningen leder til en åndelig strid som handler om vår evne til å forbli ved Ordet og beskytte det som om det var en dyrebar eiendom.

Vår lesning av Bibelen gjennom Lectio Divina leder oss til den evangelisk mest fruktbringende spenning som er omvendelsen. Den leder oss til å lese og reflektere over våre egne liv i forhold til den guddommelige viljen som åpenbares i Skriften, slik at vi kan leve i tråd med denne guddommelige viljen. I våre liv gjenspeiles vår bibellesning, ikke bare i den betydningen at det får oss til å utføre visse ting men ikke andre, men heller i den meningen at det inneholder det brennende lys som gjør at våre handlinger blir levende vitnesbyrd for andre mennesker.

'Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen'. (Matt 5,16)

For virkelig å forstå Skriften kreves det at vi lever den og at gjør det i fellesskap med andre.

'Det var mye i Den hellige Skrift, som jeg av meg selv ikke forstod, og som jeg lærte meg å forstå når jeg stilte meg framfor mine brødre ... jeg forstod at mye av det jeg hadde lært meg, hadde jeg dem å takke for' (Gregorios den Store).

Det er den måten som overføringen av Den hellige Skrift skjer, fra tekst til vitnesbyrd, den inspirerte Skriften er også inspirerende og vil tenne i våre hjerter den hellige ild (jfr Luk 24,32), slik at den kan vise sin makt gjennom oss.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 2

Her er andre del av artikkelen om viktigheten av å lese Bibelen, skrevet av Enzo Bianchi (bildet), som jeg har oversatt:

Den prosess som påbegynnes i forbindelse med Lectio Divina er en svært menneskelig utvikling som fra en posisjon av å lytte går over i kunnskap og som i tur leder til kjærlighet. I dens første fase, lesningen, handler det om at vi anstrenger oss for å forlate oss selv, slik at vi kan overvinne det som er annerledes i teksten og bygge bro over de kronologiske og kulturelle forskjellene som finnes der. Under meditasjonen fordjuper vi vår forståelse av teksten og leter etter dens viktigste budskap, som kommer ut av våre egne liv og vi forsøker å se våre liv i lyset av det bibelske budskapet. Bønnen formes som et svar på Ordet i form av bønn, men også som en ansvarliggjøring av det hørte Ordet.

Bønnen og livet befinner seg på samme nivå; etikk og tro er ikke atskilt men er i bunn og grunn forbundet med hverandre. Den intensjon som samtalen i Bibelen en gang hadde blir nå virkeliggjort i Lectio Divina og i møtet med vårt grunnleggende behov av å være i dialog. Hvilken virkning Guds ord i Bibelen har på oss viser seg på vår måte å være, mer enn på hva vi sier og gjør. Dette betyr kontemplasjonen, som man ikke setter i forbindelse med mystiske eller ekstatiske erfaringer, men angir et kommunikasjonsnivå som man ikke kan gjengi med ord: stillhet, tårer, elskerens nærvær hos den elskede, evnen til å skjelne det ubeskrivelige nærværet av Herren.

Kontemplasjonen viser oss også skjer i oss gjennom Ånden, som bor i Ordet. Den Hellige Ånd skaper i oss langsynthet, tålmodighet, en indre enhet, evnen til å skjelne, en eukaristisk holdning, medfølelse med alle skapte vesener - med andre ord utvider Den Hellige Ånd vår kjærlighet.

Takket være Lectio Divina blir de bibelavsnittene vi leser integrert i våre liv og gjør oss til lydhøre personer og dermed troende.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 1

Jeg har valgt å oversette en artikkel av Enzo Bianchi (bildet), som er prior for det økumeniske Bose-kommuniteten i Italia, fordi det å lese Bibelen er kilden til et rikt åndelig liv:

'For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss ...' (Tit 2,11-12)

Denne nytestamentlige passus omtaler Kristus som nåden personifisert gjennom hvilken vi lærer oss til lå leve. Om det er Ånden som er læremesteren i det kristne livet, kan Skriften, som er et sakrament for Guds ord og for Hans vilje, forstås som det element som formidler denne lærdom. Naturligvis gjelder dette om Skriften er tolket i lyset av Den Hellige Ånd og når Skriften leses under bønn.

Lectio Divina, som er en kunstart med røtter i den jødiske tradisjonen av bibellesning og i den store patristiske teksttolkningen, er en måte å forsøke å aktualisere den bibelske teksten på slik at den angår vårt liv her og nå. Dette har vist seg å være et verdifullt redskap som kan hjelpe oss til å bygge bro mellom liv og tro, fromhet og hverdagslighet. Dette er en eksistensiell tolkning av Skriften, der vi oppfordres til å vende blikket mot Kristus og søke Ham i bibelteksten. Deretter begir vi oss ut i en dialog med den i teksten åpenbarte Kristus som står over vår egen eksistens - slik at vi til slutt ser vår egen hverdag i et annet lys.

De fire grunnelementene i Lectio Divina er: lesning, meditasjon, bønn og kontemplasjon. De representerer en gradvis fordjupning av vår forståelse av den bibelske teksten. Vår lesning blir et levende møte med Herren der vi får en dialog med Ham og lar vårt liv gjennomlyses av Kristus som styrer våre liv.

(fortsettes)

Storfint besøk i Bose klosteret

Bose klosteret i Italia er en fargerik plante i Guds hage, og denne uken fikk de 'storfint' besøk:

Først av den økumeniske patriarken, Bartoholomeos, og så i går av kopternes nye pave, Tawadros II, her fotografert sammen med prior for Bose klosteret, Enzo Bianchi.

Bose klosteret er økumenisk, og ble grunnlagt i 8.desember 1965. Det ble begynte med noen studenter i byen Turin som møttes i Bianchi's studenthybel for å be tidebønner og studere Bibelen. Gruppen fikk etter hvert navnet 'den lille flokken'. Flere av gruppens medlemmer ville gjerne grunnlegge et kloster, og de gikk sammen om å kjøpe til hus i Bose. Men når de endelig ta steget, var det bare Enzo som flyttet dit.

Enzo Bianchi, eller broder Enzo som han kalles til daglig, levde tre år i ensomhet før tre menn og en kvinne sluttet seg til ham. Vi skriver året 1968, det er oktober måned. To av de som sluttet seg til den gryende kommuniteten var katolikker, tre protestanter. I dag lever det drøyt 80 munker her, de fleste er katolikker, men noen tilhører også protestantiske og ortodokse tradisjoner. Spiritualiteten i Bose preges av Lectio Divina.

Medlemmene av kommuniteten i Bose starter morgenbønnen klokken seks, men da har de allerede lest sin Bibel og bedt sine personlige bønner fra klokken 0430. Etter en kort frokost og et morgenmøte som tar for seg dagens praktiske gjøremål, begynner dagens arbeid kl.08.00. Det varer til kl.17.00, avbrutt av middagsbønn og lunsjpause. Det er kveldsbønn klokken kl.18.30 og så middagen som er det eneste måltidet som ikke inntas i stillhet. Men fra klokken 20.00 er det stillheten som råder, med personlig bønn og bibelstudium.

Det er et godt samarbeide mellom Bose klosteret og den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. Peter Halldorf, som har besøkt Bose en rekke ganger, har ved en anledning sagt: "Det unike med Bose er at de kombinerer protestantenes kjærlighet til Ordet med de ortodokses sans for ikoner og katolikkenes bevissthet for tradisjonen'.

(Foto: Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby)

Sjelens mørke natt

I min daglige bibellesning leser jeg for tiden profeten Jesaja. Medlemmene av Ekumeniska Kommuniteten følger en bibellesningsplan, som er utviklet av den økumeniske kommuniteten i Bose i Italia. Det er spennende og inspirerende å lese Bibelen sammen med mange andre, og vite at man arbeider med de samme tekstene.

I dagens tekst finnes det et vers som har fått spesiell betydning for meg disse dagene. I Jes 45,3 heter det:

'Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud'.

I en kommentar til dette verset, skriver prior for kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf, følgende:

'Hvilket mørke? Sjelens dunke natt, den disen der mennesket tror at man er forlatt av Gud - der skjules himmelens skatt. Derfor vitner de hellige om mørket som en nåde som skjenkte en priviligert tilgang til troens djupeste sannheter. I disen forstår vi på alvor hva det innebærer at ingen kan skille oss fra Guds kjærlighet'. 

Jeg ber om å få oppdage disse skattene gjennom det jeg selv opplever for tiden som er en del av denne sjelens dunkle natt.

Noen ord om askesen i fastetiden, del 3

Her følger tredje og siste del av artikkelen jeg har oversatt, som Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten Bose, har skrevet:

Vi kan sammenfatte askesens kristne dimensjon på denne måten: frelsen kommer fra Gud gjennom Jesus Kristus. Askese er ikke noe annet enn at jeg aksepterer meg selv som den jeg er, takket være nåden som kommer til meg fra den Andre, som er Gud. Det innebærer et samtykke når jeg har imot min egen identitet i relasjonen til den Andre. Det er av betydning at vi involverer hele vårt jeg, både kropp og sjel, for å få en rett teologisk forståelse - at den kroppslige askesen ofte beskrives i negative termer og som skadelig for kroppen, handler først og fremst om det vidt aksepterte dualistiske bildet av mennesket. Uten den kroppslige dimensjonen reduseres kristendommen til en intellektuell øvelse, til gnosis eller kun til et moralsk program.

Askesen står i den kristne åpenbaringens tjeneste og bekrefter at vår virkelige frihet viser seg i vår evne til å gi oss selv til Gud og vår neste. Det er en askese som hjelper oss til å bli fri fra vår selviske kjærlighet og egosentrisitet og forvandler oss til mennesker i fellesskap med andre - som gaver til hverandre i kjærlighet.

Den tidlige kristne tradisjonen viser nok et eksempel på selvkritikk når en av ørkenfedrene konstaterer:

"Mange har bøyd sine kropper uten noen dømmekraft, og de har senere gått sin vei uten å finne noe i det hele tatt. Vår munn stinker på grunn av vår faste, vi kan Bibelen utenat, vi siterer Salmene - men vi har ikke det Gud søker hos oss: kjærlighet og ydmykhet".

Bare en fornuftig askese med dømmekraft gleder Herren og lar oss utvikle oss til å bli mer menneske, ikke mindre. Den leder oss også slik at vi kan gjøre vårt liv til et mesterverk - et kunstverk. Det er kanskje ikke en tilfeldighet at ordet askese også brukes i den antikke greske litteraturen om det kunstferdige arbeidet. Men askesens høydepunkt er å sette sitt liv under skjønnhetens tegn, som i kristendommen bærer navnet hellighet.

Noen ord om askesen i fastetiden, del 2

Her følger andre del av artikkelen av Enzo Bianchi, om askesen, som jeg har oversatt. Enzo Bianchi (bildet), er prior for den økumeniske kommuniten Bose i det nordlige Italia. Første del ble publisert lørdag:

Naturligvis må det gjøres klart at den kristne askesen er og forblir en metode som er fokusert mot et mål, det eneste mål vi kan ivre etter i det åndelige livet - kjærligheten til Kristus og til vår neste. Det er ikke mulig å utøve askese uten en pågående erfaring av å miste feste, av å mislykkes og av 'synder'. Den hjelper oss til den innsikten at en rett kristen askese alltid er uadskillelig forbundet med Guds nåde.

'Det er umulig å vinne over sin egen natur,' skriver Johannes Klimakos.

I kristendommens historie finnes det mange eksempler på asketiske overdrivelser og avvik, men man har også alltid kunne avvise slike ytterligheter som noe som reduserer det kristne livet til en rekke med historiske bragder. Det har man også kunnet gjøre med en viss grad av humor.

'Om du faster regelmessig, så skryt ikke av det. Om du blir hovmodig av det, så spis i det minste kjøtt. Det er bedre å spise kjøtt enn å gå til overdrivelser og skryte av seg selv'. (Isidor presbyteren)

Målet med den kristne askesen er ikke at vårt jeg skal bli perfekt, men det handler om å forme vårt jeg i frihet og i relasjon til andre - askesens virkelige mål er kjærlighet og barmhjertighet.

Askesen tar på alvor ordene om at vi ikke kan tjene to herrer og at alternativet til å lyde Gud er å tjene avguder. Også vårt indre må formes, vår kjærlighet må alltid slipes og vi må fortsette med å skape enda mer fornuftige og respektfulle relasjoner - dette er hva askesen lærer oss.

'Innsatsen og vanskelighetene i våre asketiske anstrengelser åpner oss for Guds gaver, de forbereder oss til fullstendig å ta imot Guds nåde'. (Nikolaos Kabasilas)

(fortsettes)

Noen ord om askesen i fastetiden, del 1

Enzo Bianchi (bildet), er lederen for den økumeniske kommuniteten i Bose, i det nordlige Italia. Hans artikkel om askesen passer godt nå i fastetiden, derfor har jeg valgt å oversette den slik at bloggens lesere kan få del i den:

'Man fødes ikke kristen, men blir det'. (Tertullian) Dette 'blivende' er rom i hvilket kristen askese befinner seg. Ordet askese er i dag et suspekt ord. Det er ikke bare absurd og uforståelig for de fleste men også for mange kristne. Begrepet "askese" kommer fra det greske ordet "askein" som betyr "øve", "praktisere" og betyr egentlig en form for metodisk trening. En øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet og særskilt kompetanse. Idrettsutøveren, kunstneren og soldaten må øve seg; trene og atter trene bevegelser og gester for å kunne oppnå høye prestasjoner.

Askesen er derfor nødvendig for mennesket. Vår utvikling og vår 'menneskeblivelse' krever at vår indre utvikling er samsvar med vår fysiske utvikling. Vi må kunne si 'nei' om vi skal kunne si 'ja'. 'Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige', skriver Paulus. (1.Kor 13,11)

Det kristne livet som er å bli født på ny til et nytt liv, til et liv i Kristus, og som innebærer en tilpassning av ens eget liv til et liv i Gud, krever at vi lærer oss 'unaturlige' ting som bønn og kjærlighet til fienden - men dette er umulig uten praksis, uten øvelse og uten uopphørlig anstrengelse.

Den rådende forestillingen om evig ungdom og spontanitet - der anstrengelse og ekthet settes i et motsetningsforhold til hverandre - er et alvorlig hinder for modenhet og gjør det vanskelig for oss å forstå hvorfor askesen er vesentlig for åndelig vekst.

(fortsettes)

Å be med Guds ord slik at budskap fødes som endrer mennesker

Jeg holder på å lese en helt ny bok av Enzo Bianchi (bildet), grunnleggeren av Monastero di Bose, en økumenisk kommunitet ved foten av Alpene. Boken har allerede rukket å komme i 2. opplag i Sverige. Det første ble revet bort i løpet av noen få dager.

Det er mange ting som kunne ha vært sagt om denne boken, som regnes som en av de viktigste av Enzo Bianchi's mange bøker. I denne artikkelen vil jeg bare konsentrere meg om noe han skriver henvendt til de som forkynner Guds ord.

Enzo Bianchi stiller følgende viktige spørsmål:

"Hur kan en utläggning, som förberetts mer eller mindre snabbt a en välutbildad exeget eller teolog, vara levande ord och ge näring åt kristna som lever vitt skilda liv i olika lokala kyrkor? Skäms inte prästerna över att använda sig av andras reflektioner över texter, som de själva inte ens har mediterat över, inte arbetet igenom och ännu mindre bett över? Sedan hör vi dem klaga öer att Guds ord inte längre berör forsamlingen."

Dette er en gjenkjennbar problematikk for mange vil jeg tro.

Enzo Bianchi's svar på denne utfordringen er:

Å be seg igjennom det ordet man skal forkynne! Vi trenger å lese Bibelen under bønn.

Boken til Bianchi handler om det som kalles Lectio Divina, men dette er egentlig ikke noe annet enn det de gamle vekkelsespredikantene talte om: Å være på kne med en åpen Bibel foran seg, for at det budskapet som skal bringes videre kan være født av Gud, og dermed ha evnen i seg til å berøre andre slik at det skaper endring i deres liv.

Dette trenger vi!

Kirken, Ordet og Nattverden

"Det finnes ikke et kristent liv uten åndelig liv," skriver broder Enzo Bianchi (bildet), lederen for den økumeniske kommuniteten Bose i det nordlige Italia. Så legger han til:

"I møtet med de troende er kirkens grunnleggende oppdrag å tilby en erfaring av Gud, et liv i samklang med Gud. Det er i dag av stor betydning å innprente disse elementære sannheter, for vi lever i en tid da kirken - preget av pastorale bekymringer - anammet ideèn at vår troserfaring stemmer overens med sosiale engasjement i samfunnet snarere enn at den har sin grunn i en personlig relasjon til Gud."

Så begrunner broder Enzo hva en slik personlig relasjon med Gud handler om:

"En personlig relasjon som leves i sosialt fellesskap med andre, får sine røtter i en oppmerksom lytting til Guds ord i Skriften, formes av eukaristin og kommer til uttrykk i et liv i tro, håp og kjærlighet. "

Jeg tar med meg disse ordene i dag fordi broder Enzo uttrykker noe av det som opptar meg mye om dagen - og har gjort det lenge: Kirken som et nattverdfeirende fellesskap med Guds ord i sentrum.

Få ting har betydd mer for meg den siste tiden enn å ta del i Herrens måltid. Det handler om to ting for mitt vedkommende: Fellesskapet med Kristus, og fellesskapet med de jeg deler måltidet med. I nattverdhandlingen kommer en så nær begge, og de kan heller ikke skilles fra hverandre.

Vi som tar del er skrøpelige mennesker - og de siste ukene har jeg vært det ikke bare åndelig, men også fysisk. Rett før jeg hadde mitt operative inngrep på Feiring feiret vi nattverden - eller eukaristin. Jeg liker å bruke den siste benevnelsen fordi dette ordet rommer så mye, blant annet ordet takk eller takksigelse. Det var mitt privilegium denne gangen å forrette det hellige måltidet. I Sandom liturgien som vi brukte på "Stille-dagen" i Toten frikirke, så heter det: "vi har rastet på vei til himmelen!"

Ja, slik føles det. Vi styrkes ved nattverdbordet. Her kreves ikke noe av meg. Ikke annet enn at jeg tar imot. Det som allerede er fullbrakt på korset. Et måltid underveis mot himmelen. Jeg kan ikke unnvære det. Ikke for alt i livet.