Under Laudes i morgentimene i dag ba jeg Salme 89, og merket meg disse ordene: "Salig er det folket som kan rope med jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."
Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.
Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred.
Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar