Jeg sørger over tilstanden i dagens kirke

"Jeg sørger over det faktum at brorparten av dagens kirke ikke lenger er underordnet Kristi herrevelde. Hun er i økende grad formet av individualister som lever og tilber ifølge deres rasjonelle selvliv og personlige preferanser, i stedet for forsakelse og underordning til Den evige sannhet.

Jeg anser dette for å være den primære beskrivelse av de organiske bevegelser innenfor kirken som krever å få tolke Skriften for dem selv, fristilt fra 2000-årig visdom. 

Vi 'hører' Gud for oss selv og vi ansvarliggjøres ikke overfor den visdom som de oppnådde som har gått foran oss, slik ar vi kan tilpasse oss og bygge bro med evigheten.

Våre åndelige ører er blokkert av humanisme og materialisme, av politisk og kulturell orientering, og som sådan, kan vi knapt nok høre Gud mer i Hans ord."

- Ina Steyn i boken: 'Host the King', 2023. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen  Boken har undertittelen: 'An Ancisent Strategy for the Kingdom of  God in any generation".  

Hva ser du når du ser?

Når alt du ser er forfall og frafall, mister du ikke bare håpet, men det skjer noe med språket ditt og måten du omtaler andre mennesker på. Da vekkes også stoltheten i deg, fordi det er da er lett for å falle for fristelsen til snakke 'om de andre', de som ikke er like brennende som deg, som ikke er like bibeltro, like våkne som deg, like bedende. 

Men når vi begynner å lete etter spor av Guds inngripen, Guds herlighet, skjer den samme metamorfosen. Språket ditt endres, du ser annerledes på menneskene rundt, og du fylles med takknemlighet, håp og tro.

Så hva ser du når du ser rundt deg? Hva oppdager du av Guds avtrykk i hverdagen?

Mens jeg lå på Ullevål sykehus med de fleste odds mot meg etter hjerteinfarktet ble jeg liggende på enerom. Utenfor rommet mitt stod det et lønnetre. Sollyset lekte mellom bladene. Aldri har et lønnetre sett vakrere ut. Da takket jeg Gud for livet. 

Det er noe tungt når du møter mennesker som kun ser frafall og forfall blant Guds fall, og som ikke oppdager alt de vakre og fantastiske Gud gjør i vår tid. 

"Gud kommer ... Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet." Hab 3,3)

Et profetisk ord om kristentroens fremtid i Europa

Vel vitende om at jeg går inn i løvens hule og at visse personer vil bruke dette mot meg for alt det er verdt, vil jeg be mine lesere merke seg noen ord av pave emeritus, Benedikt XVI, eller Joseph Alois Ratzinger, om kirkens fremtid i et sekularisert og post-kristent Europa. Tro om ikke ordene er profetiske.

I 2012 så den daværende pave Benedikt, kanskje en av vår tids mest skarpskodde teologer, at den åndelige krisen som har rammet Europa de siste årene er den mest seriøse krisen siden Romerrikets fall mot slutten av det femte århundre.

Men det mest oppsiktsvekkende er dette:

Pave Benedikt forutser en verden hvor kirken vil leve i små grupper av overgitte troende som lever ut troen, og som vil være skilt fra hovedstrømmen i samfunnet for å kunne holde fast ved sannheten.

Jeg tror pave Benedikt har rett.

Kristentroens lys flakker i hele den vestlige verden. Vi har vært blinde for sekulariseringens sterke krefter, og vi ser heller ikke den kraftige motstanden som kommer mot apostolisk tro i årene fremover. Vi aner den bare. Men den kommer, og det vil bli vanskelig og krevende å stå for sannheten slik den uttrykkes i Bibelen. Svært vanskelig. Vi ser allerede nå det betydelige presset fra sekulariserte krefter innad i kirkene, som presser på for at vi skal forlate kirkens tro på at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Vi skal værsågod forlate den troen som en gang for alle ble overgitt de hellige.

Heldigvis brenner vekkelsens ild i Kina, Iran og deler av Afrika.

Men skal kirken overleve i Europa må vi tenke nytt.

I kjølvannet av Romerrikets fall reiste Gud opp en Benedikt, Benedikt av Nursia. Med hans små kommuniteter, tidebønner og klosterregel endret han Europas historie. Det kan skje igjen, ved at bibeltroende finner sammen, og lever troen ut i praksis i hverdagslivet. Da blir vi det salt og det lys som hindrer forråtnelsen.

Ville vi tatt imot døperen Johannes?

Både i for- og etterkant av St.Hans har jeg tenkt mye på døperen Johannes. Jeg undrer meg på hva han ville ha sagt til dagens norske kristenhet?

Spørsmålet ble aktualisert etter at vi fikk dette ikonet i gave fra St.John the Baptist Orthodox Monastery i Phoenix, Arizona. Det minner oss om at sannheten har sin pris.

Jeg har kommet til den konklusjon at røsten fra ødemarken ville hatt samme radikale budskap, like knivskarpt:

'Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!'

Det budskapet er ikke blitt mindre aktualisert. Han ville ropt det ut til en lunken menighet som er mer enn villig til å gå på kompromiss, ja, til å endre på Guds ord og skaperordning, som tjener to herrer.

Døperen Johannes ville også i dag ha forkynt, ikke bare om Åndens dåp, men ild, og om at Jesus har sin 'kasteskovl i sine hender,' og vil 'rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.'

Det ville vært ubehagelig! I mange sammenhenger ville de bedt ham snu i døra! Tenke seg til å komme å forstyrre vår ro og vår orden! Tenke seg til å være så ukjærlig, så trangsynt!

Som andre profeter sendt av Gud ville han blitt foraktet og forkastet, ja, noen ville også denne gangen forlangt hans hode på et fat.

Men jeg tror også noen ville søøkt ut i ødemarken for å lytte til roperen. De som lengtet etter renheten, sannheten og som ser at han bar med seg et lys fra Gud, et lys som skinner i mørket.

'Sannheten,' sa Balthasar Hübmeier, 'er udødelig.'

Ville du likt å bedt døperen Johannes på ettermiddagskaffe? Ville han passet inn i dine planer?

Francis Chan alvorlig bekymret for den åndelige tilstanden i Vesten

Nylig møtte Ravi Zacharias og Francis Chan (bildet) hverandre i en paneldebatt. Begge er bekymret for tilstanden blant amerikanske kristne. Jeg vil tro de ville uttrykt den samme bekymringen med hensyn til den åndelige tilstanden i Norge.

USA er først og fremsr forbundet med begrepet 'frihetens land', men skal vi tro Zacharias og Chan, er det også 'latskapens land'. Mens kristne mange steder på jordkloden blir forfulgt for sin tro, og opplever de verste forfølgelsestider i modern tid, er amerikanske kristne distrahert og har ikke tid til å tilbringe tid sammen med Herren..

Chan er opptatt av at vi i Vesten stadig tøyer grensene og er opptatt av vår frihet, og hva vi har lov til og hva vi unner oss, mens Biblen sier at vi skal være årvåkne.

'Når vi skal be tenker vi på alt annet og bruker tiden vår til alt annet,' sier Francis Chan.

Gjelder dette bare amerikanere?
Ville det sett annerledes ut om vi ble forfulgt?
Hadde vi bedt med større iver? Vært tilstede på gudstjenestene?

Spør etter veien til Sion

Som observante lesere av bloggen vet leser jeg for tiden Jeremia-boken nok en gang. Jeg er straks ferdig. Det har vært veldig givende. Jeg kjenner mer og mer på djup takknemlighet for vår tros jødiske røtter.

I går leste jeg noen vers som grep meg så sterkt:

"I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn samme. De skal gå å gråte og Herren sin Gud skal de søke. De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt. Kom og gi dere til Herren ved en evig pakt, som ikke blir glemt." (Jer 50,4-5)

Bakteppet er fangenskapet og eksilet i Babylon. Nå er det snart over og de skal få vende hjem igjen. Salmisten gir oss et like glimt av hvordan de hadde det der:"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi våre harper, for dem krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord..." (Salme 137,1-4)

Det er håp når mennesker begynner å spørre etter veien til Sion!

Jødene bar på en djup lengsel om å få vende tilbake til landet de var gitt av Herren og Sion var sentrum for Gudstilbedelsen. Det var ikke så lett å synge Sions sanger noe annet sted.

Vi lever i en tid hvor grensesteinene stadig flyttes. En tid hvor det koster noe å være en kristen - vel og merke om du tar troen på ramme alvor. Og det vil komme til å koste mye mer i årene som kommer, sann mine ord. Mye mer. Men fremdeles finnes det mennesker som gråter over tilstanden vi befinner oss i, som har sine ansikter vendt mot Sion, og som spør etter veien dit! Det gir meg håp i en mørk, mørk tid som vår, hvor så mange kristne kaster overbord det som kirken alltid har trodd og bekjent.

Frykt for at Russland er i ferd med å stenges for misjonærer fra Vesten

Det blir vanskeligere for evangeliske kristne å drive sin virksomhet i Russland. En av årsakene er at patriark Kirill frykter liberalteologien fra Vest. Flere russiske baptist- og pinseledere frykter nå at de stadig mer sekulariserte kirkene i Europa holder på å stenge dørene også for de bibeltro misjonærene i Russland.

Dette kom frem når den svenske misjonsorganisasjonen Ljus i Öster nylig innbød 40 misjons- og kirkesamfunnsledere for 17 land for å å planlegge fellesinnsatser for fremtiden.

Samlingen ble holdt i Kaukasus. De 40 lederne kom fra Kaukasus, Sentral-Asia, Sibir, Volga- og Ural området, samt fra de slaviske delene av Europa. Under konferansen ble også de minst evangeliserte delene av Europa løftet frem.

De russiske delegatene på konferansen kom med oppsiktsvekkende opplysninger: Minst 10 utlendinger har nylig blitt deportert fra Russland på oppdiktet grunnlag. Ljus i Öster skriver i sitt siste nr som utkom i går at 'mye tyder på at muligheten for misjonssatsninger i Russland fremover kan komme til å minske'.

Når Franklin Graham besøkte Russland i oktober i fjor skal patriark Kirill ha uttrykk stor bekymring over det som nå holder på å skje i Europa - og her er Norge ikke noe unntak. Patriarken for Den ortodokse kirke i Russland er redd for misjonærer fra Vesten som kommer med et 'nyliberalt budskap' som vil ødelegge Russland.

'Det åndelige og religiøse klimaet i den vestlige verden har gjennomgått radikale forandringer i den senere tiden', sa patriark Kirill til Franklin Graham og la til:

'Den vesterlandske sivilisasjonen og de vestlige landene har ikke lenger villet identifisere seg med kristne tradisjoner og det virker som om de nå mener at synet på kristne moralske vurderinger ikke lenger behøver å være dominerende i samfunnet. Lover som likestiller kjønnsnøytrale parforhold med et naturlig ekteskap, gitt oss av Gud, er nå blitt antatt av mange vestlige land, inkludert USA. Kristne som i dag forsøker å holde fast ved bibelske moralvurderinger opplever diskriminering og undertrykkelse fra mange hold i de vestlige landene, ikke minst via media'.

Arbeid blant misbrukere skaper menighetsvekst
Noe annet som fremkom på konferansen i Kaukasus er dette:

Bare i Russland har baptist- og pinseunionene alene startet over 500 rehabiliteringshjem. I Sibir har 250 nye forsamlinger blitt plantet som et resultat av dette arbeidet!

I 2016 planlegges det å grunnlegge misjonsskoler for misjonærkandidater som står klare til misjonsinnsats i Kaukasus, Russland, Mongolia, Ukraina og Kina.

Bosnia, Montenegro og Serbia er viktige satsingsområder fremover. Allerede i sommer håper man på å kunne ta imot evangeliseringsteam i Balkanområdet. Det er slaviske menigheter i Europa og USA som sender ut disse.

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 6

En av de som har bidratt til å forstå det som skjedde på utsiden av keiserkirken som fremstod på begynnelsen av den tid av kirkehistorien som vi kaller Oldkirken - til forskjell fra Urkirken - og som ble profetiske korrektiver til en kirke som mer og mer ble verdsliggjort og drukken av politisk makt, er nå nylig avdøde Ivan J. Kauffman (bildet).

Han har skrevet boken: 'Follow me' med undertittelen 'A History of Christan Intentionality' (Lutterworth Press). Han vokste opp blant Amsih-folket.

Først litt om Ivan Kauffman, for de av dere som ikke kjenner ham, før jeg går videre med noen av de tingene han peker på og som er en del av forsøket på å se etter røtter og linjer vi kan følge for å møte avkristningen av Europa og de utfordringer den gir oss i en post-kristen æra.

Ivan Kauffman ble født i 1938 og døde 15. juli i år i Philadelphia i Pennsylvania, USA. Han var poet, forfatter og en lærd mann som fokuserte på fredsarbeid, sosial rettferdighet og økumenisk dialog. Det som er så spennende med Kauffmann er at man forsket nitidig på kirkehistorien, og med vidåpne øyne, uten forutinntatthet og ledet an i en dialog med mennoniter og katolikker.  I 1999 var han medstifter av 'Bridgefolk' (Brobyggerne), en bevegelse av likesinnende mennoniter og romersk-katolske kristne som møttes årlig i Goshen, og sammen med sin kone, Lois, grunnla han i 2012 'Michael Sattler House' i Collegeville i Minnesota, et retreatsted hvor målet var å binde sammen spiritualitet, tjeneste og arbeidet for sosial rettferdighet.

Ivan Kauffman skriver:

"Helt fra begynnelsen ville enkelte kristne - 'gå hele veien' - i stedet for å spørre: 'Hva må jeg gjøre for å være en kristen'. De har heller spurt: 'Hva kan jeg gjøre for å være mer kristen?' Disse svært bevisste kristne har hatt en innflytelse på utviklingen av både kristendommen og den vestlige sivilisasjonen som har vært fullstendig ute av proposjoner om vi ser på antallet. Deres største innflytelse kom kommuniteter bestående av likesinnede troende - enten det var snakk om leke evangelikale eller sølibatære klostre. Begge var formet ut fra et felles ønske om er mer bevisst kristent liv."

Og det er her de kommer på rekke og rad disse profetiske røster Gud reiser opp gjennom historiens gang. Jeg never noen av dem: de tusener som søkte ut i ørkenen og ødemarkene i Syria, Egypt og Israel, som en reaksjon på endringene og verdsliggjøringen av menigheten. De søkte ut i ødemarkene for å leve liv i Guds nærhet, og for å be. Ørkenvekkelsen skulle berøre så mange, og kalle mennesker tilbake til evangeliets enkelhet og radikalitet. Gud reiser opp en Antonios, en Evagrios av Pontos, Isak Syreren. Efraim Syreren

Ved siden av dette finner vi også alternative menighetsdannelser og bevegelser. Og Gud reiser opp en Benedict av Nursia, en Martin av Tours, en Brigid, Frans av Assisi, en Sergeij av Radonesh, en Nil av Sora - bare for å nevne noen svært få av de menn og kvinner som fikk øve stor innflytelse gjennom sine levde liv - et kall tilbake til opprinnelsen, til røttene.

På samme måte kaller Gud i dag menn og kvinner ut av deres komfortsoner, for å leve sammen, enten som bofellesskap i eget hus, eller som enkeltindivider som kommer sammen, for å finne tilbake til utgangspunktet: til gudstjenestefellesskapet, måltidsfelleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. For å ta seg av de syke, løfte de fattige og arbeide for sosial rettferd. Det er disse kommunitetene og fellesskapene Gud nå reiser opp i det som har fått navnet 'den nymonastiske bevegelsen'. De er ikke monastiske i den forstand at vi her snakker om klostre, men de følger en bønnerytme som ligner de som man finner i klostrene. Her bes tidebønner, her leses Bibelen, her deles liv.

Og det er akkurat dette jeg ser som redningen for den krisen Europas kirker har rotet seg inn i. Redningen er ingen liberal kirke, men en kirke som vender tilbake til sine røtter, til 'apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene' (Apg 2,42) En kirke som er tydelig utadrettet, som lever med i samfunnet, og blir det salt og lys den var ment å være.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 5

Ingen av de romerske keiserne klarte å knuse den livskraftige menigheten. Den fortsatte å vokse, de grusomme forfølgelsene til tross.

Det måtte politisk kløkt og taktikk og lurendreieri for å få makt over den. Den som klarte det var keiser Konstantin og hans senere etterfølger, Justinian. Med dem endret menigheten karakter, og mistet dermed sin identitet som en profetisk motkultur.

Når keiser Konstantin konverterer til den kristne tro i år 312 og gjør den kristne tro til den romerske statens egen religion så skjer det på et sårbart tidspunkt for den kristne forsamlingen. Den har overlevd århundrer med forfølgelse. Nå får den et tilbud som den ikke klarer å takke nei til. Menigheten kan få fred og fordragelighet, ja, ikke bare det, men en sentral plassering i det romerske samfunnet. Den går fra å være en rebell uten verdslig makt til å bli akseptert i samfunnet og av makteliten.

Fra å være en husmenighetsbevegelse ble den nå en kirke med keiseren som dens øverste leder med sine katedraler. Menigheten ble med ett institusjonalisert og fikk statens beskyttelse. Gudstjenestens karakter ble endret. I stedet for å være en menighet av døpte og bekjennende kristne, fremsto en kirke som tvang mennesker til å bli en del av den gjennom dåp av spedbarn. Dens overnaturlige liv forsvant mer eller mindre, og den keiserlige kirke som nå fremsto skulle etterhvert bli drukken av politisk makt.

Keiseren ble etter hvert å anse som helgen sammen med keiserinnen og hver eneste romerske borger ble tvunget til medlemskap gjennom 'lex fidei' - trosloven. Andre grupper og bevegelser enn keiserkirken ble forbudt. Blant annet ble det forbudt å møtes i hjemmene, og dermed forsvinner også etter hvert måltidsfellesskapet.

Helt fram til keiser Serverus (222-235) var det strengt forbudt for kristne å komme sammen i egne bygninger, og den eneste måten å kunne komme sammen på var i skogene, ved møteplasser ved elver og i hjemmene. Fra nå av var det forbudt å komme sammen i et hjem til gudstjeneste. Brøt man loven var det ensbetydende med å bli stemplet som kriminell. Og fra nå av inntreffer noe verden ennå ikke hadde vært vitne til: kristne som forfulgte andre kristne på grunn av deres trosoverbevisning.

Men dette er ikke de eneste endringene vi ser. Det skulle komme flere, her er bare noen av dem:

* Den italienske aristokraten Leo (ca 400-461) erklærte seg selv som biskop av Rom og fikk navnet 'den store'.

* Keiser Valentian (445) bekrefter sin stilling som hele det vestlige keiserrikets åndelige leder.

* Rundt år 500 begynner prestene i keiserkirken å følge en spesiell kleskodeks

* Keiser Justinian (527-565) gjør alle prestene i keiserkirken til offentlige tjenestemenn.

* I år 697 - etter Romerrikets fall - ble Bonifatius den tredje den første biskop som tok navnet 'pave'.

* I år 709 begynte man å kysse pavens fot.

* I år 850 innføres bruken av vievann.

* I år 995 kanoniseres de første helgener

* I år 1079 innføres sølibatet for prestene

* I år 1190 innføres avlatsbegrepet - dvs syndsforlatelse mot betaling

* I år 1229 ansees Bibelen å være for hellig til å kunne leses, og forbys for lekfolk.

* I år 1414 blir nattverdkalken forbudt for lekfolk

* I år 1439 innføres skjærsilden som begrep

Men alt dette skjedde ikke stilltiende. Det fantes motstand også mot keiserkirken, og parallelt med den finnes det menighetsbevegelser som forsøkte å ta vare på urkirkens idealer og liv. Blant annet er den såkalte ørkenvekkelsen en reaksjon på frafallet i menigheten. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 4

Dagens menigheter 'lokker' med søkervennlige gudstjenester. Gudstjenesten forsøkes å gjøres så attraktiv som vel mulig: gode, myke stoler, møteverter med drops og en kaffekopp, store plakater utendørs og markedsføring via aviser og nettet. Alt gjøres - og vel så det - for å få folk inn i et lokale.

Og gudstjenesten er lagt opp slik at den skal treffe ulike målgrupper. Dermed må man ha ulike aktiviteter. Ulike trender kommer og går, og mange menigheter forsøker å være så tilpassningsdyktige som mulig.

Det er omtrent så langt det er mulig å rote seg bort fra den første menigheten og dens gudstjenester som vel mulig!

Faktum er at det var ingen fri adgang til noen av menighetene i den første kristne tiden! Gudstjenestene var lukket for de som ikke hadde omvendt seg og latt seg døpe. Det var ingen kampanjer eller spesielle tilretteleggelser for å få folk til å komme til gudstjenester eller andre sammenkomster. Men så var da dette i seg selv noe som økte folks interesse for menigheten. Den var helt annerledes enn alt annet.

Det er tydelig at Guds ord ble forkynt i det offentlige rom. Vi ser dette både på pinsefesten og vi ser det i virksomheten til evangelisten Filip, som forkynner i Samaria:

'Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem ... Og det ble stor glede der i byen'. (Apg 8,5 og v.8)

Forkynnelsen av Kristus var offentlig, gudstjenestene var ikke det. Jesus talte jo til massene i lignelser, mens Han underviste disiplene for seg selv. Bergprekenen er jo et godt eksempel på dette. Den undervisningen ble gitt til Jesu disipler. Ved en anledning sa Jesus: 'Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke forstå'. (Luk 8,10)

Evangeliets mysterium måtte søkes, oppdages, letes fram og det man fant fikk man på grunn av at det ble åpenbart for en.

Et annet særtrekk fra den første kristne tiden var det vitnesbyrdet martyrene var. Folk var vitne til at de ble korsfestet, kastet til de ville dyrene, brent. De utholdt forferdelige lidelser. Dette gjorde folk nysgjerrige på hva det var som gjorde at de holdt fast ved sin tro, alle disse lidelsene til tross. Det at de var villige til å dø for sin tro var så gripende at andre ville utforske denne troen. Er din tro verd å dø for?

Folk var også vitne til de tegn og under som ble gjort der hvor kristne ba for syke og plagede. Mennesker ble satt fri fra onde ånder. Irenaeus (130-210) sier ved en anledning: 'De som er blitt renset ofte både tror på Kristus og blir med i kirken'.

En annen - Justinius av Roma - som skrev omlag år 150 e.Kr, forteller om hvordan kristne hjalp andre mennesker ved å sette dem fri fra demonisk aktivitet. Med andre ord: tegn og under fremmet veksten i de tidlige menighetene.

Som vi ser av Apostlenes gjerninger finner vi at de kristne også ble kalt for 'Veien'. Årsaken til dette var at de var tydelige på forkynnelsen av Jesu død og oppstandelse. Ser du nærmere på de prekenene som er gjengitt i denne første kirkehistorien vil du se at dette er helt sentralt i trosformidlingen. Dermed understreket de Jesu egne ord om at Han er 'veien, sannheten og livet' og at 'ingen kommer til Faderen uten ved meg'. (Joh 14,6)

Når folk så de kristne så de dem som tilhørte Veien. Dette var spennende og dette var tiltrekkende i den antikke verden. Det måtte også ha vært veldig attraktivt å se på det livet de kristne levde. De hadde alt felles, de dekket behovene til de trengende, de var anti-materialister og de var pasifister. I en voldelig tid som Romerrikets tid var det svært attraktivt.

Dessuten: de kristne forsamlingene tiltrakk seg mange kvinner. Allerede mens Jesus samlet sine første disipler, var kvinnene med. Det er bare å lese evangeliene så ser man dette. I en mannsdominert kultur var dette frigjørende. Augustin sier ved en anledning: 'Det er kvinnenes tilstedeværelse i stort antall som gjør at kirken vokser'.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 3

De første kristne forsamlingene hadde absolutt ingen ting med de romerske myndighetene å gjøre. Forsamlingene i Rom, Korint, Efesos, Filippi, Kolossæ, Tessaloniki, Kappadokia, Bitynia, Galatia-området - alle disse og alle som ikke er nevnt her var frie selvstendige menigheter.

Disse forsamlingene kom sammen i husene tilhørende noen av forsamlingenes medlemmer, men de var ikke husmenigheter i den betydningen vi legger i dette ordet i dag, med uformelle samlinger i et hjem. Til det var deres gudstjenester mer liturgiske i det mye av gudstjenestens innhold var hentet fra synagogegudstjenesten. Til de første kristnes gudstjenestefeiring hørte skriftlesningen og bønnene, utleggelse av Guds ord og ikke minst feiringen av Herrens måltid. I urkirken i form av agapemåltidet - kjærligetsmåltidet - hvor så brødsbrytelsen inngikk som en del av måltidet. Og Herrens måltid ble feiret hver eneste gang menigheten kom sammen for å feire gudstjeneste. Husene de kom sammen i måtte være så store at det var plass for alle til å spise sammen.

Disse forsamlingene ble utsatt for kraftig forfølgelse - helt fra begynnelsen av og frem til endringene som fant sted med keiser Konstantin og keiser Justinian. Som jeg skrev i forrige artikkel var hovedårsaken til dette at de første kristne bekjente Jesus som HERRE. Det fikk store konsekvenser for deres liv. Vi vet - av historisk kildemateriale - at det var visse yrker de første kristne ikke kunne ha. Blant annet kunne de ikke være stridende soldater. Soldater som bar våpen i keiserens tjeneste fikk ikke del i Herrens måltid.

Til tross for forfølgelsene vokste antallet menigheter og medlemmer av disse menighetene raskt. Medlemsbetingelsene var krystallklare: omvendelse, tro og dåp. Ingen ble medlemmer på noen annen måte. Man ble ikke medlem av noen av de første kristne forsamlingene fordi man sympatiserte med menigheten, eller var venn med noen i forsamlingene eller hadde en far eller mor som var medlem. Standarden ble satt allerede fra pinsedag:

'Omvend dere, og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave ... De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler'. (Apg 2,38 og v.41)

Vi ser med andre ord at menigheten ikke var en folkekirke. Folkekirken er Det nye testamente fremmed, og som størrelse ikke noe som finner sted før etter at keiser Konstantin og keiser Justinian skaper keiserkirken eller storkirken, hvor medlemskriteriene er annerledes. Blant annet endres dåpspraksisen til å gjelde dåp av spedbarn og tvangsinnmeldelse av mennesker i de geografiske områdene til de ulike kirkene som nå ikke lenger er husmenigheter, men menigheter som møtes i kirkebygg.

De første forsamlingene ble ledet av presbytere - eldste. Det foregikk ikke noe kirkevalg etter 'demokratiske retningslinjer' slik vi kjenner det i vår tid, når noen skulle velges eller innsettes i de ulike kirkelige embetene. Fra begynnelsen av ble de eldste og diakonene valgt og innsatt av apostlene, så innsatte de eldste andre eldste og diakoner til tjeneste i de lokale forsamlingene. I menighetsmøtene fikk medlemmene anledning til å si sitt i saker av betydning for menigheten, men beslutningene ble fattet av de eldste. Og da eldste i betydningen flere enn en. Med andre ord et eldsteråd.

Ingen søkervennlige gudstjenester
For oss som lever i dag er det kanskje underlig å tenke på at de første kristnes gudstjenester ikke var søkervennlige gudstjenester eller vekkelsesmøter som vår tid er kjent med. Ikke-kristne ble vanligvis ikke ønsket velkommen! Selv katekumenene - det vil si dåpskandidatene - som fikk undervisning av en av menighetens lærere, ble sendt vekk når de kristne feiret Herrens måltid. Denne delen av gudstjenesten, med det 'hellige kyss', dåp og brødsbrytelsen hørte til de som var døpt.

Gudstjenesten var leitourgeo - liturgi. I Apg 13 - som gir oss innsyn i den kristne forsamlingen i Antiokia - heter det: 'Mens de tjente Herren og fastet ...' (Bibelen Guds Ord - Bibelforlaget). De første kristnes gudstjenester hadde et sentrum: Herren. Ikke seg selv. Menigheten kom ikke sammen først og fremst for å få dekket et behov den selv hadde, men for å lovsynge, tilbe og ære Gud.

I midten av det tredje århundre sammenlignet biskop Cyprian i Kartago menigheten med den 'lukkede hagen' i Høy 4,12. De kristne var i stor grad det Celsus, en kritiker av den tidlige kirken, kalte 'et hemmelig samfunn'.

Og det stemmer godt med det faktum at kristne i det første århundre kalte seg selv for 'paroikoi' - utlendinger, fremmede, slik apostelen Peter beskriver dem i 1.Pet 2,11.

Forståelsen av seg selv som kristne var at de var 'en koloni av fremmede' midt i det keiserlige Romerriket. De var ikke nybyggere og pliktoppfyllende borgere med en spesiell religiøs overbevisning, med fremmede og utlendinger som hørte til et annet rike - Guds rike - med en annen Herre enn Keiseren - nemlig Herren Jesus.

Når mennesker ble kristne - ved omvendelse, tro og dåp - ble de omvendt til en marginalitet, til en motkultur. Det er interessant hvordan apostelen Paulus beskriver seg selv for en representant for den romerske keisermakten:

'Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud ...' (Apg 24,14)

Og litt tidligere i dette kapitlet beskrives Paulus som en mann som er 'en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om i verden. Han er lederen for nasareerens sekt'. (v.5)

Hvordan kunne da menigheten oppleve en slik fenomenal vekst som den gjorde? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 2

Vi må begynne med begynnelsen! Med urkirken og de forholdene de første kristne levde under. Det vil gi oss en bedre forståelse av hvordan menigheten skal overleve i dagens Europa.

Når Paulus skal beskrive den tjenesten som Gud har betrodd ham, om å være apostel, så beskriver han dette for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, Rom, på med det greske ordet 'aforizo': 'Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium'. (Norsk Bibel 88/07). Og med dette lille ordet 'aforizo', som her oversettes 'utskilt' og som betyr 'å skille det ene fra det andre, holde seg borte fra', har han beskrevet både tjenestens særpreg, men samtidig menighetens helt spesielle kjennetegn. Menigheten - 'ekklesia' av det greske ordet 'ek-kaleo', de som er 'kalt ut fra' eller 'utskilt'. 

Det nye testamente beskriver menigheten bestående av mennesker som er gått over 'fra mørke til lys':

'Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike' (Kol 1,13)

Den menighet Kristus vant med sitt dyrebare blod, beskrives som 'en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skulle forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men som nå er blitt Guds folk, dere som før ikke har fått miskunn, men som nå har fått miskunn'. (1.Pet 2,9-10)

Folkekirketanken er ukjent for Det nye testamente. Den er et fenomen som først oppstår med keiser Konstantin og keiser Justinian som gjør den kristne tro til statens religion. Og med det endres mye av urkirkens tro og liv.

Forutsetningene for medlemskap i de første kristne forsamlingene var disse: 'Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe'. (Apg 18,8) Rekkefølgen her er ikke tilfeldig eller likegyldig: Man fikk forkynt Ordet om korset, man kom til tro og lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro. I Storkirken som oppstod etter keiser Konstantin og keiser Justinian fikk kirken etter hvert sine medlemmer med tvangsmessig dåp av spedbarn, og menigheten besto ikke lenger av gjenfødte troende, men av alle mennesker som bodde innenfor et bestemt geografisk område. Urkirken var ingen institusjonell kirke, men frie menigheter spredt rundt omkring, bestående av mennesker som var kommet til en personlig tro på Jesus.

Og ikke bare som Frelser, men også som Herre.

Dette er et særdeles viktig poeng. De første forsamlingene levde i en tid med stor undertrykkelse og forfølgelse av de troende. En av årsakene var at som kristne hadde de nå fått en annen Herre, og kunne ikke lenger være tro mot keiseren. Ikke i de sammenhenger hvor den nye troen kom på kollisjonskurs med Guds ord. Da måtte de lyde Gud mer enn mennesker. Og det kostet dem av og til livet.

Vi ser dette eksemplifisert i Apg 17:

'Men da de fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, som som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,6-7)

Den første kirkehistorien som er skrevet, den av Lukas som har fått navnet Apostlenes gjerninger, beskriver den første menigheten på denne måten:

'De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte det ut til alle, etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig og med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...' (Apg 2,41-46)

'Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen av det de hadde solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 4,32-35)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan de første kristne forsamlingene var organisert og fungerte,  deres samtid og vi ser nærmere på endringene som kom med keiserens storkirke.

(fortsettes)

Billedtekst: Et eksempel på en husmenighet fra den første kristne tiden: Hl.Ananias kapellet i Damaskus, Syria. Fra det 1. århundre etter Kristus. (Foto: Wikipedia)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 1

Ikke siden 2. verdenskrig har vi sett en verre flyktningkatastrofe som den vi er vitne til i Europa i disse dager. Men det er ikke bare strømmen av flyktninger som vil endre det Europa vi kjenner.

De store nasjonale kirkene på det europeiske kontinentet mister stadig terreng. En akselererende grad av sekularisering er en av årsakene. Kirkesamfunn etter kirkesamfunn kaster over bord den tro de har vært rotfestet i for å møte utfordringene. Så nytolker de troen i et siste, desperat forsøk, på å få noen flere med seg. En ikke ukjent norsk kremmer spyttet i glasset og puttet en halv million kroner inn på en konto for å forsikre seg at den kirken han tilhører er politisk korrekt, og tilpasser seg samfunnets krav om en kirke som er til for folkets behov for livsriter. At kirken dermed kaster over bord et syn på ekteskapet som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse og i 2000 år, er uinteressant. Nå gjelder det å skape en kirke for vår tid som er tilpasset samfunnets krav og religiøse behov. I Europa i dag snekrer mange sammen en tro hvor de skaper 'gud' i deres bilde. Slik det passer med deres liv.

Massearbeidsløshet, hele land som er på konkursenes rand og vel så det. Mennesker som ikke er i stand til å betale husleien, kastes nådeløst på gata og overlates til nød og elendighet. Klimaendringene skaper store utfordringer, som igjen forårsaker flom og store ødeleggelser av infrastruktur og ødeleggelse av dyrkbar mark og eiendommer. I stort antall legges gårdsbruk ned og dyrkbar mark legges øde. Norge er for eksempel ikke lenger i stand til å produsere nok korn til eget forbruk, men har gjort seg avhengige og dermed svært sårbare av andre nasjoner, som i en gitt krise ikke er i stand til å sørge for at vi får det korn vi trenger for å brødfø vår egen befolkning. Våre kornsiloer gjøres om til boliger eller står for fall.

I det østlige Ukraina har 7000 mennesker mistet livet på grunn av krigføringen som pågår. I tillegg kommer alle de som er kommet til skade. Kanskje så mange som en million mennesker er på flukt. Mange av disse med store traumer på grunn av krigen. Mange av dem har flyktet til Russland, Hvite-Russland eller EU.

Hvordan kan så Kristi dyrekjøpte menighet møte disse utfordringene?

Jeg tror den må vende tilbake til sin apostoliske radikalitet! Den må gå mot strømmen, leve ut de gode nyhetene om annerledesriket som Jesus kom for å forkynne, kroppsliggjøre troen, vise gjestfrihet og raus nåde. Den må gjøre disipler og den må finne frem igjen til enkelheten og til bønnen.

Kristi forsamling, den Han vant seg med sitt blod, kan ikke lenger forkynne et blodfattig evangelium! Den kan ikke slå av på budskapet for å gjøre det mer spiselig. Den må forkynne Jesus Kristus og Ham korsfestet, død og oppstanden, som nå sitter ved Faderens høyre hånd i det høye. Den må åpne sine dører for flyktninger og trengende, vise kjærlighet og være tilstede i andres liv. På den måten - og bare på den måten - kan den være 'sannhetens støtte og grunnvoll' i en tid hvor alt rakner og rystes. Bare på den måten kan den være salt og lys.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan man kan leve i apostolisk radikalitet. Vi er jo ikke alene om å oppleve krisetider som nå. Andre har gjort det før oss. Vi skal se nærmere på noen av disse. Selv har jeg funnet mye hjelp ved å studere livet og tiden Eberhard Arnold levde i. Den tyske teologen, filosofen og grunnleggeren av Bruderhof-kommunitetene, var en kompromissløs Jesus-radikaler hvis vitnesbyrd fremdeles berører manges liv verden over. Men vi skal også innom flere andre som midt i kaos ble en alternativ måte å leve på.

(fortsettes)

Når prest og profet faller og grensemerkene flyttes

I går ble det kjent at nok en evangelikal profilert leder har endret kurs i spørsmålet om ekteskapet. Fordi denne personen har hatt en slik tydelig røst i samtiden, og stått på bibelsk klippegrunn, kjennes det ekstra tungt ut.

'Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt,' sier Guds ord. (Ord 22,28)

Men det gjøres i dag. Over alt. Også i de sammenhenger du kunne føle deg trygg. Det som har vært kristen bekjennelse og lære siden kirken ble grunnlagt i Jerusalem på pinsefestens dag er ikke lenger noe man slutter seg til, eller ønsker å leve med. Dermed er det ikke lett å vite hvilken menighet man skal være en del av. Og det synes bare å bli verre. Kompromiss er det alle vegne i mange protestantiske sammenhenger.

I forbindelse med fastetiden leste jeg profeten Jeremia, og senere Klagesangene. I Klagesangene gir Jeremia oss forklaringen på hvorfor Israel ble inntatt av fremmed makt, og folket ble ført i eksil. Det var ikke på grunn av folkets synder, som vi kanskje vil tro, det var andre som bar ansvaret:

'Det hendte fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg ...' (Klag 4,13a)

Jeg leste et annet ord fra Ordspråkene i dag, som likevel inngir håp:

'De rettferdiges rot blir ikke rokket'. (Ord 12,3)

Fornyelsen som vi så sårt trenger, kommer ikke utenfra, men innenfra. Den kommer når vi vender tilbake til røttene, for fra Isais rotskubb skyter det friske skudd!

Nok en gang er det bønnens vei vi må gå. Nok en gang er det å knele på løftene som trengs. Gud vil. Hvem vil være tro under Herrens banner?

Hva betyr det når Jesus sier at lovløsheten skal ta overhånd - og kjærligheten skal bli kald hos de fleste?

Hva mente Jesus med ordene i sin eskatologiske tale, gjengitt i Matt 24,12: 'Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste'?

Siktet Han til økt kriminalitet i endens tid? Jeg tror ikke det, selv om denne tiden selvsagt vil bære preg av lovløse tilstander.

Vi må se disse ordene i sammenheng med verset foran, hvor Jesus sier: 'Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill'. Og så lyder det: 'Og fordi lovløsheten tar overhånd ...' De falske profetene og lovløsheten hører sammen! Og hva handler da denne lovløsheten om? Frafallet fra Guds ord. Det handler om en forkynnelse som fristiller i forhold til hva Guds ord sier, og gjør at man kan leve akkurat slik man vil uten at det får konsekvenser for ens liv. Men det får konsekvenser for andre, for når de ser dette som skjer, så blir også deres kjærlighet til Jesus kald.

For den kjærlighet det her er snakk om, er den kjærligheten som Jesus taler om i Åp 2,4: 'Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet ...'

Når man ser den ene lederen etter den andre svikte når det gjelder, når Guds ord tråkkes under fot, og man påberoper seg nåden uten syndserkjennelse, bekjennelse og omvendelse, og fortsetter som om ingen ting har skjedd, da får det ikke bare konsekvenser for eget liv. Det fører til at også andre mister motet, gir opp, og kjærligheten blir kald.

Og etter hvert som tiden nærmer seg før Jesu gjenkomst, vil dette være et tydelig tegn i tiden: Frafallet fra den apostoliske læren. Folk tar seg lærere i mengdevis, fordi det er ingen standard lenger, heltene har falt.

Står om enn tårnene faller

"Kirken den er et gammelt hus, står om end tårnene falde," lærte vi å synge på folkeskolen.

I dag har disse ordene fra denne Grundtvigske salmen blitt levende for meg igjen. Denne uken som har gått har jeg lest mye om det som skjer i ulike kirkesamfunn, hvor store endringer har skjedd, eller er i ferd med å skje, på så fort tid. Bibelske sannheter som var udiskutable for bare noen få tiår siden, er gjenstand - ikke bare for diskusjon - men krav fra ulike grupper om at man skal vike av fra det som var sant - og er sant - og tilpasse seg den nye tiden. Jeg kjenner på den samme fortvilelsen og undringen som David gir uttrykk for i Salme 11,3:

"Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?"

Jeg er ikke alene om å kjenne på dette.

I dag er det mange som søker tilbake til Kirkens røtter. De møter også kritikk. Fra ulike hold. Man setter merkelapper på dem: Konservative, 'på vei mot Rom', drømmere ... Men det det handler om for mange av dem er på den ene siden fortvilelsen over å se at det de holdt for å være sant og rett, vris og vendes på til det ikke er å kjenne igjen, og på den andre siden handler det om deres lengsel etter det opprinnelig og ekte, det som ikke endres.

Og det er her Grundtvig møter oss: Tårnene kan falle, men Kirken består! Det har Jesus gitt sitt løfte på: "Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18)

I det siste verset heter det:

Vi er Guds hus og kirke nu,
Bygget af levende stene,
Som under kors med ærlig hu
Troen og dåben forene;
Var vi på jord ej mer end to,
Bygge dog ville han og bo
Hos os i hele sin vælde.

Den sanne Kirke finnes. Dens teologi endres ikke. Ikke for noe lærdomsvær som velter inn over oss. Det er den Kirke Kristus bygger.

Bildet viser St. Marys Church på øya Lindisfarne.

En kirke i krise og forfall

For ikke mange dagene siden kunne vi lese i den kristelige dagspressen at Den romersk-katolske kirke er den kirke som opplever størst numerisk vekst i Norge. Veksten skyldes i all hovedsak arbeidsinnvandringen fra blant annet Polen. På verdensplan er Den romersk-katolske kirke i en helt annen situasjon.

En studie utført av Venezia-patriarkatet viser at ni av ti italienere regner seg som katolikker. Men bare 15 prosent av kirkegjengerne deltar i søndagsmessene. 8 prosent går èn gang i måneden. Disse resultatene er oppsiktsvekkende fordi flere tidligere undersøkelser viser at helt andre og høyere tall.

2010 ble et usedvanlig vanskelig år for Romerkirken. Det ble skandalenes år. En ting er de forferdelige overgrepssakene. En nylig offentliggjort rapport viser at at det er ca 2000 personer som er seksuelt misbrukt av katolske prester i Nederland. I tilegg kommer de mange overgrepssakene blant annet i USA, Irland og Tyskland.

Som om ikke dette er mer enn nok avdekket nylig italiensk politi at at en katolsk prest i Roma har fungert som stråmann for den sicilianske mafiaen, og at han har hjulpet den med å hvitvaske penger gjennom Vatinkanbanken. Tidligere i år tok politiet beslag i 23 millioner euro fra Vatikanbanken som man er mistenkt for hvitvasking av. Vatikanbankens ledelse hevder på sin side at det hele er en misforståelse, men en domstol i Italia avslo for et par uker siden å frigjøre pengene.

Oppå dette sliter pave Benedikt XVI med en holocaustfornektende biskop.

Et ransakende budskap fra David Wilkerson om dagens menighet

Lytt til David Wilkerson som beskriver situasjonen i dagens menigheter, hvor gudsfrykten og nøden er byttet ut med underholdning, musikk og budskap som stort sett handler om at du skal føle deg vel.

Sadoks prestetjeneste - et profetisk bilde på det folk Gud vil reise opp i endens tid, del 3

I to artikler har vi sett på profetien som presten Eli mottok om de to slags presteskap, som skal finnes og som fungerer parallellt frem til Jesu gjenkomst. Vi har sett nærmere på hva som karakteriserer det onde presteskapet. I denne og de neste artiklene skal vi se nærmere på det presteskapet som har med Gud å gjøre. Jeg understreker at jeg med presteskap, ikke bare tenker på prester/pastorer for menigheter, men også det som kalles "det alminnelige presteskap". Vi er alle kalt til å være "kongelige prester". Om det andre presteskapet profeterte den for oss ukjente profeten som kom til Eli følgende:

"Så skal Jeg reise opp en trofast prest for Meg. Han skal gjøre etter det som er i Mitt hjerte og Min sjel. Jeg skal bygge et trygt hus for ham, og han skal vandre for Min Salvedes åsyn alle dager." (1.Sam 2,35)

Legg merke til dette siste: "og han skal vandre for Min Salvedes åsyn alle dager."

Dette er det som kalles Sadoks presteskap. Det består av trofaste, hellige Guds tjenere som vandrer og lever etter Hans vilje.

Navnet Sadok betyr: "en som er bevist å være rettferdig." Det er interessant å merke seg at Sadok var den aller første som presten som gjenkjente Guds salvelse over David. "Dette er de som kom til David i Siklag ... Sadok, en ung mann og mektig kriger, og tjueto førere fra hans fars hus." (1.Krøn 12,1 og v.28) Sadok oppfattet altså at Den Hellige Ånd hadde forlatt kong Saul, og at kongens tjeneste etter dette bare var overfladisk, kjødelig og "gått ut på dato". Så dro Sadok til Siklag for å finne David. Det er interessant å merke seg dette, for Sadok må med andre ord ha vært veldig vàr for Den Hellige Ånd. Han forsto at Ånden beveget seg, og Sadok var fleksibel. Han var villig til å endre seg, og gå med Ånden. Jesus sa dette om Den Hellige Ånd og de som har med Ham å gjøre: "Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den hår hen. Slik er hver den som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Sadok gjenkjente Guds salvelse. Det er virkelig behov for nådegaven til å skjelne ånder i vår tid. Vi trenger mennesker som forstår forskjellen på det som har med Gud å gjøre, og det som er kjødelig. Dette er mennesker som tilbringer tid med Gud, alene og i bønn. De har vendt seg bort fra all kjødelighet, underholdning og verdslighet. For det er disse tre tingene som lammer Guds forsamling i dag. I stedet for å tilbringe tid i Guds nærhet, med å vente på Ham, lytte til Ham, tilbringer vi tid foran TV-skjermen. Det er alltid en serie å følge med på! Men Gud vil ha stevnemøte med oss!!! Har vi tid?

Når andre forlot David forble Sadok trofast. Når David var på flukt fra sin sønn, Absalom, som hadde gjort opprør mot sin far, var Sadok der. I 2.Sam 15,24 leser vi: "Der var også Sadok ... og Abjatar gikk opp." Mens David var i nød - hans egen sønn hadde gjort opprør mot sin far, og David kom til Kedron bekken, så var Sadok der. Trofast. Til å stole på. På Davids ordre dro begge tilbake til Jerusalem. Så, mens Absalom skjenket Davids medhustruer i full offentlighet, og Israel gikk berserk i ondskap og opprør, sto to hellige Guds menn i Guds hus. Det var Sadok og Abjatar.

Og slik er det også i dag: Mens det onde presteskapet synker djupere og djupere ned i forfall og frafall, og svikter Guds ord og går på kompromiss med Guds ord og sier at det som er synd, ikke lenger er synd - så finnes det fortsatt hellige menn og kvinner som tjener ved Guds alter. Gud har fortsatt et Sadok-presteskap, som er tro mot hele Guds ord.

(fortsettes)

Sadoks prestetjeneste - et profetisk bilde på det folk Gud vil reise opp i endens tid, del 2

Apostelen Peter forteller oss det høye kall som er gitt enhver kristen: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9) Uthevingen er min.

Som jeg skrev i forrige artikkel så vil det i endens tid eksistere to slags presteskap, som vil eksistrere side om side. Det ene er ondt, det andre hører Herren til og vandrer i Hans nærhet.

Utgangspunktet er en profeti som gis til presten Eli i Sjilo, og vi ser det onde presteskapet tragisk representert i Eli's to sønner: Hofni og Pinhas. Vi leser om dem i 1.Sam 1,3 at de var "prester for Herren."

Men de var onde prester. De hadde forrådt sitt kall og sin tjeneste. Vi kan kjenne dem igjen på to ting:

1. De søkte å behage mennesker mer enn Gud. "Hvorfor tråkker dere på Mitt slaktoffer og Mine offergaver, dem som Jeg har befalt i Min bolig, og hvorfor gir du dine sønner større ære enn Meg ..." (1.Sam 2,29) Apostelen Paulus skriver om det å behage mennesker og sette dem foran Gud: "Er det nå mennesker eller Gud jeg vil overtale? Eller forsøker jeg å gjøre mennesker til lags? For hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Presten Eli var en svak mann, og det manglet en god del sann gudsfrykt i hans liv. Han satte sønnene sine høyere enn han satte Gud. Han konfronterte dem aldri med deres synd. Han ville ikke fornærme dem. Bare en eneste gang på 50 år tjeneste, irettesatte han dem. Deres synd var åpenbar: de hadde voldtatt, drevet hor og utført skammelige handlinger. Selv da han konfronterte dem, sa han bare: "Hvorfor gjør dere dette?"

Det er tragisk å se hvordan det samme gjentar seg i vår egen tid. Selv åpenbar synd i Guds hus blir ikke påtalt. Jeg kjenner en menighet som til og med tillater at et samboende par bor i kirken! De fortsetter med sine bønnemøter og de fortsetter med sine gudstjenester. De ber Herren om å velsigne dem, samtidig som de tillater synd i eget hus! Det er intet mindre enn tragisk! De ligner Eli. Hvor er gudsfrykten blitt av? Tror de virkelig at Gud skal svare deres bønner, når de ikke er villig til å ta et oppgjør med synd i eget hus?

2. Eli's sønner var også kjennetegnet av dette: "gjør seg fete med det beste av alle offergavene." (1.Sam 2,29)

De tjente med andre ord seg selv. Gud hadde ikke førsteplassen. Det var tjenesten som betydde noe, og hva den kunne gi dem. Unnfallenhet og egoisme vanærer Guds navn.

Hva skjer så med Eli's sønner og alle andre onde arbeidere i Guds rike?

1. De vil oppleve å miste all åndelig kraft og autoritet: " ... de som forakter Meg, skal aktes for intet. Se, dager kommer da Jeg vil bryte din makt, og makten til din fars hus ..." (1.Sam 2,30-31) Det å "aktes for intet" er den største tragedie som finnes for en som er i Herrens tjeneste. Det betyr å miste all kraft i forhold til satans rike. Han har ingen autoritet tilbake, han fekter bare i løse luften. En slik tjener kan kanskje aktes av andre - men i Guds øyne er han en lettvekter, en som Herren ikke setter noen lit til. Da overlates man bare til å streve i egen kraft. Da gjenstår bare aktiviteter, uten Guds salvelse.

2. De vil bli forbigått av Guds sanne salvelse og velsignelse: "Du skal se trengsel for Guds bolig tross alt det gode Han gjør mot Israel (v.32) Med andre ord: Mens andre opplever Guds velsignelse i det Han øser ut sin Ånd, vil disse stå tilbake med det livløse. De vil være uten Guds velsignelse. Gud vil gå dem forbi.

3. De vil miste Guds nærvær på høyden av livet: " ... alle etterkommee av ditt hus skal dø i sin beste alder." (1.Sam 2,33) Dette ble bokstavelig talt oppfylt sa Saul sendte Doeg opp til Nob for å drepe 85 prester av Eli's etterfølgere. Verset har både betydningen virkelig død, og åndelig død. Herren kan ta mennesker bort lenge før det var meningen at de skulle dø en naturlig død, og deres synd kan gjøre dem åndelig døde. En åndelig død er forferdelig. Da står bare et tomme skallet igjen. Da er det ikke lenger noe liv. Man kan holde ting gående. Man kan preke, en menighet kan holde gudstjenester og vekkelsesmøter, men den er død.

(fortsettes9

Illustrasjonen viser Hanna som kommer til Eli med Samuel.