Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 16

Den donastiske bevegelsen i Nord-Afrika var betydningsfull både i åndelig styrke og i antall. Den var helt på høyde med Den ortodokse kirke hva medlemstall angår. I år 330 kom 270 donastiske biskoper sammen i Kartago, og beregninger viser at Den ortodokse kirke ikke hadde hatt mange flere i denne kirkeprovinsen.

Dette er interessant av flere grunner. Blant annet fordi dette er de områdene hvor Tertullian og Cyprian hadde nedlagt så mye av sin store arbeidsinnsats. En av årsakene til denne store menighetsveksten skyldes nok blant annet den monastiske frimenighetstradisjonen, som også Tertullian sluttet seg til. Kontrasten til dette sto Cyprian for med sin sterke understrekning av biskopens rolle. Dette gjorde nok kløften større, og den protestbevegelsen som donatismen representerte fikk dermed større slagkraft.

Men det er også et annet moment som vi ikke kan se helt bort fra, nemlig at det fantes en anti-romersk tradisjon i Nord-Afrika. I lang tid hadde det ligget et gammelt og steilt motsetningsforhold mellom Rom og Kartago. Likevel - disse nasjonalistiske undertonene forklarer likevel ikke den menighetsveksten og det sterke åndelige livet som fantes blant donatistene. Vi må tilbake til urkirken for å finne den samme vitaliteten og åndelige kraften. Vi ser noe av det samme i dag i den koptiske kirkens bønneliv.

En sterk leder
Det er interessant å merke seg at om man leter på Internett etter en billedlig fremstilling av Donastus finner man ingen. Man finner derimot mange ikoner og billedlige fremstillinger av andre profilerte kirkelige ledere i hans samtid. Det er en naturlig forklaring på dette: Donastus var for statskirken en kjetter, en heretiker. Slike er ikke verd å minnes. Men for tusenvis av mennesker var han en sann åndelig veileder.

Da Donastus i år 316 ble valgt til erkebiskop blant donatistene fikk bevegelsen en sterk leder. Han beskrives som svært velstalende, som en stor begavelse, og svært lærd.

Hvordan skulle så keiseren forsøke å få ham i tale - og vinne ham over på sitt parti?

Jo, ved penger! Slik keiseren hadde opptrådt når han forsøkte å vinne biskopene over på sin side. Da gav ham dem pengegaver. Avguden Mammon har alltid vært en fristelse. Også for kirkeledere. Men Donastus takket nei. Han betraktet pengene som det de var: en bestikkelse.

Og det er nå han bruker de etter hvert så berømte ordene: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

Med dette gav han for alltid frimenighetsbevegelsen dens slagord. For slikt har det lydt og lyder helt opp til vår tid. Problemstillingen er ikke mindre aktuell i det 21 århundre.

Hans død og bevegelsens framtid
Donastus døde i landflyktighet omkrng år 350. Lederskapet for den donastiske bevegelsen ble tatt over av en spanjol, nemlig Parmenian. Donastus og Parmenian lignet på hverandre. Begge var preget av et liv i bønn. Begynnelsen på 360-tallet ble nok en storhetstid for denne vekkelsen.

De tok så sterk avstand til statskirken at de renset de kirkebyggene de overtok fra den, de ordinerte på nytt de prestene som gikk over på donatistenes side og de døpte alle som hadde vært medlemmer av statskirken og som nå ønsket å bli medlemmer i deres sammenhenger. For donatistene var ikke dette snakk om noen gjendåp. De anerkjente ikke statskirken som kirke, og dermed heller ikke den dåp denne kirken utførte.

I de siste årtier av det fjerde århundre var donatismen den dominerende frimenighetsbevegelsen i Nord-Afrika.

Augustin og den voldelige forfølgelsen av annerledes troende
Noen ord må sies om Augustin i denne sammenhengen. Augustin bekjempet donatismen først og fremt teologisk. Men han stanset ikke der.

Augustin tydde til vold. Vi kommer ikke bort fra at Augustin, som hadde så mye fint å bidra med teologisk, ble de selve premissleverandøren for den voldelige forfølgelsen av kristne som har tenkt annerledes enn statskirken. Denne siden ved Augustin nevnes sjelden blant hans mange beundrere.

Det er fra Augustin vi har ordene: 'cogite intrare! Oversatt: tving den tilbake!

Da de romerske tvangslovene igjen ble fornyet, kunne de begynne å inndra donatistenes eiendommer og kirker. Augustin var svært fornøyd. Nå kunne han tvinge folk tilbake til statskirken. Og det ble gjort. Det bel innkalt til en synode i Kartago i 411 som skulle forsøke å løse de store utfordringene man nå sto overfor. 279 donastiske biskoper og 286 av statskirkens biskoper deltok. Det ble heftige diskusjoner, og Augustin var den den ledet an. Donatistene anklaget statskirken for grusomme forfølgelser av annerledes tenkende, men det var Augustin og hans fløy som vant frem.

Forfølgelse
Etter denne synoden brøt forfølgelsene løs. Donatistenes sammenkomster ble forbudt med dødsstraff, deres kirker stengt, medlemmene fratatt alle sine borgerlige rettigheter og mange måtte betale store bøter. Slik behandlet altså storkirken - statens kirke - de som ønsket å leve i tråd med urkirkens idealer.

Donatismen levde likevel videre et par århundrer .

I neste artikkel skal vi se nærmere på den frimenighetsbevegelsen som ble kalt for pricillianere.

Bildet viser en billedlig fremstilling av forfølgelsen av donatistene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 15

Vi skal nå se nærmere på de kristne gruppene som befant seg utenfor den instiusjonelle statskirken eller storkirken som hadde keiseren som overhode. For de fantes. Vi begynner med Donatistene

Quid sit imperatori cum ecclesia
Disse ordene, uttalt av biskop Donatus, får stå som det viktigste spørsmålet som ble stilt i denne for kirken skjebnesvangre tiden: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

En av de mest betydningsfulle retningene som gjorde motstand mot statskirken, oppstod blant berberne i det romerske Nord-Afrika, dagens Algerie og Tunis. Det er interessant at disse områdene den dag i dag opplever en gjennomgripende vekkelse hvor et stort antall mennesker har kommet til tro de siste årene. Her hadde den kristne tro fått slå djupe røtter, og de kristne som befant seg i dette landskapet hadde ikke blitt influert av kompromissmakerne ellers i Romerriket. Blant de berberske menighetene fantes det et rikt åndelig liv, preget av Åndens gaver.

En menighet av mennesker kalt ut av verden
For de kristne berberne var det et viktig spørsmål som meldte seg:  hvem består den kristne menigheten av? De var opptatt av å holde menigheten ren i den forstand at den bestod av mennesker som var kommet til tro, hadde omvendt seg fra sine synder, og latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Allerede like etter keiserediktet i 313 om toleranse mot kristendommen, ble dette en aktuell problemstilling, og det er da den såkalte donatismen oppstår. Bevegelsens tilblivelse er knyttet til et biskopvalg. En gruppering så det slik at siden den nye biskopen av Kartago ble vigslet av en som hadde sviktet under forfølgelestiden under keiser Diocletian, ville de ikke godkjenne den nye biskopen. De velger en annen. Med dette oppstod det djupe skillet som skulle karakterisere den nord-afrikanske kirken.

De to grupperingene er i utgangspunktet ganske jevnstore, men visse steder vokser den ene seg sterkere enn den andre, og får etter hvert kallenavnet 'donastisme', etter Donastus den store, som i en mannsalder frem til omkring 350 var det nye samfunnets kraftfulle leder.

Synodene i Rom og Arles
Det fant sted to betydningsfulle synoder i denne tiden. Den ene i Rom år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike året etter. De drøftet blant annet den strid som oppsto om hvem som skulle eie de ulike kirkebyggene. Dette gjaldt kirkebygg som under forfølgelsen ble stengt eller beslaglagt. Når de skulle gis tilbake kunne det melde seg både representanter for Statskirken eller Storkirken og donastene. For keiseren og hans kirkelige embetsmenn ble dette en særdeles vanskelig problemstilling, som ikke minst hadde med sammenblandingen av stat og kirke å gjøre.

Striden var uløselig. Keiseren utstedte et nytt edikt som inndro donatistenes kirker og eiendom og forbød dem å døpe! Når uroligheter brøt ut på grunn av sosial nød satte keiseren inn militæret mot donatistene, og flere av dem led martyrdøden.

Døpere
Det er i forbindelse med denne striden at begrepet 'omdøpere' eller 'anabaptister' oppstår. For donatistene lot seg ikke stanse. De døpte de som kom til tro, og de døpte 'om igjen' de som hadde tilhørt den keiserlige storkirken og som brøt med den.

Den keiserlige storkirken hevdet sin rett til å representere den sanne tro, mens donatistene mente den hadde forrådt troen ved å inngå samarbeide med keiseren. De kunne ikke akseptere sammenblandingen mellom stat og kirke, og ville ikke akseptere keiseren som kirkens overhode. For dem hadde kirken bare et hode, og det var Kristus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på denne bevegelsens utbredelse.

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 4

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på det såkalte donastiske skismaet, men før vi gjør det skal jeg legge til noe om keiser Konstantin som er med på å kompletter bildet av ham og som er relatert til vårt tema: Hvordan kirken utvikler seg fra å være forfulgt til selv å bli en del av statsapparatet:

I Nord-Afrika var det splid. Det var ulike meninger om hvordan man skulle forholde seg til de som var falt fra troen under forfølgelsene. Partene vendte seg til keiser Konstantin, som sammenkalte til kirkemøtet i Arles i 314. Det sikret en viss form for fred. Det er interessant å merke seg hva som var kirkens gjenytelse. Om dette skriver professor i almen historie, Patrick Bruun: «En av kirkens første gjenytelser til keiseren var at synoden i Arles o 314 ikke lenger fant noe til hinder for at kristne kunne tjene i hæren.» (Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252) For aposteltidens kristne var det å tjene i hæren en umulighet.

Ved kirkemøtet i Nikea i 325 deltok keiser Konstantin. Han betegnet seg selv som episkopos ton ektòs – biskop for de utenforstående. Om dette skriver professor Patrick Bruun: «Men han ble møtt og hyllet av kirkens ledere som en guddommelig hersker med knefall og kyss av kappefolden. Dertil var han ordstyrer for møtet. Konstantin kunne etter dette ha grunn til å regne med sterk støtte fra kristendommen og kirkens faste organisasjon, som kunne utnyttes til fordel for staten. «(Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252-253)

Det som nå skjedde i kirken gikk ikke upåaktet hen. Jeg har allerede nevnt noen av reaksjonene. Den sterkeste reaksjonen kom fra en vekkelsesbevegelse i Nord-Afrika, som bredte seg raskt. Den gikk under navnet donatistene. Vekkelsens ledende mann, Donatus den store, som var berber - utbrøt treffende:

«Quid sit imperatori cum ecclesia?»

Som oversatt betyr: «Hva har keiseren med kirken å gjøre?»

Det var et meget berettiget spørsmål.

Keiser Konstantin på sin side stemplet donatistene som «sinnsyke» og som «djevelens bedratte håndlangere, som i sin innbilskhet nekter å se sannheten i øynene.» (T.B Barnes: Constantine and Eusebius, Cambridge 1981, side 58)

Donatistene svarte på dette med å si: «Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hogger hodet av med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte ham; og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned.» (Fr. Hammerich: Kirkehistoriske foredrag, København, side 61)

Men vekkelsen lot seg ikke stanse. Dermed startet forfølgelsen. Kirkebyggene ble tatt fra donatistene, deres ledere ble drept eller forvist, men vekkelsen økte i intensitet. Konstantins to sønner, Constantius og Constans (323-350) forsøkte også å få den stanset. Etter synoden i 411 ble det innledet nye sterke forfølgelser. Med påbud om dødsstraff forbød keiseren donatistene å samles, stengte deres kirkebygg og fratok medlemmene deres borgerrettigheter. Men i stedet for å lykkes med dette ble donatistene historiens første frimenighetsbevegelse. De praktiserte troende dåp med full neddykkelse.

Augustin forsøkte på sin side å få donatistene tilbake til statskirkens fold. Når han heller ikke lykkes med dette, brukte han tvang og vold. Donatistene svarte Augustin slik:

«Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus noensinne overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg, uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt mennesket fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot ham at han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen.» (Hammerich, side 59)

(fortsettes)

Bildet viser Augustin.