Står om enn tårnene faller

"Kirken den er et gammelt hus, står om end tårnene falde," lærte vi å synge på folkeskolen.

I dag har disse ordene fra denne Grundtvigske salmen blitt levende for meg igjen. Denne uken som har gått har jeg lest mye om det som skjer i ulike kirkesamfunn, hvor store endringer har skjedd, eller er i ferd med å skje, på så fort tid. Bibelske sannheter som var udiskutable for bare noen få tiår siden, er gjenstand - ikke bare for diskusjon - men krav fra ulike grupper om at man skal vike av fra det som var sant - og er sant - og tilpasse seg den nye tiden. Jeg kjenner på den samme fortvilelsen og undringen som David gir uttrykk for i Salme 11,3:

"Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?"

Jeg er ikke alene om å kjenne på dette.

I dag er det mange som søker tilbake til Kirkens røtter. De møter også kritikk. Fra ulike hold. Man setter merkelapper på dem: Konservative, 'på vei mot Rom', drømmere ... Men det det handler om for mange av dem er på den ene siden fortvilelsen over å se at det de holdt for å være sant og rett, vris og vendes på til det ikke er å kjenne igjen, og på den andre siden handler det om deres lengsel etter det opprinnelig og ekte, det som ikke endres.

Og det er her Grundtvig møter oss: Tårnene kan falle, men Kirken består! Det har Jesus gitt sitt løfte på: "Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18)

I det siste verset heter det:

Vi er Guds hus og kirke nu,
Bygget af levende stene,
Som under kors med ærlig hu
Troen og dåben forene;
Var vi på jord ej mer end to,
Bygge dog ville han og bo
Hos os i hele sin vælde.

Den sanne Kirke finnes. Dens teologi endres ikke. Ikke for noe lærdomsvær som velter inn over oss. Det er den Kirke Kristus bygger.

Bildet viser St. Marys Church på øya Lindisfarne.