Fristelsens høyre eller venstre side

 Det er spennende å leve med Herren. Det er sikkert og visst, men det er ikke alltid lett å holde fokus og å være konsentrert om det man skal. Distraksjonene er mange. I Fadervår lyder en av bønnene: "Og la oss ikke komme i fristelse..." (Matt 6,13) Denne bønnen lever i meg til stadighet. Fristelser kan være så mangt. En koptisk munk som lever som eneboer oppe på Sinai-fjellet, fader Lazarus El-Anthony (bildet), skulle på forunderlig vis komme meg til hjelp for noen dager siden da jeg sto midt oppe i et veivalg jeg måtte ta. Fader Lazarus taler om fristelsens høyre og venstre side.

Jeg skal forsøke å sammenfatte: Et angrep fra den onde som kommer fra venstre side er gjenkjennbart. Djevelen frister oss med det vi vet er ondt. Vi er fullt bevisste om at det vi gjør er synd. Da står vi overfor et klart valg, og valget er ofte enkelt å ta.

Men enkelte ganger frister djevelen oss med ting som ikke nødvendigvis er å forstå som synd. Den eneste årsaken til at de er feil, er at de ikke er Guds vilje. Den onde kler den da som om det er vår vilje, eller som Guds vilje. Men det kommer fra den onde. Noen ganger kan den onde vri på noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er Guds vilje for meg. 

Fader Lazarus forteller at han en dag dro til Afrika på et oppdrag han hadde fått fra sin biskop. Han skulle drive med evangeliserings- og barmhjertighetsarbeid. Blant annet ble en gruppe på 70-80 spedalske nådd med evangeliet og døpt. Men fader Lazarus opplevde likevel at han mislyktes. Han kjente en djup uro, og brøt opp. Dette var ikke hans kall. Det var ikke noe galt med det han gjorde, men dette var ikke Guds fullkomne vilje med hans liv. Først når han dro tilbake til stillheten på Sinai-fjellet var han tilbake på hovedsporet.

"Bli på det stedet Gud har kalt deg," sier fader Lazarus og legger til: "Forlat det ikke. Du vil vite at du er på rett plass på grunn av den fred du kjenner når du er der. Før du finner den freden vil du være urolig. Når du finner den vet du at du er der du skal være. Ingen fred er mer vidunderlig enn når du befinner deg i Guds vilje med ditt liv. Det er en trygghet, en sikkerhet som verden ikke kan gi. Selv vakre ting Den Hellige Ånd gjør gjennom andre, behøver ikke være Guds vilje for deg."

Svar på Jesu blikk

 Når Markus forteller om hvordan Jesus kaller de første disiplene, skriver han at Jesus fikk se Simon og Andreas, og senere at han så begge Sebedeus-sønnene (Mark 1,16 og 19). 

Jesus ser med spesielle øyne. Vi kan umulig forestille oss alt det han ser der han fester blikket på noen. Han ser mye mer enn vi. Han ser menneskets indre lengsel, synd, tro, håp og kjærlighet.

Jesus ser på deg også. Ditt dypeste indre kan møte blikket hans, og bare da kan du lære deg selv å kjenne. Ditt svar på hans blikk røper hvem du er. Møter du blikket hans med lengsel, velvilje og åpenhet? 

Da han kalte disiplene, fikk han et ubetinget ja til svar. Markus skriver at de straks forlot alt som utgjorde hverdagslivet deres - garnene sine, faren sin og hele slekten - og fulgte Jesus.

Sammenlignet med dette umiddelbare, reservasjonsløse ja ser du kanskje bedre hvor nølende du selv ofte har svart på Jesu blikk og kall. Kanskje størsteparten av livet ditt har gått forbi uten at du noen gang, dypt inne i deg selv, har svart når han har sett på deg. Kanskje du aldri har tatt deg tid til det viktigste, det du er skapt for, nemlig møtet med Jesus i ditt innerste.

Men det er ennå ikke for sent. I dag ser Jesus på deg igjen. Han ser alt som er i deg, alt det mørke, men også alt det gode og vakre som ingen ting har kunnet ødelegge. Og han venter bare på at du skal bekrefte både ham og deg selv. Det gjør du når du besvarer hans gjennomtrengende blikk og gir ham ditt ja.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 22

VEIEN og de mange veiene

La meg fjerne enhver misforståelse med det samme: Det finnes bare en vei til Gud, og den går gjennom Jesus. På det punktet er Jesus så tydelig, at det ikke er mulig å misforsås: 'Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Far uten ved meg.' (Joh 14,6)

Når det er sagt kalles vi til å gå ulike veier i etterfølgelsen av Kristus. Min vei behøver slett ikke å være lik din, og din vei behøver ikke å være lik min. Det ville fri oss, ikke bare for mange misforståelser, frustrasjoner og forvirring om vi forsto dette.

Vi ser dette godt illustruert i det siste kapitlet i Evangliet etter Johannes:

Etter at Peter har fått vite hva som er hans livskall,  blir han veldig opptatt av hva som skal skje med Johannes:

'Herre, hva skal skje med ham?'

Til dette svarer Jesus:

'Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!' (Joh 21,22)

Det er lett å falle i den grøfta som Peter falt i: hva med den eller den?  Men vårt kall er ikke å følge andre mennesker, vårt kall er alltid dette: å følge Kristus.

Det kan bety forskjellige ting. Det kan berty at vi går hver våre veier. La oss sette hverandre fri til å følge den veien Gud har for oss.

Herrens vei går gjennom mørke vann

'Gud befinner seg aldri på slutten av sine ressurser, himmelen har alltid et svar. Når det synes som det ikke finnes noen løsning, har Gud en vei. "Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann." (Salme 77,20)

Ja, gjennom store vann, noen ganger mørke og forferdelige vann, som den natten gjennom Rødehavet, men det var den veien Gud hadde for dem.'

T.Austin Sparks (bildet) 1888-1971, ordinert baptistpastor, nær medarbeider av Jessie Penn-Lewis, senere pastor for forsamlingen i Honor Oak. Venn med Watchman Nee. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er suveren

'Gud salver mennesker, vi ikke ville ha salvet. Han bruker mennesker, vi ikke ville ha brukt. Han til og med frelser mennesker, vi ikke ville ha reddet, og det helt uten å spørre oss!'

- Bill Yount. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Omstendighetene og Guds kall

I snødrevet i går kom jeg til å tenke på en mann som var ute i all slags vær, som sauegjeter. Jeg tenker på Patrick av Irland, som ble født ca. år 385 og døde i år 461. Han er uløselig knyttet til Irlands historie og den keltiske spiritualiteten. Siden han døde 17 mars, ble dette hans minnedag.

!5 år gammel ble Patrick kidnappet utenfor foreldrenes villa i Britannia og bortført som slave til Irland. Det romerske imperiet knaket i sammenføyningene. Som slave ble han tvunget til å gjete sauer i regn og snø, storm og kulde. Men ulykken skulle bli selve vendepunktet i hans liv. I skogene i den nordvestlige delen av landet skulle han finne Gud igjen. Tiden som sauegjeter skulle bli bønnens og fastens skole. Dette var en viktig forberedelsestid for det kall Gud senere skulle gi ham som hele Irlands åndelige gjeter og sjelesørger.

Gud bruker omstendighetene i våre liv, det som kan synes ubetydelig i våre øyne til å forme og danne oss til den oppgave han vil betro oss. Det er lett å glemme dette fordi mange er svært utålmodige etter å komme ut i tjeneste. Men hvor mange profeter og hellige Guds menn og kvinner er ikke blitt fostret i ørkenen, skogene og ødemarkene! Slik også med Patrick av Irland.

Rikmannssønnen fra Britannia gikk ødemarkens skole - hvor fagene heter bønn og stillhet - for å bli forberedt til et profetisk oppdrag som skulle forandre Irlands historie, og i over 1000 år spre skinnet fra dette landet over hele Europa.

Den Gud bruker

'Gud ser ikke etter briljante mennesker, Han er ikke avhengig av begavede mennesker, Han har ikke bundet seg til å bruke mennesker med store talenter for å fått sitt evangelium spredt ut over den vide jord.

Det Gud søker er sønderbrutte mennesker som har dømt seg i lys av Kristi kors.

Når Han ønsker å få noe gjort, benytter Han seg av mennesker som har nådd sitt laveste punkt, som ikke setter sin lit til seg selv, men på Gud.'

- H.A Ironside (bildet), 1876-1951. Pastor for Moody Church fra 1929 til 1948. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

Marias utfordringer og de enslige mødre og fedre

May Sissel og jeg ble sittende å snakke om Maria i går. Hva ville ha skjedd i vår egen familie eller vennekrets, om en av de unge jentene vi kjenner kom hjem og fortalte at hun hadde hatt besøk av en engel som hadde fortalt henne at hun ville bli gravid ved at Den Hellige Ånd ville overskygge henne? Og at ingen mann skulle få komme nær henne.

Ville vi ha sett på hverandre og sagt: Nå har det visst rabbla for henne? Nå trenger hun profesjonell hjelp!

Helt sikkert.

Og kjæresten hennes ville sikkert blitt veldig bekymret han også.

Og det hadde slett ikke hjulpet om den unge tenåringsjenta fortalte at barnet som skulle fødes, skulle bli konge!Det skulle til og med ikke være noen ende på dette kongedømmet!

Hva tenkte folk flest i Nasaret om Maria? Hvor sannsynlig er det at de ville ha trodd på det Maria fortalte? For ryktene gikk sikkert. Ville ikke de fleste tro at Maria hadde diktet opp det hele for å skjule at hun hadde vært utro.

Vi ble sittende å tenke på det offer Maria betalte med sitt bare liv.

Men vi skal ikke glemme Josef midt oppe i dete hele. Det må ha vært litt av en kar! Til tross for ryktene som gikk, tok han på seg ansvaret. Riktignok ville han bryte trolovelsen - som var like bindende som ekteskapsinngåelsen - for, sier Skriften, han ville ikke bringe skam over henne. Klart det betydde mye å få englebesøk - men, har du tenkt på det: Ville du løpt rundt i Nasaret og fortalt at en engel hadde besøkt deg?  Hvor seriøst ville du blitt tatt siden forlovden din også kunne fortelle at en engel hadde besøkt henne?

Jo mer jeg leser historien om Maria og Josef jo mer begeistret blir jeg Guds forunderlige måte å gjøre tingene på.

Og så tenker jeg på alle enslige mødre og fedre og alle de utfordringene de har. Denne julen ber jeg spesielt for dem, om at Gud skal gi dem nye krefter og velsigne deres liv.

Vi er alle kalt

"Det kan være at vi ikke er kalt til å gjøre store ting som skaper overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, hvor enn vi måtte være.

Vi er kalt til å være åpne og vokse i kjærlighet og på den måten kommunisere liv til andre, spesielt til de som er i nød."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 89. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ingen vei tilbake

Ved ulike anledninger og faser i min vandring med Jesus har Jesu ord til Peter, slik de gjengis i Joh 21, talt til meg.

Du husker det nærgående spørsmålet Jesus stiller Peter: Elsker du meg?

Det er dette alt egentlig dreier seg om: den første kjærligheten til Jesus. Om å søke Gud for Hans egen skyld, og ikke vår egen.

Gud kaller oss til å gå ulike veier, og det er ikke gitt at alle skal gå den veien vi går. Peter er opptatt av dette. Han ser Johannes, og spør Jesus: 'Herre, hva skal skje med ham?' Jesus er veldig direkte når han svarer Peter: 'Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!' (v.21-22)

Vårt ansvar er å elske Jesus og følge Ham i det kallet Han har gitt oss. Selv om den veien vi da går kan misforstås av andre, og vi kan få kritikk for å gå den veien. Det er det kallet vi en dag skal svare for og holdes ansvarlig for.

Siden 1988 har Herren kalt meg til å gå en vei som har ført meg i kontakt med kristne fra ulike kirkefamilier. Det har vært en vei med så mange velsignelser, så mye rikdom, men også mye kritikk fra mennesker som er uenige med de valgene jeg har tatt. Det må jeg leve med. For jeg skal ikke svare overfor dem. Jeg skal svare for Herren Jesus med det Han har betrodd meg.

Av og til kommer man til et punkt i livet med Jesus hvor det ikke er noen vei tilbake. Man har fått smake noe av Herrens herlighet og skjønnhet, og man vil ikke vende tilbake til det som en gang var, fordi man har fått smake noe som er bedre enn det som som en gang eide.

Jesu kall til etterfølgelse er et radikalt kall:

'Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike'. (Luk 9,62)

Corrie ten Boom har sagt ved en anledning: 'Når Gud har kalt deg skal du ikke kikke deg over skulderen for å se om noen følger etter deg. Følg du Gud'.

Det kan hende noen diskuterer dine valg. La dem gjøre det. Det kan hende du er ved det veiskillet i livet, at det ikke er noen vei tilbake. Du må gå den veien Gud har kalt deg. Kallet Gud har for deg kan virke helt uforståelig på andre, men det er ikke deres kall, det er ditt kall.

På den veien jeg har valgt å gå har Gud velsignet meg så rikt på den måten at jeg har lært mennesker å kjenne som lever i andre kirketradisjoner enn min egen, men som lever så nært Jesus og på den måten utfordrer mitt eget liv.

Vi er alle kalt

'Det kan være at vi ikke er kalt til å gjøre store ting som skaper overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, hvorhen vi måtte befinne oss.

Vi er kalt til å være åpne og vokse i kjærlighet og på denne måten kommunisere liv til andre, spesielt til dem som er i nød'.

Oversatt fra boken 'Seeing Beyond Depression', av Jean Vanier (bildet)

Drømmen om Hvite-Russland

Det er lov å drømme! Og be om at drømmen blir virkelighet!

I forbindelse med at jeg talte i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika søndag, delte jeg måltidsfellesskap med gode venner fra Kasakhstan, Russland, Hvite-Russland og Norge. Jeg delte med dem drømmen om å få komme tilbake til i Russland. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg hatt et kall til de slaviske nasjonene. Nå kan det hende at døren til Hvite-Russland åpner seg! Jeg har vært i Russland en rekke ganger, og helt på grensen til Hvite-Russland en gang, men aldri krysset grensen. Via mine venner kan det kanskje la seg gjøre å besøke landet og noen av landets mange baptistmenigheter.

At dette dukker opp nå er på ingen måte tilfeldig. For noen uker siden fikk jeg en epost fra noen av mine venner som er bosatt i Hvite-Russland, og avtalen er at vi skal møte hverandre om noen få dager i Oslo! Den avtalen ble gjort før spiste sammen med vennene i Sandvika. Disse to kontaktene har ingen forbindelse med hverandre. Det er ofte slik Gud leder. Det har jeg erfart så mange ganger.

Vil du være med på å be for meg, om at jeg skal være i stand til å foreta en slik reise?

Som dere vet har jeg en utfordrende helsetilstand med et hjerte som ikke fungerer som det skal. Flere ganger i uken har jeg angina-anfall. Jeg skal ikke legge skjul på at det er strevsomt. Men en av de som vi eventuelt skal besøke i Hvite-Russland er en hjertespesialist! Det er lenge siden jeg sluttet å tro på tilfeldigheter!

Ved siden av helsesituasjonen er økonomien også en utfordring. Om du føler deg ledet til det, vil du be om å vurdere om du skal være med på å støtte en slik reise? Dette er ingen ferietur, men en bønnereise. Nå er jeg slett ingen eventyrer, liker egentlig ikke å reise, holder meg mest hjemme, men om det er Guds ledelse, reiser jeg. Men ikke alene. Jeg vil gjerne ha med meg reisefølge i form av et forbønnsteam.

Ønsker du å være med på å gi en gave til dette, kan du bruke konto: 1604.04.04345 Merk giroen: Hvite-Russland. Kontoens navn er: White Fields Mission.

Et råd i rette tid

Det er forunderlig hvordan enkelte ting blir til spesiell hjelp for deg, når du trenger det. Slik ble det i dag, for meg. Før jeg sovnet i går kveld lå jeg å tenkte på en spesiell sak, og ba Gud veilede meg. Jeg synes av og til det er litt vanskelig å holde fokus på det jeg kjenner Gud har for meg i ulike faser, fordi det er så mye som er interessant. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende. I dag tidlig kom noen ord av Antonios meg i møte:

Noen spurte abba Antonios den store: 'Hva må jeg gjøre for å tilfredsstille Gud? Den gamle mannen svarte:

'Følg nøye med på det jeg nå sier deg: Hvem du nå enn måtte være, ha alltid Gud for dine øyne, uansett hva du gjør; gjør det i tråd med De hellige Skrifters vitnesbyrd, uansett hvor du befinner deg, og forlat ikke disse rådene lettvint. Hold fast ved disse tre tingene, og du vil bli reddet'.

Etter å ha lest disse ordene, ble det lettere for meg å holde fast ved det som er mitt kall.

Guds kall til etterfølgelse er et unikt kall til den enkelte

Det finnes ting vi alle har behov for: Guds nåde, Hans kjærlighet, Hans omfavnelse. Der er vi alle like, og behovene for nettopp dette er umettelige. Ånden skaper tørsten i våre liv etter mer av Ham.

Men så er det en fare i det å generalisere og tro at andre opplever ting akkurat som vi.

Peter var opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes. Jesus var opptatt av at Peter skulle være mer opptatt av èn ting. Han sa: Følg meg!

Det er vårt kall. Og denne etterfølgelsen kan fortone seg forskjellig fra person til person. Corrie ten Boom sa en gang: Nå Gud kaller deg, snu deg ikke for å se "hvem som følger etter deg! Følg Herren!" Her ligger det en djup hemmelighet. Herrens kall til oss er personlig. Noen ganger vil det bli misforstått av andre. Det er prisen vi må betale for å følge Ham som elsker oss.

Det betyr ikke at vi ikke vandrer veier som ligner på hverandre. For vi går jo den samme Veien. Derfor kan vi lære av hverandre, men ikke nødvendigvis kopiere den andres vei. Målet er likevel det samme for oss alle.

Når Gud kaller - og det virker uforståelig

I den siste tiden har jeg tenkt mye på et ord fra Johannes 21. Det er et ord jeg stadig har vendt tilbake til de siste årene, og jeg klarer ikke å slippe tak i det.

Det handler om samtalen mellom Simeon Peter og Jesus. På et tidspunkt i denne samtalen ser Peter Johannes, og han spør Jesus:

"Men Herre, hva da med ham? Jesus sier til ham: Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg!"
(Joh 21,21-22)

I går mens jeg var sammen med gode venner i arbeidsutvalget for Nasjonalt Bønneråd, opplevde enda en gang viktigheten av at vi ser at vi er kalt personlig og at våre kall ikke nødvendigvis er det samme som andres og at vi kan være kalt til noe for en periode, og så kaller Gud oss andre ting. Kallet med med andre ord å gjøre med en bestemt fase i våre liv. Så kan den fasen være over, og Gud vil at vi skal slippe taket i det som har vært vårt kall frem til nå og så tre inn i det nye kallet Gud har gitt oss. Dette er ikke enkle prosesser, men de er viktige.

I går ble jeg sittende å tenke på tre områder som flere er kalt inn i:

a) Kallet inn i forbønnens tjeneste
b) Kallet inn i lovsangens og tilbedelsens tjeneste
c) Kallet inn i kontemplasjon

La oss lære av samtalen med Peter og Jesus at vi ikke blir så opptatt av hva andre er kalt til, men at vi lever i det Herren har den enkelte av oss til. Corrie ten Boom sa ved en anledning: Når Gud kaller deg til noe, ikke snu deg for å se hvem som følger etter deg! Vi vil aldri fullt ut forstå den enkeltes vei med Gud, heller ikke hvorfor Gud kaller slik eller slik. Det er skjult for oss, og slik skal det være og slik vil det forbli til vi er hjemme hos Gud. Derfor er det viktig at vi ikke dømmer en annen som går en annen vei enn oss - så lenge han eller hun går med Gud.

For noen er det utfordrende - ja også uforståelig - at noen opplever at Gud kaller dem til å trekke seg tilbake fra det offentlige liv for å leve alene med Gud. For noen blir det et problem. Da er det viktig at man i dette også hører Jesus stemme:

"Hva angår det deg? Følg du Meg!"

Hva har Gud kalt deg til. Forbli trofast mot det kallet.

Å holde fast ved et kall når det stormer rundt deg

Av og til trenger man en knagg å henge ting på.

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg skal ikke trette leseren med detaljer, men mot slutten av drømmen går jeg inn i en bokhandel som nærmest er tom for bøker! Det er jo i seg selv oppsiktsvekkende. Men i et hjørne sto det flere bøker, og oppe på øverste hylle sto den største Bibelen jeg noensinne har sett! Jeg tok den ned, begynte å bla i den og med ett kjente jeg en glede over å kunne lese Ordet. Jeg lukker den store Bibelen, men må åpne den igjen. Jeg tenker: "Denne må jeg eie!" Jeg ser på prisen, den koster langt mer enn jeg har råd til. Så åpner jeg den igjen og jeg hører meg selv forkynnne..."

Drømmen endte der.

Når jeg våknet kom jeg til å tenke på den dagen da jeg ble ordinert til pastor. Det skjedde på landsmøtet til Det norske Baptistsamfunn i 1996 i Langesund. Jeg er ikke så god på å huske datoer og årstall, så jeg måtte ringe en god venn av meg for å få brakt på det rene hvilket år dette var. Selv om jeg ikke husket årstallet, husker jeg veldig godt det som skjedde og hvilket ord jeg fikk med meg på veien videre.

Etter å ha knelt ned, og den lille gruppen av forbedere hadde lagt hendene på hodet og skuldrene mine og nedbedt Guds velsignelse over meg og min tjeneste, leste en av dem ordene fra 2.Tim 4,1-5:

"Derfor vitner jeg for Gud og Herren Jesus Kristus, som skal dømme levende og døde ved sin åpenbarelse og sitt rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr. Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste."

Dette er knaggen jeg trenger for tiden!

Her beskrives mitt kall, og jeg blir bedt om å "fullføre min tjeneste". For meg varer dette kallet livet ut. I gode og i onde dager. Gud så at jeg trengte denne påminnelsen nå. Han taler fremdeles gjennom drømmer. I en tid hvor sykdom herjer med ens kropp, og man ikke ser så veldig langt fremover, og man blir mismodig og trett. Ja, da er det godt at Herren selv minner en på hva en er kalt til. Jeg er kalt til å være Ordets forkynner, til å være rede i tide og utide, til å overbevise, irettesette, formane og undervise. Det ble bekreftet der i Langesund med håndspåleggelse og forbønn.

Så får jeg holde fast ved det. Uansett omstendigheter.

Vårt aller største behov: Vekkelse! Vekkelse! Vekkelse!

Jeg håper at riktig mange av bloggens lesere tar seg tid til å lytte til dette kall til omvendelse, bønn, innvielse - for at vi skal se det vi trenger mer enn noe annet skje: vekkelse!

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 4

Vi har nå kommet til vers fem i vår gjennomgang av Jesu yppersteprestlige bønn i Johannes 17. Akkurat dette verset har betydd mye for meg de siste årene. Det lyder slik:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre."

Jeg har gjort dette verset til en bønn for mitt eget vedkommende. Vi er alle kalt av Gud til en tjeneste i Hans rike. Efeserbrevet understreker med tyngde at vi er frelst av nåde. Så legger apostelen Paulus til dette: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Jesus hadde en helt spesiell gjerning å utføre. Han kom for å oppsøke og frelse det som er tapt. Ved å fullføre soningsdøden på Golgata kors fullførte Jesus det Han var sendt for å gjøre, og ved å fullføre frelsesgjerningen gav Han Gud æren.

I mindre målestokk selvsagt, for hvem kan sammenligne sin gjerning med Frelserens, herliggjør også vi Faderen når vi fullfører det vi er kalt til. Jeg spør meg selv stadig om hva dette er. Jeg tror jeg har sett noe av det, og har fått det bekreftet gjennom andre som står meg nær og kjenner meg - både sterke og svake sider - men jeg spør hele tiden: Herre, hva vil Du? Det er så lett å tenke at vår livsgjerning har med noe stort og betydningsfullt å gjøre. Noe som virkelig vil sette spor etter seg. Vi har ambisjoner. Tror nok at jeg hadde mest av dem for en del år siden, og ikke så mye nå. I forbindelse med de daglige utfordringer jeg har med sykdom er det ting som er blitt mye mindre viktig.

Jeg vender stadig tilbake til bror Charles av Jesus. Han har lært meg noe vesentlig. Han sier nemlig at den som vil følge Jesus må ta den bakerste plassen, en laveste plassen. Derfor søkte bror Charles av Jesus de fattige og lidende og foraktede.

Uansett hva vårt livskall er, må vi huske på dette: I all vår gjerning må vi ha det for øye at Faderen og Sønnen gjennom dette skal bli herliggjort og få all ære. Da har vi levd til det fulle potensiale her på jorden. Da bærer vi rik frukt.

I Joh 4,34 sier Jesus:

"Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning."

Hva er din mat? Hva gjør deg tilfreds?

Vi er kalt på forskjellige måter til forskjellige ting

En del av misforståelsene som kan oppstå mellom kristne brødre og søstre, kan ha sin bakgrunn i at vi ikke forstår hverandres kall. Og kallet vårt kan også ta ulike former, i ulike faser av vårt liv. Vi ser dette tydelig i noen vers på slutten av Evangeliet etter Johannes:

"Da Peter snudde seg, så han at den disippel som Jesus elsket, fulgte med, - han som ved nattverden lå opp til Jesu bryst, og sa: Herre, hvem er det som forråder deg? Da nå Peter ser ham, sier han til Jesus: Herre, hva da med ham? Jesus sier: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." (Joh 21,20-22)

Peter og Johannes var veldig forskjellige, og Gud fører dem på forskjellige veier. De var forskjellige i sin levetid, i sitt kall, og i sin død. Peter og Paulus var forskjellige, den ene en ulærd fisker fra Galilea, den andre en sprenglærd fariseer som hadde topp utdannelse hos en av datidens mest kjente lærere, Gamaliel. Peter sendes ikke tilbake til sine ulærde fiskere, hans kall er å nå sin samtids lærde jøder. Den lærde Paulus får kallet til å gå til hedningene! Forstå det den som vil. Dette handler ikke om menneskelig fornuft, det handler om Guds uransakelige veier.

Peter ville legge seg borti hva Guds vilje var med Johannes. Jesus ber ham la det ligge, det angikk ikke Peter. Peters kall var å følge Jesus, hva Jesus ville med livet til Johannes, var en sak mellom de to.

Om vi bare kunne lære dette! Men vi liker å blande oss inn i hva Gud vil med andre mennesker. Særlig om den veien de er kalt til å gå virker uforståelig for oss. Han må ha følt det slik David duPlessis, pinselederen fra Apostolic Faith Mission som Gud kalte til å bringe budskapet om Åndens dåp til Kirkenes Verdensråd og Romerkirken. Og det var i hvert fall uforståelig for de som så det hele utenfra, og undret seg på om ikke duPlessis var i ferd med å bli katolikk.

Noen er kalt til å trekke seg tilbake til ødemarken for å be. Noen er kalt til å stå i offentlighetens lys. Noen kalles inn i tjenester for en tid, og når tiden for tjenesten er over, kalles de inn i noe annet, eller ikke noe i det hele tatt. Deres kall var tidsbegrenset. Akkurat det kan oppleves vanskelig, fordi mange opplever seg selv som så viktige og betydningsfulle, at verden vil stanse opp om de skulle trekke seg tilbake! Men i stedet for å øde krefter, tenk om vi kunne forstå at vårt kall kan være tidsbegrenset, og vi gav oss fullt for dette kallet for den tiden, da ville vi sansynligvis få gjort mer enn vi ville om vi fortsatte ut over tidsbegrensningen!

Apostelen Paulus forteller oss hva som er vårt opprinnelige og egentlige kall i 1.Kor 1,9: "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." Andre oversettelser bruker "samfunn" i stedet for fellesskap. I 1.Mos 17,1 beskriver Gud sitt kall til Abram da han er 99: "Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær utraffelig." Tenk å få et slikt kall i så høy en alder!

Dette er utgangspunktet, og ut fra dette forholdet er det Gud kaller den enkelte til å gå ulike veier. På reaksjonene jeg har fått i den siste tiden, forstår jeg at mitt kall virker uforståelig, fremmed og kontroversielt for enkelte. Men det er jo ikke slik at mitt kall, nødvendigvis er kallet til de som stiller spørsmålstegn ved måten Gud leder meg?! Mye dreier seg om at vi er utrygge fordi det kan være ukjent mark for oss. Men det er jo ikke det for Gud, om det er Gud som har kalt oss. Jeg er også mer og mer opptatt av at det vi opplever som Guds kall nå, ikke nødvendigvis behøver å være slik om ett eller to år.

La oss være tro mot det Gud har kalt oss til, så lenge vi er kalt, og la oss slippe taket i andre som har andre kall enn oss!