Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 2

Hamar biskopen, Christen Brun (1846-1917), skrev en rekke kirkehistoriske bøker. I en av dem beskriver han det som skjedde med kirken etter at den verdslige makt fikk overtaket over den:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige løsning. Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførselen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp fra staten." (7)

Hvilke praktiske konsekvenser får så statens innflytelse over den frie kristne forsamlingen? De er mange og tildels også katastrofale. La meg peke på noen få:

I år 382 innfører keiser Theodosios en lov som innebærer dødsstraff for det Storkirken og keiseren omtaler som "sekteriske retninger". Keiseren og hans kirke sitter med definisjonsmakten over sekterisme-begrepet. Dette er i praksis alle som mener noe annet enn Storkirken eller Keiserkirken. Den kirke som ble så kraftig forfulgt av de romerske keiserne, ble nå plutselig selv en kirke som forfølger andre trossøsken. I forbindelse med kirkemøtet i Konstantinopel i 536 blir statskirkemakten konsolidert under ledelse av keiser Justitian (482-565). Han sier det slik:

"I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling!" (8)

Keiseren var dermed i praksis blitt kirkens øverste leder eller overhode. I aposteltiden var det helt annerledes. Urkirken hadde Jesus Kristus som sin Herre og hodet for Kristi kropp var verken en apostel eller en biskop, men Herren Jesus Kristus selv. Det var nettopp forkynnelsen av Kristi herrevelde som skapte problemer for urkirken. Kirkens første historiker, evangelisten Lukas, forteller om dette i Apostlenes gjerninger kapittel 17. Der leser vi om et opprør i Tessalonika i forbindelse med forkynnelsen av de gode nyhetene om Guds rike:

"Jason har tatt dem inn hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (9)

Den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

"Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (10)

Keiserens makt over kirken var en direkte konsekvens av at kirken takket ja til keiserens invitasjon om å møtes. Den frie forsamlingen var blitt kneblet av den samme makt som hadde vært dens forfølger. Riktignok fikk kirken mange privilegier både økonomisk og i form av kirkebygg som ble reist. Og kirken ble etter hvert også en maktfaktor som sørget for at dens meningsmotstandere ble kneblet, kastet i fengsel og henrettet.

I et edikt fra år 380 sier keiser Theodosios det slik:

"... Vi befaler at alle mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet." (11)

Tilbake til Hamarbiskopen. Til biskop i en statskirkelig sammenheng som Den norske kirke er det kanskje overraskende det han skriver her:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å kunne finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet." (12)

Men det er ikke vanskelig å dele hans standpunkt. I overgangen mellom urkirken og oldkirken var det som nå i praksis var blitt keiserkirken et undertrykkende trossamfunn.

Donatistene utgjorde det første frikirkesamfunn vi kjenner til ved siden av keiserkirken. Jeg har skrevet om dem i boken min: Er din tro verd å dø for, Frihet forlag, men skal kort nevne dette om dem i denne sammenheng:

Donatistene var på mange måter en vekkelsesbevegelse. Slett ikke feilfri. Men den bar på en inderlig lengsel om å vende tilbake til urkirkens idealer. Denne vekkelsesbevegelsen, som brøt frem i Nord-Afrika og som bredte seg raskt og fikk stor innflytelse, hadde følgende motto:

"Det er ikke mengden det kommer an på. Heller en liten flokk av ekte, avgjorte kristne, enn en stor lunken masse." (13)

Keiser Konstantin på sin side anså donatistene for ikke bare å være heretikere - altså vranglærere - men også som fiender av den romerske staten, og som sådanne skulle de også behandles. Keiseren sammenkaller til to synoder, og vi ser nå i praksis hvordan keisermakten styrer kirken. Den ene holdes i Rom i år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike år 314. Begge holdes i den hensikt å knuse donatistene.

Donatistene hadde dette å si om keiser Konstantin:

"Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hugger hodet av noen med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte Ham, og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned." (14)

Donatistene skulle senere bli utsatt for tvang og vold for å drives tilbake til storkirken. Augustin sto i bresjen for dette. Til dette svarte donatistene:

"Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud, ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt menneskene fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot Ham at Han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen." (15)

Noter:
7) Christen Brun: Religionsfrihetens historie i sine grunntrekk, 1918, side 27.
8) Fridtjof O. Valton: Kristendommens verdenshistorie, Oslo, 1938, side 54.
9) Apg 17,7. Bibelen Guds Ord, 1997.
10) Kol1,18. Bibelen Guds Ord, 1997.
11) J. Stevenson: Creeds, Councils and Controversies. SPCK London, 1989, side 150.
12) Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 39.
13) Fenger: Fortælinger af den gamle kirkes historie, København 1908, side 221.
14) Fr. Hammerich: Kirkehistorisk foredrag. Iversens forlag, Køøbenhavn, side 61
15) Hammerich, side 59.

(fortsettes)

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 1

Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære på Øvresalen mens Åndens vind blåste, og pinseilden brant.

Og den brant veldig, som det stormvær den er. Det er anslått at det cirka år 100 etter Kristus fantes omlag 200.000 kristne (1). Menighetsveksten var eksplosiv! Omkring år 300 - mens menigheten fremdeles var en martyrkirke - blir det anslått at det fantes 8 millioner kristne, noe som utgjorde en femtedel av hele Romerrikets befolkning. (2)

Den romerske keisermakten gjorde alt det som sto i dens makt for å knuse denne radikale apostoliske bevegelsen av selvstendige, frie menigheter. Omkring år 100 var disse menighetene preget av bønn, sang, skriftlesning, forkynnelse og feiring av Herrens måltid. De ble ledet av et lokalt eldsteråd, og man kom sammen i hus, store nok til å romme alle som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Kraftige forfølgelser gjorde apostelkirken til en martyrkirke. Men forfølgelsene satte ingen stopper for dens utbredelse. Heller tvert om. Slik vi også har sett det i moderne tid. Forfølgelsene fører til at menigheten renses som i en ilddåp. Og mennesker som blir vitne til grusomhetene som gjøres mot menigheten blir grepet av å se det mot og den sterke overbevisning den lidende kirke har.

Lewi Pethrus skriver i sin bok: "Urkristna Kraftkällor":

"Når fienden raste som verst, feiret menigheten sine største triumfer ... Forfølgelsen har alltid hjulpet Guds rike fremover. Hva stormen er for luften, og hva den overskyede regnværsdag er for jorden, det er forfølgelsen for Guds menighet - en forkledt velsignelse." (3)

Ulike romerske keisere forsøkte på forskjellig vis å ta kvelertak og drepe urkirken - de mislykkes en etter en. Da sto det i grunnen bare et alternativ igjen: slutte fred med de kristne og på den måten overliste de og få makt over den. Det var nøyaktig denne slue planen keiser Konstantin satte i verk.

Den danske salmedikteren, presten, forfatteren, filosofen og historikeren, N.F.S Grundtvig sier det så treffende:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifax Maximus)." (4)

En av lederne for den frie menighetsbevegelsen ved siden av det som skulle bli kjent som Oldkirken, eller Storkirken, var Donastus Magnus, uttrykte det slik:

"Quid sit imperatori cum ecclesia?" (5)

Sagt på norsk: "Hva har keiseren med kirken å gjøre?"

Konsekvensene av sammenblandingen som nå skjedde ble nemlig store. På mange områder, både teologisk og politisk. Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på noe av dette.

Først litt om keiser Konstantin og dennes forhold til den kristne tro. Han ble døpt først på sitt dødsleie. Årsaken skal visstnok være at man på den tiden ikke kunne gi syndsforlatelse etter at noen var døpt. Og denne keiseren, som av enkelte kristne blir karakterisert som 'apostel-lik' og er kanonisert som helgen, hadde litt av hvert å svare for:

"Konstantin kan vanskelig kalles helgenaktig av karakter. Han lot myrde alle sine konkurrenter til keisertronen, fra Maxentius til Licinius. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Han drepte ikke bare begge sine svogere, han gjorde også Licinius’ sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximian kvalt. Han hadde heller ingen skrupler da han også beordret sin kone Fausta kvalt i badet fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Flavius Julius Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger. Man mistenker at kristendommen for ham bare var et middel til å herske eneveldig over imperiet. Men han var ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen – som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antakelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket." (6)

(fortsettes)

Noter:
1) Henry Ussing; Evangeliets sejergang ud over jorden. Gads forlag, København , 1924, side 380
2) samme bok, side 13.
3) Lewi Pethrus: Urkristna Kraftkällor, side 105-106
4) N.F.S Grundtvig: Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs forlag, København, 1862, side 51.
5) A.Fabricius: Kirkehistorie for folket. Em. Langhoffs forlag, 1901, side 35.
6) Den salige keiser Konstantin I den store. www.katolsk.no