Guds rike, Sylvi Listhaug og myten om den "kristne" nasjonen

Etter helgens mange reaksjoner på Facebook på det jeg skrev om Sylvi Listhaug, forstår jeg enda mer av hvor radikal Jesu undervisning i Bergprekenen er:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen ..." (Matt 5,43-45)

De versene siteres ikke så ofte i dagens flyktninge- og asyldebatt. Jesu ord i Bergprekenen tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike slik enkelte tror. Det trengs jo ingen til å skape fred i fredsriket! Da er jo freden kommet til jorden.

En som forsto dette godt var Leo Tolstoj (bildet). Hans bok, utgitt på dansk i 1889: "Hvori består min tro", gjorde det djupt og varig inntrykk på meg når jeg leste den for mange, mange år siden. Tolstoj tar i denne boken et helt nødvendig oppgjør med den institusjonaliserte kirken. Det skjer nemlig en stor endring av kirken under keiser Konstantin og senere keiser Justinian. Stat og kirke blandes sammen, og plutselig får man kristne som bevæpner seg og skal kjempe for et "kristent" rike. Før det var det helt utenkelig at kristne iførte seg våpen og kjempet for noe verdslig rike. For de første kristne var opptatt av bare en ting: Guds rike. Annerledesriket.

Men med keiser Konstantin og keiser Justinian endres så mye. Det fremstår en kirke som ligner svært lite på den opprinnelige. Og det fikk store følger. Gjennom historien skulle kristne kjempe mot andre kristne, og kristne skulle drepe en annen kristen, for et stykke land. Det fremsto "kristne" land! Som om et stykke jord kan bli kristent. Det er bare mennesker som kan fødes på ny, men plutselig fikk vi en forestilling om at et stykke jord kan bli kristent, og dette stykke jord må forsvares med blod.  Etter hvert ble det slik at det ble en kristen dyd å kjempe for et land og dø om så det gjelder. Og man opplevde stor ære og heder ved å dø for denne saken.

De første kristne bøyde ikke sine knær for keiseren. Nå bøyde tusenvis av kristne sine knær for andre konger og keisere, blankpusset sine våpen og kjempet for Gud og fedrelandet.

Jeg tror at mange av våre problemer ligger her. Derfor blir Jesu ord i Bergprekenen, som er selve programerklæringen for Guds rike, så radikale og vanskelige å forstå og ikke minst utfordrende for oss. En kristen er borger av DETTE riket, og er en fremmed i denne verden.

De foraktelige "gjendøperne" forstod dette. De ble forfulgt, ikke først og fremst fordi de nektet å døpe barn, men fordi de nektet å bøye kne for statsmakten og med den statskirken. De nektet å iføre seg våpen for å forsvare et "kristent" land, og ble drept i tusentalls av andre kristne som støttet opp om forestillingen om et "kristent" land. Den dag i dag er det slik blant det folket som kaller seg "anabaptister". De bærer ikke våpen, de stemmer ikke ved politiske valg, og forsøker så godt de kan å være fredsstiftere og elske alle mennesker.

Melkedrikkerne, del 1

Jeg har skrevet om Molokanerne -eller Melkedrikkerne - på bloggen ved flere anledninger. Men nå har jeg kommet over flere nye opplysninger om denne særegne russiske bevegelsen, som jeg synes er så interessante, at jeg like så godt starter en ny artikkelserie om dem. Jeg vil tro flere av bloggens lesere vil finne det interessant:

Det finnes to teorier om opprinnelsen til denne kristne gruppen som oppsto på slutten av 1800 tallet, og som den russisk-ortodokse kirke karakteriserer som heretikere - vranglærere.

Tradisjonelt har de levd i Kaukasus-området, i Kars-regionen, som i sin tid var annektert fra det ottomanske riket av Russland under tsar Aleksander II. Da Lenin kom til makten ble dette området gitt tilbake til Tyrkia, så alle molokanere snakket både tyrkisk og russisk.

Det er en misforståelse, mener molokanerne, at ordet 'molokanere' stammer fra ordet 'melk'. Men det er det de kalles: 'melkedrikkerne'. I Bibelen finnes det en metafor - den åndelig uforfalskede melk. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse ..." (1.Pet 2,2) Melken det er snakk om er ikke vanlig melk, men åndelig melk - Guds ord.

De er ikke melkedrikkere, men store te-drikkere! Alle måltider begynner og avslutter med te. Samovaren er alltid varm. Det de spiser dyrker de selv. Men de spiser ikke svin. De feirer sabbaten og de holder mange av de bibelske høytidene. Jeg skal komme tilbake til dette, og de er overbeviste pasifister. De har sine egne åndelige ledere som kalles eldste. I dag finner vi molokanere USA, Mexico, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan. På midten av det forrige århundre flyttet flere tusen molokanere fra Tyrkia til Stavropol-området som ligger litt i underkant av 1500 kilometer sør for Moskva.

Det finnes likheter mellom molokanerne, kvekere og mennoniter. Men det er også ting som skiller dem fra hverandre. Vi skal se på det som er særegenheter.

Først er det viktig å presisere at disse melkedrikkerne kan være så mangt, litt avhengig av hva slags gruppe man støter på. De er alle opptatt av at de ønsker å vende tilbake til den opprinnelige kristentroen, det vi gjerne kaller urkirken. Til tiden før keiser Konstantin og keiser Justinian og deres statsreligion. Molokanerne avviser den institusjonaliserte kristendommen med dens kirkesamfunn, og betoner for eksempel at dåpen først og fremst er et synlig tegn på en langt viktigere åndelig sannhet. De fleste gruppene avviser også bruken av ikoner, men det finnes molokanerne som har ikoner hengende på veggen i husene sine. De avviser det hierarkalske presteskapet, men velger sine eldste som utgjør et eldsteråd som skal ivareta den apostoliske suksesjonen.

De anser Bibelen for å være den troendes absolutte autoritet.

Men det finnes også noen merkverdigheter. Som for eksempel at de mener at Kristus vil komme tilbake til Ararat-fjellet i Tyrkia. Det er derfor de så gjerne ville ha blitt boende i Tyrkia, slik at de kunne være nærmere dette fjellet. Men der har det ikke vært trygt for dem. Dette synet på endetiden har nok mer å gjøre med geografi enn teologi.  I 1962 inviterte det sovjetiske regimet molokanerne til å komme tilbake til det som da var Sovjetunionen. Hele 3000 av dem valgte å flytte tilbake den gangen.

(fortsettes)

Billedtekst: To molokanere. Disse kommer fra Aserbajdsjan. Foto: Vladic Ravich.

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 3

Her følger tredje del i serien om forholdet mellom stat og kirke og de problemer denne alliansen førte til i den tidlige kirkens historie. Første del ble publisert torsdag 2. juni, andre del fredag 3. juni:

Mente virkelig Jesus det Han sa? Kan en kristen bli en etterfølger av Kristus uten å etterfølge Kristus?

Spørsmålene er radikale - om vi våger oss på dem. Svaret vi gir får nemlig følger for en hel rekke ting. Som det fikk det for de første kristne.

Urkirken var pasifistisk. Det viser kirkehistorien og all forskning rundt dette. Det er først når kirke og stat inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin at det å bære våpen blir uproblematisk for kirkens ledelse. At kristne nå kan bære våpen og bruke dem viser hvilke radikale endringer som skjedde etter at keiseren ble kirkens overhode.

En ledende presbyter i menigheten i Rom ved begynnelsen av det tredje århundre, Hippolytos, som selv ble gjenstand for forfølgelse fra keiseren, og som døde som martyr i år 235, skriver i sin 'Apostoliske tradisjon': "Hvis en dåpskandidat eller en troende ønsker å bli en soldat, må han avvises, for han har foraktet Gud." (15)

Jeg har tidligere redegjort for kildematerialet som finnes rundt dette spørsmålet i en annen artikkelserie her på bloggen, men tar for sammenhengens skyld med meg noen sitater fra toneangivende røster fra den tidlige kirkens historie. Her i min oversettelse.

Tertullian, en frittalende og modig kristen fra Nord-Afrika, skrev dette omlag år 195:

"Den gamle tidens menn var vant til å kreve et 'øye for et øye, en tann for en tann' og til å gjengjelde det onde med det onde ... Men etter at Kristus har grepet inn og har forent nåden og troen med tålmodighet, er det ikke lenger tillatt å angripe andre, selv ikke med ord, eller til bare å si 'din idiot', uten fare for dommen. Kristus sa: elsk dine fiender og velsign dem som forbanner deg, og be for de som forfølger dere."

En annen, Justin Martyr, skrev dette:

"Vi pleide å fylle oss med krig, med gjensidig nedslakting, og all annen slags ondskap. Men nå har vi alle, over alt i denne verden, forandret våre krigslignende våpen. Vi har omgjort våre sverd til plogskjær ..."

Senere skrev den samme Justin Martyr til keiseren, for å forklare hva den kristne tro betydde for ham:

"Vi som tidligere drepte hverandre avstår nå fra å gå til krig selv mot våre fiender."

Og la oss heller ikke glemme Irenaeus, som i en egen bok forsvarte den overleverte apostoliske troen mot heretikerne. Han skriver:

"Den nye pakt som gir oss friheten tilbake og loven som gir liv har gått ut over den vide jord, som profeten sier: 'For lov skal utgå fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.' Disse folkene (d.e kristne) omformet sine sverd og krigslanser til plogskjær - det betyr redskaper brukt i fredelige hensikter. Når de blir angrepet, vender de det andre kinnet til." (17)

Urkirken var en martyrkirke, også fordi den valgte å ta den undervisningen Jesus gir i Bergprekenen på ramme alvor. Det førte til at de ikke under noen omstendighet kunne bøye kne for den romerske keiseren, da dette ble ansett for å være avgudsdyrkelse. Jesus var krystallklar i sin undervisning:

"Dere har hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for den er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn dette, er av det onde." (18)

Og ved samme anledning sa Jesus:

"Ingen kan tjene to herrer: Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (19)

Urkirken hadde kun en herre, Herren Jesus Kristus. Oldkirken fikk to herrer: Kristus og Keiseren. Og mens urkirken var våpenløs og led martyrdøden, ble oldkirken eller keiserkirken iført våpen og ble selv en kirke som forfulgte andre kristne.

(fortsettes)

Noter:
16) J.Daryl Charles, Timothy J. Demny: War, peace and Christianity, Crossway 2010.
17) Sitatene av Tertullian, Justin Martyr og Ireaneus er hentet fra et foredrag av Dean Taylor som han holdt på en fredskonferanse nylig. Foredraget, som også er en samtale med hans kone, kan lastes ned her: https://www.youtube.com/watch?v=H7y0mqqJwFg Både Dean Taylor og hans kone har bakgrunn som soldater i det amerikanske forsvaret. Deres liv ble snudd opp ned når de begynte å ta Jesus på ramme alvor mht til Hans undervisning i Bergprekenen.
18) Matt 5,33-37. 2011-oversettelsen.
19) Matt 6,24

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 2

Hamar biskopen, Christen Brun (1846-1917), skrev en rekke kirkehistoriske bøker. I en av dem beskriver han det som skjedde med kirken etter at den verdslige makt fikk overtaket over den:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige løsning. Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførselen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp fra staten." (7)

Hvilke praktiske konsekvenser får så statens innflytelse over den frie kristne forsamlingen? De er mange og tildels også katastrofale. La meg peke på noen få:

I år 382 innfører keiser Theodosios en lov som innebærer dødsstraff for det Storkirken og keiseren omtaler som "sekteriske retninger". Keiseren og hans kirke sitter med definisjonsmakten over sekterisme-begrepet. Dette er i praksis alle som mener noe annet enn Storkirken eller Keiserkirken. Den kirke som ble så kraftig forfulgt av de romerske keiserne, ble nå plutselig selv en kirke som forfølger andre trossøsken. I forbindelse med kirkemøtet i Konstantinopel i 536 blir statskirkemakten konsolidert under ledelse av keiser Justitian (482-565). Han sier det slik:

"I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling!" (8)

Keiseren var dermed i praksis blitt kirkens øverste leder eller overhode. I aposteltiden var det helt annerledes. Urkirken hadde Jesus Kristus som sin Herre og hodet for Kristi kropp var verken en apostel eller en biskop, men Herren Jesus Kristus selv. Det var nettopp forkynnelsen av Kristi herrevelde som skapte problemer for urkirken. Kirkens første historiker, evangelisten Lukas, forteller om dette i Apostlenes gjerninger kapittel 17. Der leser vi om et opprør i Tessalonika i forbindelse med forkynnelsen av de gode nyhetene om Guds rike:

"Jason har tatt dem inn hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (9)

Den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

"Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (10)

Keiserens makt over kirken var en direkte konsekvens av at kirken takket ja til keiserens invitasjon om å møtes. Den frie forsamlingen var blitt kneblet av den samme makt som hadde vært dens forfølger. Riktignok fikk kirken mange privilegier både økonomisk og i form av kirkebygg som ble reist. Og kirken ble etter hvert også en maktfaktor som sørget for at dens meningsmotstandere ble kneblet, kastet i fengsel og henrettet.

I et edikt fra år 380 sier keiser Theodosios det slik:

"... Vi befaler at alle mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet." (11)

Tilbake til Hamarbiskopen. Til biskop i en statskirkelig sammenheng som Den norske kirke er det kanskje overraskende det han skriver her:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å kunne finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet." (12)

Men det er ikke vanskelig å dele hans standpunkt. I overgangen mellom urkirken og oldkirken var det som nå i praksis var blitt keiserkirken et undertrykkende trossamfunn.

Donatistene utgjorde det første frikirkesamfunn vi kjenner til ved siden av keiserkirken. Jeg har skrevet om dem i boken min: Er din tro verd å dø for, Frihet forlag, men skal kort nevne dette om dem i denne sammenheng:

Donatistene var på mange måter en vekkelsesbevegelse. Slett ikke feilfri. Men den bar på en inderlig lengsel om å vende tilbake til urkirkens idealer. Denne vekkelsesbevegelsen, som brøt frem i Nord-Afrika og som bredte seg raskt og fikk stor innflytelse, hadde følgende motto:

"Det er ikke mengden det kommer an på. Heller en liten flokk av ekte, avgjorte kristne, enn en stor lunken masse." (13)

Keiser Konstantin på sin side anså donatistene for ikke bare å være heretikere - altså vranglærere - men også som fiender av den romerske staten, og som sådanne skulle de også behandles. Keiseren sammenkaller til to synoder, og vi ser nå i praksis hvordan keisermakten styrer kirken. Den ene holdes i Rom i år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike år 314. Begge holdes i den hensikt å knuse donatistene.

Donatistene hadde dette å si om keiser Konstantin:

"Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hugger hodet av noen med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte Ham, og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned." (14)

Donatistene skulle senere bli utsatt for tvang og vold for å drives tilbake til storkirken. Augustin sto i bresjen for dette. Til dette svarte donatistene:

"Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud, ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt menneskene fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot Ham at Han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen." (15)

Noter:
7) Christen Brun: Religionsfrihetens historie i sine grunntrekk, 1918, side 27.
8) Fridtjof O. Valton: Kristendommens verdenshistorie, Oslo, 1938, side 54.
9) Apg 17,7. Bibelen Guds Ord, 1997.
10) Kol1,18. Bibelen Guds Ord, 1997.
11) J. Stevenson: Creeds, Councils and Controversies. SPCK London, 1989, side 150.
12) Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 39.
13) Fenger: Fortælinger af den gamle kirkes historie, København 1908, side 221.
14) Fr. Hammerich: Kirkehistorisk foredrag. Iversens forlag, Køøbenhavn, side 61
15) Hammerich, side 59.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 6

En av de som har bidratt til å forstå det som skjedde på utsiden av keiserkirken som fremstod på begynnelsen av den tid av kirkehistorien som vi kaller Oldkirken - til forskjell fra Urkirken - og som ble profetiske korrektiver til en kirke som mer og mer ble verdsliggjort og drukken av politisk makt, er nå nylig avdøde Ivan J. Kauffman (bildet).

Han har skrevet boken: 'Follow me' med undertittelen 'A History of Christan Intentionality' (Lutterworth Press). Han vokste opp blant Amsih-folket.

Først litt om Ivan Kauffman, for de av dere som ikke kjenner ham, før jeg går videre med noen av de tingene han peker på og som er en del av forsøket på å se etter røtter og linjer vi kan følge for å møte avkristningen av Europa og de utfordringer den gir oss i en post-kristen æra.

Ivan Kauffman ble født i 1938 og døde 15. juli i år i Philadelphia i Pennsylvania, USA. Han var poet, forfatter og en lærd mann som fokuserte på fredsarbeid, sosial rettferdighet og økumenisk dialog. Det som er så spennende med Kauffmann er at man forsket nitidig på kirkehistorien, og med vidåpne øyne, uten forutinntatthet og ledet an i en dialog med mennoniter og katolikker.  I 1999 var han medstifter av 'Bridgefolk' (Brobyggerne), en bevegelse av likesinnende mennoniter og romersk-katolske kristne som møttes årlig i Goshen, og sammen med sin kone, Lois, grunnla han i 2012 'Michael Sattler House' i Collegeville i Minnesota, et retreatsted hvor målet var å binde sammen spiritualitet, tjeneste og arbeidet for sosial rettferdighet.

Ivan Kauffman skriver:

"Helt fra begynnelsen ville enkelte kristne - 'gå hele veien' - i stedet for å spørre: 'Hva må jeg gjøre for å være en kristen'. De har heller spurt: 'Hva kan jeg gjøre for å være mer kristen?' Disse svært bevisste kristne har hatt en innflytelse på utviklingen av både kristendommen og den vestlige sivilisasjonen som har vært fullstendig ute av proposjoner om vi ser på antallet. Deres største innflytelse kom kommuniteter bestående av likesinnede troende - enten det var snakk om leke evangelikale eller sølibatære klostre. Begge var formet ut fra et felles ønske om er mer bevisst kristent liv."

Og det er her de kommer på rekke og rad disse profetiske røster Gud reiser opp gjennom historiens gang. Jeg never noen av dem: de tusener som søkte ut i ørkenen og ødemarkene i Syria, Egypt og Israel, som en reaksjon på endringene og verdsliggjøringen av menigheten. De søkte ut i ødemarkene for å leve liv i Guds nærhet, og for å be. Ørkenvekkelsen skulle berøre så mange, og kalle mennesker tilbake til evangeliets enkelhet og radikalitet. Gud reiser opp en Antonios, en Evagrios av Pontos, Isak Syreren. Efraim Syreren

Ved siden av dette finner vi også alternative menighetsdannelser og bevegelser. Og Gud reiser opp en Benedict av Nursia, en Martin av Tours, en Brigid, Frans av Assisi, en Sergeij av Radonesh, en Nil av Sora - bare for å nevne noen svært få av de menn og kvinner som fikk øve stor innflytelse gjennom sine levde liv - et kall tilbake til opprinnelsen, til røttene.

På samme måte kaller Gud i dag menn og kvinner ut av deres komfortsoner, for å leve sammen, enten som bofellesskap i eget hus, eller som enkeltindivider som kommer sammen, for å finne tilbake til utgangspunktet: til gudstjenestefellesskapet, måltidsfelleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. For å ta seg av de syke, løfte de fattige og arbeide for sosial rettferd. Det er disse kommunitetene og fellesskapene Gud nå reiser opp i det som har fått navnet 'den nymonastiske bevegelsen'. De er ikke monastiske i den forstand at vi her snakker om klostre, men de følger en bønnerytme som ligner de som man finner i klostrene. Her bes tidebønner, her leses Bibelen, her deles liv.

Og det er akkurat dette jeg ser som redningen for den krisen Europas kirker har rotet seg inn i. Redningen er ingen liberal kirke, men en kirke som vender tilbake til sine røtter, til 'apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene' (Apg 2,42) En kirke som er tydelig utadrettet, som lever med i samfunnet, og blir det salt og lys den var ment å være.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 5

Ingen av de romerske keiserne klarte å knuse den livskraftige menigheten. Den fortsatte å vokse, de grusomme forfølgelsene til tross.

Det måtte politisk kløkt og taktikk og lurendreieri for å få makt over den. Den som klarte det var keiser Konstantin og hans senere etterfølger, Justinian. Med dem endret menigheten karakter, og mistet dermed sin identitet som en profetisk motkultur.

Når keiser Konstantin konverterer til den kristne tro i år 312 og gjør den kristne tro til den romerske statens egen religion så skjer det på et sårbart tidspunkt for den kristne forsamlingen. Den har overlevd århundrer med forfølgelse. Nå får den et tilbud som den ikke klarer å takke nei til. Menigheten kan få fred og fordragelighet, ja, ikke bare det, men en sentral plassering i det romerske samfunnet. Den går fra å være en rebell uten verdslig makt til å bli akseptert i samfunnet og av makteliten.

Fra å være en husmenighetsbevegelse ble den nå en kirke med keiseren som dens øverste leder med sine katedraler. Menigheten ble med ett institusjonalisert og fikk statens beskyttelse. Gudstjenestens karakter ble endret. I stedet for å være en menighet av døpte og bekjennende kristne, fremsto en kirke som tvang mennesker til å bli en del av den gjennom dåp av spedbarn. Dens overnaturlige liv forsvant mer eller mindre, og den keiserlige kirke som nå fremsto skulle etterhvert bli drukken av politisk makt.

Keiseren ble etter hvert å anse som helgen sammen med keiserinnen og hver eneste romerske borger ble tvunget til medlemskap gjennom 'lex fidei' - trosloven. Andre grupper og bevegelser enn keiserkirken ble forbudt. Blant annet ble det forbudt å møtes i hjemmene, og dermed forsvinner også etter hvert måltidsfellesskapet.

Helt fram til keiser Serverus (222-235) var det strengt forbudt for kristne å komme sammen i egne bygninger, og den eneste måten å kunne komme sammen på var i skogene, ved møteplasser ved elver og i hjemmene. Fra nå av var det forbudt å komme sammen i et hjem til gudstjeneste. Brøt man loven var det ensbetydende med å bli stemplet som kriminell. Og fra nå av inntreffer noe verden ennå ikke hadde vært vitne til: kristne som forfulgte andre kristne på grunn av deres trosoverbevisning.

Men dette er ikke de eneste endringene vi ser. Det skulle komme flere, her er bare noen av dem:

* Den italienske aristokraten Leo (ca 400-461) erklærte seg selv som biskop av Rom og fikk navnet 'den store'.

* Keiser Valentian (445) bekrefter sin stilling som hele det vestlige keiserrikets åndelige leder.

* Rundt år 500 begynner prestene i keiserkirken å følge en spesiell kleskodeks

* Keiser Justinian (527-565) gjør alle prestene i keiserkirken til offentlige tjenestemenn.

* I år 697 - etter Romerrikets fall - ble Bonifatius den tredje den første biskop som tok navnet 'pave'.

* I år 709 begynte man å kysse pavens fot.

* I år 850 innføres bruken av vievann.

* I år 995 kanoniseres de første helgener

* I år 1079 innføres sølibatet for prestene

* I år 1190 innføres avlatsbegrepet - dvs syndsforlatelse mot betaling

* I år 1229 ansees Bibelen å være for hellig til å kunne leses, og forbys for lekfolk.

* I år 1414 blir nattverdkalken forbudt for lekfolk

* I år 1439 innføres skjærsilden som begrep

Men alt dette skjedde ikke stilltiende. Det fantes motstand også mot keiserkirken, og parallelt med den finnes det menighetsbevegelser som forsøkte å ta vare på urkirkens idealer og liv. Blant annet er den såkalte ørkenvekkelsen en reaksjon på frafallet i menigheten. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 4

Dagens menigheter 'lokker' med søkervennlige gudstjenester. Gudstjenesten forsøkes å gjøres så attraktiv som vel mulig: gode, myke stoler, møteverter med drops og en kaffekopp, store plakater utendørs og markedsføring via aviser og nettet. Alt gjøres - og vel så det - for å få folk inn i et lokale.

Og gudstjenesten er lagt opp slik at den skal treffe ulike målgrupper. Dermed må man ha ulike aktiviteter. Ulike trender kommer og går, og mange menigheter forsøker å være så tilpassningsdyktige som mulig.

Det er omtrent så langt det er mulig å rote seg bort fra den første menigheten og dens gudstjenester som vel mulig!

Faktum er at det var ingen fri adgang til noen av menighetene i den første kristne tiden! Gudstjenestene var lukket for de som ikke hadde omvendt seg og latt seg døpe. Det var ingen kampanjer eller spesielle tilretteleggelser for å få folk til å komme til gudstjenester eller andre sammenkomster. Men så var da dette i seg selv noe som økte folks interesse for menigheten. Den var helt annerledes enn alt annet.

Det er tydelig at Guds ord ble forkynt i det offentlige rom. Vi ser dette både på pinsefesten og vi ser det i virksomheten til evangelisten Filip, som forkynner i Samaria:

'Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem ... Og det ble stor glede der i byen'. (Apg 8,5 og v.8)

Forkynnelsen av Kristus var offentlig, gudstjenestene var ikke det. Jesus talte jo til massene i lignelser, mens Han underviste disiplene for seg selv. Bergprekenen er jo et godt eksempel på dette. Den undervisningen ble gitt til Jesu disipler. Ved en anledning sa Jesus: 'Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke forstå'. (Luk 8,10)

Evangeliets mysterium måtte søkes, oppdages, letes fram og det man fant fikk man på grunn av at det ble åpenbart for en.

Et annet særtrekk fra den første kristne tiden var det vitnesbyrdet martyrene var. Folk var vitne til at de ble korsfestet, kastet til de ville dyrene, brent. De utholdt forferdelige lidelser. Dette gjorde folk nysgjerrige på hva det var som gjorde at de holdt fast ved sin tro, alle disse lidelsene til tross. Det at de var villige til å dø for sin tro var så gripende at andre ville utforske denne troen. Er din tro verd å dø for?

Folk var også vitne til de tegn og under som ble gjort der hvor kristne ba for syke og plagede. Mennesker ble satt fri fra onde ånder. Irenaeus (130-210) sier ved en anledning: 'De som er blitt renset ofte både tror på Kristus og blir med i kirken'.

En annen - Justinius av Roma - som skrev omlag år 150 e.Kr, forteller om hvordan kristne hjalp andre mennesker ved å sette dem fri fra demonisk aktivitet. Med andre ord: tegn og under fremmet veksten i de tidlige menighetene.

Som vi ser av Apostlenes gjerninger finner vi at de kristne også ble kalt for 'Veien'. Årsaken til dette var at de var tydelige på forkynnelsen av Jesu død og oppstandelse. Ser du nærmere på de prekenene som er gjengitt i denne første kirkehistorien vil du se at dette er helt sentralt i trosformidlingen. Dermed understreket de Jesu egne ord om at Han er 'veien, sannheten og livet' og at 'ingen kommer til Faderen uten ved meg'. (Joh 14,6)

Når folk så de kristne så de dem som tilhørte Veien. Dette var spennende og dette var tiltrekkende i den antikke verden. Det måtte også ha vært veldig attraktivt å se på det livet de kristne levde. De hadde alt felles, de dekket behovene til de trengende, de var anti-materialister og de var pasifister. I en voldelig tid som Romerrikets tid var det svært attraktivt.

Dessuten: de kristne forsamlingene tiltrakk seg mange kvinner. Allerede mens Jesus samlet sine første disipler, var kvinnene med. Det er bare å lese evangeliene så ser man dette. I en mannsdominert kultur var dette frigjørende. Augustin sier ved en anledning: 'Det er kvinnenes tilstedeværelse i stort antall som gjør at kirken vokser'.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 3

De første kristne forsamlingene hadde absolutt ingen ting med de romerske myndighetene å gjøre. Forsamlingene i Rom, Korint, Efesos, Filippi, Kolossæ, Tessaloniki, Kappadokia, Bitynia, Galatia-området - alle disse og alle som ikke er nevnt her var frie selvstendige menigheter.

Disse forsamlingene kom sammen i husene tilhørende noen av forsamlingenes medlemmer, men de var ikke husmenigheter i den betydningen vi legger i dette ordet i dag, med uformelle samlinger i et hjem. Til det var deres gudstjenester mer liturgiske i det mye av gudstjenestens innhold var hentet fra synagogegudstjenesten. Til de første kristnes gudstjenestefeiring hørte skriftlesningen og bønnene, utleggelse av Guds ord og ikke minst feiringen av Herrens måltid. I urkirken i form av agapemåltidet - kjærligetsmåltidet - hvor så brødsbrytelsen inngikk som en del av måltidet. Og Herrens måltid ble feiret hver eneste gang menigheten kom sammen for å feire gudstjeneste. Husene de kom sammen i måtte være så store at det var plass for alle til å spise sammen.

Disse forsamlingene ble utsatt for kraftig forfølgelse - helt fra begynnelsen av og frem til endringene som fant sted med keiser Konstantin og keiser Justinian. Som jeg skrev i forrige artikkel var hovedårsaken til dette at de første kristne bekjente Jesus som HERRE. Det fikk store konsekvenser for deres liv. Vi vet - av historisk kildemateriale - at det var visse yrker de første kristne ikke kunne ha. Blant annet kunne de ikke være stridende soldater. Soldater som bar våpen i keiserens tjeneste fikk ikke del i Herrens måltid.

Til tross for forfølgelsene vokste antallet menigheter og medlemmer av disse menighetene raskt. Medlemsbetingelsene var krystallklare: omvendelse, tro og dåp. Ingen ble medlemmer på noen annen måte. Man ble ikke medlem av noen av de første kristne forsamlingene fordi man sympatiserte med menigheten, eller var venn med noen i forsamlingene eller hadde en far eller mor som var medlem. Standarden ble satt allerede fra pinsedag:

'Omvend dere, og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave ... De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler'. (Apg 2,38 og v.41)

Vi ser med andre ord at menigheten ikke var en folkekirke. Folkekirken er Det nye testamente fremmed, og som størrelse ikke noe som finner sted før etter at keiser Konstantin og keiser Justinian skaper keiserkirken eller storkirken, hvor medlemskriteriene er annerledes. Blant annet endres dåpspraksisen til å gjelde dåp av spedbarn og tvangsinnmeldelse av mennesker i de geografiske områdene til de ulike kirkene som nå ikke lenger er husmenigheter, men menigheter som møtes i kirkebygg.

De første forsamlingene ble ledet av presbytere - eldste. Det foregikk ikke noe kirkevalg etter 'demokratiske retningslinjer' slik vi kjenner det i vår tid, når noen skulle velges eller innsettes i de ulike kirkelige embetene. Fra begynnelsen av ble de eldste og diakonene valgt og innsatt av apostlene, så innsatte de eldste andre eldste og diakoner til tjeneste i de lokale forsamlingene. I menighetsmøtene fikk medlemmene anledning til å si sitt i saker av betydning for menigheten, men beslutningene ble fattet av de eldste. Og da eldste i betydningen flere enn en. Med andre ord et eldsteråd.

Ingen søkervennlige gudstjenester
For oss som lever i dag er det kanskje underlig å tenke på at de første kristnes gudstjenester ikke var søkervennlige gudstjenester eller vekkelsesmøter som vår tid er kjent med. Ikke-kristne ble vanligvis ikke ønsket velkommen! Selv katekumenene - det vil si dåpskandidatene - som fikk undervisning av en av menighetens lærere, ble sendt vekk når de kristne feiret Herrens måltid. Denne delen av gudstjenesten, med det 'hellige kyss', dåp og brødsbrytelsen hørte til de som var døpt.

Gudstjenesten var leitourgeo - liturgi. I Apg 13 - som gir oss innsyn i den kristne forsamlingen i Antiokia - heter det: 'Mens de tjente Herren og fastet ...' (Bibelen Guds Ord - Bibelforlaget). De første kristnes gudstjenester hadde et sentrum: Herren. Ikke seg selv. Menigheten kom ikke sammen først og fremst for å få dekket et behov den selv hadde, men for å lovsynge, tilbe og ære Gud.

I midten av det tredje århundre sammenlignet biskop Cyprian i Kartago menigheten med den 'lukkede hagen' i Høy 4,12. De kristne var i stor grad det Celsus, en kritiker av den tidlige kirken, kalte 'et hemmelig samfunn'.

Og det stemmer godt med det faktum at kristne i det første århundre kalte seg selv for 'paroikoi' - utlendinger, fremmede, slik apostelen Peter beskriver dem i 1.Pet 2,11.

Forståelsen av seg selv som kristne var at de var 'en koloni av fremmede' midt i det keiserlige Romerriket. De var ikke nybyggere og pliktoppfyllende borgere med en spesiell religiøs overbevisning, med fremmede og utlendinger som hørte til et annet rike - Guds rike - med en annen Herre enn Keiseren - nemlig Herren Jesus.

Når mennesker ble kristne - ved omvendelse, tro og dåp - ble de omvendt til en marginalitet, til en motkultur. Det er interessant hvordan apostelen Paulus beskriver seg selv for en representant for den romerske keisermakten:

'Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud ...' (Apg 24,14)

Og litt tidligere i dette kapitlet beskrives Paulus som en mann som er 'en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om i verden. Han er lederen for nasareerens sekt'. (v.5)

Hvordan kunne da menigheten oppleve en slik fenomenal vekst som den gjorde? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 2

Vi må begynne med begynnelsen! Med urkirken og de forholdene de første kristne levde under. Det vil gi oss en bedre forståelse av hvordan menigheten skal overleve i dagens Europa.

Når Paulus skal beskrive den tjenesten som Gud har betrodd ham, om å være apostel, så beskriver han dette for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, Rom, på med det greske ordet 'aforizo': 'Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium'. (Norsk Bibel 88/07). Og med dette lille ordet 'aforizo', som her oversettes 'utskilt' og som betyr 'å skille det ene fra det andre, holde seg borte fra', har han beskrevet både tjenestens særpreg, men samtidig menighetens helt spesielle kjennetegn. Menigheten - 'ekklesia' av det greske ordet 'ek-kaleo', de som er 'kalt ut fra' eller 'utskilt'. 

Det nye testamente beskriver menigheten bestående av mennesker som er gått over 'fra mørke til lys':

'Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike' (Kol 1,13)

Den menighet Kristus vant med sitt dyrebare blod, beskrives som 'en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skulle forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men som nå er blitt Guds folk, dere som før ikke har fått miskunn, men som nå har fått miskunn'. (1.Pet 2,9-10)

Folkekirketanken er ukjent for Det nye testamente. Den er et fenomen som først oppstår med keiser Konstantin og keiser Justinian som gjør den kristne tro til statens religion. Og med det endres mye av urkirkens tro og liv.

Forutsetningene for medlemskap i de første kristne forsamlingene var disse: 'Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe'. (Apg 18,8) Rekkefølgen her er ikke tilfeldig eller likegyldig: Man fikk forkynt Ordet om korset, man kom til tro og lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro. I Storkirken som oppstod etter keiser Konstantin og keiser Justinian fikk kirken etter hvert sine medlemmer med tvangsmessig dåp av spedbarn, og menigheten besto ikke lenger av gjenfødte troende, men av alle mennesker som bodde innenfor et bestemt geografisk område. Urkirken var ingen institusjonell kirke, men frie menigheter spredt rundt omkring, bestående av mennesker som var kommet til en personlig tro på Jesus.

Og ikke bare som Frelser, men også som Herre.

Dette er et særdeles viktig poeng. De første forsamlingene levde i en tid med stor undertrykkelse og forfølgelse av de troende. En av årsakene var at som kristne hadde de nå fått en annen Herre, og kunne ikke lenger være tro mot keiseren. Ikke i de sammenhenger hvor den nye troen kom på kollisjonskurs med Guds ord. Da måtte de lyde Gud mer enn mennesker. Og det kostet dem av og til livet.

Vi ser dette eksemplifisert i Apg 17:

'Men da de fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, som som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,6-7)

Den første kirkehistorien som er skrevet, den av Lukas som har fått navnet Apostlenes gjerninger, beskriver den første menigheten på denne måten:

'De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte det ut til alle, etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig og med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...' (Apg 2,41-46)

'Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen av det de hadde solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 4,32-35)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan de første kristne forsamlingene var organisert og fungerte,  deres samtid og vi ser nærmere på endringene som kom med keiserens storkirke.

(fortsettes)

Billedtekst: Et eksempel på en husmenighet fra den første kristne tiden: Hl.Ananias kapellet i Damaskus, Syria. Fra det 1. århundre etter Kristus. (Foto: Wikipedia)

Hvilke konsekvenser får det for menigheten når kristendommen gjøres til statsreligion, del 2

Det er først da keiser Thodosius den store (346-395) kommer til makten, at vi egentlig kan tale om en statskirke.

I 380 e.Kr forbyr keiser Theodosius den store alle former for hedenske gudstjenester. Fra nå av skulle alle hedenske templer stenges, alle ofringer forbys og alle i Romerriket skal heretter bekjenne seg til den kristne tro. Keiseren skriver:

"Det er vår vilje at alle de folk vi hersker over skal utøve den samme religion som den guddommelige apostel Peter brakte til romerne. Vi tror på denne ene Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som en majestet i den hellige treenighet. Vi befaler at de mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de skjendiske kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet."

Dette står å lese i J. Stevenson's bok "Creeds, Councils and Controversies. Documents illustrating the history of the Church, 337-461, side 150.

Fra en synsvinkel er det jo flott at en keiser vil følge Herren. Spørsmålet er bare om vi snakker om en genuin omvendelse. Dette er heller tvilsomt all den stund den samme keiseren at det er hans vilje at "alle i riket" nå skal "utøve samme religion". Å ønske seg dette, er nå en ting, og utøve sin makt som keiser, for å tvinge mennesker til å anta den kristne tro, er noe ganske annet. Ingen kan med makt tvinge noen til å bøye kne for Herren, ingen andre enn Den Ene som alle en dag må bøye kne for. (Se Fil 2,9-11) Og den dagen vil de uten motstand bøye sine knær, for ingen makt kan den dagen holde dem oppreist.

Biskop Christen Brun gjør i sin bok "Religionsfrihetens historie" følgende interessante observasjon:

"Det er fra denne, fra den romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innføringen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

To år senere, i 382, innfører så keiser Theodosius en lov om dødsstraff or de "sekteriske retninger. Menigheten har gått fra å være Martyrkirke, til å underlegge seg en keisermakt som nå innfører dødsstraff på kirkens vegne. Men martyrkirken består den, som den alltid har gjort, som undergrunnskirke. Så også denne gangen-

Det er på synoden i Konstantinopel i 536 at keiser Justinian (482-565), som ansees å være den mektigste keiser sin Konstantins dager, med biskopenes fulle tilslutning fører statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens. Nå er den vanhellige alliansen blitt gjort fullkommen: stat og kirke er ett. Keiser Justinian sier: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling." (Fridtjof O. Valton: Kristendommens Verdenshistorie. Filadelfiaforlaget, 1938, side 54)

Igjen tar jeg med en ikke bare innsiktsfull kommentar av biskop Christen Brun, men ganske oppsiktsvekkende all den stund det kommer fra en norsk luthersk biskop: "Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet."

(fortsettes)