Nå har jeg hentet tegningen frem igjen. Tegningen uttrykker nemlig mitt djupeste kall, og illustrerer min inderligste lengsel for det nye året: å få være en som bøyer seg i tilbedelse og som kan oppleve å svøpes inn i Guds hellige nærvær. 2017 er for meg "tilbedelsens år". Jeg ønsker at dette året ikke bare skal være et år hvor jeg tilber med ord, men med hele mitt liv - også gjennom den prøvelsen som sykdommen innebærer. Jeg ønsker først og fremst å søke Herrens ansikt, ikke Hans hender, det vil si hans gjerninger. Men Hans ansikt.
Et vers i salmen "Hvor underlig er du i alt hva du gjør", skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, fra hans "Hjertesanger", skrevet i 1886, gir så godt uttrykk for denne djupe lengten:
"Vi bøyer oss ned i tilbedelse der Og synger med engler i kor: O, Herre, rettferdig og nådig du er, I alt hva du gjør er du stor."
Jeg er enig med Emil Gustafson: at Gud er et mysterium, ikke til å fatte fullt ut.
Prekenteksten for 1.nyttårsdag i år er bare et eneste vers:
"Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv." (Luk 2,21)
Men det holder!
Tenk å få begynne det nye året med dette! "... fikk han navnet Jesus".
Hos Matteus heter det: "Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)
Dette navnet er vårt livs sentrum, dette er sentrum for vår tilbedelse. Som de vise menn som "falt ned og tilba", faller vi også ned for barnet og tilber. Vi tilber Frelseren.
Jeg ber om mange anledninger i dette nye året hvor jeg kan falle ned og tilbe. Ikke forundre deg om du ser meg knele ned eller bøye meg i tilbedelse. Noe mer naturlig finnes ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar