Gud forlater ikke en 'døende kirke'

Denne gangen klarer jeg ikke å legge bladet Åpne Dører fra meg. Jeg berøres sterkt av hovedoppslaget: Gud forlater ikke en 'døende kirke', som er en sterk historie om de kristnes situasjon i dagens Irak.

En hverdag preget av lammende frykt, brå og grusom død, trakassering og forfølgelse.

Irak har en befolkning på 30,7 millioner. De kristne utgjør 330.000, noen mener at tallet faktisk er under 200.000. Jeg tenker: Hvilken fare utgjør disse for det irakiske samfunnet? Fredelige mennesker som de er, pliktoppfyllende og arbeidssomme. Hvorfor har de fortjent en slik skjebne? Hva er det som gjør at andre mennesker må gripe til vold og død for å hindre mennesker til å tro og mene hva de vil?

Jeg forsøker å kjenne på desperasjonen som de irakiske kristne må føle på. I dag er det hustrig vær her på Gjøvik. Vi venter mye regn i løpet av dagen. Noen tar likevel turen til sentrum for å handle. Der venter det dem ivrige lokalpolitikere som skal overbevise dem om at nettopp deres parti er det rette valget for dem! Vi trenger ikke å bekymre oss for at naboen står gjemt for å ta livet av oss, at det er plassert en bilbombe under Forden vår, eller at noen har tenkt å sprenge kjøpesenteret i lufta.

I morgen er det søndag. Mange vil ta veien til kirken. Andre kristne vil ligge lenge og hoppe over søndagens gudstjeneste. Den betyr ikke så mye likevel - for dem. Troen tas ikke like mye på alvor, som våre trossøsken gjør det i Irak. Går de ut i morgen, så risikerer de å bli drept, enten på gaten eller inne i kirken. De går likevel.

Noen av dem gripes av frykt, og rømmer landet. Svikter de? Hvilken rett har jeg til å si det? Jeg er inne iraker, og opplever ikke den samme frykten som dem. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort - kanskje aller helst ville jeg tatt med meg familien og flyktet, om jeg kunne. Kanskje hadde jeg kommet til et land som Norge. Der ville jeg blitt plassert på et mottak, ventet i årevis på å få avklart min situasjon, og så sendt tilbake - til den visse død.

I dag tenker jeg på Matt 25,35-36:

"For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg..."

Om du ikke leser Åpne Dørers månedblad, vil jeg sterkt anbefale det. Lesningen kan gjøre deg rystet, uvel, utfordret - men også velsigne deg.

Bildet er fra en kristen begravelse i Irak.