Her følger siste artikkelen om Henri Nouwen, i serien om mennesker som har betydd mye for mitt teologiske ståsted. Tidligere har jeg skrevet om Jean Vanier. I kommende artikler vil du møte andre som har satt sitt preg på meg, og vært meg til hjelp i min vandring med Jesus.
Det som nok har fascinert meg mest med Henri Nouwen, er hans brudd med den akademiske verden, med dens sentrering rundt ordene, for å bli prest for de ordløse - de sterkt psykisk utviklingshemmede. I dette sceneskiftet viser Nouwen hva som er viktigst i livet, og han gjør det med å vise sin egen sårbarhet. Den akademiske verden - skjønt den skaffet ham en stor popularitet og store folkemengder som ville høre hans forelesninger - møtte ikke hans grunnleggende behov for å bli sett som den han var, og bli elsket som den han var.
Etter sitt opphold i Sør-Amerika og den lange foredragsturneen etterpå - som jeg beskrev i forrige artikkel - var Henri Nouwen svært utmattet. Han tok kontakt med Jean Vanier. De to kjente hverandre ikke særlig godt, men begge hadde beundret den andres arbeid og hadde truffet hverandre fra tid til annen. Nouwen ville avlegge et kort besøk i Vanier's L'Arche fellesskap for psykisk handikappede i Trosly, nær Compiègne i Frankrike. Nouwen skulle hvile her i seks uker. Oppholdet skulle forandre hans liv. De handikappede menneskene i Trosly, brydde seg ikke om hans berømmelse og intellektuelle kapasitet. Men de brydde seg om ham! Dette var en helt ny erfaring for Henri Nouwen. Om denne tiden skrev Nouwen blant annet:
"Denne tilværelsen uten konkurranse, sammen med psykisk handikappede mennesker, deres evne til å ønske meg velkommen uten tanke på navn og prestisje, og deres stadige oppfordring til å 'kaste bort litt tid' sammen med dem åpnet et rom i meg som jeg ikke hadde hatt tilgang til før, et rom der jeg kunne høre Jesu milde oppfordring om å bli hos ham."
I møte med de psykisk handikappede ble Nouwen's egne sår leget. Slik har jeg selv opplevd dette i møte med mennesker som strever med livet. De har lært meg mye, om meg selv, min egen begrensning, mine egne svakheter og gitt meg syn for ting i livet som jeg ikke så før. Fordi jeg var for travel.
(fortsettes)
2 kommentarer:
Tusen takk for denne svært oppbyggelige artikkelen. Det er akkurat slik det er når man møter Guds nåde og kongerike i mennesker man møter på jord. De former en.
Dette er Guds hender på jord, som former og bearbeider oss på en slik måte at Guds nåde og kongerike vokse seg større i vårt indre.
De store i seg selv derimot, kan ikke se Gud. For de ser en helt annen vei en den vei Gud befinner seg: Nede i det lave. Men akkurat der nede, langt der nede i det lave og foraktede; der åpenbarer han seg og lar seg SE.
Legg inn en kommentar