Hellighetslengsel, del 5

Vi har vel alle opplevd det - en eller annen gang - møtet med et menneske som bærer Kristus med seg. Atmosfæren endres i rommet når de stiger inn. De sier som regel ikke så mye, men ordene deres har vekt og blir værende igjen etter dem. Øyene deres er milde, deres vesen er fredfullt og de haster ikke. Får man det privilegiet å be sammen med dem, er det som himmelen åpnes over deg.

Jeg har møtt noen slike - og glemmer det aldri. Ordet er blitt inkarnert i deres liv. En av dem, var en rumener. Vi stod i en ring og ba, da jeg og de andre, la merke til ham. Hans ansikt lyste når han talte med Gud i bønn. Hans stand var ringe, som vi sier på gammelmodig språk. Djup fattigdom preget hans hverdag. Men han levde med Gud. Denne rumeneren hadde ikke bare kunnskap om Gud, men kjennskap. Han kjente Den han oppgikks med. Ordet var blitt forkroppslighet i hans liv og vesen.

Det er vel dette vi lengter etter alle sammen?

Den hellige Gregorios av Nyssa har sagt:

"Guds nåde kan ikke ta bolig i dem som flykter unna frelsen. Heller ikke er menneskets dyd av en slik art at dne er i stand til å opprette det virkelige livet i de sjeler som er uberørt av nåden. Men når gjerningenes rettferdighet og Åndens nåde samtidig kommer sammen i den samme sjel, da er de to tilsammen i stand til å fylle den med velsignet liv."

Jeg tenker på de sterke ordene fra Kolosserbrevet:

"For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike." (Kol 1,13)

For å sitere Gregorios igjen:

"Gjennom den gjenfødelsen som kommer fra oven, blir vår natur forvandlet fra å være forgjengelig til å bli uforgjengelig. Dette skjer ved å fornye det gamle menneske som på nytt ikler seg det guddommelige bildet som Gud gav det i begynnelsen i skapelsen ... Det som skaper liv i dem som er døpt, det er Ånden, som Herren selv talte om da Han sa: Ånden er livets giver."

(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 4

I dag har jeg tilbrakt deler av dagen på Mamre, bønnekoia jeg har inne i skogen, for blant annet å studere en bok skrevet av en greker ved navn Christoforos Stavropoulos. Boken bærer tittelen: "Deltakere i guddommelig natur", og handler om theosis-begrepet. Om dette skriver Stavropoulos:

"Hva betyr dette dype og mektige ord? Det betyr opphøyelsen av mennesket til den guddommelige sfære, til Guds sfære. Det betyr menneskets forening med Gud, det menneskelige med det guddommelige. Det er den egentlige mening med theosis. Følgelig må menneskenaturen strebe mot åndeliggjøring ... Menneskets sjel må renses og pusses så den kan omformes fra sin nåværende matthet til strålende åndsglans... Vi forvandles til Hans likhet."

Så siterer Stavropoulos, Hl. Anastasios av Sinai:

"Theosis er en opphøyelse til det som er bedre, ikke en reduksjon av vår natur til noe mindre, heller ikke er det noen forandring i vår menneskelige naturs vesen som foregår. Det er den guddommelige plan, den frivillige nedstigning av den Mektige, som Han gjorde for å frelse andre. Det er det som er av Gud som er blitt hevet opp til en større herlighe, uten at det har foregått noen endring i vår natur."

(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 3

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus:

"Den som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde..." (8,29)

Dette er Guds mål med oss.

Vi finner det samme i 2.Kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Formålet med det kristne livet - om vi kan bruke et slikt uttrykk - er å bli Kristus-lik. De ortodokse har et ord for dette: theosis eller guddommeliggjørelse.

Det er interessant å merke seg hvordan theosis-læren, som er konstituerende for ortodoks kristen tro og lære, skiller seg fra både katolsk forsoningslære og luthersk rettferdiggjørelseslære. Begge disse handler om Guds tilgivelse over for det av synden trellebundne menneske, og ved den 'frifinnelsesdom' som kommer av Kristi forsoningsverk. Læren om guddommeliggjørelsen dreier seg derimot overveiende om den forvandling, både på det indre og ytre plan, som mennesker gjennomgår ved å komme Gud nær og bli forent med Ham.

Apostelen Peter skriver om theosis:

"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden." (2.Pet 1,4)

Guddommeliggjørelsen - denne gjennomgripende forvandling av mennesket og alt det skapte, er en prosess. Vi snakker om en gradvis forvandling av hele vår måte å være på. Denne forvandlingen skjer ikke 'automatisk', og heller ikke ubevisst. Den finner helle ikke sted mot vår vilje. Tverimot: Frelse er, slik de ortodokse ser det, resultatet av en bevisst, frivillig samvirke mellom Gud og menneske.

(fortsettes)

Theosis - deltakere i guddommelig natur, del 2

Mennesket ble skapt i sin Skapers bilde og lignelse. Vi leser om dette i 1.Mos 1,26-27: "Da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem."


Innholdet i disse ordene er overveldende. For hva sier ikke disse ordene? Mennesket ble skapt i Guds bilde, og hvert eneste menneske er kalt til å bli Gud lik! Vi er kalt til å være deltagere i guddommelig natur, til å bli hellige, ikke bare før syndefallet, men like mye etter det. I den gamle pakt utvelger Gud et folk - Israel, til å være en hellig nasjon. Når Herren åpenbarer seg på Sinai sier Han: "Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ord du skal tale til israelittene." (2.Mos 19,5-6)


Utvelgelsen av Israel er begynnelsen til virkeliggjørelsen av denne Guds evige hensikt. Den guddommelige utvelgelsen av Israel, var av en kollektiv karakter. Senere fikk det en individuell karakter i livene til David og Salomo, og til profeter og dommere.


I den nye pakt blir dette enda tydeligere. Da blir Gud selv menneske og påtar seg menneskelig natur, og gjør den guddommelig ved å forene den med sin egen guddommelige natur.


Vårt opprinnelige og enestående kall er theosis. Men hva betyr det at vi er skapt i Guds bilde?


Går vi til Kirkefedrene så ser vi at de hadde ulike innfallsvinkler for å svare på dette viktige spørsmålet. Med Guds bilde henviser de til menneskets kongelige tjeneste, og tenker da på at vi er Guds ypperste skapning og på vår autoritet over det skapte. Eller de ser "bildet" i menneskenaturens åndelige aspekt - sjelen. I menneskets selvbestemmelse, det at vi er i stand til å gjøre frie valg. Andre ganger snakker de om "bildet" som sjelens enkelhet, dens udødelighet, som Den Helliges nærvær i oss.


Hos den hellige Gregorios Palamas kan vi lese dette: "Vi kan ikke bare kalle sjelen for menneskelig, heller ikke bare kroppen, men begge sammen, og det var om det det ble sagt at det ble skapt av Gud i Hans eget bilde." Og dette samstemmer med Bibelen. Den omtaler mennesket som ånd, sjel og legeme, som et hele. Den hellige Gregorios av Nyssa sa det slik:


"Derfor var det at Guds Ord i det det sa at mennesket var skapt i Guds bilde, innebefattet alt i en setning. Det var det samme som å si at Han skapte menneskenaturen til å ta del i alt godt."


Et veldig viktig ord i denne sammenhengen er Forkynneren 3,11: "Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter." I oss alle er det et frø som er spirekraftig. Det begynner å spire den dagen vi blir født på ny - da vi får del i guddommelig natur. Theosis oppnås litt etter litt, etter hvert kommer bildet mer og mer fram, i den prosessen som kalles helliggjørelse.


(fortsettes)

Theosis - deltakere i guddommelig natur, del 1

Hva er den djupeste og sanneste meningen med livet? Den hellige Serafim av Sarov sa at "mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Når alt kommer til alt lever vi på jorden for å leve i himmelen! For å bli "guddommeliggjort", for å bli ett med Gud. Når vi leser Den Hellige Skrift, og da i særdeleshet vårt Nye testamente, og kirkefedrenes undervisning dreier alt seg om denne vandringen og dette mål. Dette er vårt grunnleggende og opprinnelige kall. Så om vi spør oss selv og undrer oss over hva som er kallet vårt, så ligger svaret her. Apostelen Peter skriver om vårt livs mening, og det er nesten overveldende det han skriver: "Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer av lystene i verden." (2.Pet 1,3-4. NTR 05)


Vårt åndelige kall er å oppnå theosis - å bli Gud lik, å forenes med Ham. Det er derfor vi må helliges gjennom helliggjørelsen. Theosis betyr opphøyelsen av mennesket til den guddommelige sfære, til Guds sfære. Det betyr menneskets forening med Gud. Vi forvandles til Hans likhet. Apostelen Paulus skriver:


"Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 3,18)


Hl. Anastasisos av Sinai sier det slik:
"Theosis er en opphøyelse til det som er bedre, ikke en reduksjon av vår natur til noe mindre, heller ikke er det noen forandring av vår menneskelige naturs vesen. Det er den guddommelige plan, den frivillige nedstigning av den Mektige, som Han gjorde for å frelse andre. Det er det som er av Gud som har blitt hevet opp til en større herlighet, uten at det har foregått noen endring i vår natur."


(fortsettes)