Men i dag - på Askeonsdag - hvor fastetiden som munner ut i den vidunderlige påskedagen - begynner, har jeg tenkt at med sitt liv er pave Benedikt en fantastisk illustrasjon på forsakelsen, som fastetiden nettopp handler om.
Han setter noe høyere enn sitt eget liv, og er modig nok til å innse at han ikke lenger er der i livet hvor han har de legemlige kreftene til å utføre sin tjeneste. For det skal sannelig mot til for å ta den avgjørelsen paven har tatt. Det er tross alt noen hundre år siden det skjedde at en pave abdiserer.
Pavens avgang minner meg om at 'alt har sin tid', og at det er viktig å leve med Gud i den tiden som er gitt oss, og når Gud kaller oss til oppbrudd, og vi inviteres av Ham til å tre inn i neste årstid som gjelder vårt liv, gi slipp på den tid som var. Se det, det er ikke enkelt. Å gi slipp på noe som har hatt stor betydning for oss, er vel kanskje noe av det vanskeligste vi gjør. Kanskje det er en av grunnene til at vi i vår tid ikke snakker så mye om forsakelsen?
Men for en som vil følge Jesus er disse oppbruddene viktige - når Herren kaller. Jeg ber: Gi meg mot! Mot til å gi slipp, mot til å la noe ligge, og tro til å gå videre med Gud.
Og det er her pave Benedikt XVI viser vei. Han våger. Han slipper tak og griper Kristi hånd og går videre. Så kan vi mene forskjellig om paven og pavedømmet. Men i den tiden han var pave, sto Benedikt opp for livet og kan vek ikke av fra viktige trossannheter eller spørsmål om lære. Det kan dessverre ikke sies om alle biskoper. I hvert fall ikke noen av de norske.
Om Askeonsdagen kan du lese her:
http://www.monastisk.blogspot.no/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar