Naturligvis må det gjøres klart at den kristne askesen er og forblir en metode som er fokusert mot et mål, det eneste mål vi kan ivre etter i det åndelige livet - kjærligheten til Kristus og til vår neste. Det er ikke mulig å utøve askese uten en pågående erfaring av å miste feste, av å mislykkes og av 'synder'. Den hjelper oss til den innsikten at en rett kristen askese alltid er uadskillelig forbundet med Guds nåde.
'Det er umulig å vinne over sin egen natur,' skriver Johannes Klimakos.
I kristendommens historie finnes det mange eksempler på asketiske overdrivelser og avvik, men man har også alltid kunne avvise slike ytterligheter som noe som reduserer det kristne livet til en rekke med historiske bragder. Det har man også kunnet gjøre med en viss grad av humor.
'Om du faster regelmessig, så skryt ikke av det. Om du blir hovmodig av det, så spis i det minste kjøtt. Det er bedre å spise kjøtt enn å gå til overdrivelser og skryte av seg selv'. (Isidor presbyteren)
Målet med den kristne askesen er ikke at vårt jeg skal bli perfekt, men det handler om å forme vårt jeg i frihet og i relasjon til andre - askesens virkelige mål er kjærlighet og barmhjertighet.
Askesen tar på alvor ordene om at vi ikke kan tjene to herrer og at alternativet til å lyde Gud er å tjene avguder. Også vårt indre må formes, vår kjærlighet må alltid slipes og vi må fortsette med å skape enda mer fornuftige og respektfulle relasjoner - dette er hva askesen lærer oss.
'Innsatsen og vanskelighetene i våre asketiske anstrengelser åpner oss for Guds gaver, de forbereder oss til fullstendig å ta imot Guds nåde'. (Nikolaos Kabasilas)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar