Her følger den åttende og siste delen av artikkelen til Metropolitt Kallistos Ware (bilde) om ortodoks skriftforståelse:
Så må vi ta det tredje skritt. Idet vi gjennomlever den spesifike bibelske historie, må vi bruke den i direkte forbindelse med oss selv. Vi må si til oss selv: 'Alle disse steder hører ikke bare til et fjernt sted for lenge siden, de er også en del av mitt eget, personlige måte med Kristus. Beretningene inkluderer meg'.
Foræderi, for eksempel, utgjør en del av den personlige historie hos enhver av oss. Har vi ikke alle, på èt eller annet tidspunkt i livet, forrådt og sviktet andre, og kjenner vi ikke alle til, hva det vil si å bli forrådt og sviktet, og etterlater ikke minnet om disse hendelser blivende arr på våre sjeler?
Når vi så leser beretningen om, hvordan Peter svikter Kristus, og hvordan han etter Oppstandelsen rehabiliteres, kan vi se oss selv som aktører i beretningen. Ved å forestille oss, hva både Peter og Jesus må ha følt umiddelbart etter foræderiet, går vi inn i disse følelser og gjør dem til våre egne. Jeg er Peter, kan jeg i den situasjonen også være Kristus? På samme måte kan vi også reflektere over, hvordan rehabiliteringen finner sted; vi kan se, hvordan den oppstandne Kristus med en kjærlighet, som er blottet for sentimentalitet, gjenopptar den falne Peter i fellesskapet, og vi kan se, hvordan Peter for sin del har mot til å akseptere denne rehabilitering. Og vi spør oss selv: Hvor lik Kristus er jeg i forhold til dem, som har sviktet meg? Og når jeg selv har sviktet noen, er jeg da i stand til å ta imot deres tilgivelse, og kan jeg tilgi meg selv? Eller er jeg fryktsom og smålig, holder jeg meg tilbake, og er jeg aldri i stand til å gi meg fullt og helt til noe som helst, det være seg godt eller dårlig? Som Ørkenfedrene sier: 'Det er bedre med èn, som har syndet, hvis han vet, han har syndet og angrer sin synd, enn med et menneske, som ikke har syndet, men oppfatter seg som rettferdig.'
Har jeg oppnådd hellige Maria Magdalenas mot, utholdenhet og lojaliet, hun, som gikk ut for å salve Jesu kropp i graven (Joh 20,1) Og høer jeg den oppstandne Frelser kalle meg ved navn, som Han gjorde med henne, og svarer jeg da Rabbuni (Mester) (Joh 20,16), like så enkelt og samlet som hun gjorde?
Hvis vi leser Skriften etter de rettningslinjer - i lydighet, som lemmer på Kirken, seende Kristus overalt og allting som en del av vår personlige historie - så vil vi fornemme noe av den bredde og dybde, som er i Bibelen. Og likevel vil vi alltid føle, at vi kun står ved begynnnelsen til å utforske Bibelen. Vi er som et menneske, som i en bitteliten båt begir seg av sted over det uendelige hav.
1 kommentar:
Hjertelig tak for denne serie.
Henny Ludvigsen.Dk
Har lige reflekteret over dette, på hunde uren," At elske sin næste ,som sig selv"
Ikke muligt ,hvis jeg ikke elsker mig selv.Hvis jeg ikke er tilgivet,hos Gud og af mig selv.
Jesus gik i Bjergprædikenen, endda et skridt vider ,da første del var talt.
"Jeg siger jer, I skal elske jeres fjende"Jeg er glad for ,at få være i ham ,som magter dette!
Legg inn en kommentar