Tilbederen

"Jeg er ganske sikker på at mine indre og ytre uttrykk for tilbedelse ville endre seg om Jesus fysisk kom inn i rommet og sto der rett foran meg... da trenger mine indre og ytre uttrykk å justere seg til sannheten; til den realitet som Nærværet jeg stilles overfor representerer.

Jeg ønsker alltid å tilbe med himmelen og Tronrommet for mitt indre blikk, i det jeg fullt ut erkjenner at det er Kongernes Konge og Herrenes Herre jeg står overfor. Og kanskje enda mer utrolig er det at jeg er invitert til å tjenestegjøre ansikt til ansikt og øye til øye. På denne måten blir tilbedelse så enkelt og samtidig så uanstrengt som det å puste. Dermed blir også all opptreden jeg har drevet med fra plattformen fordi jeg har hatt et engasjement så billig, og som en helt unødvendig erstatning for hva som virkelig manglet: en leder som bare er og ser. 

Jeg har lært en enkel sannhet: en leder eller tilbeder som er i stand til å oppholde seg i himmelens Tronrom, vil også være i stand til å lede andre dit. Jeg oppmuntrer ledere til å lede med å være oppmerksomme på mennesker og med et pastors hjerte, men med en holdning hvor man er bevisst på at man har trådt frem for Himmelens tronrom og foran selveste Majesteten.

- Jeremy Riddle
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å tilbe og takke under alle forhold

Det er underlig hvordan enkelte mennesker setter spor - selv om du møter dem bare en gang i livet. Slik er det med Alan Andrews, her sammen med sin kone Lynda. Jeg møtte Alan på Shetland i 2005, i forbindelse med bønnekonferansen: Fire from the North. Jeg var en av talerne. 6. september 2011 hentet Herren han hjem til seg.

Alan døde av lungekreft, bare 62 år gammel.

Alan var høyt elsket av alle som kjente ham. Jeg husker han danset for Herren under lovsangen på Shetland. Hans várhet, ekthet og hengivenhet grep meg. Da jeg via venner fikk høre at han var gått hjem til Herren, ble jeg sittende å se på noen bilder fra en lovsangs- og bønnekonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010. På noen av de bildene kunne jeg se Alan. Da var han veldig preget av kreftsykdommen. Radmager. Godt pakket inn i tykke klær så han ikke skulle fryse. Men midt i salen, blant de som lovpriser og tilber Gud, står Alan: I ærbødighet. I tilbedelse.

Dessverre finner jeg ikke igjen disse bildene. Men jeg bærer dem i mitt hjerte og her om dagen minnet Herren meg igjen om Alan Andrews. Jeg kjenner jeg savner ham. Selv om vi bare møttes de dagene på Shetland. Alan bar med seg noe av Gud. Noe som berørte meg så sterkt at det preger meg den dag i dag.

Dagene mine er ikke gode for tiden. De er utfordrende. Fulle av tårer.

Men jeg vil være som Alan.

En som velger å lovprise og tilbe. Som løfter hellige hender mot himmelen. Som står stille i ærbødighet innfor Guds ansikt. For mer og mer tenker jeg at dette er et bevisst valg vi gjør.

Jeg tenker på ordene fra 1.Tess 5,18: "... takk Gud under alle forhold."

Og fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."

Jeg kjenner at jeg har noe å strekke meg etter - og noe å lære mer om.

Underlige sårbare dager i Herrens nærhet

Dette har vært noen underlige, sårbare dager. To av mine gode venner har gått i forveien til himmelen, og er nå hjemme hos Gud. En av dem slet med et kranglete hjerte som jeg selv gjør. Han ble ikke så mye eldre enn meg. Jeg ble så grepet av den Gudslengselen han bar på, en lengsel jeg selv bærer på.

Mer enn noen gang kjenner jeg på dette: Jeg vil leve 100 prosent for Jesus. Gi meg helt til Ham, og Hans rike. Gjøre dagene om til dager for tilbedelse av den tre ganger hellige Gud. Bøye min vilje for Hans. Legge mitt liv i Hans gode, trygge hender.

Jeg ber om at Gud må fordjupe denne lengselen. Den kan bare skapes av Den Hellige Ånd. Jeg ber med David i Salme 27,4-5:

'Èn ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp'.

Takk til alle dere som ber for meg. Må Herren velsigne dere tilbake. Be om at Herren må møte meg, lege, styrke, endre, og skape sitt bilde i meg. Til Hans navns ære, slik at Han blir stor, Han blir opphøyet.

Et glimt av den himmelske Tronen gir det rette perspektivet og lidenskapen

Apostelen Johannes fikk et glimt av det som skjer rundt Tronen i himmelen. Vi leser om dette i det fjerde kapitlet i Åpenbaringsboken. Det Johannes ser er større enn hverdagene våre. Han får et glimt som gir perspektiv, og rett    retning!                          

Et glimt av Tronen, gir oss lidenskap, en pasjon for det hellige. Det finnes noe som har større betydning, noe som er viktigere enn noe annet, og det gjør det lettere for oss å velge. For det er ikke alt som er viktig å ta vare på. Og det finnes noe som selv ikke all verdens penger eller berømmelse kan gi oss. Jesus sier at 'ett er nødvendig', og det finnes det Han kaller 'den gode del'. Dermed må det jo også finnes det som er 'det dårlige valget'. Men i denne sammenhengen vi nå snakker om, kan også det gode, bli det aller bestes verste fiende. Om valget står mellom det å følge Lammet der det går, eller høste berømmelse her i tiden.

Utfordringen for en som vil følge Jesus, handler ikke først og fremst om å si nei til synd, til det som kan ødelegge oss, men å si nei til noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er rett for oss i den situasjonen vi befinner oss i og som dermed ikke er det beste for oss.

Men ser vi Ham, kan intet friste.

Den norske lyrikeren og forkynneren, Edin Holme, sa det slik:

Den som Han har sett,
kan intet friste,
ringe synes alt han ser,
den som eier Ham,
kan allting miste,
han begjærer intet mer.

Kronisk syke og døende med lovsangsgudstjeneste

Denne lovsangsgudstjenesten skulle jeg gjerne vært med på! Den må ha gledet og beveget Guds hjerte! Onsdag morgen den 11. april var First Evangelical Free Church i Fullerton i California fullpakket av mennesker som tilba Gud. De ble ledet av Joni Eareckson Tada (bildet), ektemannen Ken, Ralph Carmiachel og legendariske Cliff Barows, sistnevnte via Skype.

Men det spesielle med denne sanggudstjenesten var ikke de nevnte personene. I salen og blant de medvirkende satt det mange med kroniske sykdommer og funksjonshemninger. En av dem Rich Buhler, som var blant dem som gav små meditative taler, har kreft i siste stadium og er døende.

Alle gav de på sin måte lovprisning til Gud! Dette var et av livets utrolige paradokser. De svake og døende som brakte videre budskap om håp og glede til de kraftløse og sørgende! Det ble en gudstjeneste med lovsang, musikk, latter, tårer og Guds ord.

Mange av de kroniske syke gikk derfra med fornyet styrke og glede over å ha blitt akseptert som de er, og gitt mulighet til å uttrykke sin takknemlighet til Gud for livet.

Tilbedelsen - den forsvunne kronjuvelen

Rett før sin død i 1963, uttrykte A.W Tozer (bildet), en kjent pastor, beder og profetisk røst:

«Tilbedelse som er Gud velbehagelig er den forsvunne kronjuvelen i evangelisk kristenhet.»

Tozer var av den oppfatningen at vi nå var kommet så langt i menneskehetens historie at vi var farlig nær den tiden som var forutsagt for lenge siden, at vi kan slå hverandre på skulderen og gratulere hverandre og gjenta: Vi er rike, vi har øket vår velstand og vi har ikke behov for noe.

«Det er virkelig sant at vi savner sjeldent noe fra våre kirker disse dagene – bortsett fra en viktig ting. Vi mangler en genuin og hellig ofring av oss selv og vår tilbedelse til Gud og vår Herre Jesu Kristi Far.»

Ordene A.W Tozer siktet til var selvsagt Jesu ord til menigheten i Laodikea i Lille-Asia, slik de er gjengitt i Åpenbaringsboken:

«Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynklelig og fattig og blind og naken ...» (Åp 3,17)

Dette er et budskap jeg kjenner Herren berører meg med for tiden: mangelen på genuin tilbedelse. Og da tenker jeg ikke bare på at vi tilber med ord, men også med våre liv. Det er min bønn at Gud skal gjøre mitt liv til en lovsang. Alt hva jeg er, og alt hva jeg har.

Jeg er ikke der. Men det er min inderlige bønn.

Når Gud kaller - og det virker uforståelig

I den siste tiden har jeg tenkt mye på et ord fra Johannes 21. Det er et ord jeg stadig har vendt tilbake til de siste årene, og jeg klarer ikke å slippe tak i det.

Det handler om samtalen mellom Simeon Peter og Jesus. På et tidspunkt i denne samtalen ser Peter Johannes, og han spør Jesus:

"Men Herre, hva da med ham? Jesus sier til ham: Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg!"
(Joh 21,21-22)

I går mens jeg var sammen med gode venner i arbeidsutvalget for Nasjonalt Bønneråd, opplevde enda en gang viktigheten av at vi ser at vi er kalt personlig og at våre kall ikke nødvendigvis er det samme som andres og at vi kan være kalt til noe for en periode, og så kaller Gud oss andre ting. Kallet med med andre ord å gjøre med en bestemt fase i våre liv. Så kan den fasen være over, og Gud vil at vi skal slippe taket i det som har vært vårt kall frem til nå og så tre inn i det nye kallet Gud har gitt oss. Dette er ikke enkle prosesser, men de er viktige.

I går ble jeg sittende å tenke på tre områder som flere er kalt inn i:

a) Kallet inn i forbønnens tjeneste
b) Kallet inn i lovsangens og tilbedelsens tjeneste
c) Kallet inn i kontemplasjon

La oss lære av samtalen med Peter og Jesus at vi ikke blir så opptatt av hva andre er kalt til, men at vi lever i det Herren har den enkelte av oss til. Corrie ten Boom sa ved en anledning: Når Gud kaller deg til noe, ikke snu deg for å se hvem som følger etter deg! Vi vil aldri fullt ut forstå den enkeltes vei med Gud, heller ikke hvorfor Gud kaller slik eller slik. Det er skjult for oss, og slik skal det være og slik vil det forbli til vi er hjemme hos Gud. Derfor er det viktig at vi ikke dømmer en annen som går en annen vei enn oss - så lenge han eller hun går med Gud.

For noen er det utfordrende - ja også uforståelig - at noen opplever at Gud kaller dem til å trekke seg tilbake fra det offentlige liv for å leve alene med Gud. For noen blir det et problem. Da er det viktig at man i dette også hører Jesus stemme:

"Hva angår det deg? Følg du Meg!"

Hva har Gud kalt deg til. Forbli trofast mot det kallet.