Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 4

Det er bred enighet blant bibelforskerne og teologene at praksisen med å holde Agapemåltid eller Kjærlighetsmåltid opphørte fra midten av det tredje århundre. En kilde for dette er The Encyclopedia of Early Christianity, anerkjent oppslagsverk som gjengir både romersk-katolske og protestantiske synspunkter.

Hva er så årsaken til at man ikke lenger  holder Agapemåltidet? Det finnes ikke en årsak alene, de er flere. Generelt kan det sies at utgangspunktet er at Agapemåltidet var en integrert del av den gudstjenesten som fant sted i aposteltiden, og at man fra midten av det tredje århundre begynte å fjerne seg fra apostolisk praksis på ulike punkter. Kirken var ikke lenger under press på grunn av forfølgelse, den var under press fra en keiser som ville undertvinge den sin kontroll. Et moment i sakens anledning er den keiserlige forordningen om å forby hemmelige selskaper. Fra keiserens side hørte slike måltider inn under denne benevnelsen, og man kunne bruke denne for å sette en stopper for kristne som møttes for å feire Agapemåltidet. En slik måte å komme sammen på kunne lett bli en trussel for den kontrollen keiseren ønsket å ha med kirken. Det geniale med keiser Konstantins måte å tenke på, slik flere kirkehistorikere ser det, er jo at mens hans forgjengere ikke klarte å bekjempe kirken ved forfølgelse, så klarte han det ved å få kirken som en del av sitt maktapparat. Til det trengtes det en fullstendig oversikt over det som skjedde i menighetene, og det var ikke lett om de kristne skulle fortsette å komme sammen i hjemmene.

Endringene var likevel ikke ensartede. Den begynte i noen av menighetene, for så å spre seg til de andre, og endringen kom først ved at man delte de to måltidene i to. Utgangspunktet fra begynnelsen av var at først feiret man Agapemåltidet, og som en del av dette, feiret man Eukaristien eller Brødsbrytelsen. Nå begynte enkelte menigheter å feire Eukaristien i forbindelse med morgengudstjenesten på søndag, og så kom man sammen for å ta del i Agapemåltidet om kvelden.

Kildematerialet
I The Encyclopedia of Early Christianity kan vi lese følgende: 'Misbruk kombinert med keiserlige restriksjoner som forbød måltider i hemmelige selskaper, førte til en atskillelse av Agapemåltidet og Eukaristien, men ikke over alt og ikke på samme tid. Hos Ignatios (ca 110), for eksempel, er feiringen av Agape relatert til, men forskjellig fra, Eukaristien. Det samme er det hos Didache. Hos Justin Martyr synes Eukaristien å ha absorbert særpreget ved Agapemåltidet, mens det hos Klement av Aleksandria (ca 200) feires Agapemåltidet og Eukaristien sammen, og det til tross for de misbruk som Klemens påpeker'.

I The International Standard Bible Encyclopedia kan vi lese: 'Hos Didache finner vi ikke noe tegn på atskillelse. Den andre eukaristiske bønnen skulle her bli ofret 'etter å ha blitt fylt' synes å indikere at et vanlig måltid var blitt fortært i forkant av sakramentet. I brevene til Ignatios (ca 110) ser vi at Herrens måltid og Agapemåltidet fremdeles eksisterer i kombinasjon. Når vi så kommer til Justin Martyr (150 e.Kr) finner vi i hans opptegnelser at Agapemåltidet ikke beskrives i det hele tatt, men at eukaristien følger etter en gudstjeneste som bestod av lesninger fra Skriften, bønner og formaninger. Tertullian (ca 200 e.Kr) bevitner at Agapemåltidet fremdeles eksisterer, men viser tydelig at for Vestkirkens vedkommende, var ikke eukaristien forbundet med det. I Østkirken derimot holdt man fast ved den opprinnelige ordningen mye lenger'.

Konklusjon
Det er mye som tyder på at man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge, men da som en separat del av gudstjenesten, ikke slik det var fra begynnelsen av. At man forlot den apostoliske praksisen skyldes flere ting: Først og fremst har dette hatt med de keiserlige forordninger og kontrollen av menighetene å gjøre, dernest har det hatt å gjøre med et misbruk, som apostelen Paulus redegjør for i 1.Korinterbrev. Dette misbruket har likevel ikke vært hovedårsaken fordi man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge etter at apostelen beskrev misbruket. En annen årsak er nok også det forhold at man måtte ha ordinerte prester til å feire eukaristien, og den endret også noe av måten den ble feiret på.

Jeg er redd jeg må skuffe de av mine lesere som mener at nattverden kun er et minnemåltid. Vi har ikke et eneste dokument eller skriv fra den første kristne tiden som viser at de første kristne så på nattverden kun som et minnemåltid. Alt det materialet som finnes - og vi snakker om et betydelig antall skrifter - viser med all tydelighet at de første kristne trodde på realpresensen.

En av de som nøye har gjennomgått dette tekstmaterialet og som konkluderer slik er den anabaptistiske kirkehistorikeren, David Bercot. Og så ærlige må vi være med kildematerialet vi har.

(fortsetter)