Å bli seende

 Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp det at vi skal bli seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd fra all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Johannes vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand. 

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser. 

Hvis vi vil bli seende, må vi slutte å beskytte oss mot det lyset som vil opplyse oss innenfra. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 238

De vandrer i lyset fra Ditt ansikt

Under Laudes i morgentimene i dag ba jeg Salme 89, og merket meg disse ordene: "Salig er det folket som kan rope med jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.

Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred. 

Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.

Skatten i leirkar

'I hvert menneske bor det både skjørhet og lysskinn, både avgrunn og overflod...

Jesus, vårt hjertes lys,
vi ønsker å holde oss nært til deg,
og aldri la deg ligge igjen langs veien.
Når vi blir kjent med våre svakheter
dukker det opp uante ressurser i oss.
Hvordan kunne vi la være å ta imot
en indre styrke som kommer fra deg.'

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 73

Om å synes eller leve skjult med Gud

Hvem er du når det bare er Gud som ser deg?

Jeg har sagt det ved flere anledninger: den største utfordringen en kristen har er ikke i det offentlige rom. Ektheten i liv med Gud viser seg når ingen andre ser deg, og det er bare deg - og Gud.

I det offentlige rom, når alle andre ser den kan du spille en rolle. Du kan spille skuespill. Men aldri når du er alene.

Da prøves ektheten i ditt trosliv.

En venn av meg fortalte om en munk fra Romania. Faktisk var det hans skriftefar. Denne munken hadde trukket seg tilbake til et avsidesliggende område av Transylvania. Der levde han helt alene i en skogskoie og tok sjeldent imot besøk. Han levde for Gud. For Guds ansikt. Noen vil si: bortkastet. Skulle han ikke heller vært aktiv mer i det synlige?

Det finnes mange menn og kvinner som har trukket seg tilbake fra det offentlige rom og som lever bare for Gud. Det har vært mange opp gjennom kirkens historie, men også nå. Vi kan kalle dem "de stille i landet", "de som gjør lite ut av seg", eller "de som lever det skjulte livet i Kristus." Det er ikke de som skaper de store overskiftene, eller som vi hører så mye om. Kanskje vi ikke kommer til å høre om dem før vi kommer hjem til himmelen. Men der er de kjent. Der hører de med blant de navngjetne. Der snakker man om dem. Der venter det dem en belønning.

Her bryr vi oss ikke så mye om dem. Her oversees de gjerne. Regnes ikke med.

Hva betyr mest: Å få belønningen her på jorden, eller i himmelen?

Trett av alle de store ordene - søker lyset som forvandler

Jeg kjenner meg trett av de store ordene, de ord som bare er ord, men som ikke berører. Jeg er trett av de store ordene om at vi skal lykkes, ha fremgang, være friske, men som fornekter livet, som fornekter lidelsen.

Et ord berører meg virkelig for tiden og det er dette, som sies om Jesus:

"I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4)

Jeg dveler ved disse ordene, jeg slipper ikke taket i dem, eller kanskje er det slik at det er de som ikke slipper taket i meg. Det er selve Jesu liv som er lyset. Liv kroppsliggjort. Og jeg tenker at det eneste som virkelig berører oss er når ordene er blitt nettopp det - kroppsliggjort. Da er det ikke lenger noe svevende, men veldig konkret. Det sees. Det merkes. Det føles.

Noen mennesker bærer med seg en himmelsk atmosfære. De er så nærværende. Med sine liv, ikke bare sine ord. Jeg ser det i mennesker som lever mye i stillheten; noen av dem er kroppslig skrøpelige, de er merket av livet. Men deres liv bærer likevel. Dette er ikke overfladiske mennesker, mennesker som bare søker utsiden, men går djupere, og lever på et indre plan.

I ham var liv. Det er det livet jeg vil leve. Det er det lyset jeg vil være bærer av. Midt i min egen kroppslige svakhet. Jeg vil bære med meg Guds herlighet ut til verden. Det er min bønn, min djupe lengsel.

Derfor vil jeg la det lyset lyse på meg, og la meg forvandles av dette lyset. Det tar tid. Gradvis forvandles vi av Kristi lys som skinner på oss. Jeg overlater kropp og sjel til dette lyset. Når dette milde lyset lyser på oss, når vi overgir oss til det, og vi lærer oss å lytte, skaper det en indre glede, takknemlighet og tilbedelse.

2017 er for meg tilbedelsens år. Resten av året vil jeg bruke på å søke det lys som har det forvandlende livet i seg.

Guds lys vokser i deg

Måtte altså Gud vokse i oss og vi selv avta, slik at vi også kan vokse i Gud. Apostelen og Skriften sier det samme: "Den som roser seg, skal rose seg av Herren." (1.Kor 1,31, Jer 9,23)

Du vil være stolt i deg selv? Du vil gjerne vokse, men på grunn av det onde inni deg vokser du smått. Den som vokser smått, blir faktisk mindre. Må altså den Gud som alltid er fullkommen, vokse; må Han vokse i deg. Når du bedre forstår hvem Gud er og når du bedre fatter Ham, er det som om Gud vokser i deg, men i deg selv vokser Han ikke, for er alltid den fullkomne.

Forstod du lite i går, forstår du mer i dag, og i morgen vil du forstå enda mer. Det er Guds eget lys som vokser i deg. Det er som om Gud selv vokser, Han som alltid er og blir den fullkomne. Det er som når et menneskes øyne blir helbredet av sin blindhet og det begynner å se litt av lyset, og neste dag ser mer og den tredje dag enda mer: det synes for ham som om lyset vokser.

Likevel er lyset fullkommet, være seg om man ser det eller ikke. Slik forholder det seg også med det indre mennesket. Det gjør fremskritt i Gud, og Gud synes å vokse i det, Allikevel er det slik at det i stedet blir mindre, for at det skal falle ned fra sin egen berømmelse og reise seg og forherlige Gud."

- Augustin.

Fra Kysse spor/Peter Halldorf/Luther forlag, side 390.

Helligånden - lyset som lyser i vårt indre

"Hellige Ånd, Du gir lys i vårt indre, Du skinner i lykkelige dager så vel som i tider med prøvelser.

Når lyset ser ut til å bli borte, blir Du værende hos oss. Ditt nærvær former vårt indre. Det gjør det mulig for oss å gå videre bra begynnelse til begynnelse."

Bror Roger i boken: "I alle ting en stille glede". Utgitt av Verbum forlag i samarbeide med Norges Kristne Råd.

Jesus - vårt hjertes lys

"Jesus, vårt hjertes lys,
Du legger ned i oss en lengsel
tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet
- lengselen etter Ditt nærvær.
Selv om vi ikke alltid forstår,
ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraften til å begynne på nytt."

Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag i samarbeide med Norges Kristne Råd.

Jesus, vårt hjertes lys

"Jesus, vårt hjertes lys, Du legger ned i oss en lengsel
tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet - lengselen etter Ditt nærvær.

Selv om vi ikke alltid forstår, ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraften til å begynne på nytt."

Bror Roger av Taize, i boken: "I alle ting en stille glede", Verbum forlag, side 124.

Blendet av Åndens lys

'Forestill dere en mann som om natten står inne i et hus med alle dører lukket: forestill dere at han åpner et vindu akkurat i samme øyeblikk som det plutselig kommer en lyn fra himmelen. Han kan ikke tåle lyset, men lukker øynene for å beskytte seg og rygger tilbake fra vinduet.

Slik er det også med sjelen, som er innelukket i sansenes verden: titter den ut gjennom forstanden vindu, blir den overveldet av lyset, like kraftig som lynet, i Helligåndens lysskjær, Han som lever i sjelen. 

Ute av stand til å tåle så sterkt et lys, som ikke lenger er tilslørt, blir sjelen forvirret i sine tanker og trekker seg unna i seg selv, om i et hus, og tar sin tilflukt til menneskelige ting, slikt som hører sansene til. 

Simeon Den nye teologen sitert i Kysse Spor av Peter Halldorf, Luther forlag 2002, side 50.

Gud er lys

'Gud er lys, og det er intet mørke i ham'. (1.Joh 1,5)

Mens vår Herre Jesus i Johannesevangeliet åpenbares blant menneskene som nåde og sannhet, så oppdager vi her i brevene den samme Herre i livet med Faderen som lys og kjærlighet.

Det som var sannhet i evangeliet er lys i brevene, det som var nåde i evangeliet er kjærlighet i brevene. Hvorfor er det slik? Fordi lyset hos Gud, når det bringes til mennesker, blir til sannhet, fordi kjærlighet hos Gud, når den kommer mennesker til gode, blir til nåde. Sannhet og nåde her hos oss, lys og kjærlighet der hos Gud.                                

Derfor er det at nåden alltid står i fare for å bli misbrukt, og sannheten står i fare for å mishandles. Mennesker har vendt seg til disse ting for å bruke dem til sine egne formål. Men Gud er lys og Gud er kjærlighet, og du kan ikke klatre opp til Ham og røre ved det. Det kan ikke misbrukes. 

Så for å gjenopprette det som har gått tapt, er det ikke noe nytt Johannes tilbyr oss. Han bringer oss tilbake til tronen, og der vi på nytt stilt overfor Den Opprinnelige. For det er bare ved å vende tilbake til Kilden at vi kan gjenoppdage de første og grunnleggende ting'.

Watchman Nee (bildet), kinesisk husmenighetsleder, som satt 20 år i fengsel på grunn av sin tro.

En ild i vårt mørke

Det er alltid oppbyggelig å lese det bror Roger av Taize (bildet) har skrevet. Dessverre er det lite som foreligger på norsk. I 1986 ble en av hans dagbøker publisert på engelsk under tittelen 'A Heart that Trusts'. Fra denne boken har jeg oversatt følgende:

'En ild er blitt tent i vårt mørke, som aldri vil brenne ut. Du ønsker å bære ilden rett inn i menneskehetens mørkeste netter, vil du da la et indre liv gløde inne i deg? Et liv uten noen begynnelse eller ende? Et land av ild? Selv når det skjules under asken, tenner det en flamme av lidenskapelig forventning.

Det mest fengslende med hele din eksistens er denne kontinuerlige utfoldelse av dette livet inne i deg. I dette ligger de mest utrolige menneskelige eventyr'.

Når jeg leser dette tenker jeg på Jesu ord i Luk 17,20-21:

'Da fariseerne spurte ham om når Guds rike skulle komme, svarte han dem og sa: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere'.