Vi har vel alle opplevd det - en eller annen gang - møtet med et menneske som bærer Kristus med seg. Atmosfæren endres i rommet når de stiger inn. De sier som regel ikke så mye, men ordene deres har vekt og blir værende igjen etter dem. Øyene deres er milde, deres vesen er fredfullt og de haster ikke. Får man det privilegiet å be sammen med dem, er det som himmelen åpnes over deg.
Jeg har møtt noen slike - og glemmer det aldri. Ordet er blitt inkarnert i deres liv. En av dem, var en rumener. Vi stod i en ring og ba, da jeg og de andre, la merke til ham. Hans ansikt lyste når han talte med Gud i bønn. Hans stand var ringe, som vi sier på gammelmodig språk. Djup fattigdom preget hans hverdag. Men han levde med Gud. Denne rumeneren hadde ikke bare kunnskap om Gud, men kjennskap. Han kjente Den han oppgikks med. Ordet var blitt forkroppslighet i hans liv og vesen.
Det er vel dette vi lengter etter alle sammen?
Den hellige Gregorios av Nyssa har sagt:
"Guds nåde kan ikke ta bolig i dem som flykter unna frelsen. Heller ikke er menneskets dyd av en slik art at dne er i stand til å opprette det virkelige livet i de sjeler som er uberørt av nåden. Men når gjerningenes rettferdighet og Åndens nåde samtidig kommer sammen i den samme sjel, da er de to tilsammen i stand til å fylle den med velsignet liv."
Jeg tenker på de sterke ordene fra Kolosserbrevet:
"For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike." (Kol 1,13)
For å sitere Gregorios igjen:
"Gjennom den gjenfødelsen som kommer fra oven, blir vår natur forvandlet fra å være forgjengelig til å bli uforgjengelig. Dette skjer ved å fornye det gamle menneske som på nytt ikler seg det guddommelige bildet som Gud gav det i begynnelsen i skapelsen ... Det som skaper liv i dem som er døpt, det er Ånden, som Herren selv talte om da Han sa: Ånden er livets giver."
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar