For noen år siden kom jeg over denne enkle, men svært så uttrykksfulle tegningen. Jeg vet ikke hvem som har tegnet kvinnen som sitter i en stilling, så full av hengivenhet, ærefrykt og tilbedelse - men den har fulgt meg siden. Jeg fikk laget en kopi av den, som jeg limte inn på forsatsbladet til Bibelen min.
Nå har jeg hentet tegningen frem igjen. Tegningen uttrykker nemlig mitt djupeste kall, og illustrerer min inderligste lengsel: å få være en som bøyer seg i tilbedelse og som kan oppleve å svøpes inn i Guds hellige nærvær. Jeg ønsker at denne fasen av mitt liv ikke bare skal tilbe med ord, men med hele mitt liv - også gjennom den prøvelsen som sykdommen innebærer. Jeg ønsker først og fremst å søke Herrens ansikt, ikke Hans hender, det vil si hans gjerninger. Men Hans ansikt.
Et vers i salmen "Hvor underlig er du i alt hva du gjør", skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, fra hans "Hjertesanger", skrevet i 1886, gir så godt uttrykk for denne djupe lengsel:
"Vi bøyer oss ned i tilbedelse der Og synger med engler i kor: O, Herre, rettferdig og nådig du er, I alt hva du gjør er du stor."
Jeg er enig med Emil Gustafson: at Gud er et mysterium, ikke til å fatte fullt ut.
JESUS - dette navnet er vårt livs sentrum, dette navn er sentrum for vår tilbedelse. Som de vise menn som "falt ned og tilba", faller vi også ned for barnet og tilber. Vi tilber Frelseren.
Nå klarer jeg ikke lenger å bøye kne fysisk på grunn av sykdom. Men så lenge jeg kan vil jeg løfte mine hender i tilbedelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar