Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 6

Her fortsetter serien om eiendomsfellesskapet i urkirken. Den er skrevet av Charles E. Moore, og de foregående artiklene ble publisert tirsdag 9.februar, onsdag 10. februar, fredag 12. februar og onsdag 23.mars og torsdag 7.april:

Det er bemerkelsesverdig at hver gang Lukas beskriver hvordan den tidlige kirken møtte de materielle behovene hos sine medlemmer nevner han også han hvordan menigheten ble velsignet og vokste i antall. (Apg 4,31 og v.33;6,7  jfr 5,14;9,12 jfr 9,31 og 11,21-26)

I tillegg til å bli forent i hengivelse til bønn, apostlenes lære, Herrens måltid, og tilbedelse, understreker Lukas at alle som trodde hadde alt felles. Evangeliets mirakuløse frihet og rettferdighet for de fattige er et bekreftende tegn på at den messianske tiden har begynt og er et utgangspunkt for forkynnelsen av Det gode budskapet og vekst for kirken.

Finnes det så noen indikasjon på at den tidlige kirkens fellesskapsliv feilet? 

For det første: Det finnes ikke en eneste antydning i Det nye testamente at de første kristne forkastet Jerusalem modellen som noe uviselig, upassende eller feilaktig. Faktisk fremstår det ikke noen annen form for menighetsliv enn denne.  Faktum er, i 2.Tess 3,6-15 (og Ef 4,28 og 2.Kor 8,13-15) så tar Paulus opp misbruk i menigheten som klart forutsetter at en eller annen form for eiendomsfellesskap ble praktisert. 

Måtte andre menigheter 'redde' menigheten i Jerusalem, som enkelte har ment, fordi deres eiendomsfellesskap forårsaket deres egen fattigdom? Nei. Årsaken til fattigdommen i Jerusalem hadde mange årsaker, men ikke fordi de hadde alt felles. To tiår med elendige avlinger utviklet seg til en 'verdensvid' sultkatastrofe under regimet til keiser Claudius. Den romerske provinsen Judea ble spesielt hardt rammet (Apg 11,27-30). Menigheten i Jerusalem måtte også utstå hard forfølgelse (Apg 8,1;9,1 og Jak 1,1 og v.9;2,6-7 og 5,1-6). I tillegg til dette underholdt også menigheten et uvanlig stort antall lærere og apostler i tillegg til alle pilegrimene som kom. Tiggere - som visste at det å gi almisser var en eksempel på jødisk spiritualitet - likte også å oppholde seg i Jerusalem (Apg 3,2-3).

Var så det å ha alt felles som den første menigheten hadde noe unikt for den? Er dette virkelig noe vi skulle strebe etter? Er det et normativt ideal som vi er forpliktet til å leve opp til i dag? 

Ikke i den forstand at av det er et mønster som skal kopieres og etterlignes. For mange formidlende omstendigheter gjør dette umulig. Det kan heller ikke tolkes som en universell norm, som om Lukas' disposisjon var en slags kristen sosialetikk atskilt fra kirkens liv og gjelder for samfunnet forøvrig. Lukas beskrev ikke hvordan samfunnet generelt skulle se ut som.

Det som skjedde i Apostlenes gjerninger må sees på pragmatisk. Det handler om hvordan et liv sentrert i Kristus og fylt av Ånden ser ut. Den første menigheten var begynnelsen på Åndens nye verk på jorden - et arbeid det var gitt løfter om til kommende generasjoner (Apg 3,37-40). Dette er en oppfyllelse av Jesu bønn om enhet (Joh 17,21 flg). Dette var førstefrukten av Guds kommende fremtid, en prototype av hva kirken kan bli andre steder hvor evangeliet forkynnes i nasjonene. Når hjertet er truffet, når livet blir revolusjonert, vil de som tror ivrig og full av glede slå seg sammen for å vise realitetene av Jesu forvandlende kraft i sin midte. De vil gjerne vise en enhet født av Ånden - en enhet av ett hjerte og ett sinn som eksploderer i et felles liv i radikal kjærlighet.

Billedtekst: Barn tilhørende en av kommunitetene til Bruderhof-bevegelsen som også artikkelforfatteren er en del av.

(fortsettes)

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 5

Her fortsetter serien om eiendomsfellesskapet i urkirken. Den er skrevet av Charles E. Moore, og de foregående artiklene ble publisert tirsdag 9.februar, onsdag 10. februar, fredag 12. februar og onsdag 23.mars:

Beskrivelsen Lukas gir av urkirken beskriver hva Kristi ånd gjør på jorden når mennesker gir gjensvar på omvendelsen til evangeliet. Ånden fyller livene så mye at ingenting, selv ikke ens eiendeler, kommer i veien for å vise kjærligheten til nesten. De tilhørte én Herre, og på grunn av det overga de alt! Da er spørsmålet enkelt: Hvorfor ikke vi?

Vi har nå sett på den beretningen som Lukas gir oss av hvordan de første kristne delte alt og hadde alt felles. Deres eiendeler sto til menighetens disposisjon. Så hvordan kan vi forstå og forholde oss til Apostlenes gjerninger kapittel 2 og 4 i dag? Kreves det virkelig av kristne at de oppgir alt og deler alt?

Heldigvis - de bibelske forfatterne indikerer vanligvis eller gir i det minste ledetråder til hvordan vi skal forstå betydningen av det de beskriver. Ved hjelp av introduksjoner, konklusjoner, sammenligninger og kontraster med andre episoder kan man fange opp en bestemt hendelse som skjedde i fortiden og så vurdere den via det eksemplet den gir, eller gjennom den motsatte meningen, eller rett og slett nøytralt. 

Det er klart at i beretningen til Lukas er det ingen som helst indikasjon verken eksegetisk eller historisk om at de første kristnes eiendomsfellesskap var uriktig eller noe mislykket eksperiment. Faktisk er det vi har en eksemplarisk beskrivelse av hva et åndsutrustet fellesskap av troende ser ut. I lys av hva vi vet om Jesu undervisning om eiendom, Hans eget eksempel og eksemplet fra disiplenes liv som viser at de hadde en felles kasse og forlot alt for å følge Ham, hva som skjedde på Pinsedag, så er ikke dette så vanskelig.

Det er ikke rart at Lukas krever vår oppmerksomhet når det gjelder den velsignelsen Gud øser over den tidlige menigheten og dens hverdagslige liv (Apg 2,47)

(fortsettes)

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 4

Jeg skal forsøke å fortsette oversettelsen av artikkelen til Charles E. Moore om det kristne eiendomsfellesskapet. Første del av denne artikkelserien ble publisert tirsdag 9. februar, andre del den onsdag 10. februar og tredje del fredag 12. februar:

Det er interessant å merke seg at når vi sammenfatter det Lukas skriver så finner vi at han benytter seg av ufullkomne verb. Disse indikerer vanlige eller gjentatte handlinger. Det fantes pågående barmhjertighetshandlinger idet ulike behov oppsto. Siden det ikke fantes noen måte å produsere mat på i Jerusalem uten det som kunne kjøpes for penger, bidro de som hadde likvide midler i form av eiendom eller tilgang på andre eiendeler om ikke ble brukt til å skaffe tilveie den maten som trengtes og la disse i en felles kasse. Disse midlene ble som vi vet også brukt til å understøtte enker (og sannsynligvis også andre) som ikke hadde midler til å understøtte seg seg. 

"Om en troende kvinne har enker hos seg, skal hun sørge for dem og ikke belaste menigheten. Så kan menigheten sørge for de enkene som står alene." (1.Tim 5,16)

Det å dele, som også med bønn og brødsbrytelse, var ikke noe som skjedde nå og da, men hver eneste dag. 

Vi ser dette eksemplifisert i Barnabas (Apg 4,36-37) som selger en landeiendom. Legalt eide han denne eiendommen, men beholdt den ikke som noe privat. Eksemplet med Ananias og Saffira (Apg 5) er en nøyaktig antitese til Barnabas. Deres synd kan sammenlignes med Akans synd som er omtalt i Dom 7 (det samme ordet: 'ta tilbake' er brukt). Ananias og Saffira underslo (nosphio) fellesskapets eiendom. De solgte land i den hensikten å gi inntektene til menigheten, men de holdt tilbake det som ikke lenger var deres. Synden de gjorde var ikke først og fremst at de løy, med at de testet 'Herrens Ånd.'

Peter sa ikke til Ananias at han kunne slutte seg til det kristne fellesskapet uten å si fra seg hans private eiendomsrett. Hvordan kunne han, når Lukas skriver 'at ingen regnet det han eide som sitt eget; de hadde alt felles' (Apg 4,32) og at 'ingen regnet det de eide som sitt eget' og at 'alle de troende holdt sammen og hadde alt felles' (Apg 2,44) og så videre? Sa ikke Jesus til folkemengden: 'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33)?

Synden til Ananias var at han lot som han var en kristen via en forfalsket forsakelse. Dette er årsaken til at hans synd fikk så svære konsekvenser. Poenget både i Evangeliet etter Lukas og Apostlenes gjerninger er at som frivillig følger Jesus gir opp alt.

Avskaffelse av fattigdommen
I Apg 4,34 leser vi: 'ingen av dem led nød'. Urkirken var preget av en radikal fordeling gjort i kjærlighet og født av Ånden. Alle behov ble dekket. Ingen ble etterlatt i en tilstand av nød. Urkirken tok 5.Mos 15,4 på ramme alvor: 'Det skal ikke finnes noen fattige hos deg.'

Det økonomiske livet i urkirken ble markert mindre av hvordan behov ble møtt enn av det faktum at de ble møtt (Apg 4,35 og v 37;6,1;20,33-35;24,17 og Gal 2,10). Det Lukas beskriver er ikke noe mindre enn oppfyllelsen av Jesu løfte om at den som oppgir alt for Jesu skyld ikke ikke unnlate å motta hundre ganger så mye (Mark 10,29-31).

Radikal forsakelse og fullstendig avhengighet av Gud (f.eks Luk 5,11;14,33 og 18,22) fører til deling av alt. Alle har en andel i alt fordi alle gir opp alt.

(fortsettes)

Billedtekst: Den anabaptistiske Bruderhof-kommuniteten i Darvell i Robertsbridge i Storbritannia. Grunnlagt i 1971. Består av omlag 300 medlemmer. Medlemmene av denne bevegelsen lever i eiendomsfellesskap.

Skal vi leve i eiendomsfellsskap som de første kristne? Del 3

Her er tredje del av artikkelen til Charles E. Moore, om de første kristne og deres eiendomsfellesskap. Del en ble publisert tirsdag 9.februar, del to onsdag 10.februar:

Alle ting felles
Lukas understreker at 'alle de troende holdt sammen og hadde alt felles' (Apg 2,44). Både Aristoteles og Cicero mente at de ideal samfunnet skulle stille det en eide til sine venners disposisjon. Noen jødiske grupper, lik den som fantes i Qumran, eller essenerne, fulgte den pytagorianske modellen og gav alle sine eiendeler til fellesskapet slik at de kunne trekke seg tilbake fra samfunnet og tre inn i et nytt, eskatologisk fellesskap som venter på Guds ventende fremtid. Den tidlige kirken, uten å trekke seg ut fra verden, oppfylte ikke bare det greske idealet av sant vennskap men også visjonen fra 5.Mosebok av et pakts-fellesskap: Det som er mitt er ditt.

Blant de første troende så var det ingen som så på sin eiendom som noe som var under hans private kontroll. Eiendelene deres sto til disposisjon til fellesskapet som et hele. Referansen til 'apostlenes føtter' (Apg 4,37;5, 2 og 11,30) foreslår faktisk en slags overførsel uttrykt i et formelt språk. Å dele var frivillig, men det var også en demonstrasjon av underordningen under Kristi ånd og autoritet i menigheten. En slik deling var ingen legal transaksjon, men det var likevel noe helt konkret. De første kristne var 'ett i hjerte og sinn' og dermed forsvant enhver tanke om å beholde noe for seg selv.

(fortsettes)

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 2

Her er andre del av artikkelen til Charles E. Moore, om de første kristne og deres eiendomsfellesskap. Første del ble publisert i går:

'Hvorfor lever ikke vi som Kristi etterfølgere mer som de første kristne og deler alt vi har med andre? Hvorfor holder vi fast ved våre eiendeler når Jesus gav oss makt til å bli fri fra dem?

Beretningen til Lukas er ingen lek med ord. Uten å pakke noe inn beskriver han ganske enkelt hvordan det åndsfylte menighetslivet i Jerusalem så ut som. Uten blygsel var denne menigheten liv levd ut som fellesskap. Hva nå enn slags eiendom den måtte besitte så var den ikke privat. Hva handlet egentlig dette fellesskapsliver blant de første kristne om? Var all privat eiendom solgt? Ble alle inntektene lagt i en felles pott og så fordelt? Var denne formen for eiendomsfellesskap påkrevd? Frivillig? Normativ? Eksepsjonell? Tre funksjoner skiller seg ut blant de første kristne:

1) De var hengitt til hverandre
2) De hadde alt felles
3) Det var ingen trengende blant dem

Hengitt til hverandre:
Ved begynnelsen av Apostlenes gjerninger er de fleste disiplene vi leser om pilegrimer som hadde kommet fra hele Romerriket. Ved Høytidene, slik som pinsen, var de helt avhengig av gjestfrihet blant de som var sympatiske mot dem. Det var tusener av dem i Jerusalem. Så skjedde det noe radikalt. De som gav respons på Peters' budskap ble fylt av Ånden. Som en konsekvens av dette henga de seg selv (poskartereo - kontinuerlig holdt de fast ved) til det nyfunne fellesskapet. Disse pilegrimene bestemte seg ikke bare for å utvide sin pilegrimsferd på ubestemt tid, men gav seg selv helhjertet til hverandre. "Hver dag holdt de trofast sammen" (Apg 2,46) "Alle de troende var ett i hjerte og sinn..." (Apg 4,32)

Dette fellesskapet var ikke bare en følelse av å være kamerater og felles følelser, men en konkret sosial realitet hvor man brydde seg om hverandre på en veldig praktisk, materiell måte. De troende møttes og levde sammen. Deres engasjement for hverandre var verken tilfeldig eller midlertidig. Selv de som ble omvendt som kom utenbys fra (Ap 2,14) var hengitt. Deres hengivelse var intet mindre enn total, idet deres hjem ble permanent omgitt til gjestehus.

(fortsettes)

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 1

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skulle oversette denne artikkelen. Den er radikal. Svært radikal. Og den reiser mange spørsmål. Relevante spørsmål - for alle som vil ta Det nye testamente på ramme alvor, og som er interessert i urkirken og dens tid. En tid mange mener er mer lik vår tid enn noen annen tid i kirkens historie.

Spørsmålet som reises er følgende: Skal alle kristne leve i eiendomsfellesskap, slik de første kristne gjorde det?

Men av og til - og kanskje oftere enn vi liker - bør vi stille spørsmål ved måten vi lever ut vår tro på. Følger vi Bibelen? Tar vi den på alvor, eller velger vi ut de tingene vi liker og som passer best til vår livsstil? Det er tydelig at enkelte ting tolker vi bokstavelig, mens andre ord tolker vi symbolsk. Og det er litt avhengig av hvem vi er og hvilken tradisjon vi kommer fra.

Jeg lar Charles E. Moore, som underviser i Bibelen og kristen etikk ved The Mount Academy i Esopus i New York få begrunne sin mening. Han har også undervist i kristen etikk og filosofi ved Denver Seminar i årene 1982-1990 og er fast bidragsyter til tidsskriftet The Plough:

'Tror dere Bibelen er sann?' spurte jeg førsteårselevene ved seminaret.
'Ja', svarte de.
'Er det vår guide når det gjelder det å leve ut vår tro?'.
'Ja', svarte de og rakk opp hånda alle sammen. Da leste jeg for dem fra Apostlenes gjerninger kapittel 2 og 4:

'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, ettersom enhver hadde behov. De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten ... Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det som ble solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 2,42-47 og 4,32-24. Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Jeg lukket igjen Bibelen min, og stilte et spørsmål til: 'Så hvorfor lever vi da ikke slik i dag?' Flere rakk opp hånda:

'Fordi dette var en engangsforeteelse', forklarte en av studentene ivrig.
'Dette var en eksepsjonell tid, når Den Hellige Ånd for første gang ble utøst over kirken', sa en annen. En annen av studentene brøt inn: 'Beretningen til Lukas er bare en beskrivelse av den første kristne tiden og hvordan de kristne levde den gangen. Det betyr ikke at Apostlenes gjerninger gir oss en regel for hvordan kristne skal leve'.

En annen innvendte: 'Entusiasmen til de første kristne gikk helt over styr, og de måtte betale for det senere. Og når det er sagt, hvis det å dele alt med andre var slik Jesus mente vi skulle leve så ville Han ha undervist om dette selv'.

Jeg tok en liten pause, så fortsatte jeg: 'Følger dere Apostlenes lære?'

'Ja, ja' svarte de unisont.

'Hengir dere dere til bønn?' 'Feirer dere Herrens måltid?' 'Og hva med å prise Herren sammen?' Alle var de enige om at dette var viktig. 'Så hvorfor', spurte jeg 'er det da slik at dere ikke har alt felles?'

Det ble helt stille.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 16

Den donastiske bevegelsen i Nord-Afrika var betydningsfull både i åndelig styrke og i antall. Den var helt på høyde med Den ortodokse kirke hva medlemstall angår. I år 330 kom 270 donastiske biskoper sammen i Kartago, og beregninger viser at Den ortodokse kirke ikke hadde hatt mange flere i denne kirkeprovinsen.

Dette er interessant av flere grunner. Blant annet fordi dette er de områdene hvor Tertullian og Cyprian hadde nedlagt så mye av sin store arbeidsinnsats. En av årsakene til denne store menighetsveksten skyldes nok blant annet den monastiske frimenighetstradisjonen, som også Tertullian sluttet seg til. Kontrasten til dette sto Cyprian for med sin sterke understrekning av biskopens rolle. Dette gjorde nok kløften større, og den protestbevegelsen som donatismen representerte fikk dermed større slagkraft.

Men det er også et annet moment som vi ikke kan se helt bort fra, nemlig at det fantes en anti-romersk tradisjon i Nord-Afrika. I lang tid hadde det ligget et gammelt og steilt motsetningsforhold mellom Rom og Kartago. Likevel - disse nasjonalistiske undertonene forklarer likevel ikke den menighetsveksten og det sterke åndelige livet som fantes blant donatistene. Vi må tilbake til urkirken for å finne den samme vitaliteten og åndelige kraften. Vi ser noe av det samme i dag i den koptiske kirkens bønneliv.

En sterk leder
Det er interessant å merke seg at om man leter på Internett etter en billedlig fremstilling av Donastus finner man ingen. Man finner derimot mange ikoner og billedlige fremstillinger av andre profilerte kirkelige ledere i hans samtid. Det er en naturlig forklaring på dette: Donastus var for statskirken en kjetter, en heretiker. Slike er ikke verd å minnes. Men for tusenvis av mennesker var han en sann åndelig veileder.

Da Donastus i år 316 ble valgt til erkebiskop blant donatistene fikk bevegelsen en sterk leder. Han beskrives som svært velstalende, som en stor begavelse, og svært lærd.

Hvordan skulle så keiseren forsøke å få ham i tale - og vinne ham over på sitt parti?

Jo, ved penger! Slik keiseren hadde opptrådt når han forsøkte å vinne biskopene over på sin side. Da gav ham dem pengegaver. Avguden Mammon har alltid vært en fristelse. Også for kirkeledere. Men Donastus takket nei. Han betraktet pengene som det de var: en bestikkelse.

Og det er nå han bruker de etter hvert så berømte ordene: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

Med dette gav han for alltid frimenighetsbevegelsen dens slagord. For slikt har det lydt og lyder helt opp til vår tid. Problemstillingen er ikke mindre aktuell i det 21 århundre.

Hans død og bevegelsens framtid
Donastus døde i landflyktighet omkrng år 350. Lederskapet for den donastiske bevegelsen ble tatt over av en spanjol, nemlig Parmenian. Donastus og Parmenian lignet på hverandre. Begge var preget av et liv i bønn. Begynnelsen på 360-tallet ble nok en storhetstid for denne vekkelsen.

De tok så sterk avstand til statskirken at de renset de kirkebyggene de overtok fra den, de ordinerte på nytt de prestene som gikk over på donatistenes side og de døpte alle som hadde vært medlemmer av statskirken og som nå ønsket å bli medlemmer i deres sammenhenger. For donatistene var ikke dette snakk om noen gjendåp. De anerkjente ikke statskirken som kirke, og dermed heller ikke den dåp denne kirken utførte.

I de siste årtier av det fjerde århundre var donatismen den dominerende frimenighetsbevegelsen i Nord-Afrika.

Augustin og den voldelige forfølgelsen av annerledes troende
Noen ord må sies om Augustin i denne sammenhengen. Augustin bekjempet donatismen først og fremt teologisk. Men han stanset ikke der.

Augustin tydde til vold. Vi kommer ikke bort fra at Augustin, som hadde så mye fint å bidra med teologisk, ble de selve premissleverandøren for den voldelige forfølgelsen av kristne som har tenkt annerledes enn statskirken. Denne siden ved Augustin nevnes sjelden blant hans mange beundrere.

Det er fra Augustin vi har ordene: 'cogite intrare! Oversatt: tving den tilbake!

Da de romerske tvangslovene igjen ble fornyet, kunne de begynne å inndra donatistenes eiendommer og kirker. Augustin var svært fornøyd. Nå kunne han tvinge folk tilbake til statskirken. Og det ble gjort. Det bel innkalt til en synode i Kartago i 411 som skulle forsøke å løse de store utfordringene man nå sto overfor. 279 donastiske biskoper og 286 av statskirkens biskoper deltok. Det ble heftige diskusjoner, og Augustin var den den ledet an. Donatistene anklaget statskirken for grusomme forfølgelser av annerledes tenkende, men det var Augustin og hans fløy som vant frem.

Forfølgelse
Etter denne synoden brøt forfølgelsene løs. Donatistenes sammenkomster ble forbudt med dødsstraff, deres kirker stengt, medlemmene fratatt alle sine borgerlige rettigheter og mange måtte betale store bøter. Slik behandlet altså storkirken - statens kirke - de som ønsket å leve i tråd med urkirkens idealer.

Donatismen levde likevel videre et par århundrer .

I neste artikkel skal vi se nærmere på den frimenighetsbevegelsen som ble kalt for pricillianere.

Bildet viser en billedlig fremstilling av forfølgelsen av donatistene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 15

Vi skal nå se nærmere på de kristne gruppene som befant seg utenfor den instiusjonelle statskirken eller storkirken som hadde keiseren som overhode. For de fantes. Vi begynner med Donatistene

Quid sit imperatori cum ecclesia
Disse ordene, uttalt av biskop Donatus, får stå som det viktigste spørsmålet som ble stilt i denne for kirken skjebnesvangre tiden: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

En av de mest betydningsfulle retningene som gjorde motstand mot statskirken, oppstod blant berberne i det romerske Nord-Afrika, dagens Algerie og Tunis. Det er interessant at disse områdene den dag i dag opplever en gjennomgripende vekkelse hvor et stort antall mennesker har kommet til tro de siste årene. Her hadde den kristne tro fått slå djupe røtter, og de kristne som befant seg i dette landskapet hadde ikke blitt influert av kompromissmakerne ellers i Romerriket. Blant de berberske menighetene fantes det et rikt åndelig liv, preget av Åndens gaver.

En menighet av mennesker kalt ut av verden
For de kristne berberne var det et viktig spørsmål som meldte seg:  hvem består den kristne menigheten av? De var opptatt av å holde menigheten ren i den forstand at den bestod av mennesker som var kommet til tro, hadde omvendt seg fra sine synder, og latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Allerede like etter keiserediktet i 313 om toleranse mot kristendommen, ble dette en aktuell problemstilling, og det er da den såkalte donatismen oppstår. Bevegelsens tilblivelse er knyttet til et biskopvalg. En gruppering så det slik at siden den nye biskopen av Kartago ble vigslet av en som hadde sviktet under forfølgelestiden under keiser Diocletian, ville de ikke godkjenne den nye biskopen. De velger en annen. Med dette oppstod det djupe skillet som skulle karakterisere den nord-afrikanske kirken.

De to grupperingene er i utgangspunktet ganske jevnstore, men visse steder vokser den ene seg sterkere enn den andre, og får etter hvert kallenavnet 'donastisme', etter Donastus den store, som i en mannsalder frem til omkring 350 var det nye samfunnets kraftfulle leder.

Synodene i Rom og Arles
Det fant sted to betydningsfulle synoder i denne tiden. Den ene i Rom år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike året etter. De drøftet blant annet den strid som oppsto om hvem som skulle eie de ulike kirkebyggene. Dette gjaldt kirkebygg som under forfølgelsen ble stengt eller beslaglagt. Når de skulle gis tilbake kunne det melde seg både representanter for Statskirken eller Storkirken og donastene. For keiseren og hans kirkelige embetsmenn ble dette en særdeles vanskelig problemstilling, som ikke minst hadde med sammenblandingen av stat og kirke å gjøre.

Striden var uløselig. Keiseren utstedte et nytt edikt som inndro donatistenes kirker og eiendom og forbød dem å døpe! Når uroligheter brøt ut på grunn av sosial nød satte keiseren inn militæret mot donatistene, og flere av dem led martyrdøden.

Døpere
Det er i forbindelse med denne striden at begrepet 'omdøpere' eller 'anabaptister' oppstår. For donatistene lot seg ikke stanse. De døpte de som kom til tro, og de døpte 'om igjen' de som hadde tilhørt den keiserlige storkirken og som brøt med den.

Den keiserlige storkirken hevdet sin rett til å representere den sanne tro, mens donatistene mente den hadde forrådt troen ved å inngå samarbeide med keiseren. De kunne ikke akseptere sammenblandingen mellom stat og kirke, og ville ikke akseptere keiseren som kirkens overhode. For dem hadde kirken bare et hode, og det var Kristus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på denne bevegelsens utbredelse.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 14

Det kunne kanskje være av interesse for de som følger denne serien å lese hva en av de konservative lutherske kirkehistorikerne har å si om den kirke som fremstår med keiser Konstantin og keiser Theodosios.

I boken 'Religionsfrihetens historie', skriver biskop Christen Brun, som støttet opprettelsen av Menighetsfakultetet, og var sensor da institusjonen fikk eksamensrett i 1913, følgende:

'Det er denne fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevethet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker, måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Og innførselen av maktmidler på det område hvor de ingen rett hadde, tjente også til å fremkalle forvirring i begrepene hos kirkens menn, så den falske lære her fikk inngang, at når et statsoverhoved sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristelige lære og virke for dens utbredelse. I stedet for å kjempe for sannhetens seier med åndens våpen alene, søkte derfor kirken hjelp hos staten.

Det vil forstås som noe i seg selv ganske naturlig at de gledet seg over at staten hadde oppgitt sin fiendtlige holdning, så kirken uforstyrret kunne utføre sin gjerning. Men samtidig ble de således blendet av tronens glans, av den keiserlige gunst og nåde som i voksende grad ble kirken til del, særlig gjennom økonomiske understøttelser, at de betenkelige konsekvenser som kunne utvikle seg herav synes å være trådt tilbake for den alminnelige bevissthet. Og enn mere, krenkelsen av den religiøse frihet ved voldsomme forhåndsregler mot hedenskapet og overfor de fra den katolske kirke avvikende kristelige retninger, fant endog bifall hos mange og fremkalte ikke i det hele den kraftige protest som her hadde vært på plass ...' (Religionsfrihetens historie, side 27flg)

Det som keiseren vil er lov
Det er to uttalelser  som til fulle viser hvem som virkelig bestemte i den nye statskirken. I forbindelse med en synode i Mailand i år 355 uttalte keiser Konstantin følgende til de forsamlede biskopene: 'Det som jeg vil, er lov'. Dette blir fulgt opp av keiser Theodosios som i år 382 bestemmer at det skal være dødsstraff  'for de sekteriske retninger', og med keiser Justinian føres den statskirkelige tanken til sin ytterste konsekvens. I forbindelse med synoden i Konstantinopel i 536 gav de tilstedeværende biskopene tilslutning til at 'i kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling'.

Det var altså ikke lenger Kristus som var hode for menigheten, men keiseren, og det var keiseren man måtte lyde, ikke Kristus.

Oppsiktsvekkende
Biskop Christen Brun kommer med en oppsiktsvekkende uttalelse i sin bok på side 39:

'Vi må søke utenfor den katolske storkirke til de dissenterende retninger for å kunne finne igjen de opprinnelige, kirken tilhørende trosfrihetens grunnsetninger'.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 13

Et eller annet sted underveis mistet kristenheten kallet til 'å gjøre disipler' levd ut i et felles liv som en norm for en hver kristen.                                

Etter Jesu død og oppstandelse, fulgte apostlene dette kallet. I det vi kaller urkirken ble Bergprekenen selve grunnlagsundervisningen for katekumenene - de som gikk i dåpsopplæring.

Tre århundrer senere, solgte Antonios alt han eide, og gav det til de fattige, samtidig som han vendte ryggen til en kirke som ikke bare hadde blitt en institusjon knyttet til det romerske statsapparatet, men som hadde blitt 'verdsliggjort' ved at dens medlemmer ble tvunget til å bli en del av den. Den kirke som ble grunnlagt på pinsefestens dag hvor omvendelse, tro og dåp var kriteriet for medlemskap, besto nå av i all hovedsak mennesker som ble lagt til fordi staten krevde det. Antonios responderte på Jesu kall til den rike unge mannen, om å selge alt for å følge Ham.

Under den tiden Antonios levde gjorde Konstantin kristendommen til den religion som var foretrukket av imperiet, en form for tilpasset religion, hvor den store mengden av medlemmer ble nominelle. En minimalistisk  versjon av den kristne tro oppsto, hvor det ikke lenger gjaldt å være en disippel, men en deltager i gudstjenesten uavhengig av det øvrige liv. Kirken ble et sted for livsritene: dåp, vigsel og begravelse.

Men dette gikk ikke upåaktet hen. Blant de kristne fantes det de som søkte tilbake til røttene, som bar på en lengsel om en kirke som var preget av det liv og den kraft som aposteltiden representerte. Antonios var en av disse, men han var ikke alene. Tusener søkte ut i ødemarken for å finne Gud. Etter hvert dannet de kommuniteter for å leve ut dette livet sammen: i bønn, stillhet, måltidsfellesskap og i eukaristien.

Benedikt av Nursia
Benedikt av Nursia, i det sjette århundre, satte så sammen noen av de erfaringene som mange av disse monastiske kommunitetene hadde gjort seg. Han organiserte dem i en regel som fokuserte på bønn og arbeid, og som så skulle veilede Benediktinerne og som skulle inspirere andre monastiske og nymonastiske tradisjoner helt frem til vår egen tid.

I disse monastiske kommunitetene forsøkte man å leve ut det disippelliv som de fant beskrevet i evangeliene, brevene og i Apostlenes gjerninger. Her tok de vare på den apostoliske praksis, på både liv og lære, og det er gjennom disse klostrene og monastiske kommunitetene at kirken har fått del i fornyelse og åndelig liv. Klostrene og de monastiske kommunitetene ble et sterkt korrektiv til det manglende åndelige liv i mange av kirkene, og ble ikke minst et kall til omvendelse.

Slik det også er i dag. Den fornyelsen våre kirker så sårt trenger vil komme fra små og store monastiske og nymonastiske kommuniteter hvor bønnen er det viktige pulsslaget i hverdagene. Og måten å leve ut Jesuslivet på fremdeles utgjør en stor utfordring for menighetsliv som har stivnet.

På bildet ser vi Benedikt av Nursia be sammen med noen av sine disipler.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 12

Er det ikke noe som heter at om du ikke kan overvinne noen, slå lag med dem?

Det var kanskje slik han tenkte, keiser Konstantin. Med ham endrer mye seg for menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem. Tidligere romerske keisere hadde forsøkt å knuse kirken. Det skjedde gjennom forfølgelser, som kom og gikk. Men ingen av dem klarte å sette en stopper for en kolossale kirkeveksten de første kristne opplevde. Og ingen av disse tidlige kristne ville finne på å gå på kompromiss med evangeliet om Guds rike. At keiser og kirke kunne høre sammen var en uhørt ting - helt frem til keiser Konstantin kom på banen.

Keiser Konstantin
Hvem var han så denne keiser Konstantin? Jeg skal gi deg kortversjonen: Han ble født 27.februar 272 og døde 22.mai 337. Han var romersk keiser fra år 306 og frem til sin død. Og hadde sin fulle hyre med å holde rivaler fra tronen for å beholde sin makt. Under slaget ved Milviusboren, like utenfor Rom, nærmere bestemt den 27.oktober 312, fikk han om kvelden se et syn av et kors mot himmelen. Det viste seg like over den nedadgående sol. Over dette skal det ha stått skrevet: 'I dette tegn skal du seire'. Overveldet av synet skal han ha fått soldatene sine til å male et kors på skjoldene sine, og han vant det blodige slaget. Det er ikke vanskelig å forstå at dette har ingen ting med kristen tro å gjøre. Så er da også omvendelsen til keiseren til den kristne tro svært omdiskutert blant historikerne og teologene. Den skjedde ikke før enn på dødsleiet.

I 313 sender så keiser Konstantin ut et edikt hvor han så gav de kristne og alle andre full frihet til å følge den religion de selv ønsket. Noe slikt hadde man aldri før sett i historien. Men keiser Konstantin stanser ikke med dette. Han favoriserer nå den troen som de andre keiserne hadde gjort det de kunne for å knuse. Han fylte kontorene sine med kristne, og fritok de kristne fra skatter og fra militærtjeneste. Vel å merke: de kristne ble en del av keiserens hær etter hvert! Keiser Konstantin gjør med andre ord den kristne tro til statens religion, til sin hoffreligion. Det utenkelige sett fra Jesus og apostlenes side, er nå plutselig blitt mulig. Kirke og keiser er blitt ett.

Fra å samles i hjem store nok til å romme mange gir keiseren kirken muligheten til å bygge kirker. Og han utsteder en forordning i år 325 hvor han ber alle sine undersåtter om å ta imot den kristne tro. Med dette introduseres statskirke- og folkekirkeordningen. Nå gjelder ikke lenger omvendelse og tro som kriterium for å bli en kristen, men en keiserlig forordning. Selv om mange romere fortsatt ville holde fast ved sin hedendom, var det mange som fulgte keiserens forordning. Menighetene fikk plutselig å gjøre med mennesker som ikke var kommet til tro på Jesus gjennom omvendelse fra sine synder, men som ble en del av kirken fordi keiseren mente det var best! Og medlemskap i kirken gav sosial status!

Kirkens verdsliggjøring
Kirkehistorikeren Leonard Verduin skriver i sin svært så leseverdige bok: 'The Anatomy of a Hybrid. A Study in Chuch-State Relationship':                                                                                                                

'Den tragiske unionen av kirke og stat i det fjerde århundre førte til at en sjarmløs hybrid ble født. Det som hadde ført til at kong Saul ble avvist av Gud ble re-introdusert med applaus av Konstantin. Det var en fusjon eller sammensmeltning av motstridene trosretninger, en sammenblanding av evangeliet med hedenskap. Når en ser på omstendighetene som omgav kristendommens fødsel, hvis arkitekt var keiseren, så kommer det ikke som noen overraskelse at denne hybriden ble et instrument for krig ...'

Nå var det ikke keiser Konstantin, men keiser Theodosios (378-398) som fullfører det keiser Konstantin begynte på: den kristne tro er blitt statsreligion. Og folk tvinges til å bli medlem av kirken! Det fører til en forferdelig situasjon for Kristi forsamling. Den fylles av mennesker som ikke er født på ny.

Ikke bare det: Keiser Theodosios begynte også å undertrykke andre religioner. Etter hans påbud ble hedenske templer revet av 'kristen' mobb, og det fløt mye blod. Den keiserlige militærånden kom inn i kirken. Med sin fenomenale kirkevekst hadde jo kirken beseiret Romerriket, men nå skjer tragedien: Romerriket beseirer kirken, og den omskaper mye av originalen til en kirke i Romerrikets bilde. Kirken hadde forandret sin natur og ble nå en politisk maktorganisasjon i det imperialistiske Roms ånd og vesen.

Som en motreaksjon mot denne verdliggjøringen av kirken kom ørkenvekkelsen med blant annet Antonios den store og de såkalte ørkenfedrene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 11

Jesus etterlot seg en praksis som ivaretar en standard og som samtidig tillater de svakeste og fattigste å tilhøre et fellesskap:

1) Intensiv disippeltrening. 2) Tilgivelse 'sytti ganger sytti' for de som har feilet, til å bli gjenopprettet og få muligheten til å ta fatt på nytt.

Jesus insisterte på at disiplenes 'koinonia' (fellesskap eller samfunn) skulle utvides til også å gjelde de fattige og de som var aller nederst på rangstigen. Han sa: 'Sannelig sier jeg dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

Dette 'koinonia' inkluderte både kvinner og menn som delte det de hadde og tok seg av hverandre:

'I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv'. (Luk 8,1-3)

Forsamlingen i Jerusalem
Forsamlingen i Jerusalem, forkroppsliggjorde Jesu liv i et 'krise-oikos' som bestod av 5120 mennesker som hadde alt felles! Det var Den Hellige Ånd som gjorde dette mulig.

Men hvordan var dette praktisk mulig? Jo, ved at disse 5120 kom sammen i små hushold med måltidsfelleskap, hvor man delte maten man hadde seg imellom og man delte fellesskap. De hadde også felles kasse, hvor det som kom inn i den ble delt ut av apostlene til de som trengte det. Med andre ord: De som hadde større ressurser enn andre, delte med de som ikke hadde det.

Menighetene rundt Middelhavet var til å begynne med slike 'oikos'. De var preget av at 'de hadde alt felles', og 'det var ingen som led nød i blant dem'.

En generasjon senere forventet apostelen Paulus det samme av de husmenighetene som ble grunnlagt i Galatia-området:

'Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie (oikos) i troen'. (Gal 6,10)

Det var på denne måten den første kristne forsamlingen forsto og levde ut Jesu radikale ord:

'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33) 

De forsto disse ordene, ikke som noe heroisk utført av enkelte individer med et helt spesielt kall, men som en måte å dele med de fattige, som en utvidelse av den solidaritet som allerede eksisterte i det 'oikos' Jesus hadde med sine 12 apostler.

Et viktig spørsmål
I neste artikkel skal vi se nærmere på hvorfor dette ble endret når Kirken ble institusjonalisert med keiser Konstantin. I mellomtiden kan vi spørre oss om ikke vi også har tatt for lett på dette i vår tid, og kanskje ikke tatt Jesu ord på ramme alvor. Jeg spør meg selv. For har vi ikke en tendens til å åndeliggjøre det Jesus sa? Og få det til ikke å gjelde oss? For når var siste gangen vi lot oss utfordre av ordene fra Luk 14,33 og når hørte du sist en preken over disse ordene av Jesus? Har du noensinne hørt en slik preken?

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 10

Når Jesus leste sitt manifest i synagogen i Nasaret, siterte Han profeten Jesaja. I denne profetien heter det at Messias skal proklamere 'et nådens år fra Herren'. (Luk 4,19).

I ørene til alle nødlidende kunne dette bare bety 'Jubelåret' som det gis løfte om i 3.Mos 25,10: 'Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt'. Når basunklangen innledet Jubelåret, ble all gjeld slettet, fanger ble satt fri, og landeiendommer gitt tilbake til den opprinnelige familien.

Men hvordan skulle dette kunne skje i Jesu samtid, med romersk okkupasjon? Få - om noen, heller ikke Jesu etterfølgere - kunne tenke seg noe annet enn at en hær overvant romerne.

Et nytt oikos - menigheten
Jesus begynner sin tjeneste i Galilea. Langt borte fra maktens sentrum. Han helbreder mange syke, kaster ut onde ånder, kaller disiplene til å forlate sine hjem og danner et nytt samfunn, og på den måten inngir Han nytt håp ved å annonsere at Guds rike var nær.

Selve redskapet for denne revolusjonerende bevegelsen var ingen hær, men et nytt slags oikos, ikke et oikos som bygget på vanlige familebånd, men gjennom å trene disipler i et fellesskap. La oss se nærmere på en kjent beretning fra evangeliene, som beskriver dette for oss:

"Mens han ennå talte til folkemengden, kom moren og søsknene hans. De sto utenfor og ville gjerne snakke med ham. Da var det en som sa til ham: 'Din mor og dine søsken står utenfor og vil snakke med deg.' Men Jesus svarte ham: 'Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?' Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: 'Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.'" (Matt 12,46-50)

Det Jesus gjør er at Han grunnlegger et nytt samfunn innenfor skallet av det gamle ved å skape et nytt familie-system: 'For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor'. Plikten til å ta seg av hverandre som hørte til slekten ble en del av disippelfellesskapet som ville elske og sørge for enhver som ville følge Jesus. Dette var virkelig gode nyheter for de fattige, for 'synderne', til 'de bortkomne sauene av Israels hus'. Nå hadde de et familie-nettverk som de kunne tilhøre, hvor de kunne dele, og finne mening i arbeidet for Gud.

Bergprekenen og Fadervår i relasjon til Oikos
Til dette nye oikos er det at Jesus gir sine instruksjoner om hvordan et slikt liv skal leves ut i praksis. Det skjer gjennom Saligprisningene og Bergprekenen.

Bergprekenen blir først meningsfull når vi leser den i dette lyset! Den inneholder en etikk som ikke har noen mening til folk som antar at menigheten er en samling av enkeltindivider frelst for himmelen, mens de på hver sin måte forsøker å leve så best de kan i denne verden. Men den gir full mening om man ser at dette er en etikk som kan leves ut blant de som har blitt forvandlet fra å være 'et jeg' til å bli 'vi'.

Legg merke til hvordan Jesus lærer om bønn! Han lærer oss å be: 'VÅR Far', og Han refererer til 'VÅRT daglige brød', som viser at Han snakker om brød som deles med andre! Han ber oss om å tilgi 'VÅRE skyldnere', noe som gjør sletting av gjeld og tilgivelse for synd til noe man praktiserer i et fellesskap. Og 'la OSS ikke komme i fristelse' viser til fulle at mange av våre åndelige kamper blir vunnet eller tapt sammen!

Med 'Fadervår' har Jesus har Jesus ikke gitt oss en individuell bønn, men en bønn som bes i fellesskap, for denne bønnens virkelige innhold går tapt om den ikke bes i felleskapet, i menigheten, det nye oikos.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 9

I gammel tid - og i de fleste uland i dag - har den utvidede familien - oikos - en plikt på seg til å gi husrom og mat til enhver slektning som måtte trenge det. Alle som tilhører et slikt hushold - et oikos - skyldte den andre solidaritet, familie lojalitet og den helt grunnleggende støtten de hadde behov for.                                      

Sønnene, lik sine fedre, hadde plikt på seg til å stå skulder ved skulder med den utvidede familiens behov. Som vi ser asylsøkere og innvandrere gjør i dag ved at de sender penger tilbake til familien sin. Ideelt sett tilhørte alle et oikos fordi utenfor ville få ha muligheten til å overleve, slik det også er virkeligheten for millioner av mennesker i vår tid. Et oikos var det normale sosiale sikkerhetsnettet. Slik også på Jesu tid.

Romersk okkupasjonsmakt og tempelskatten
På Jesu tid var Israel okkupert av et brutalt militærdiktatur - den romerske keisermakten. Den satte disse utvidede familiene på en hard prøve. Ikke bare krevde de inn skatter og avgifter for administrasjon av koloniene de hadde, men romerne krevde også inn en ekstra skatt - en tributt. Det var en ekstra ydmykende byrde for jødene for å dekke de omkostningene den romerske okkupasjonen innebar. Jødene skulle altså betale for at de var okkupert!

Oppå dette fikk den vanlige jøde ekstra økonomiske utfordringer: Den årlige tempelskatten sammen med de romerske skattene, var i ferd med å tvinge de jødene som tilhørte de lavere samfunnslag i kne. Alle disse pengene fant veien enten til Rom eller Jerusalem. Disse stedene ble økonomiske sentra.

I mellomtiden ble gjeldsbyrden større og større for mange familier, og tok fra dem jorda de eide, deres ære, og ofte også muligheten til å kunne overleve. De hadde skatteoppkreverne på nakken - skatteoppkrevere som ble rikere og rikere, etter hvert som folk ble fattigere og fattigere.

Under dette presset brøt oikos-systemet - familienes solidaritet - sammen. Håpet for de eiendomsløse i Israel var å finne en de kunne arbeide for, slik den bortkomne sønnen gjør det i lignelsen Jesus forteller, når han får gjete dennes griser. Så djupt var ikke bare denne jøden falt at man måtte gjete urene dyr, men slik var det for riktige mange i hans samtid.

En desperat underklasse
Noe annet vi skal merke oss når det gjelder Jesu samtid er dette: Fariseerne i deres iver for hellighet, presset 'de trofaste' til å holde seg vekk fra 'synderne' i deres håp om at Gud skulle reise opp et rettferdig folk og på den måten bli fri fra okkupasjonsmakten.

Denne nødlidende underklassen, som verken hadde råd til tempelofringene, eller klarte å oppfylle de mange kravene til et liv slik jødisk tro forpliktet dem til, sto overfor skammen det var at ingen 'skikkelig jøde' ville være venn med denne gruppen eller tilby dem bordplass eller ha fellesskap med dem på noen måte. Om du har dette i bakhodet når du leser Jesu lignelser så vil du forstå dem bedre!

Til de fortapte av Israels hus
Disse desperate skarene av utstøtte som sto der uten fellesskapets støtte var vanligvis enker og foreldreløse, de kronisk syke, dagarbeiderne, tiggerne, prostituerte, tyver og revousjonære elementer. Livene deres var virkelig elendige, og levealderen var lav.

Det var til disse kallet til Hans disipler først lød!

'Gå heller til de tapte får av Israels hus! Når dere går av sted så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!' (Matt 10,6-7/Norsk Bibel 88/98)

Det at Israels hus (oikos) ikke var den utvidede familien den var tenkt å være var skandaløst for Jesus! Derfor er det til dem Jesus ber disiplene gå aller først med de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær!

Når Jesus legger frem sitt manifest - hva Hans oppdrag går ut på - så siterer Han profeten Jesaja:

'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren'. (Luk 4,18-19)

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 8

Evangeliet er i vår tid blitt redusert til noe personlig og privat hvor det enkelte individ krever sin rett til liv, frihet og lykke. Det handler ikke lenger om å dele erfaringer med det å være en lem på Kristi kropp, eller å bry seg om det som var Jesu hovedanliggende: at Guds rike skulle komme til jorden, slik det er i himmelen.

En av årsakene til dette er at kirken er blitt en del av konsumentsamfunnet, drevet fram av mediastyrte behov: Hva ønsker jeg meg? Hvordan skal jeg få mine behov dekket? Vi lever med andre ord i et svært så aggressivt anti-fellesskap samfunn, og dagens kirke bygger så absolutt opp om dette.

Hvordan klarte vi å havne i dette uføret?

Utviklingen
For 200 år siden bodde de fleste mennesker i utvidede familier. Her fantes den støtten de trengte for å overleve. De levde nært til det landområde som gav dem det de trengte å spise. På 1950-tallet ble kjernefamilien en norm. Hvor hver hadde sine egne hus, bil og frihet til å flytte på seg når økonomien tillot det.

Nå - i det 21. århundre - er kjernefamilien blitt en sjeldenhet. Majoriteten er enslige med barn. Og selv der hele familien bor under ett tak, så må hver person ha sin egen mobiltelefon, noe å kjøre med, egen TV på rommet, og det er sjeldent man har tid til felles måltider, for alle er opptatt hver på sin kant.

Når vi lever i et slikt samfunn som vårt så leser vi uvilkårlig Det nye testamente med 'meg-briller', og vi finner at mye av det vi leser i Det nye testamente synes utdatert.

Når vi for eksempel leser: 'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å vi avkall på alt han eier', (Luk 14,33) så "vet" vi allerede: Dette gjelder ikke meg! Kanskje tenker vi slik at dette gjaldt en spesiell gruppe i en spesiell tidsperiode? Eller kanskje det handler om at vi skal bli bedre forvaltere? Men mest sannsynlig har vi aldri tenkt over radikaliteten i slike ord av Jesus, fordi pastoren vår aldri ha preket over slike tekster.

Bokstavelig?
Men tenk om det er slik at Jesus mente vi skulle ta disse ordene bokstavelig? I neste artikkel skal vi se nærmere på hva Jesu samtid så ut og hvordan de første kristne så på Jesu radikale budskap. Vi skal se nærmere på bruken av ordet og begrepet 'oikos'.

(fortsettes)                                                                                                                      

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 7

Jesus var veldig tydelig når Han sa: Ingen kan tjene to herrer! Eller når Han sa: Samle dere ikke skatter på jorden! Ordene er ikke til å misforstå.

Like fullt: Den etter-konstantinske kirke klarte å sammenføye det Mesteren sa ikke lot seg sammenføye: Den blandet stat og kirke. Den klarte også det mesterstykke å få det til å virke helt uproblematisk at kirken ble en av de største - kanskje den største eiendomsbesitter i verden, med enorme rikdommer.

Men det skjedde ikke uten reaksjoner og protester. Når kirken ble institusjonalisert, og søkte jordisk makt, søkte de som hadde latt seg fascinere av Jesu radikale undervisning i evangeliene, ut i ørkenen. Ørkenvekkelsen på 200-300 tallet var en direkte følge av at kirken var i ferd med å miste sin vitalitet og åndelige kraft.

Antonios den store solgte alt han eide, og gav det han tjente til de fattige og gav seg ut i ødemarken. Og det gjorde andre med ham. De vendte den institusjonaliserte kirken ryggen. Et liv i bønn og enkelhet ble et kraftig profetisk korrektiv til de som ville forgylle kirkebygg og blande seg med stat- og keisermakt.

Benedikt av Nursia var en annen profetisk røst som talte institusjonskirken midt imot. Hans levde liv var et kraftig korrektiv til de kreftene i kirken som fjernet seg fra Jesu radikale budskap.

Ivan J. Kauffman
En av de som har dokumentert dette, og vist til den fornyelsen som kom gjennom de monastiske kommunitetene er Ivan J. Kauffman i boken: "Follow me". Kauffman har en noe uvanlig bakgrunn. Han kommer fra en familie som har røtter i Døperbevegelsens grupper som Amish og Mennonitene helt tilbake til 1700-tallet. Hans far var mennonite-pastor. På 1960-tallet førte en serie med ulike begivenheter til at Ivan Kauffman ble medlem av Den romersk-katolske kirke, og har vært det de siste 40 årene.

Kauffman skriver kirkehistorie på en annen måte enn det vi vanligvis er vant med. Han går tilbake til urkirken og dens praksis, og så beskriver han tiden fra Antonios til Benedikt, fra Martin av Tours til Cluny, fra Bernard av Clairvaux til Martin Luther, han skriver om den monastiske arven, om anabaptister til baptister. Om alle disse ulike strømningene - som alle er med på å vise vei tilbake til utgangspunktet.

Hensiktsmessige fellesskap
Han er også tydelig kjent med det som kalles for den ny-monastiske bevegelsen og dens vektlegging av kommuniteter. Denne bevegelsen snakke om 'intentional community' som en motsetning til 'institutional community'. Jeg har strevd med å finne en god norsk oversettelse til begrepet 'intentional community', men en venn av meg foreslo 'hensiktsmessige fellesskap' og det er en veldig god oversettelse av hva dette er.

Nok en gang legger Gud ned i mennesker en drøm om å vende tilbake til den kristne tro i original form så langt det er mulig. Man ønsker å leve troverdige liv, i enkelhet, som en stille protest mot vår tids materialisme og Mammondyrkelse. Man utfordres av Jesu radikale ord i Bergprekenen. Man engasjerer seg for sosial rettferdighet og stiller seg på de fattiges side.

Menigheten i Jerusalem med sin vektlegging av å dele det de hadde er en stor inspirasjonskilde. Mange av dagens nymonastiske kommuniteter finner du i de fraflyttede delene av storbyene i USA, Canada og Europa, hvor unge mennesker flytter inn i falleferdige hus for å bringe Guds rike til disse stedene! Disse små kommunitetene som ber tidebønner, bryter brødet, serverer suppe og hjelper til med praktiske gjøremål blir lyset som skinner på et mørkt, mørkt sted. Deres blotte liv er blitt en stille protest mot institusjonskirken og dens materielle rikdom.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 6

Fra å være en menighet som levde i eiendomsfellesskap og hadde alt felles, og som delte det de har med de fattige, utvikler Kirken seg til å bli en institusjon med kolossal rikdom som undertrykker de fattige og besitter en enorm eiendomsmasse. Etter hvert ble det innført en kirkeskatt, mange steder og for å inndra denne tvang Kirken med sine embetsmenn vanlige folk fra gard og grunn, om de ikke var i stand til å betale for seg.

Jeg leste nylig en artikkel som kom med et forslag nå i fastetiden, om at biskopene og prestene skulle ta av seg sine svære gull- og sølvkors, og henge på seg enkle trekors i stedet. Så kunne de henge gull- og sølvkorsene rundt nakken igjen etter at fastetiden var over!

Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan er det mulig å fjerne seg så langt fra originalen?

Alt felles
Var praksisen med eiendomsfellesskap unikt for menigheten i Jerusalem, eller var dette en praksis også i de andre menighetene? De nytestamentlige skriftene er taus når det gjelder dette spørsmålet. Vi kjenner ikke til om de andre menighetene praktiserte dette, men det er ting som tyder på det. Praksisen med eiendomsfellesskap fungerte i hvert fall frem til slutten av det andre århundre.

Tertullian, som levde ca 160 til ca 225 e.Kr, og som regnes som en de fremste apologetene eller trosforsvarerne i den tidlige kirkens historie, skriver 'vi har alt felles, bortsett fra våre koner'. (FF Bruce: The Church of Jerusalem/Christian Brethren Reseach Fellowship Journal nr 4, April 1964, side 7)

Sannsynligvis kommer endringen med keiser Konstantin. Som med så mye annet i Kirkens historie. Man begynner å bygge kirkebygg, som etter hvert blir svært kostbare bygg, ikke minst på grunn av utsmykningene.

Fra enkle husforsamlinger til katedraler. Det er utviklingen slik vi ser den gjennom kirkehistorien. Ikke bare blir Kirken en stor eiendomsbesitter - den blir kanskje den største ved siden av keisermakten. Bispesetene blir enormt rike, og historien gir oss nok av grelle eksempler på paver, biskoper og prester som velter seg i luksus. Det er vanskelig å kjenne igjen de enkle fiskerne fra Galilea og urkirken i Jerusalem.

Mammon og Kirken
Jesus talte veldig tydelig om det Han kalte en umulighet! Han sa: 'Ingen kan tjene to herrer. Han hate den ene  og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon'. (Matt 6,24) Likevel er det nettopp dette Kirken har gjort seg skyldig i. Den har blandet sammen kirke og statsmakten, og den eiendomsløse kirken er blitt rik på andre menneskers bekostning. Gjerne de fattigste av dem. Og forført av rikdom har den gjort forskjell på rik og fattig, slik Guds ord advarer oss mot. Og det med sterke ord:

'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham i staselige klær og sier: 'Vær så god, her en god plass', men til den fattige: 'Du kan stå der!' eller: 'Sett deg ved føttene mine!' Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten?  Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?' (Jak 2,1-7)

Radikale etterfølgere
Men det fantes de som ikke ville ha med Mammon å gjøre. Opp gjennom kirkens historie reiste Gud opp profetrøster, som en Frans av Assisi, som talte Roma midt i mot. Han tok et særdeles kraftig oppgjør med Kirkens holdning til rikdom.

Men Frans var ikke alene. Opp gjennom Kirkens historie har det vært ulike grupper som ønsket å leve radikalt med Jesus, og som fant velsignelsene i eiendomsfellesskapet. Når vi kommer til Reformasjonstiden møter vi også Døperbevegelsen - anabaptistene. En gren av den går under navnet Hutterianerne, og om dem kan du lese i en av de neste artiklene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 5

Her fortsetter serien om gudstjenesten og disippellivet i de første kristne forsamlingene. Forrige artikkel ble publisert 14.februar, og i de foregående artiklene har vi sett på hvordan de første kristne feiret Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet.

Et annet særtrekk ved menigheten i Jerusalem var at dens medlemmer hadde alt felles:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse". (Apg 2,42-47)

"Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte". (Apg 4,32-35)

Unikt fellesskap
Det er ting ting å si om dette: Menighetsfellesskapet i Jerusalem var unikt. Ordet menighet, som er en oversettelse av det greske ordet "ekklesia" og betegner 'et folk som er uttatt, innvidd og tilhørende Herren". I Jerusalem gav dette seg uttrykk blant annet i at menighetens medlemmer 'hadde alt felles'. Det fantes en bemerkelsesverdig radikalitet og overgivelse til Jesus. Han var Herre også over deres eiendeler.

Menigheten i Jerusalem fikk en eksplosjonsartet vekst. Den begynte med 120 personer, for så å vokse til 3000 og så til 5000. Det skaper utfordringer! Ikke minst med logistikken! Hvor skal alle disse folkene bo? Hva skal de gjøre for livets opphold? For mange av dens medlemmer kom jo ikke bare fra byen Jerusalem. Det var pinsefestens dag og fromme jøder fra hele Israel og fra en rekke land var tilstede for å feire høytiden.   Om ikke 3000 nye medlemmer hadde skapt utfordringer for de 120, så ble det ikke mindre utfordringer av at 2000 nye kom til tro!

Det trengtes husrom, det trenges mat. Det trengtes organisering. Blant disse 5120 medlemmene fantes det også fattige mennesker. Og det fantes enker. Dem hadde man i følge jødisk tradisjon et spesielt ansvar for. Dette ansvaret tok også den første menigheten på seg.

For å dekke noen av de presserende utfordringene den sto ovenfor begynte menigheten i Jerusalem med suppekjøkken: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". (Agj 6,1)

Unikt menighetsfellesskap i 40 år
Det unike menighetsfellesskapet i Jerusalem varte i nærmere 40 år. I år 70 invaderes byen og både jøder og kristne fordrives. Før dette skjer leser vi i Apostlenes gjerninger også om en forfølgelse i etterkant av drapet på diakonen Stefanus: "Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria" (Apg 8,1). Men dette var bare for en tid. De kom tilbake til Jerusalem, og det unike fellesskapet der varte frem til år 70.

Når så Jerusalem blir re-etablert som en hedensk by i år 135 e.Kr gjenopprettes også menigheten i Jerusalem. Om dette skriver F.F Bruce, en meget anerkjent professor i Det nye testamente: "Men denne menigheten bestod utelukkende av medlemmer av hedensk opprinnelse og hadde ingen kontinuitet med menigheten i Jerusalem på aposteltiden". (The Church in Jerusalem. Christian Brethren Research Fellowship Journal no 4. April 1964, side 5)

Hva skjedde så med det unike menighetsfellesskapet som man hadde i Jerusalem? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 4

Det er bred enighet blant bibelforskerne og teologene at praksisen med å holde Agapemåltid eller Kjærlighetsmåltid opphørte fra midten av det tredje århundre. En kilde for dette er The Encyclopedia of Early Christianity, anerkjent oppslagsverk som gjengir både romersk-katolske og protestantiske synspunkter.

Hva er så årsaken til at man ikke lenger  holder Agapemåltidet? Det finnes ikke en årsak alene, de er flere. Generelt kan det sies at utgangspunktet er at Agapemåltidet var en integrert del av den gudstjenesten som fant sted i aposteltiden, og at man fra midten av det tredje århundre begynte å fjerne seg fra apostolisk praksis på ulike punkter. Kirken var ikke lenger under press på grunn av forfølgelse, den var under press fra en keiser som ville undertvinge den sin kontroll. Et moment i sakens anledning er den keiserlige forordningen om å forby hemmelige selskaper. Fra keiserens side hørte slike måltider inn under denne benevnelsen, og man kunne bruke denne for å sette en stopper for kristne som møttes for å feire Agapemåltidet. En slik måte å komme sammen på kunne lett bli en trussel for den kontrollen keiseren ønsket å ha med kirken. Det geniale med keiser Konstantins måte å tenke på, slik flere kirkehistorikere ser det, er jo at mens hans forgjengere ikke klarte å bekjempe kirken ved forfølgelse, så klarte han det ved å få kirken som en del av sitt maktapparat. Til det trengtes det en fullstendig oversikt over det som skjedde i menighetene, og det var ikke lett om de kristne skulle fortsette å komme sammen i hjemmene.

Endringene var likevel ikke ensartede. Den begynte i noen av menighetene, for så å spre seg til de andre, og endringen kom først ved at man delte de to måltidene i to. Utgangspunktet fra begynnelsen av var at først feiret man Agapemåltidet, og som en del av dette, feiret man Eukaristien eller Brødsbrytelsen. Nå begynte enkelte menigheter å feire Eukaristien i forbindelse med morgengudstjenesten på søndag, og så kom man sammen for å ta del i Agapemåltidet om kvelden.

Kildematerialet
I The Encyclopedia of Early Christianity kan vi lese følgende: 'Misbruk kombinert med keiserlige restriksjoner som forbød måltider i hemmelige selskaper, førte til en atskillelse av Agapemåltidet og Eukaristien, men ikke over alt og ikke på samme tid. Hos Ignatios (ca 110), for eksempel, er feiringen av Agape relatert til, men forskjellig fra, Eukaristien. Det samme er det hos Didache. Hos Justin Martyr synes Eukaristien å ha absorbert særpreget ved Agapemåltidet, mens det hos Klement av Aleksandria (ca 200) feires Agapemåltidet og Eukaristien sammen, og det til tross for de misbruk som Klemens påpeker'.

I The International Standard Bible Encyclopedia kan vi lese: 'Hos Didache finner vi ikke noe tegn på atskillelse. Den andre eukaristiske bønnen skulle her bli ofret 'etter å ha blitt fylt' synes å indikere at et vanlig måltid var blitt fortært i forkant av sakramentet. I brevene til Ignatios (ca 110) ser vi at Herrens måltid og Agapemåltidet fremdeles eksisterer i kombinasjon. Når vi så kommer til Justin Martyr (150 e.Kr) finner vi i hans opptegnelser at Agapemåltidet ikke beskrives i det hele tatt, men at eukaristien følger etter en gudstjeneste som bestod av lesninger fra Skriften, bønner og formaninger. Tertullian (ca 200 e.Kr) bevitner at Agapemåltidet fremdeles eksisterer, men viser tydelig at for Vestkirkens vedkommende, var ikke eukaristien forbundet med det. I Østkirken derimot holdt man fast ved den opprinnelige ordningen mye lenger'.

Konklusjon
Det er mye som tyder på at man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge, men da som en separat del av gudstjenesten, ikke slik det var fra begynnelsen av. At man forlot den apostoliske praksisen skyldes flere ting: Først og fremst har dette hatt med de keiserlige forordninger og kontrollen av menighetene å gjøre, dernest har det hatt å gjøre med et misbruk, som apostelen Paulus redegjør for i 1.Korinterbrev. Dette misbruket har likevel ikke vært hovedårsaken fordi man fortsatte å feire Agapemåltidet lenge etter at apostelen beskrev misbruket. En annen årsak er nok også det forhold at man måtte ha ordinerte prester til å feire eukaristien, og den endret også noe av måten den ble feiret på.

Jeg er redd jeg må skuffe de av mine lesere som mener at nattverden kun er et minnemåltid. Vi har ikke et eneste dokument eller skriv fra den første kristne tiden som viser at de første kristne så på nattverden kun som et minnemåltid. Alt det materialet som finnes - og vi snakker om et betydelig antall skrifter - viser med all tydelighet at de første kristne trodde på realpresensen.

En av de som nøye har gjennomgått dette tekstmaterialet og som konkluderer slik er den anabaptistiske kirkehistorikeren, David Bercot. Og så ærlige må vi være med kildematerialet vi har.

(fortsetter)