Fristelsens høyre eller venstre side

 Det er spennende å leve med Herren. Det er sikkert og visst, men det er ikke alltid lett å holde fokus og å være konsentrert om det man skal. Distraksjonene er mange. I Fadervår lyder en av bønnene: "Og la oss ikke komme i fristelse..." (Matt 6,13) Denne bønnen lever i meg til stadighet. Fristelser kan være så mangt. En koptisk munk som lever som eneboer oppe på Sinai-fjellet, fader Lazarus El-Anthony (bildet), skulle på forunderlig vis komme meg til hjelp for noen dager siden da jeg sto midt oppe i et veivalg jeg måtte ta. Fader Lazarus taler om fristelsens høyre og venstre side.

Jeg skal forsøke å sammenfatte: Et angrep fra den onde som kommer fra venstre side er gjenkjennbart. Djevelen frister oss med det vi vet er ondt. Vi er fullt bevisste om at det vi gjør er synd. Da står vi overfor et klart valg, og valget er ofte enkelt å ta.

Men enkelte ganger frister djevelen oss med ting som ikke nødvendigvis er å forstå som synd. Den eneste årsaken til at de er feil, er at de ikke er Guds vilje. Den onde kler den da som om det er vår vilje, eller som Guds vilje. Men det kommer fra den onde. Noen ganger kan den onde vri på noe som i utgangspunktet er godt, men som ikke er Guds vilje for meg. 

Fader Lazarus forteller at han en dag dro til Afrika på et oppdrag han hadde fått fra sin biskop. Han skulle drive med evangeliserings- og barmhjertighetsarbeid. Blant annet ble en gruppe på 70-80 spedalske nådd med evangeliet og døpt. Men fader Lazarus opplevde likevel at han mislyktes. Han kjente en djup uro, og brøt opp. Dette var ikke hans kall. Det var ikke noe galt med det han gjorde, men dette var ikke Guds fullkomne vilje med hans liv. Først når han dro tilbake til stillheten på Sinai-fjellet var han tilbake på hovedsporet.

"Bli på det stedet Gud har kalt deg," sier fader Lazarus og legger til: "Forlat det ikke. Du vil vite at du er på rett plass på grunn av den fred du kjenner når du er der. Før du finner den freden vil du være urolig. Når du finner den vet du at du er der du skal være. Ingen fred er mer vidunderlig enn når du befinner deg i Guds vilje med ditt liv. Det er en trygghet, en sikkerhet som verden ikke kan gi. Selv vakre ting Den Hellige Ånd gjør gjennom andre, behøver ikke være Guds vilje for deg."

Herren betror seg til sine venner

En god venn av meg kom på besøk i dag. Det satte jeg stor pris på. Han fortalte om en bekjent av oss som han nylig hadde møtt, og som en tid hadde oppholdt seg i Egypt. Der hadde han truffet en av de 'moderne ørkenfedrene'. En koptisk munk som levde tilbaketrukket i bønn.

Vår felles bekjente ville gjerne vite litt mer om denne mannens liv. Hva han ba om? Den koptiske munken kunne blant annet fortelle at han ba for verden, for statsledere med navns nevnelse. Hvordan holder du deg oppdatert ville vår venn vite? Du har jo verken radio eller TV eller aviser? Den koptiske munken så forundret på ham og svarte: "Gud holder meg orientert. Han forteller meg hva jeg skal be om og hvem jeg skal be for!"

Selvsagt!

For oss er det jo ikke det. Men for Herrens venner, for bederne, er det noe helt naturlig. Herren betror seg til sine venner.

Hva skulle vi ha gjort uten dem. Hva skulle verden gjort uten de stillfarne bederne, de som ikke gjør noe nummer ute av seg? Kanskje det jeg skriver nå overrasker deg, men Jesus ber ikke for verden. Han sier det rett ut i Joh 17,9: "Jeg ber ikke for verden..." Han ber for de som kommer til tro på Ham gjennom oss, men ikke for verden. Den oppgaven er nemlig vår!

I møte med disse som trekker seg tilbake, som lever i stillhet og bønn, tenker nok noen at deres liv er aldeles bortkastet. Men da har de ikke forstått forbønnens tjeneste!

Munken på bildet er ikke munken som omtales i denne artikkelen. Dette er fader Lazarus, opprinnelig fra Australia. Han lever nå i en hule i fjellene ved Rødehavet, alene, og er knyttet til hellige Antonius-klosteret drøyt 320 km sørøst for Kairo, Egypt. Mesteparten av tiden tilbringer han i bønn, men av og til kommer han også til klosteret for å feire gudstjeneste. I mer enn 40 år levde han som ateist, han er høyt utdannet som filosof. Men så fikk han et radikalt møte med Kristus, brøt over tvert og tilbringer resten av sitt liv i bønn. Igjen sier jeg, vi hadde ikke klart oss uten slike, de bærer verden i sine forbønner.

En koptisk eneboer har noe å lære oss om Gud og det inderlige vennskapet med Ham

Deler av gårsdagen brukte jeg på å se en BBC dokumentar fra St.Antonios klosteret i Egypt, og som også tar oss med til klosterets eneboer, fader Lazarus. Denne koptiske munken bor ikke så langt unna grotten der hvor den hellige Antonios holdt til, han som ble kalt for "ørkenens stjerne og munkvesenets far".

Det er en fascinerende reise BBC tar oss med på, til golde, kanskje noen vil si ugjestmilde strøk av verden. Det ørkenen og fjellene som finnes der har likevel sin helt spesielle dragningskraft, og har hatt det på mennesker i uminnelige tider. Abraham, Moses, Elia, døperen Johannes, Jesus - alle disse, og mange flere kan knyttes til ørkenen og deres sterke Gudsopplevelser der.

Ved siden av møtet med fader Lazarus, er det også noe annet som grep meg så sterkt med denne dokumentarfilmen. Til å guide seg inn i det egyptiske ørkenlandskapet hadde BBC teamet med seg beduiner. Når TV reporteren spør hva de ønsker seg mest av alt i livet, der de har vugget seg fram i ørkensanden et par dager, svarer en av dem: en bil. Vel, det er forståelig, men den eldste av dem svarte: "Et trygt ly og en god helse." Når han sa dette kjente jeg tårene mine kom. Så enkelt, men likevel så viktig. For en som lever i et landskap hvor ørkenen kan kreve liv, hvor sandstormene setter inn, er et trygt ly avgjørende.

Jeg kom til å tenke på ordene fra Salme 27,5: "For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i skjermende telt ..."

Så til fader Lazarus. Jeg kjenner til alle innvendingene fra de som mener at en tilværelse som munk er feil. Vi skal ikke trekke oss unna mennesker, sier de, men leve mitt i blant dem, som vitner. Men de glemmer to ting: Mennesker som går denne veien har opplevd et genuint kall til å trekke seg tilbake, i bønn. Bibelen gir flere eksempler på dette. Og for det andre: mange mennesker finner veien ut til dem, fordi de dras av deres levde liv med Kristus. Selve livet de lever er et vitnesbyrd i seg selv.

Fader Lazarus kommer fra Tasmania i Australia. 40 år av sitt liv var han en overbevist ateist og professor. Så dør hans mor i kreft, og professoren og gudsfornekteren blir en som søker etter Gud. På sin søken treffer han pave Shenouda III, den øverste lederen for Den koptiske ortodokse kirke. Han blir en kristen, og senere blir han munk.

I åtte år nå har fader Lazarus bodd som eneboer i den egyptiske ørkenen. Han har to tre huler i fjellet. To av den er bønnesteder, den siste er hans kjøkken. Han tilbringer mesteparten av dagen i bønn. Han våkner omkring klokka 0530, og ber fram til klokka 06.00. Neste bønnetid er klokka ni, så klokka 12 og slik fortsetter det. Når han ikke ber bruker han tiden til å bygge murer mot vinden, han lager trappetrinn i fjellveggen, slik at det skal bli lettere å ta seg fram. Og han lager klær til munkene i St. Antonios klostret i dalbunnen. En gang i uken kommer han hit for å spise. Oppe i fjellet gror det ingenting. Her finnes bare salamandere, øgler, villhunder og vinden. Foruten det storslåtte landskapet, og samværet med Gud.

Fader Lazarus ber sine tidebønner fra Salmenes bok, han ber Jesusbønnen og han leser Bibelen. Jeg skulle ønske at jeg en dag fikk møte ham. Jeg tror han har ett og annet å fortelle oss om Gud, som stillheten, avsondretheten og forsakelsen gir og som ikke oppnås på annen måte.

Bildet viser fader Lazarus i bønnegrotten hans. (Foto: National Geographic Magazine)