Den Hellige Gud og vår tilbedelse

 Tidlig søndag morgen, i det solen gikk opp over horisonten, hørte jeg meg selv synge "englehærers jubel oppad mot deg farer. Du som var og er og evig bliver ved."

Først så husket jeg ikke hvor jeg hadde disse ordene fra, men så husket jeg det. Det var fra salmen: "Hellig, hellig, hellig", og verset begynner slik: "Hellig, hellig, hellig! Synger helgenskarer, kaster sine kroner for dine føtter ned."

Det stillferdige Gudsnærværet fylte stua der jeg satt i hvilestolen. Tilbedelsen var like stillferdig.

Jeg kom til å tenke på noe som Martin Lönnebo har skrevet: "Øv deg i å leve nær Gud hvert øyeblikk, gjennom alt som hender og i alle du møter. Dette er helliggjørelsens vakreste vei. Gi Gud dine øyeblikk, og du har rørt ved evigheten."

Et liv i tilbedelse

 I går, på Aposteldagen i kirkeåret, mediterte jeg over fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen, og da spesielt ordene som evangelisten Johannes gjengir i samtalen mellom henne og Jesus: "Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha." (Joh 4,23) Teksten kan virke litt malplassert med tanke på Aposteldagen, men tro om den ikke er brennaktuell likevel.

Henri Nouwen skriver i sine dagboksnotater dette om Evangeliet etter Johannes, her i min oversettelse: 'Det er skrevet for modne åndelige mennesker som ikke er ute etter å argumentere om elementære ting, men som ønsker å bli introdusert inn i det gudommelige livets mysterier.' (The Road to Daybreak, side 58)

Jeg deler den oppfatningen. Her er hva jeg selv har kommet fram til, som disippel av Jesus siden 1972:

Vi modnes i det daglige samfunnet med Kristus til å bli enklere, mer rotfestede, få større tillit til Gud, leve mer åpne, transparente liv, bli mer evangeliske og mer fylt av fred. Vi kalles ut av det hektiske livet, til et liv skjult med Kristus i Gud, i tilbedelse. 

Ordet 'tilbedelse' gjør det klart for oss at oppmerksomheten vendes bort fra oss selv, til Kristus. Å tilbe er å bli drevet vekk fra vår egen selvsentrering inn i Jesu nærvær. Det betyr å slippe taket i det jeg ønsker og har planlagt til å sette min lit til Jesus, og hans kjærlighet.

Ekte tilbedelse

 "Det djupeste nivå av tilbedelse er å prise Gud gjennom smerte, idet vi takker Gud gjennom prøvelser, og setter vår lit til Ham når vi er fristet til å miste håpet, og elske Ham, selv når Han synes fjern."

- Opprinnelse ukjent. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Hva en distraksjon kan lære oss om en sann gudstjeneste

En gang, mine kristne venner, forlot en viss munk det felles liv og velsignet lydighet   som han levde i et kloster og dro til ørkenen for å bli en hesychast - en beder. Hans åndelige veileder krevde at han viet seg dag og natt til studiet og teorien om Jesu Kristi navn og faktisk til mysteriet om den hellige Guds treenighet.

Dermed trodde han at han i ødemarken og i stillhetens fred kunne forene seg med Gud uten bekymringer og uten avbrudd.

Men etter to eller tre dager, kan ingen tåle mer enn det, som vi snakker om. På et tidspunkt i sine hellige meditasjoner, følte han nærværet til noen nær ham.

Hva var det? En liten mus.

Han hadde klatret opp i den lappede og hullete tøffelen og kjente lukten av stortåa. Dermed ble han distrahert, og det var umulig å holde tankene i ro, i minnet om Gud og i bønn.

Han så det og sa til seg selv: "Jeg forlot alt for å kommunisere med Gud, og nå har en mus ødelagt det for meg. Vel, det er det, han trekker i tråden, og sier sint til musa, høyt nå:

-"Hvorfor avbryter du bønnen min, din b*st*rd?"

-"Fordi jeg er sulten," svarte musa.

Og hesykasten svarte med indignasjon, og la ikke merke til at musen snakket med en menneskelig stemme,

-"Kom deg ut herfra, din elendige, jeg prøver med tusen anstrengelser å se hvordan jeg kan forene meg med Gud, og du kom for å be meg om å stiltne sulten din?" Han ristet på benet og sparket musen inn i det motsatte hjørnet av hulen sin. Og så snur musa seg og svarte ham veldig rolig, etter å ha sett ham i øynene, på menneskelig språk:

"Lær dette en gang for alle, far, hvis du ikke kan sammen med dine medtilbedere du har rundt deg og med din gamle åndelige far, som brenner av feber og dør av sult i en hule ved siden av deg, men også med din neste, som lider, som hungrer og tørster og ligger naken og såret, og du ikke sympatiserer med ham, og ikke står sammen med ham, i hans problemer, da, skal du vite at du aldri, aldri vil kunne forenes med kjærlighetens og barmhjertighetens Gud.» Og musen forsvant.

(Fra Gerontikon) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden." (Jak 1,27)

Kjennetegn på endetidens Antikrist, del 2

1. Antikrist vil fremstå som en ledende religiøs og militær maktfaktor i endetiden. 

Det er ikke for ingenting at enkelte har kalt Antikrist for  'villdyret fra Midt-Østen! Et dyr som vil kreve full underkastelse og tilbedelse. Denne tilbedelsen vil bli rettet mot to steder: mot satan, han som i Åpenbaaringen kalles 'dragen' og mot dette dyret, som er den samme som Antikrist: "De tilba dragen fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret og sa: Hvem er som dyret, og hvem kan kjempe mot det? ... Og alle dem som bor på jorden, skal tilbe dyret, hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet livets bok hos Lammet som ble slaktet." (Åp 13,4 og v.8)

Antikrist vil grunnlegge en verdensvid bevegelse for tilbedelse, ikke av Den treenige Gud, men av seg selv og han som har gitt ham makt. Og han som kalles 'den falske profet' vil ledsage ham. Selve tittelen: 'den falske profet' antyder selvfølgelig denne mannens religiøse natur. En av de fremste oppavene til denne falske profeten er å forføre folkene med tegn og under. Disse tegnene og underne vil så være med på å overbevise jordens innbyggere om å tilbe Antikrist/dyret, Vi kan lese om dette i Åp 19,20: "Men dyret ble fanget, sammen med den falske profeten, han som i dyrets tjneste gjorde underfulle tegn og med dem forførtee alle som tok dyrets merke og tilba bilder av det."

Jordens maktelite og jordens konger er nært knyttet til Dyret og dets tilbedelse. I Åp 17 deler den profetiske seeren og apostelen Johannes et syn gitt ham av Herren Jesus: "En av de sju englene med de to skålene kom og talte med meg, og sa: Kom, jeg skal vise deg dommen over den store horen, hun som sitter over de mange vann. Med henne har jordens konger drevet hor. De som bor på jorden, er blitt drukne av hennes horelivs vin. Og han førte meg i ånden ut i  ørkenen. Der så jeg en kvinne sitte på et skarlagensrødt dyr, som var fullt av spottenavn. Dyret hadde sju hoder og ti horn. Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter. På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til horene og avskyelighetene på jorden." (v.1-5)

Den som red dette Dyret, var en prostituert. Den som rir et dyr vil kontrollere det, skaffe seg innflytelse over dets bevegelser og dette dyret blir kontrollert og hold i tømme av en velstående, prostituert kvinne. 

I endetiden vil to maktfaktorer operere side om side, og vil samtidig være to diamentrale motsetninger: På den ene sidem Kristi forsamling, den Han vant seg med sitt eget blod, og som apostelen Paulus fremstiller som "en ren jomfru for Kristus" (2.Kor 11,2) og som dødsrikets porter ikke har makt over, og horen, endetidens falske menighet hvis hode er Antikrist. Guds ord bruker ofte ord som 'hor'. 'utroskap' og 'horeri' for å beskrive hedensk praksis og hedensk tilbedelse, som f.eks i Jeremia 3 og Esekiel 16.

Det religiøse systemet som Antikrist representerer beskrives som en hore som rir på et dyr! Men hun er ikke det samme som villdyret. Faktisk, leser vi i Åp 17.16 at dyret på et tidspunkt skal begynne å hate horen: "De  ti horn som du så, og dyret, de skal hate horn. og de vil gjøre henne øde og naken. Hennes kjøtt skal de ete, og brenne henne opp med ild."

Men frem til dette skjer rir horen på ryggen av Dyret -  manipulerer det, øver innflytelse over det, og leder det til å oppfylle hennes hensikter.

Dette er nok årsaken til at Johannes i 1.Joh 4,1-3, beskriver Antikrist inn i en kontekst av falske profeter og profetier - fordi Antikrist er den ultimate falske profeten. Dette er grunnen til at Antikrist - det ligger jo i selve navnet - vil fremstå som endetidens falske religiøse leder. Han vil lede en religiøs maktfaktor som vil få denne verdens maktelite til å følge ham.

"Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antkristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden."

fortsettes

I går hadde Herren en overraskelse til meg!

I går kveld hadde Gud en overraskelse til meg. For noen dager siden ba May Sissel og jeg en av dagens tidebønner, og jeg merket meg en setning i denne salmen som jeg tenkte jeg ville vende tilbake til og grunne mer over. Dessverre noterte jeg ikke ned hvilken salme det var, men jeg husket litt av ordlyden. I går sarre jeg meg ned for å lete den fram ved hjelp av en Bibelordbok. Da plinger det i telefonen min, og inn kommer det en melding fra en venn av meg fra Oslo. Frank ville dele et vakkert bilde han hadde tatt, og knyttet det til et bibelvers. Ikke et hvilket som helst vers, men akkurat det verset jeg lette etter! Tilfeldig? Nei, gudfeldig! 

Setningen er hentet fra Salme 89, og vers 16: 

"De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Vi bokstavelig talt drukner i informasjon. Gjennom aviser, radio, TV og sosiale medier. Nyhetsbildet er dramatisk og dystert, og det er lett som forbeder å fokusere på dagsaktuelle hendelser  og omgjøre dem til bønneemner. Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette. Men da er det lett å bli nedtrykt. 

Viktigere enn dette er å få himmelske nyheter og informasjon fra Tronrommet! Få del i Guds tanker og planer, og be med dem som utgangspunkt! Da forandres ikke bare perspektivet - da forandres alt!

Hvem er 'de' som vandrer i lyset fra Guds ansikt? De som har vendt ansiktet mot Ham i lovprisning og tilbedelse! Hele verset lyder nemlig slik: "Salig er det folket som kan rope av jubel. De vandrer i lyset av ditt ansikt, Herre."

Jesus all ære skal ha

Salmedikteren, Kristusmystikeren og tilhenger av Den reformerte kirke, Gerhard Tersteegen (1697-1769) var en av kildene den såkalte Flovberg-kretsen, en samling kristne fra ulike kirkelige sammenhenger som søkte det indre livets kilder, drakk av i Gamla Stan i Stockholm ved 1900-tallets begynnelse. 

I dag kom jeg til å tenke på et sitat av Tersteegen gjengitt i et brev skrevet av Hjalmar Ekström, en sentral skikkelse av Flodberg-kretsen. Her i min oversettelse: 

"Jeg ønsker av hjertet at navnet G.Tersteegen ble av alle mennesker glemt, navnet Jesus derimot i alle menneskers hjerter djupt preget inn."

Strofer fra en sang jeg ikke lenger husker teksten til dukker opp i erindringen: "Jesus all ære skal ha". Det er min bønn etter en natt med så mye smerter. Ved Hans nåde kom jeg meg igjennom denne natten også. Jeg klarte til og med å kle på meg selv. Det er ikke hverdagskost. 

"for min kraft fullendes i skrøpelighet ..." (2.Kor 12,9)

Hva skjer med lovsangen og tilbedelsen i Kina under pandemien?

Hvordan har kinesiske kristne levd ut sitt trosliv under pandemien? Hva har skjedd med gudstjenestelivet, tilbedelsen. Hva kan vi lære? Denne artikkelen fra det siste nyhetsbrevet til Revival Chinese Ministries Internationalgir oss et lite innblikk.

I pandemiens mest alvorlig berørte distrikter, kan gudstjenestedeltagere ikke en gang sette sin fot utenfor husene sine. Dette er en stor utfordring, men de blir fortsatt utrustet, og utvikler seg fortsatt ved Åndens kraft.

Til tross for at regjeringsinitiativer rettet mot å kontrollere pandemien i Kinas "pandemi-fareområder" har ført til stort press på økonomien og på folks daglige liv, har 'nulltilfelle covid-politikken' likevel vært fast bestemt på å fortsette. RCMI er også fast bestemt på å fortsette å tjene den kinesiske kirken og arbeide for å utvide Guds rike. RCMI-medarbeider pastor Matthew Leung har i flere tiår vært pastor, med fokus på å undervise i lovsangs- og tilbedelseskurs, og disiplene hans er spredt over hele Kinas provinser. Blant dem er Shanghai-pastorer som under denne alvorlige pandemisituasjonen har stått frem som fantastiske eksempler i deres vitnesbyrd for Herren.Tilbedelse er deres livsstil, og deres livsstil for tilbedelse er "tilbedelse i aksjon", som forherliger Herren og velsigner mennesker. Nedenfor er et vitnesbyrd om hvordan RCMIs partnerkirker i Shanghai slutter seg til for å 'gå alt ut' for Herren:

Pastor Chung fra Shanghai-aksjer (mai 2022):

Siden 2020 har bølge etter bølge av pandemien gitt den verdensomspennende kirken store utfordringer; og i fastlands-Kina, hvor pandemien har vært spesielt alvorlig, har kirken måttet møte enda større utfordringer – utfordringer som ser ut til å være katastrofer. Mange lokale kirker har rett og slett lagt ned. Noen sluttet å leie fasiliteter, delte seg inn i små grupper og gikk tilbake til å møtes i hjemmene. Noen valgte nettmøter, og noen har falt i en tilstand av kaos og til og med splittelse på grunn av manglende IT-kunnskaper og ingen assistanse.

I januar i år sto vi overfor den store utfordringen med å få tilbedere fra alle kirkene i Shanghai sammen (på nett), men bare to måneder senere, og en enda større utfordring dukket plutselig opp -- pandemien brøt ut i Shanghai, verre enn opprinnelig utbrudd i 2020, og vi har vært innesperret i hjemmene våre i mer enn to måneder nå.

Når dette skrives, har ikke Shanghai-folk lov til å sette sin fot utenfor husene sine. Og det er ikke bare kirken som lider. Hver faset av samfunnslivet i hele byen går gjennom store kriser og utfordringer, og tilbedere står overfor alvorlige prøvelser.

Tre store tester for tilbedere under 'pandemitiden': 

1. En test av grunnlaget for vår tilbedelse

 Mange tilbedere tilber bare i kirken, eller når det er lovsangstjeneste på gang, og musikalsk akkompagnement - men nå er disse tre tingene tatt bort, så de har sluttet å tilbe. Og nå, selv om det er online gudstjeneste og nettmøter, er kvaliteten på musikken og gudstjenesteatmosfæren veldig vanskelig å opprettholde. De hvis tilbedelse er basert på disse ytre tingene kan ha sluttet å tilbe allerede!

Dette er en veldig stor eksamen -- en som tester om vår tilbedelse faktisk er "i ånd og sannhet." I dette miljøet, mens grunnlaget blir rystet, setter vi fortsatt Gud først, anser ham som vår største glede og gjør ham til fokus for vår livsstil? Vi må vurdere dette spørsmålet nøye!

 2. En test av vår tro

 Som tilbedere må vi av hele vårt hjerte tro at Gud er god, kjærlig og evig mektig, uansett hvilken omstendighet vi er i, for bare når vi tilbedere har denne typen tro vil vi være i stand til å lede mennesker inn i Guds nærhet til tilbedelse. Hvis vi selv faller inn i negativitet, sinte følelser etc, er det veldig lett at de små signalene vi sender påvirker hele menighetens forhold til Gud negativt.

Pandemien har nå virkelig avslørt og tydeliggjort trostilstanden til mange av oss tilbedere! Vi har nå ingen sjanse utad til å fremstå hengivne i gudstjeneste på scenen i kirken, og innvendig er vi indignerte fordi vi ikke har nok å spise eller drikke for i dag!

3. En test av vår forpliktelse til den store kommisjonen

Før pandemien startet, var noen tilbedere hovedsakelig opptatt med tjeneste på scenen og tilbedelsesteamspraksis og tilbrakte svært lite tid med menigheten utenfor scenen i samhandling med brødre og søstre – eller brukte til og med veldig lite tid på å evangelisere.

Tilbedelsestjenesten er absolutt en del av vårt kall til å oppfylle den store oppdraget - og faktisk er hensikten med å forkynne evangeliet å trekke mennesker til å bli tilbedere av Gud og lede dem i deres tilbedelse. Men når en utfordring kommer, og det blir umulig for oss faktisk å «lede tilbedelse», hva kan vi da gjøre for å fortsette å oppfylle den store oppdraget? Mange venter nok på at kirken og tjenesten skal gå tilbake til det det var før i tiden, men vi vet faktisk ikke hvordan ting kommer til å bli i fremtiden. Imidlertid vet vi at når vi reiser denne "Great Commission Way" kan vi ikke utsette; vi må fortsette fremover.

 Under enhver omstendighet må vi bruke all slags visdom i å tjene Herren, og vi må ikke begrense oss selv. Vi kan lære å bruke den trykte siden, innspilte medier og nye måter å kommunisere med mennesker på og bringe dem inn i Guds nærhet. Og vi kan elske våre naboer som er i nærheten - selv om pandemien ikke har gått ned til "null tilfeller", kan vi fortsatt elske dem.

Himmelen over en tilbeders vei er ikke alltid blå! Snarere er livene våre alltid fulle av nye utfordringer som krever å utøve tro og Den Hellige Ånds hjelp til å holde ut til slutten. Da kan vi oppleve 'Gud som gjør nye ting'!

Jesus lærte kristne tilbedere å tilbe den evige Gud 'i ånd og sannhet' (Johannes 4:23). Dette betyr ikke bare å delta i sakramenter som gjennomføres i en kirkebygning, men enda viktigere, å lytte til Herren i vårt daglige liv, omsette sannheten i praksis. For kristne er tilbedelse livsstil, og livsstil er tilbedelse! Tilbedere som lever under en global pandemi må ikke stoppe; snarere må vi sette vår tro ut i livet og vise at sann tilbedelse betyr å ære Gud og være til nytte for våre medmennesker.

Til slutt vil jeg oppfordre alle dere tilbedere, uansett hvilken situasjon dere måtte komme i, aldri slutte å tilbe! La oss vende tilbake til vår tilbedelse i ånd og sannhet -- uansett hvor mye rystelser som skjer i våre situasjoner -- la oss holde ut med tro på Gud, håpet vi har i hans rike og i vår kjærlighet til ham!

 La oss fortsette og fullføre den store misjonsbefalingen! Velsignelser til dere, alle sammen!

 Vennlig hilsen,

Pastor Cheng, Shanghai, og pastor Matthew Leung fra RCMI.

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Lovsangen som ikke fikk oppmersomhet i himmelen

Corrie ten Boom pleide å fortelle en historie om en gammel munk som sang en julesang hver julaften for brødrene sine i klosteret, og for besøkende som kom fra landsbyen for de spesielle gudstjenestene. Stemmen hans var ikke akkurat vakker, men han elsket Herren og sang fra hjertet. Ett år sa abbeden for klosteret: «Jeg beklager, bror Don, vi vil ikke trenge deg denne julen. Vi har en ny munk som har en vakker stemme.»

Mannen sang vakkert, og alle var fornøyde. Men den natten kom en engel til abbeden og sa: "Hvorfor sang dere ikke en julekveldssang?"

Abbeden ble veldig overrasket. "Vi hadde en vakker sang," svarte han. "Hørte du det ikke?"

Engelen ristet trist på hodet. "Det kan ha vært inspirerende for deg, men vi hørte det ikke i himmelen."

«Du skjønner,» ville Corrie si, «den gamle munken med den raspete stemmen hadde et personlig forhold til Herren Jesus, men den unge munken sang for sin egen fordel, ikke for Herrens.»

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvem drar båten i land på den siste seilasen?

Etter hjerteinfarktet som rammet meg for noen dager siden er det mange tanker som har meldt sin ankomst i hodet mitt. En strofe fra en gammel salme har fått fornyet aktualitet. Stilt overfor muligheten for den siste seilasen, "blir det smått det som før syntes stort, da blir det lite alt det jeg har gjort. Da uten deg vil jeg komme til kort, Jesus, Jesus." 

Det hjelper lite med klisjeer, store ord, alt koker ned til det vesentligste: Jesus. 

Hva har jeg sløst bort livet mitt på? For vi sløser alle bort livet på noe, noe som vi gir vår oppmerksomhet til, noe som vi bruker tid og krefter og penger på. Jeg vil sløst bort livet mitt på Jesus. Være en eksravagant tilbeder. Sløse med rådyr parfyme. Glede Hans hjerte. Ikke være så opptatt av hva folk mener. Være redd dem. Jeg skal ikke svare for dem likevel. Om de ser på meg som en Jesusfanatiker, ja, hva så, det er jeg som skal svare for hva jeg brukte mitt liv på! Ingen andre. 

Jeg har ikke rare kreftene igjen, men Han skal få dem! Jeg er Hans, ingen annens. Jeg er redd, sliten av alle smertene, har mange spørsmål, men jeg er Hans. 

Han eier kraften, Hans er nåden, Han bærer meg, ikke jeg Ham. Han ER LIVET! Det har jeg virkelig sett når jeg har vandret gjennom dødsskyggens dal. 

Nå tror jeg at jeg fremdeles har seilturer igjen. Det er mange farvann jeg skal seile i i årene fremover. Og Herren er i båten. Av og til sovende, men alltid våkende. Men en dag kommer den siste seilasen, som den gjør for oss alle. Da vil jeg kappe alle fortøyningene, kaste over bord alt jeg ikke trenger for reisen, og stevne mot himmelens kyster. 

Et liv i tilbedelse

 For noen år siden kom jeg over denne enkle, men svært så uttrykksfulle tegningen. Jeg vet ikke hvem som har tegnet kvinnen som sitter i en stilling, så full av hengivenhet, ærefrykt og tilbedelse - men den har fulgt meg siden. Jeg fikk laget en kopi av den, som jeg limte inn på forsatsbladet til Bibelen min.

Nå har jeg hentet tegningen frem igjen. Tegningen uttrykker nemlig mitt djupeste kall, og illustrerer min inderligste lengsel: å få være en som bøyer seg i tilbedelse og som kan oppleve å svøpes inn i Guds hellige nærvær.  Jeg ønsker at denne fasen av mitt liv ikke bare skal tilbe med ord, men med hele mitt liv - også gjennom den prøvelsen som sykdommen innebærer. Jeg ønsker først og fremst å søke Herrens ansikt, ikke Hans hender, det vil si hans gjerninger. Men Hans ansikt.

Et vers i salmen "Hvor underlig er du i alt hva du gjør", skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, fra hans "Hjertesanger", skrevet i 1886, gir så godt uttrykk for denne djupe lengsel:

"Vi bøyer oss ned i tilbedelse der Og synger med engler i kor: O, Herre, rettferdig og nådig du er, I alt hva du gjør er du stor."

Jeg er enig med Emil Gustafson: at Gud er et mysterium, ikke til å fatte fullt ut.

JESUS - dette navnet er vårt livs sentrum, dette navn er sentrum for vår tilbedelse. Som de vise menn som "falt ned og tilba", faller vi også ned for barnet og tilber. Vi tilber Frelseren.

Nå klarer jeg ikke lenger å bøye kne fysisk på grunn av sykdom. Men så lenge jeg kan vil jeg løfte mine hender i tilbedelse.

Den store lovsangen gjennom evigheten

 “Gud har forberedt seg en stor lovsang gjennom evigheten, og de som kommer inn i Guds samfunn blir med på denne sangen. Det er sangen “morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd” over verdens skapelse. (Job 38: 7). Det er seierssangen til Israels barn etter å ha passert Rødehavet, Magnificat av Maria etter kunngjøringen, sangen til Paulus og Silas i fengselsnatten, sangene til sangene på glasshavet etter deres redning , "sangen til Moses, Guds tjener og lammets sang" (Åp. 15: 3) Det er sangen til det himmelske fellesskapet. "

- Dietrich Bonhoeffer/Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Et kongelig presteskap, del 1

Over en tid nå tror jeg Herren har henledet min oppmerksomhet på noen ord av apostelen Peter: "Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus." (1.Pet 2,5) Peter er ikke alene om å skrive om et åndelig presteskap. Apostelen Johannes skriver om det samme i Åpenbaringen: "... som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud vår Far..." (Åp 1,6)

Gud vil ha et eiendomsfolk på jorden gjennom hvilket Han kan utøve sin innflytelse. Dette kallet kom til det jødiske folket: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk." (2.Mos 19,6) Den kristne forsamlingen er 'tatt ut', 'utskilt', og 'innlemmet' eller 'innpodet' i dette oppdraget på jorden: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom..." (1.Pet 2,9/Norsk Bibel)

Jeg tror de færreste av oss har loddet dybden i de ordene. Forbederen, nå avdøde, Kjell Sjöberg, som jeg var så heldig å få møte personlig noen ganger, sier det slik: "Et kongelig presteskap som proklamerer Hans herlige og veldige gjerninger, er nøkkelen til Guds måte å regjere på jorden gjennom det folk Han har utvalgt." Dette stemmer godt overens med ordene i Åp 5,9-10:

"Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden."

Stans litt ved disse ordene før du leser videre! 

"... gjorde dem til et kongerike..."

"... til prester for vår Gud..."

"... de skal herske som konger på jorden..."

Det kan vel nesten ikke bli bedre. Jeg skal forsøke i denne artikkelserien å se nærmere på hva dette betyr og hvilke implikasjoner det har for våre liv.

Det ser ut som om mange kristne glemmer at Gud har en helt annen regjeringsform enn det vi er vant med. Det bilde vi har fra verdslige regjeringsformer er at det er regjeringen og landets administrative administrasjon som styrer. I Guds rike, i Herrens regjeringsform, er det et kongelig presteskap som styrer.

Herren utvalgte en av Israels stammer til å være et prestfolk. Det var Levi stamme. De utgjorde en tolvtedel av folket. De var Herrens spesielle eiendom og skulle gjøre tjeneste innfor Ham. Nøkkelen til en konges fremgang i Israel ved å regjere i tråd med Guds vilje, hadde å gjøre med hans relasjon til prestfolket som fantes i Tempelet, og ikke bare kongene - hele nasjonens liv kretset rundt levittenes tjeneste.

fortsettes

Tilbedelse i avmakt

Torsdag så jeg nevrologen min. I knappe 20 minutter. Det er måneder siden sist vi så hverandre. Iløpet av disse 20 minuttene får jeg vite ting jeg helst skulle vært foruten. Det kommer ikke som noen overraskelse. Parkinsons-sykdommen min har forverret seg. Medisinene nevrologen foreslår vet jeg at jeg ikke kan bruke. Det dreier seg om et medisinplaster. Jeg reagerer allergisk mot plasteret. Andre omstendigheter gjør at det heller ikke er aktuelt med en deep brain-operasjon, hvor de setter elektroder i hjernen. Jeg har allerede prøvd to medisiner mot Parkinson. De gjorde meg verre. Nevrologen foreslår opphold på et opphold på et rekreasjonssted. Jeg har prøvd det før. Det ble en voldsom følelsesmessig nedtur. 

Alt dette på 20 minutter. Inntrykkene er sterke. Det er ikke bare Parkinson som gjør at jeg skjelver når jeg går en lang sykehuskorridor. Tårene renner. Jeg etterlates alene med følelsene mine. 

Der og da bestemmer jeg meg: jeg vil fortsette å tilbe!

Det er mitt overordnede kall. Fremfor alt annet.

Det er ingen heltemodig avgjørelse. Den er foretatt i avmakt og skrøpellighet.

Disse ordene fra Fil 1,20 er blitt mitt personlige vitnesbyrd og min inderlige bønn:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som allltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø."

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 7

 

Når jeg leser om apostelen Paulus og profeten Silas som blir hudstrøket og kastet inn i det innerste fangehullet og fikk føttene festet i en stokk, hvor de velger å synge lovsanger ved midnattstid, kommer jeg til å tenke på misjonæren Dean Denler. I 1960 ble han dignostisert med uhelbredelig kreft og var dødssyk. Ved en anledning fortalte han kona si, Ruth, at han en dag "ville prise Gud i all evighet," så la han til: "men det er bare her på jorda vi kan bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham i all smerte." 

Å lovprise Gud er et bevisst valg vi tar. 

"Det kan virke paradoksalt," skriver Henri Nouwen "men legedom og dans begynner med at vi ser alvorlig på det som forårsaker smerten vår." Så legger han til: For hvis vi prøver å gjemme deler av vår livshistorie fra Guds øyne og vår egen samvittighet, gjør vi oss til dommere over vår egen fortid. Vi begrenser den guddommelige nåden så den blir mindre enn vår egen frykt. Våre bestrebelser på å frikoble oss fra vår egen lidelse, ender med at vi frikobler lidelsen fra Guds lidelse for oss. Veien ut av våre smerter er å gå inn i dem og gjennom dem." (Henri Nouwen: La min sorg bli vendt til dans. Luther forlag 2002, side 6-7)

Lovprisning, vende blikket mot Herren, er en vei ut av smerten. 

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus noe som gjelder alle troende: "Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim, 3,12) Ikke 'kan', men 'SKAL'. Det er utfordrende! 

Paulus og Silas måtte betale en høy pris for sin troskap mot Kristus! Senere, nåt apostelen Paulus skriver brev til sine venner i Filippi, skriver han om Kristi lidelsessamfunn: "så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse OG SAMFUNNET MED HANS LIDELSER, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10) Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver Paulus: "Nå gleder jeg meg over mine lidelsr for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mittt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten." (Kol 1,24) 

Jesus ble hudstrøket eller flogget. "Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke." (Joh 19,1)  "For meg ble han pisket', sier Bernhard av Clairvaux og Augustin tilføyer: De båndene som bandt Jesu hender til hudstrykningsstokken, var hans kjærlighet til oss."                 

Hva betyr dette? Det er snakk om 'den romerske nihalede katt' - 'horrible flagellum' - 'den redselsfulle svepen'. Den hadde et kort skaft med en tykk, flettet lærsnert som delte seg i minst ni små remmer, hver med en blyklump i enden. Den forårsaket stor skade på kroppen. Det var med en Paulus og Silas ble mishandlet. Blodige og forslåtte ble de så satt i det innerste fangehullet med føttene i en stokk. Frarøvet sin frihet. Smertene må ha vært store. Likevel valgte de to å lovprise Gud. Det er som sagt et valg de tar. 

Menneskelig sett var situasjonen håpløs. Paulus og Silas var ikke bare fengslet, men de satt i den innerste cellen. Det fantes ikke en eneste synlig utvei for dem, men de var kommet til Europa med evangeliet, som ikke består av ord, men av kraft! "For Guds rike består ikke i ord, men i kraft." (1.Kor 4,20)

De visste og viste at det viktigste våpnet de hadde i den åndelige kampen var bønn og lovprisning!

"Rop med fryd for Herren dere rettferdige! Lovsang sømmer seg for de oppriktige." (Salme 33,1)

fortsettes

Å være til for Ham - alle dager

Jeg har skrevet om dette ved ulike anledninger, men tar det frem igjen, for det synes å være mitt kall i en tid som denne: Å være til for Ham! Ikke for å be om noe. Ikke for å få noe. Men se verdien av å være der for Ham. Bli bevisst på Hans nærvær i hverdagene. 

Så mange ber uten egentlig å berøre Gud fordi de gjør alt annet enn å beundre Ham og tilbe Ham. Mange menneskers åndelige sanser er numne når de oppsøker lønnkammeret, av alt presset de legger på seg selv for å være der og utrette og oppnå noe. Bønnen er blitt plikt og plagsom dårlig samvittighet. Vår trang til å oppnå noe synes å stamme fra vårt ønske å begjøre noe annet enn Ham selv. 

Jeg har noen veldig slitsomme dager for tiden. Parkinsons fører til økt smertetrykk og stiv muskulatur. Det hører til økt tinnitus, og de siste dagene økt øresus i det venstre øret. I tillegg til øresusen hører jeg hjerteslagene mine i øret. Dette er veldig slitsomt, og tar så mye av kreftene mine. Det er intenst for å si det mildt. I slike tider klarer jeg ikke formulere så mange ordene når jeg ber. Derfor blir min bønn oftere taus. Jeg tilbringer tiden sammen mec Herren i taushet. Det hender jeg sier til Jesus: 'Nå er vi bare sammen, vi to,'

Som årene går har jeg lært dette: Å be er simpelthen å være, være tilstede i stillhet for Gud. I Hans stillhet. Gud taler også taushetens språk.

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

"I den grad Guds Sønn bor i oss, finnes himmelriket i oss", skriver Isak Syreren, og legger til: "Her inne finnes himmelrikets rikdommer. Her, å synder, er Guds rike inne i deg. Gå inn i deg selv, søk ivrigere. Du kommer til å finne det uten anstrengelser. Utenfor deg er du død, og synden er dødens port. Gå inn i deg selv og bli værende i ditt hjerte, for der finnes Gud."

Dette tiltrekkes Herren av

Med tanke på søndagens prekentekst fra Luk 7,36-50 - om synderinnen i fariseerens hus og alabastkrukken, får denne teksten stor aktualitet:

Er du klar over at det tar omtrent to tusen blomster å produsere ett gram duftende olje eller 9000 knuste roseknopper for å produsere ett enkelt gram parfyme? Når du går inn i en rosehage, er duften faktisk kraftigere de tidlige morgentimene når duggen fortsatt er på rosene. På samme måte tar det tid og tålmodighet å gjennomvætes Herrens nærvær i sann tilbedelse for å produsere den slags duft som han lener seg ned for å inhalere. For Herren tiltrekkes av ekte intim tilbedelse, og dette bringer hans veldig spesielle oppmerksomhet.

Jeg fornemmer at Herren sier:

“Jeg ser deres hender og hjerter løftet i intim tilbedelse - jeg må nærme meg slike som disse. Jeg må puste inn duften fra den slags tilbedelse, for det gleder meg! ”

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Englene - Guds tjenende ånder, del 4

I kapittel 4 og 5 i Åpenbaringsboken gir den profetiske seeren, apostelen Johannes, oss et innblikk i Guds tronrom. Den Gamle av dager er omgitt av majestetiske, lovprisende og tilbedende engler, skikkelser av levende, luende lys og glans, av herlighet og skjønnhet som vi ikke kan fatte. Gud, >Den Allmektige, sitter på en strålende trone, omgitt av de 24 eldste, som er kledd i hvite klær og bærer gullkroner på hodet - som de kaster ned for Herren i et sterkt symbolspråk, hvor de i den høyeste form for tilbedelse overlater alt til Ham, den eneste om med rette tilkommer all lov, og pris, og ære og tilbedelse.

Engleskarene. som omgir tronen, tilber Gud ustandelig. De er titusener på titusener på titusener. Blant dem er 'de syv engler som står for Gud' (Åp 8,2) De skiller seg ut. Det er en utbredt oppfatning at disse syv englene er erkeengler. Vi kjenner deres navn. Mikael, som jeg allerede har nevnt, er en av dem, jfr Dan 10,13. Så er det Gabriel, som nevnes i Dan 8,16 og Luk 1,19 og Rafael og Tobias, som omtales i Apokryfene. I den sterke tilbedelsen er det Guds helllighet som fremheves.

Englenes tilbedelse i himmelen er av en slik styrke at hele verdensaltet tiltrekkes og blir trukket med inntil det himmelske lovprisningskoret teller en utellelig skare. Engler, mennesker, himmelske vesener kaster seg ned foran tronen. Hele skapningen bøyer seg for Den treenige Gud.

Her er alt rent.

'Intet urent skal komme inn i den', sier Skriften.

Her er vannkilder å drikke av - livets vannkilder. Her er inen død, ingen pine, ingen sorg, ingen skrik, ingen avskjeder.

Tenk hva som venter!

Himmelen og de himmelske hærskarer hører uløselig sammen. Den ærefulle stilling som Gud har gitt englene, makten og styrken Han har betrodd dem og overgitt til dem, er så stor og fryktinngytende, at vi små syndige mennesker ikke kan fatte den. Vi ser det ikke minst i de domshandlinger de står klare til å utføre når tiden er inne. Bare for å nevne et eksempel på dette, hentet fra Åp 7,1-2:

'Deretter så jeg fire engler som sto ved jordens fire hjørner og holdt på jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire engler som det er gitt å skade jorden og havet ...'

Vi ser at ulike engler har ulike oppdrag. De er alle i tjeneste for den tre ganger hellige Gud. Det er Han som råder over dem, det er på Hans befaling de sendes ut. Noen av dem venter på tiden da akkurat deres helt spesielle oppdrag skal utføres. De senere år har det fra visse hod vært sagt at vi kan befale englene og sende dem ut på oppdrag. Det finner jeg ikke noe eksempel på i Bibelen. Det finner jeg bare at Gud gjør.

fortsettes

En røkelse av tilbedelse

'Jeg har blitt vekket allerede om natten av en røkelse av tilbedelse brennende i mitt hjerte. Jeg kunne føle det indre nærværet reise seg som en sky av røkelse mot Herren. Det vekket meg i det det var tid for en hellig stund med Herren.'

- Walter Beuttler (bildet),  1904-1974, amerikansk bibelskolelærer.

'Med min sjel lengtet jeg etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg.' (Jes 26,9 Norsk Bibel)

'Min sjel lengter etter deg om natten, ja, ånden i meg leter etter deg.' (2011-oversettelsen)

Hva 'sløser' du på Jesus

Kanskje var det hele farsarven hun 'sløste bort,' alt hun skulle ha å falle tilbake på i vanskelige tider. Men hun sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner.

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det denne kvinnen gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.