Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 3

Her følger tredje del i serien om forholdet mellom stat og kirke og de problemer denne alliansen førte til i den tidlige kirkens historie. Første del ble publisert torsdag 2. juni, andre del fredag 3. juni:

Mente virkelig Jesus det Han sa? Kan en kristen bli en etterfølger av Kristus uten å etterfølge Kristus?

Spørsmålene er radikale - om vi våger oss på dem. Svaret vi gir får nemlig følger for en hel rekke ting. Som det fikk det for de første kristne.

Urkirken var pasifistisk. Det viser kirkehistorien og all forskning rundt dette. Det er først når kirke og stat inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin at det å bære våpen blir uproblematisk for kirkens ledelse. At kristne nå kan bære våpen og bruke dem viser hvilke radikale endringer som skjedde etter at keiseren ble kirkens overhode.

En ledende presbyter i menigheten i Rom ved begynnelsen av det tredje århundre, Hippolytos, som selv ble gjenstand for forfølgelse fra keiseren, og som døde som martyr i år 235, skriver i sin 'Apostoliske tradisjon': "Hvis en dåpskandidat eller en troende ønsker å bli en soldat, må han avvises, for han har foraktet Gud." (15)

Jeg har tidligere redegjort for kildematerialet som finnes rundt dette spørsmålet i en annen artikkelserie her på bloggen, men tar for sammenhengens skyld med meg noen sitater fra toneangivende røster fra den tidlige kirkens historie. Her i min oversettelse.

Tertullian, en frittalende og modig kristen fra Nord-Afrika, skrev dette omlag år 195:

"Den gamle tidens menn var vant til å kreve et 'øye for et øye, en tann for en tann' og til å gjengjelde det onde med det onde ... Men etter at Kristus har grepet inn og har forent nåden og troen med tålmodighet, er det ikke lenger tillatt å angripe andre, selv ikke med ord, eller til bare å si 'din idiot', uten fare for dommen. Kristus sa: elsk dine fiender og velsign dem som forbanner deg, og be for de som forfølger dere."

En annen, Justin Martyr, skrev dette:

"Vi pleide å fylle oss med krig, med gjensidig nedslakting, og all annen slags ondskap. Men nå har vi alle, over alt i denne verden, forandret våre krigslignende våpen. Vi har omgjort våre sverd til plogskjær ..."

Senere skrev den samme Justin Martyr til keiseren, for å forklare hva den kristne tro betydde for ham:

"Vi som tidligere drepte hverandre avstår nå fra å gå til krig selv mot våre fiender."

Og la oss heller ikke glemme Irenaeus, som i en egen bok forsvarte den overleverte apostoliske troen mot heretikerne. Han skriver:

"Den nye pakt som gir oss friheten tilbake og loven som gir liv har gått ut over den vide jord, som profeten sier: 'For lov skal utgå fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.' Disse folkene (d.e kristne) omformet sine sverd og krigslanser til plogskjær - det betyr redskaper brukt i fredelige hensikter. Når de blir angrepet, vender de det andre kinnet til." (17)

Urkirken var en martyrkirke, også fordi den valgte å ta den undervisningen Jesus gir i Bergprekenen på ramme alvor. Det førte til at de ikke under noen omstendighet kunne bøye kne for den romerske keiseren, da dette ble ansett for å være avgudsdyrkelse. Jesus var krystallklar i sin undervisning:

"Dere har hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for den er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn dette, er av det onde." (18)

Og ved samme anledning sa Jesus:

"Ingen kan tjene to herrer: Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (19)

Urkirken hadde kun en herre, Herren Jesus Kristus. Oldkirken fikk to herrer: Kristus og Keiseren. Og mens urkirken var våpenløs og led martyrdøden, ble oldkirken eller keiserkirken iført våpen og ble selv en kirke som forfulgte andre kristne.

(fortsettes)

Noter:
16) J.Daryl Charles, Timothy J. Demny: War, peace and Christianity, Crossway 2010.
17) Sitatene av Tertullian, Justin Martyr og Ireaneus er hentet fra et foredrag av Dean Taylor som han holdt på en fredskonferanse nylig. Foredraget, som også er en samtale med hans kone, kan lastes ned her: https://www.youtube.com/watch?v=H7y0mqqJwFg Både Dean Taylor og hans kone har bakgrunn som soldater i det amerikanske forsvaret. Deres liv ble snudd opp ned når de begynte å ta Jesus på ramme alvor mht til Hans undervisning i Bergprekenen.
18) Matt 5,33-37. 2011-oversettelsen.
19) Matt 6,24

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 2

Hamar biskopen, Christen Brun (1846-1917), skrev en rekke kirkehistoriske bøker. I en av dem beskriver han det som skjedde med kirken etter at den verdslige makt fikk overtaket over den:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige løsning. Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførselen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp fra staten." (7)

Hvilke praktiske konsekvenser får så statens innflytelse over den frie kristne forsamlingen? De er mange og tildels også katastrofale. La meg peke på noen få:

I år 382 innfører keiser Theodosios en lov som innebærer dødsstraff for det Storkirken og keiseren omtaler som "sekteriske retninger". Keiseren og hans kirke sitter med definisjonsmakten over sekterisme-begrepet. Dette er i praksis alle som mener noe annet enn Storkirken eller Keiserkirken. Den kirke som ble så kraftig forfulgt av de romerske keiserne, ble nå plutselig selv en kirke som forfølger andre trossøsken. I forbindelse med kirkemøtet i Konstantinopel i 536 blir statskirkemakten konsolidert under ledelse av keiser Justitian (482-565). Han sier det slik:

"I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling!" (8)

Keiseren var dermed i praksis blitt kirkens øverste leder eller overhode. I aposteltiden var det helt annerledes. Urkirken hadde Jesus Kristus som sin Herre og hodet for Kristi kropp var verken en apostel eller en biskop, men Herren Jesus Kristus selv. Det var nettopp forkynnelsen av Kristi herrevelde som skapte problemer for urkirken. Kirkens første historiker, evangelisten Lukas, forteller om dette i Apostlenes gjerninger kapittel 17. Der leser vi om et opprør i Tessalonika i forbindelse med forkynnelsen av de gode nyhetene om Guds rike:

"Jason har tatt dem inn hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (9)

Den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

"Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (10)

Keiserens makt over kirken var en direkte konsekvens av at kirken takket ja til keiserens invitasjon om å møtes. Den frie forsamlingen var blitt kneblet av den samme makt som hadde vært dens forfølger. Riktignok fikk kirken mange privilegier både økonomisk og i form av kirkebygg som ble reist. Og kirken ble etter hvert også en maktfaktor som sørget for at dens meningsmotstandere ble kneblet, kastet i fengsel og henrettet.

I et edikt fra år 380 sier keiser Theodosios det slik:

"... Vi befaler at alle mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet." (11)

Tilbake til Hamarbiskopen. Til biskop i en statskirkelig sammenheng som Den norske kirke er det kanskje overraskende det han skriver her:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å kunne finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet." (12)

Men det er ikke vanskelig å dele hans standpunkt. I overgangen mellom urkirken og oldkirken var det som nå i praksis var blitt keiserkirken et undertrykkende trossamfunn.

Donatistene utgjorde det første frikirkesamfunn vi kjenner til ved siden av keiserkirken. Jeg har skrevet om dem i boken min: Er din tro verd å dø for, Frihet forlag, men skal kort nevne dette om dem i denne sammenheng:

Donatistene var på mange måter en vekkelsesbevegelse. Slett ikke feilfri. Men den bar på en inderlig lengsel om å vende tilbake til urkirkens idealer. Denne vekkelsesbevegelsen, som brøt frem i Nord-Afrika og som bredte seg raskt og fikk stor innflytelse, hadde følgende motto:

"Det er ikke mengden det kommer an på. Heller en liten flokk av ekte, avgjorte kristne, enn en stor lunken masse." (13)

Keiser Konstantin på sin side anså donatistene for ikke bare å være heretikere - altså vranglærere - men også som fiender av den romerske staten, og som sådanne skulle de også behandles. Keiseren sammenkaller til to synoder, og vi ser nå i praksis hvordan keisermakten styrer kirken. Den ene holdes i Rom i år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike år 314. Begge holdes i den hensikt å knuse donatistene.

Donatistene hadde dette å si om keiser Konstantin:

"Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hugger hodet av noen med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte Ham, og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned." (14)

Donatistene skulle senere bli utsatt for tvang og vold for å drives tilbake til storkirken. Augustin sto i bresjen for dette. Til dette svarte donatistene:

"Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud, ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt menneskene fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot Ham at Han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen." (15)

Noter:
7) Christen Brun: Religionsfrihetens historie i sine grunntrekk, 1918, side 27.
8) Fridtjof O. Valton: Kristendommens verdenshistorie, Oslo, 1938, side 54.
9) Apg 17,7. Bibelen Guds Ord, 1997.
10) Kol1,18. Bibelen Guds Ord, 1997.
11) J. Stevenson: Creeds, Councils and Controversies. SPCK London, 1989, side 150.
12) Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 39.
13) Fenger: Fortælinger af den gamle kirkes historie, København 1908, side 221.
14) Fr. Hammerich: Kirkehistorisk foredrag. Iversens forlag, Køøbenhavn, side 61
15) Hammerich, side 59.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 16

Den donastiske bevegelsen i Nord-Afrika var betydningsfull både i åndelig styrke og i antall. Den var helt på høyde med Den ortodokse kirke hva medlemstall angår. I år 330 kom 270 donastiske biskoper sammen i Kartago, og beregninger viser at Den ortodokse kirke ikke hadde hatt mange flere i denne kirkeprovinsen.

Dette er interessant av flere grunner. Blant annet fordi dette er de områdene hvor Tertullian og Cyprian hadde nedlagt så mye av sin store arbeidsinnsats. En av årsakene til denne store menighetsveksten skyldes nok blant annet den monastiske frimenighetstradisjonen, som også Tertullian sluttet seg til. Kontrasten til dette sto Cyprian for med sin sterke understrekning av biskopens rolle. Dette gjorde nok kløften større, og den protestbevegelsen som donatismen representerte fikk dermed større slagkraft.

Men det er også et annet moment som vi ikke kan se helt bort fra, nemlig at det fantes en anti-romersk tradisjon i Nord-Afrika. I lang tid hadde det ligget et gammelt og steilt motsetningsforhold mellom Rom og Kartago. Likevel - disse nasjonalistiske undertonene forklarer likevel ikke den menighetsveksten og det sterke åndelige livet som fantes blant donatistene. Vi må tilbake til urkirken for å finne den samme vitaliteten og åndelige kraften. Vi ser noe av det samme i dag i den koptiske kirkens bønneliv.

En sterk leder
Det er interessant å merke seg at om man leter på Internett etter en billedlig fremstilling av Donastus finner man ingen. Man finner derimot mange ikoner og billedlige fremstillinger av andre profilerte kirkelige ledere i hans samtid. Det er en naturlig forklaring på dette: Donastus var for statskirken en kjetter, en heretiker. Slike er ikke verd å minnes. Men for tusenvis av mennesker var han en sann åndelig veileder.

Da Donastus i år 316 ble valgt til erkebiskop blant donatistene fikk bevegelsen en sterk leder. Han beskrives som svært velstalende, som en stor begavelse, og svært lærd.

Hvordan skulle så keiseren forsøke å få ham i tale - og vinne ham over på sitt parti?

Jo, ved penger! Slik keiseren hadde opptrådt når han forsøkte å vinne biskopene over på sin side. Da gav ham dem pengegaver. Avguden Mammon har alltid vært en fristelse. Også for kirkeledere. Men Donastus takket nei. Han betraktet pengene som det de var: en bestikkelse.

Og det er nå han bruker de etter hvert så berømte ordene: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

Med dette gav han for alltid frimenighetsbevegelsen dens slagord. For slikt har det lydt og lyder helt opp til vår tid. Problemstillingen er ikke mindre aktuell i det 21 århundre.

Hans død og bevegelsens framtid
Donastus døde i landflyktighet omkrng år 350. Lederskapet for den donastiske bevegelsen ble tatt over av en spanjol, nemlig Parmenian. Donastus og Parmenian lignet på hverandre. Begge var preget av et liv i bønn. Begynnelsen på 360-tallet ble nok en storhetstid for denne vekkelsen.

De tok så sterk avstand til statskirken at de renset de kirkebyggene de overtok fra den, de ordinerte på nytt de prestene som gikk over på donatistenes side og de døpte alle som hadde vært medlemmer av statskirken og som nå ønsket å bli medlemmer i deres sammenhenger. For donatistene var ikke dette snakk om noen gjendåp. De anerkjente ikke statskirken som kirke, og dermed heller ikke den dåp denne kirken utførte.

I de siste årtier av det fjerde århundre var donatismen den dominerende frimenighetsbevegelsen i Nord-Afrika.

Augustin og den voldelige forfølgelsen av annerledes troende
Noen ord må sies om Augustin i denne sammenhengen. Augustin bekjempet donatismen først og fremt teologisk. Men han stanset ikke der.

Augustin tydde til vold. Vi kommer ikke bort fra at Augustin, som hadde så mye fint å bidra med teologisk, ble de selve premissleverandøren for den voldelige forfølgelsen av kristne som har tenkt annerledes enn statskirken. Denne siden ved Augustin nevnes sjelden blant hans mange beundrere.

Det er fra Augustin vi har ordene: 'cogite intrare! Oversatt: tving den tilbake!

Da de romerske tvangslovene igjen ble fornyet, kunne de begynne å inndra donatistenes eiendommer og kirker. Augustin var svært fornøyd. Nå kunne han tvinge folk tilbake til statskirken. Og det ble gjort. Det bel innkalt til en synode i Kartago i 411 som skulle forsøke å løse de store utfordringene man nå sto overfor. 279 donastiske biskoper og 286 av statskirkens biskoper deltok. Det ble heftige diskusjoner, og Augustin var den den ledet an. Donatistene anklaget statskirken for grusomme forfølgelser av annerledes tenkende, men det var Augustin og hans fløy som vant frem.

Forfølgelse
Etter denne synoden brøt forfølgelsene løs. Donatistenes sammenkomster ble forbudt med dødsstraff, deres kirker stengt, medlemmene fratatt alle sine borgerlige rettigheter og mange måtte betale store bøter. Slik behandlet altså storkirken - statens kirke - de som ønsket å leve i tråd med urkirkens idealer.

Donatismen levde likevel videre et par århundrer .

I neste artikkel skal vi se nærmere på den frimenighetsbevegelsen som ble kalt for pricillianere.

Bildet viser en billedlig fremstilling av forfølgelsen av donatistene.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 15

Vi skal nå se nærmere på de kristne gruppene som befant seg utenfor den instiusjonelle statskirken eller storkirken som hadde keiseren som overhode. For de fantes. Vi begynner med Donatistene

Quid sit imperatori cum ecclesia
Disse ordene, uttalt av biskop Donatus, får stå som det viktigste spørsmålet som ble stilt i denne for kirken skjebnesvangre tiden: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

En av de mest betydningsfulle retningene som gjorde motstand mot statskirken, oppstod blant berberne i det romerske Nord-Afrika, dagens Algerie og Tunis. Det er interessant at disse områdene den dag i dag opplever en gjennomgripende vekkelse hvor et stort antall mennesker har kommet til tro de siste årene. Her hadde den kristne tro fått slå djupe røtter, og de kristne som befant seg i dette landskapet hadde ikke blitt influert av kompromissmakerne ellers i Romerriket. Blant de berberske menighetene fantes det et rikt åndelig liv, preget av Åndens gaver.

En menighet av mennesker kalt ut av verden
For de kristne berberne var det et viktig spørsmål som meldte seg:  hvem består den kristne menigheten av? De var opptatt av å holde menigheten ren i den forstand at den bestod av mennesker som var kommet til tro, hadde omvendt seg fra sine synder, og latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Allerede like etter keiserediktet i 313 om toleranse mot kristendommen, ble dette en aktuell problemstilling, og det er da den såkalte donatismen oppstår. Bevegelsens tilblivelse er knyttet til et biskopvalg. En gruppering så det slik at siden den nye biskopen av Kartago ble vigslet av en som hadde sviktet under forfølgelestiden under keiser Diocletian, ville de ikke godkjenne den nye biskopen. De velger en annen. Med dette oppstod det djupe skillet som skulle karakterisere den nord-afrikanske kirken.

De to grupperingene er i utgangspunktet ganske jevnstore, men visse steder vokser den ene seg sterkere enn den andre, og får etter hvert kallenavnet 'donastisme', etter Donastus den store, som i en mannsalder frem til omkring 350 var det nye samfunnets kraftfulle leder.

Synodene i Rom og Arles
Det fant sted to betydningsfulle synoder i denne tiden. Den ene i Rom år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike året etter. De drøftet blant annet den strid som oppsto om hvem som skulle eie de ulike kirkebyggene. Dette gjaldt kirkebygg som under forfølgelsen ble stengt eller beslaglagt. Når de skulle gis tilbake kunne det melde seg både representanter for Statskirken eller Storkirken og donastene. For keiseren og hans kirkelige embetsmenn ble dette en særdeles vanskelig problemstilling, som ikke minst hadde med sammenblandingen av stat og kirke å gjøre.

Striden var uløselig. Keiseren utstedte et nytt edikt som inndro donatistenes kirker og eiendom og forbød dem å døpe! Når uroligheter brøt ut på grunn av sosial nød satte keiseren inn militæret mot donatistene, og flere av dem led martyrdøden.

Døpere
Det er i forbindelse med denne striden at begrepet 'omdøpere' eller 'anabaptister' oppstår. For donatistene lot seg ikke stanse. De døpte de som kom til tro, og de døpte 'om igjen' de som hadde tilhørt den keiserlige storkirken og som brøt med den.

Den keiserlige storkirken hevdet sin rett til å representere den sanne tro, mens donatistene mente den hadde forrådt troen ved å inngå samarbeide med keiseren. De kunne ikke akseptere sammenblandingen mellom stat og kirke, og ville ikke akseptere keiseren som kirkens overhode. For dem hadde kirken bare et hode, og det var Kristus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på denne bevegelsens utbredelse.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 14

Det kunne kanskje være av interesse for de som følger denne serien å lese hva en av de konservative lutherske kirkehistorikerne har å si om den kirke som fremstår med keiser Konstantin og keiser Theodosios.

I boken 'Religionsfrihetens historie', skriver biskop Christen Brun, som støttet opprettelsen av Menighetsfakultetet, og var sensor da institusjonen fikk eksamensrett i 1913, følgende:

'Det er denne fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevethet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker, måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Og innførselen av maktmidler på det område hvor de ingen rett hadde, tjente også til å fremkalle forvirring i begrepene hos kirkens menn, så den falske lære her fikk inngang, at når et statsoverhoved sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristelige lære og virke for dens utbredelse. I stedet for å kjempe for sannhetens seier med åndens våpen alene, søkte derfor kirken hjelp hos staten.

Det vil forstås som noe i seg selv ganske naturlig at de gledet seg over at staten hadde oppgitt sin fiendtlige holdning, så kirken uforstyrret kunne utføre sin gjerning. Men samtidig ble de således blendet av tronens glans, av den keiserlige gunst og nåde som i voksende grad ble kirken til del, særlig gjennom økonomiske understøttelser, at de betenkelige konsekvenser som kunne utvikle seg herav synes å være trådt tilbake for den alminnelige bevissthet. Og enn mere, krenkelsen av den religiøse frihet ved voldsomme forhåndsregler mot hedenskapet og overfor de fra den katolske kirke avvikende kristelige retninger, fant endog bifall hos mange og fremkalte ikke i det hele den kraftige protest som her hadde vært på plass ...' (Religionsfrihetens historie, side 27flg)

Det som keiseren vil er lov
Det er to uttalelser  som til fulle viser hvem som virkelig bestemte i den nye statskirken. I forbindelse med en synode i Mailand i år 355 uttalte keiser Konstantin følgende til de forsamlede biskopene: 'Det som jeg vil, er lov'. Dette blir fulgt opp av keiser Theodosios som i år 382 bestemmer at det skal være dødsstraff  'for de sekteriske retninger', og med keiser Justinian føres den statskirkelige tanken til sin ytterste konsekvens. I forbindelse med synoden i Konstantinopel i 536 gav de tilstedeværende biskopene tilslutning til at 'i kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling'.

Det var altså ikke lenger Kristus som var hode for menigheten, men keiseren, og det var keiseren man måtte lyde, ikke Kristus.

Oppsiktsvekkende
Biskop Christen Brun kommer med en oppsiktsvekkende uttalelse i sin bok på side 39:

'Vi må søke utenfor den katolske storkirke til de dissenterende retninger for å kunne finne igjen de opprinnelige, kirken tilhørende trosfrihetens grunnsetninger'.

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 3

Kirkehistorikeren Eusebios blir nærmest stående alene i sin uforbeholdne beundring av keiser Konstantin og hans statskirke. Andre - som kirkefedrene Basileios den store og Johannes Crysostomos, som jeg siterte i forrige artikkel, uttaler seg sterkt kritisk.

N.F.S Grundtvig (bildet) skriver i sin verdenshistorie:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus)."

Vi må ikke glemme hvem denne Konstantin var, når alt kommer til stykke. Han var en grusom keiser. På keiserens ordre ble fem av hans nærmeste familiemedlemmer drept. Dette gjaldt hans svigerfar Maximian, svogeren Licinius, som var keiser av Orienten og som han lot drepe for å få større makt, sønnen Crispus som han fikk med sin første hustru Fausta, og nevøen Licinian som var sønn av Licinius. Han lot seg heller ikke døpe før enn på sin dødsdag. Likevel anser enkelte at han er en helgen og han sammenlignes med apostlene!

En annen som uttaler seg sterkt kritisk om det som skjedde under keiser Konstantin og senere keiser Theodosios er den norske biskop Christen Brun. I sin bok "Religionsfrihetens historie" skriver Brun:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførelsen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. I stedet for kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

Så kommer den norske biskopen med en oppsiktsvekkende, ja rent frem bemerkelsesverdig, uttalelse:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunsetninger om trosfrihet."

I neste artikkel skal vi se nærmere på et av disse dissentersamfunnene, nemlig donatistene.

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 2

Det er først når keiser Theodosius den store (346-395) kommer til makten at vi egentlig kan snakke om en statskirke. Det keiser Konstantin påbegynte blir på ulike måter stadfestet og fullført av keiser Theodosius (bildet). Nå skjer det utenkelige: det verdslige overhode blir også kirkens overhode. Grunnlaget for nyordningen, som strider helt i mot de apostoliske forordningene som vi finner i Det nye testamente, hvor Kristus er hodet for menigheten, finner vi i den gamle hedenske romerske statsreligionen.

I år 382 innfører keiser Theodosius en lov som innebærer dødsstraff for det som nå kalles "sekteriske retninger". Den kristne kirke er nå kommet i den forunderlige rollen at den skal kunne ta livet av sine meningsmotstandere! På kirkemøtet i Konstantinopel i 536 fører så keiser Justinian (482-565), som var den mektigste keiser siden keiser Konstantin, med biskopens fulle tilslutning statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling."

Dette skjedde likevel ikke uten motstand og reaksjoner fra mange hold. Vi skal i senere artikler se nærmere på den vekkelsesbevegelsen som sterkest gikk ut mot statskirkesystemet, nemlig donatistene. Men før vi gjør det skal vi se nærmere på noen reaksjoner fra de såkalte kirkefedrene, reaksjoner som nok ikke er særlig kjent. Enkete har fremstilt det som om det skulle ha vært en stor samstemmighet i støtten til de store endringene som innføres i kirken i og med keiser Konstantin og keiser Theodosius. Så er ikke tilfelle.

En av kapadokierne, Basileios den store (329-379), sammenligner kirken med et skip som driver omkring i en voldsom storm mens besetningsmedlemmene driver utukt med hverandre.

"Den ligner også," skriver han, "en gammel kappe som går i stykker bare man rører ved den og som ikke kan repareres så den gjenvinner sin opprinnelige styrke og kvalitet."

I "Brev til høyhellige brødre og biskoper i Vesterlandet", skriver Basileios følgende:

"Fedrenes lærdommer hånes, aposteltradisjonene regnes for intet, nyhetskremmernes påfunn gjelder i menighetene. Kunstnere fører ordet, ikke teologene. Verdens visdom har forrang, korsets lovprisning er fortrengt, hyrdene er drevet bort og glupske ulver er blitt lukket inn. Disse splitter Kristi hjord. Bedehusene er så øde, uten prester, ørkener fulle av klagende, de eldre jamrer ved å sammenligne gamle dager med nærværende. Men mest sørgelig er det at ungdommene ikke vet hva de har mistet."

Men Basileios er ikke alene om sin kritikk av det som har skjedd av kolossale endringer i kirken. Han støttes også av en annen meget sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig den greske kirkefader, Johannes Chrysostomos. Han stiller presteskapet til ansvar for kirken nå har gått i ledetog med keisermakten:

"Blod vil bli avkrevd av deres hender. La oss ikke frykte for septre eller diademer eller keiserlige klær; vi har større makt. Hva meg selv angår vil jeg heller overgi kroppen min til døden og utøse mitt blod enn jeg vil delta i denne vanhelligelse."

Johannes Chrysostomos stanser ikke med dette. Hans reaksjon på sammenbladningen av stat/kirke er sterk:

"Vi har grunn til å sørge. Hvem kan se på det som skjer uten å sørge? Mange menigheter har fått en ulv til hyrde, en blind til styrmann, en bøddel til lege! Så er det da ikke forbudt å sørge. Kirken er lagt på pinebenken, ledere er i landflyktighet, hjorden er splittet, verdens makter har reist seg mot helligdommen, innsatt tronrøvere og fremkalt splittelse... Kirken i denne tiden er som en kvinne som har mistet sin rikdom, men som stadig har forskjellige tegn på det hun engang eide. Hun stiller fram alle esker og skrin som tidligere inneholdt hennes skatt til offentlig skue, men hun har selv mistet skatten."

(fortsettes)

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 3

Det skjer mye med Kirken etter at keiser Theodosius den store i år 392 etter Kristus gjør kristendommen til statsreligion og forbød all annen gudsdyrkelse. Det som hadde begynt med keiser Konstantin fullendes med keiser Theodosius den store. Lite er igjen av det den apostoliske kirken stod for. Mens de første kristne ikke ville bøye kne for noen annen enn Jesus, var keiseren nå det virkelige overhode for Kristi forsamling på jord. Når det vest-romerske riket ble oppløst i år 476, får biskopen i Rom en langt mer fremskutt posisjon. Han blir kalt for pave eller pappa. Og pavedømmet vokser i makt og autoritet og når sitt høydepunkt under Innocens III (1198-1216). Pave Innocens III forlangte lydighet også av de verdslige myndigheter og grep inn i mange lands politikk. Selv om paven ikke alltid fikk sin vilje, var hans makt nærmest overveldende og pavedømmet hadde avgjørende innflytelse på den religiøse, politiske og kulturelle utvikling i store deler av Europa og tilgrensene områder av Asia og Afrika gjennom mange hundre år.

I denne perioden blir Kirken mer og mer sentraldirigert og biskopstyrt og i denne sammenhengen blir spedbarnsdåpen viktig. Kirken krevde at alle skulle døpes. Dette ble ikke bare teologisk begrunnet, men også politisk. Spedbarnsdåpen passet inn i dette fordi Kirken så på seg selv som en nasjonal folkekirke. En personlig tro var ikke avgjørende, det som var avgjørende var at Kirken hadde makten.

I skyggen av denne etter min mening skremmende utviklingen fantes det forskjellige frimenighetsbevegelser som tok vare på urkirkens sannheter og enkle former.

Som nevnt i tidligere artikler var det biskop Cyprian som forfektet dåp av spedbarn sterkest. Det er særlig i Nord-Afrika dette pågår. Cyperian får støtte av en bispesynode for sitt syn.

Kurt Aland fremsetter en påstand i sin bok "Taufe and Kindertaufe", (Gütersloch, Tyskland, 1971), som jeg synes er interessant. Aland setter spedbarnsdåpen i sammenheng med at overbevisningen om Jesu snarlige gjenkomst var svekket på den tiden Cyprian levde. Følgelig måtte man interessere seg mer for den oppvoksende slekt. Man begynte også å legge stor vekt på menneskets syndighet. Siden man anså at barna bar syndens vesen i sin natur, gjaldt det å døpe dem så hurtig som mulig.

En avgjørende rolle dette - ikke minst teologisk - fikk Augustin (354-430). Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 6

Det var keiser Theodosius II som innkalte til det tredje økumeniske kirkemøtet. Dette ble holdt i Efesos i 431. Man var enda ikke ferdig med striden rundt Nestorius. Biskop Kyrillos og fraksjonen fra Alexandrua dominerte dette kirkemøtet. Nestorius ble avsatt og kirkemøtet bestemte også at de opprettholdt den nye tittelen til jomfru Maria: Theotohos, eller gudføderske.

Kirkemøtet i Efesos betydde ikke slutten på den kristologiske striden, ettersom keiseren og biskopene hans kjempet for å forlike de antiokenske og alexandrinske fløyene. Ikke lenge etter at kirkemøtet var avsluttet ble biskop Kyrillos tvunget til å undertegne det vi kan kalle en "gjenforeningsformulering". Denne var faktisk utarbeidet av den antiokenske teologen Theodoret av Cyrrhus. Dette dokumentet, som inneholdt uttrykket "en forening av to naturer" ved beskrivelsen av Kristus, virket på tilhengerne til biskop Kyrillos som et fullstendig nederlag for den alexandrinske teologi. Og striden fortsatte.

I årene etter dette drev innflytelsesrike prester i både Alexandria og Konstantinopel teologien som biskop Kyrillos stod for enda lenger og erklærte til slutt at det kun er èn, guddommelig natur i Kristus.

Et nytt kirkemøte ble holdt i Efesos i 449. Det avsatte pave Leo 1, som hadde forfattet et læreskrift, kalt "Tome". I dette uttrykte han sin tilslutning til en definisjon av Kristus med to naturer.

(fortsettes)

På maleriet ses biskop Ambrosius og keiser Theodosios.

Hvilke konsekvenser får det for menigheten når kristendommen gjøres til statsreligion, del 2

Det er først da keiser Thodosius den store (346-395) kommer til makten, at vi egentlig kan tale om en statskirke.

I 380 e.Kr forbyr keiser Theodosius den store alle former for hedenske gudstjenester. Fra nå av skulle alle hedenske templer stenges, alle ofringer forbys og alle i Romerriket skal heretter bekjenne seg til den kristne tro. Keiseren skriver:

"Det er vår vilje at alle de folk vi hersker over skal utøve den samme religion som den guddommelige apostel Peter brakte til romerne. Vi tror på denne ene Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som en majestet i den hellige treenighet. Vi befaler at de mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de skjendiske kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet."

Dette står å lese i J. Stevenson's bok "Creeds, Councils and Controversies. Documents illustrating the history of the Church, 337-461, side 150.

Fra en synsvinkel er det jo flott at en keiser vil følge Herren. Spørsmålet er bare om vi snakker om en genuin omvendelse. Dette er heller tvilsomt all den stund den samme keiseren at det er hans vilje at "alle i riket" nå skal "utøve samme religion". Å ønske seg dette, er nå en ting, og utøve sin makt som keiser, for å tvinge mennesker til å anta den kristne tro, er noe ganske annet. Ingen kan med makt tvinge noen til å bøye kne for Herren, ingen andre enn Den Ene som alle en dag må bøye kne for. (Se Fil 2,9-11) Og den dagen vil de uten motstand bøye sine knær, for ingen makt kan den dagen holde dem oppreist.

Biskop Christen Brun gjør i sin bok "Religionsfrihetens historie" følgende interessante observasjon:

"Det er fra denne, fra den romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innføringen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

To år senere, i 382, innfører så keiser Theodosius en lov om dødsstraff or de "sekteriske retninger. Menigheten har gått fra å være Martyrkirke, til å underlegge seg en keisermakt som nå innfører dødsstraff på kirkens vegne. Men martyrkirken består den, som den alltid har gjort, som undergrunnskirke. Så også denne gangen-

Det er på synoden i Konstantinopel i 536 at keiser Justinian (482-565), som ansees å være den mektigste keiser sin Konstantins dager, med biskopenes fulle tilslutning fører statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens. Nå er den vanhellige alliansen blitt gjort fullkommen: stat og kirke er ett. Keiser Justinian sier: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling." (Fridtjof O. Valton: Kristendommens Verdenshistorie. Filadelfiaforlaget, 1938, side 54)

Igjen tar jeg med en ikke bare innsiktsfull kommentar av biskop Christen Brun, men ganske oppsiktsvekkende all den stund det kommer fra en norsk luthersk biskop: "Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet."

(fortsettes)