Trett av alle de store ordene - søker lyset som forvandler

Jeg kjenner meg trett av de store ordene, de ord som bare er ord, men som ikke berører. Jeg er trett av de store ordene om at vi skal lykkes, ha fremgang, være friske, men som fornekter livet, som fornekter lidelsen.

Et ord berører meg virkelig for tiden og det er dette, som sies om Jesus:

"I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4)

Jeg dveler ved disse ordene, jeg slipper ikke taket i dem, eller kanskje er det slik at det er de som ikke slipper taket i meg. Det er selve Jesu liv som er lyset. Liv kroppsliggjort. Og jeg tenker at det eneste som virkelig berører oss er når ordene er blitt nettopp det - kroppsliggjort. Da er det ikke lenger noe svevende, men veldig konkret. Det sees. Det merkes. Det føles.

Noen mennesker bærer med seg en himmelsk atmosfære. De er så nærværende. Med sine liv, ikke bare sine ord. Jeg ser det i mennesker som lever mye i stillheten; noen av dem er kroppslig skrøpelige, de er merket av livet. Men deres liv bærer likevel. Dette er ikke overfladiske mennesker, mennesker som bare søker utsiden, men går djupere, og lever på et indre plan.

I ham var liv. Det er det livet jeg vil leve. Det er det lyset jeg vil være bærer av. Midt i min egen kroppslige svakhet. Jeg vil bære med meg Guds herlighet ut til verden. Det er min bønn, min djupe lengsel.

Derfor vil jeg la det lyset lyse på meg, og la meg forvandles av dette lyset. Det tar tid. Gradvis forvandles vi av Kristi lys som skinner på oss. Jeg overlater kropp og sjel til dette lyset. Når dette milde lyset lyser på oss, når vi overgir oss til det, og vi lærer oss å lytte, skaper det en indre glede, takknemlighet og tilbedelse.

2017 er for meg tilbedelsens år. Resten av året vil jeg bruke på å søke det lys som har det forvandlende livet i seg.

Å tilbe og takke under alle forhold

Det er underlig hvordan enkelte mennesker setter spor - selv om du møter dem bare en gang i livet. Slik er det med Alan Andrews, her sammen med sin kone Lynda. Jeg møtte Alan på Shetland i 2005, i forbindelse med bønnekonferansen: Fire from the North. Jeg var en av talerne. 6. september 2011 hentet Herren han hjem til seg.

Alan døde av lungekreft, bare 62 år gammel.

Alan var høyt elsket av alle som kjente ham. Jeg husker han danset for Herren under lovsangen på Shetland. Hans várhet, ekthet og hengivenhet grep meg. Da jeg via venner fikk høre at han var gått hjem til Herren, ble jeg sittende å se på noen bilder fra en lovsangs- og bønnekonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010. På noen av de bildene kunne jeg se Alan. Da var han veldig preget av kreftsykdommen. Radmager. Godt pakket inn i tykke klær så han ikke skulle fryse. Men midt i salen, blant de som lovpriser og tilber Gud, står Alan: I ærbødighet. I tilbedelse.

Dessverre finner jeg ikke igjen disse bildene. Men jeg bærer dem i mitt hjerte og her om dagen minnet Herren meg igjen om Alan Andrews. Jeg kjenner jeg savner ham. Selv om vi bare møttes de dagene på Shetland. Alan bar med seg noe av Gud. Noe som berørte meg så sterkt at det preger meg den dag i dag.

Dagene mine er ikke gode for tiden. De er utfordrende. Fulle av tårer.

Men jeg vil være som Alan.

En som velger å lovprise og tilbe. Som løfter hellige hender mot himmelen. Som står stille i ærbødighet innfor Guds ansikt. For mer og mer tenker jeg at dette er et bevisst valg vi gjør.

Jeg tenker på ordene fra 1.Tess 5,18: "... takk Gud under alle forhold."

Og fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."

Jeg kjenner at jeg har noe å strekke meg etter - og noe å lære mer om.

Tilbedelsens år

For noen år siden kom jeg over denne enkle, men svært så uttrykksfulle tegningen. Jeg vet ikke hvem som har tegnet kvinnen som sitter i en stilling, så full av hengivenhet, ærefrykt og tilbedelse - men den har fulgt meg siden. Jeg fikk laget en kopi av den, som jeg limte inn på forsatsbladet til Bibelen min.

Nå har jeg hentet tegningen frem igjen. Tegningen uttrykker nemlig mitt djupeste kall, og illustrerer min inderligste lengsel for det nye året: å få være en som bøyer seg i tilbedelse og som kan oppleve å svøpes inn i Guds hellige nærvær. 2017 er for meg "tilbedelsens år". Jeg ønsker at dette året ikke bare skal være et år hvor jeg tilber med ord, men med hele mitt liv - også gjennom den prøvelsen som sykdommen innebærer. Jeg ønsker først og fremst å søke Herrens ansikt, ikke Hans hender, det vil si hans gjerninger. Men Hans ansikt.

Et vers i salmen "Hvor underlig er du i alt hva du gjør", skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, fra hans "Hjertesanger", skrevet i 1886, gir så godt uttrykk for denne djupe lengten:

"Vi bøyer oss ned i tilbedelse der Og synger med engler i kor: O, Herre, rettferdig og nådig du er, I alt hva du gjør er du stor."

Jeg er enig med Emil Gustafson: at Gud er et mysterium, ikke til å fatte fullt ut.

Prekenteksten for 1.nyttårsdag i år er bare et eneste vers:

"Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv." (Luk 2,21)

Men det holder!

Tenk å få begynne det nye året med dette! "... fikk han navnet Jesus".

Hos Matteus heter det: "Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)

Dette navnet er vårt livs sentrum, dette er sentrum for vår tilbedelse. Som de vise menn som "falt ned og tilba", faller vi også ned for barnet og tilber. Vi tilber Frelseren.

Jeg ber om mange anledninger i dette nye året hvor jeg kan falle ned og tilbe. Ikke forundre deg om du ser meg knele ned eller bøye meg i tilbedelse. Noe mer naturlig finnes ikke.