Kall eller fristelse?

'Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonius. Det var keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonius følte seg smigret. Dette må da vel være en vei som var åpnet av Gud? Å komme like inn i rikets hjerte og få gi åndelig veiledning til selveste keiseren. Det kunne jo få uante konsekvenser.

Men Antonius var ikke helt sikker. Skulle han reise eller la det være? Var det et kall eller var det en fristelse?

Hva skulle vi svare? Sveriges statsminister inviterer oss til en åndelig samtale, han vil ha våre råd på troens vei. Man kan vel ikke si nei takk til en slik invitasjon? Dette må jo være en dør som er åpnet av Gud?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonius til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få et råd. Han legger ut saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Om du reiser, svarer den enfoldige, skal du kalles Antonius. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonius.'

Peter Haldorf: Hellige røtter. Luther forlag, 2002, side 57-58

Hva er Guds vilje når det gode blir en fristelse?

En historie om den hellige Antonios den store (250-356), selve pioneren blant ørkenfedrene, av mange kalt den første kristne eremit, har utfordret og inspirert meg den siste tiden:

Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonios. Det var selveste keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonios følte seg smigret. Dette måtte da være fra Gud? Tenk å få adgang like inn i de keiserlige gemakker! Få møte keiseren og keiserinnen.

Hva ville vi gjort om vi hadde fått audiens på slottet? Kongen som ba om våre åndelige råd.

For Antonios var ikke svaret et opplagt ja. Han var slett ikke sikker. Skulle han reise eller ikke? Var dette et kall fra Gud eller var det en fristelse?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonios til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få hans råd. Han legger saken fram for ham og spør: 'Bør jeg dra?'

Da svarer Paulus den enfoldige:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonios'.

I Guds rike er det slik at selv det beste kan bli det aller bestes verste fiende!

Det er ikke bare synd som frister og gjør at vi faller, men det kan også det gode, om det gode blir et hinder for det aller beste for oss.

Å se det samme landskapet i 46 år - og bli formet av Gud

Et bilde og en billedtekst har vært med meg noen dager nå. Det er det samme bildet du ser her. Billedteksten som fulgte med er denne:

'Den egyptiske ørken, nær Al-Qalzam fjellet. Dette var sannsynligvis det Hellige Antonios så for førtiseks år utenfor sin fjellhule'.

Tenk det! I en tid hvor vi beveger oss hele tiden, og gjerne reiser over store avstander, hvor vi krever å bli underholdt, så vi ikke kjeder oss, hvor det er lyder og inntrykk hele tiden, som beskjeftiger oss så vi slipper stillheten - er det vanskelig, for ikke å si umulig å tenke seg at noen kunne holde ut i 46 år og 'bare' se dette!

Men det er dette som fostrer mennesker og gjør dem til åndelige veiledere!

Før noen reagerer - la meg skynde meg å si at et goldt landskap alene gjør selvsagt ikke det. Men det er jo en årsak til at profetene i Den gamle pakt, døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus - alle søkte ut i ødemarken for å være alene med Gud. For her - i stillheten, uten alle distraksjonene, øver man seg til å lytte og gjenkjenne Guds stemme. Her formes man av Den Hellige, her lærer man seg til å leve i forsakelse og tro.

Vi kjenner ikke de første kristne som dro ut i ørkenen, men helt siden kristendommens begynnelse har ørkenen øvet sin særskilte dragningskraft på mennesker som ville følge Jesus radikalt. At vi ikke kjenner så godt til hvem disse første var er kanskje ikke så rart. Den asketiske livsformen etterlater som regel ikke mange sporene.

Når den hellige Antonios innledet sitt liv som asket på 270-tallet, vet vi at han først gikk i lære hos en kristen eneboer som har forblitt anonym. Dette viser at det altså fantes eneboere - eller eremiter - før Antonios. Kanskje finnes det en kontinuitet tilbake til døperen Johannes og Qumran-samfunnet.

Jeg kommer tilbake til historien om Antonios i serien 'Betydningen av koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse', som jeg begynte på i går.

Poenget med denne artikkelen er å understreke betydningen av hvordan åndelige veiledere fostres. For det er ikke mange av dem i dag. Modne erfarne kristne som er i stand til å skelne ånder, og gi praktisk veiledning for den som vil gå djupere med Gud. For å bli en slik må man leve i bønn, og være villig til å la seg forme i lidelsesfellesskapet med Kristus.

Hvorfor er det så få åndelige veiledere i vår tid - og i sær her i Norge?

Kanskje er det få som når alt kommer til alt, virkelig går Jesusveien? Det er veldig mye 'snakk' i kristen-Norge. Biskop Martin Lönnebo sa en gang jeg snakket med ham: 'Det er dere nordmenn som har meninger'! Jeg tror han har rett. Vi mener mye om mange ting, men få er de som lever det de mener. Vi importerer veldig mye fra Amerika, men lite 'selvprodusert' kristenliv. Og de som velger å trekke seg tilbake for å leve med Gud i stillhet, blir karakterisert som 'religiøse' og 'er ikke med på det Gud gjør' nå. Vi har også hatt få miljøer som har fostret åndelige rettledere. Unntaket har vært retreatbevegelsen og noen av klostrene.

I 46 år så Antonios fjellene og det golde landskapet. Men hans stille liv med Gud satte sitt preg på ham, og alle han kom i kontakt med, og vi husker ham den dag i dag! Hvem av oss vil bli husket etter vår død - og hvor mange er blitt husket av de som levde for så lenge siden? 

Foto: John A. McGuckin/Mysteries of the Jesus Prayer.

Betydningen koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse, del 1

I denne nye serien på bloggen skal vi se nærmere på det blomstrende klosterlivet i Egypt, og hvilken betydning det har hatt og har på kristenlivet ikke bare blant kopterne, men også hvordan de har vært til velsignelse for kristne verden over. Ikke minst for bederne. Mange bedere kan fortelle om den fornyelsen de har opplevd i møte med Den koptisk ortodokse kirkens spiritualitet.

De koptiske klostrene i Egypt var - og er fremdeles - selve nerven i Den koptisk ortodokse kirkens liv. Historien vet å fortelle at mens pave Peter IV (567-569 e.Kr), var overhode for Den koptisk ortodokse kirken, fantes det '600 klostre som svermet som bier rundt bikubene'.

Etter at Hl.Antonios, selve pioneren blant ørkenfedrene, var død, videreutviklet den monastiske kommuniteten, som hadde vokst frem rundt Hl.Antonios, seg. Det monastiske livet tok form, i første omgang ved at munkene levde som eneboere i huler eller celler, som lå separate fra hverandre, men under ledelse av en åndelig leder. Så kom de sammen lørdag og søndag for felles gudstjeneste og måltidsfellesskap.

Som tiden gikk begynte munkene å komme sammen til en felles - eller koenobitisk - form for monastisk liv, som skulle bli karakteristisk for Øvre Egypt. Pioneren for denne formen for monastisk liv var Hl. Pachomios, og den utviklet seg rundt Hl.Antonios fjellet.  Det er denne formen for monastisk liv som har overlevd, ikke bare ved Hl.Antonios klostret, men i alle koptiske klostrene i Egypt i dag.

(fortsettes)

Bildet viser Hl.Antonios klostret i Egypt.

2012: Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison

Når man står på terskelen til et nytt år, er dèt for mange en anledning til å gjøre opp årsregnskapet og så se fremover. Slik har det vært for meg i mange år.

Ved dette årsskiftet er det litt annerledes. For meg har det nye året startet allerede. Jeg lever med kirkeårs syklusen, og tidebønnene og lar dette farge dagene. Da blir livsrytmen annerledes.

Blant alle julekortene og julebrevene i år var det særlig ett som gjorde et sterkt inntrykk på meg. En god venn av meg forteller at han og kona har begynt å lese Oswald Chambers andaktsbok "Alt for Ham (My utmost for His Highest). Et tema som Chambers stadig vender tilbake til er dette med et overgitt liv; for meg er livet Kristus. Så skriver min venn: 'Gjennom sykdom og svakhet har vi måttet pløye dypere. Erkjennelsen av egen skrøpelighet og egne nederlag har fått oss til å innse at det er ikke bare dette vi må gå med til Gud, men også med vår egenvilje. Den naturlige styrke og oppdrift som har vært en del av oss, og som Gud i sin store nåde har anvendt til å fremme sitt rike, viser seg likevel å kunne stå i veien for et liv der Den Hellige Ånd får prege oss i større grad'.

Ordene til min venn har fulgt meg hele denne julen. Det er nemlig et ord som Herren har talt til meg om for eget vedkommende i flere måneder, og det er dette:

'Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss. Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'. (Jak 4,5b-6. Revidert oversettelse av 2005)

Mens jeg arbeidet med dette jeg skulle skrive og publisere på bloggen i dag, fikk jeg en hilsen fra Anba Ermia, som er sekretær for pave Shenouda III. Han siterer Antonios den store, som skrev:

'Jeg så snarene som fienden har spredd ut over hele verden og stønnende sa jeg: Hvem kan frelse oss fra disse snarene? Da hørte jeg en stemme som sa: Ydmykhet!'

Gud søker oss med iver, og i sin store nåde. Men stoltheten vår kan hindre oss fra å få del i det Gud vil med oss, nemlig å forme sin Sønns bilde i oss.

'Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde...' (Rom 8,29)

Den helligste på jord beskriver seg selv som 'mild og ydmyk av hjertet' (Matt 11,29), og Han ber oss om å lære av Ham. Dette kan bli kun en teori, eller vi kan gjøre det til noe praktisk! Vi vet at hellighet er et produkt av nåde, og Gud gir nåde bare til den som er ydmyk. Det er bare Guds nåde som kan forandre våre hjerter. Praktisk tror jeg vi lærer dette ved å se våre skrøpeligheter, og vår synd. Ikke alle andres skrøpeligheter, og ikke alle andres synd, men min. Les Salme 51 og finn ut hvor mange ganger David bruker ordet 'min' eller 'mine'!

2012 blir for meg året hvor jeg ber om at Den Hellige Ånd må hjelpe meg til å be med hele mitt hjerte, med hele meg: Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison! Herre, miskunn Deg over meg! Kristus miskunn Deg over meg. Herre, miskunn Deg over meg!

Jeg vet ikke om noe viktigere bønneemne!

Det er dette som er mitt største behov: At Herren skal forbarme seg over meg. Det er så mye jeg ikke vet, så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke kan sette ord på, for jeg har ikke ord for all smerte og uro jeg bærer på til tider. I møte med Den Hellige Gud, i møte med min egen skrøpelighet og tilkortkommenhet, med alle mine feil og mangler - med min synd: Kyrie eleison! Herre forbarm Deg!!

Av denne grunn er jeg blitt så glad i Jesusbønnen:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder!'

En koptisk eneboer har noe å lære oss om Gud og det inderlige vennskapet med Ham

Deler av gårsdagen brukte jeg på å se en BBC dokumentar fra St.Antonios klosteret i Egypt, og som også tar oss med til klosterets eneboer, fader Lazarus. Denne koptiske munken bor ikke så langt unna grotten der hvor den hellige Antonios holdt til, han som ble kalt for "ørkenens stjerne og munkvesenets far".

Det er en fascinerende reise BBC tar oss med på, til golde, kanskje noen vil si ugjestmilde strøk av verden. Det ørkenen og fjellene som finnes der har likevel sin helt spesielle dragningskraft, og har hatt det på mennesker i uminnelige tider. Abraham, Moses, Elia, døperen Johannes, Jesus - alle disse, og mange flere kan knyttes til ørkenen og deres sterke Gudsopplevelser der.

Ved siden av møtet med fader Lazarus, er det også noe annet som grep meg så sterkt med denne dokumentarfilmen. Til å guide seg inn i det egyptiske ørkenlandskapet hadde BBC teamet med seg beduiner. Når TV reporteren spør hva de ønsker seg mest av alt i livet, der de har vugget seg fram i ørkensanden et par dager, svarer en av dem: en bil. Vel, det er forståelig, men den eldste av dem svarte: "Et trygt ly og en god helse." Når han sa dette kjente jeg tårene mine kom. Så enkelt, men likevel så viktig. For en som lever i et landskap hvor ørkenen kan kreve liv, hvor sandstormene setter inn, er et trygt ly avgjørende.

Jeg kom til å tenke på ordene fra Salme 27,5: "For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i skjermende telt ..."

Så til fader Lazarus. Jeg kjenner til alle innvendingene fra de som mener at en tilværelse som munk er feil. Vi skal ikke trekke oss unna mennesker, sier de, men leve mitt i blant dem, som vitner. Men de glemmer to ting: Mennesker som går denne veien har opplevd et genuint kall til å trekke seg tilbake, i bønn. Bibelen gir flere eksempler på dette. Og for det andre: mange mennesker finner veien ut til dem, fordi de dras av deres levde liv med Kristus. Selve livet de lever er et vitnesbyrd i seg selv.

Fader Lazarus kommer fra Tasmania i Australia. 40 år av sitt liv var han en overbevist ateist og professor. Så dør hans mor i kreft, og professoren og gudsfornekteren blir en som søker etter Gud. På sin søken treffer han pave Shenouda III, den øverste lederen for Den koptiske ortodokse kirke. Han blir en kristen, og senere blir han munk.

I åtte år nå har fader Lazarus bodd som eneboer i den egyptiske ørkenen. Han har to tre huler i fjellet. To av den er bønnesteder, den siste er hans kjøkken. Han tilbringer mesteparten av dagen i bønn. Han våkner omkring klokka 0530, og ber fram til klokka 06.00. Neste bønnetid er klokka ni, så klokka 12 og slik fortsetter det. Når han ikke ber bruker han tiden til å bygge murer mot vinden, han lager trappetrinn i fjellveggen, slik at det skal bli lettere å ta seg fram. Og han lager klær til munkene i St. Antonios klostret i dalbunnen. En gang i uken kommer han hit for å spise. Oppe i fjellet gror det ingenting. Her finnes bare salamandere, øgler, villhunder og vinden. Foruten det storslåtte landskapet, og samværet med Gud.

Fader Lazarus ber sine tidebønner fra Salmenes bok, han ber Jesusbønnen og han leser Bibelen. Jeg skulle ønske at jeg en dag fikk møte ham. Jeg tror han har ett og annet å fortelle oss om Gud, som stillheten, avsondretheten og forsakelsen gir og som ikke oppnås på annen måte.

Bildet viser fader Lazarus i bønnegrotten hans. (Foto: National Geographic Magazine)

Den hellige Antonios og Paulus av Theben

I dag vil jeg gjerne skrive om to personer som har betydd mye for min egen åndelige utvikling og veivalg:

For omtrent 1650 år siden forlater en rikmannssønn en by ved Nilens bredder og søker seg ut i ørkenen for å finne stillhet og ensomhet til å kunne fordype seg i bønn og kontemplasjon. Det var møtet med Jesu ord til den rike unge mannen som forvandlet denne mannens liv. Du husker sikkert hva Jesus sa til ham: Selg alt du eier og gi det til de fattige. Denne unge mannen gjorde som Jesus sa. Da foreldrene hans døde plasserte han sin yngste søster i et kristent fellesskap for kvinner. Så selger han alt han hadde arvet og gir det til de fattige. For ham betydde Jesu ord en radikal overgivelse til et liv i fattigdom og ensomhet, og vie seg helt til bønn og askese.

Hans navn? Antonios. I 20 år levde han i ørkenen. Ryktet begynte etter hvert å spre seg om denne eneboeren som gjennom sin ørkenerfaring hadde oppnådd en spesiell form for åndelig innsikt. Så ble ørkenens stillhet forstyrret, for stadig søkte mennesker seg ut dit hvor Antonios befant seg for å søke hans råd og veiledning.

Etter 20 års ensomhet begir han seg i vei til Aleksandria. Her møter han kristne som lider under keiserens kristendomsforfølgelser. Mange av dem blir oppsøkt av Antonios. Han styrker og trøster dem. Mens han er her i Aleksandria opplever han på nytt kallet til ørkenen. Denne gangen til å dra enda lenger inn i ødemarken. Han finner til slutt et sted hvor han kan slå seg til ro: en grotte ved en kilde og en klynge med palmer under Kolzom-fjellet i den østlige ørkenen.

Den hellige Antonios regnes som den viktigste inspirasjonskilden for både klostervesenet og den kontemplative bevegelsen i kristenheten. Men det startet egentlig ikke med ham. Det startet sannsynligvis med Paulus av Theben. Men vi vet ikke helt sikkert. Det kan være at noen var før ham også! Den hellige Antonios fikk først høre om Paulus av Theben da han var 90 år gammel. Paulus av Theben hadde startet sitt ørkenliv flere tiår før Antonios. Det skulle vise seg at han holdt til bare tre dagsreiser fra der hvor Antonios hadde slått seg ned.

Antonios bryter opp for å avlegge eneboeren Paulus av Theben et besøk. Men Paulus av Theben vil ikke uten videre slippe Antonios inn når han banker på hans dør. En hel dag må Antonios banke på hos ham, før han lukker opp.

Møtet mellom de to ble varmt og inderlig. Etter å ha samtalt en hel dag ble de til slutt sultne. I 60 år hadde Paulus av Theben blitt matet av en ravn hver eneste dag. Den kom flyvende til ham med et halvt brød. Denne dagen kom de til ham med et helt brød! Så brøt de to brødet i fellesskap, ved at de holdt i hver sin ende av det.

Nå skulle det vise seg at Paulus av Theben var alvorlig syk. Han hadde et ønske. Det var å bli gravlagt i en kappe som Antonios hadde fått av biskop Athanasios av Aleksandria. Biskop Athanasios var nemlig en disippel av Antonios, og har skrevet en fremragende biografi om ham. Antonios dro tilbake til sitt kloster for å hente kappen. Da han kom tilbake var Paulus av Theben allerede død. Han gravla han som han hadde ønsket i kappen tilhørende biskop Athanasios. Selv overtok han den dødes selvlagde og utslitte kappe av flettede palmeblader. Denne bar han alltid under de store kirkelige høytidene.

Selv døde Antonios i 356. Han fikk til slutt sitt hvilested i den eldste kirken u det klosteret han hadde grunnlagt.

Om du vil lese historien om den hellige Antonios anbefaler jeg boken som biskop Athanasios skrev om ham. Den heter: Antonios liv, og ble utgitt på det svenske forlaget Artos i 1991. Den er kommet i flere opplag etter det.

Innendørs ro, Augustin og Herrens fattigdom

Nok en kald dag hvor jeg må holde meg innendørs - litt trist når sola skinner så vakkert på åskammene som omkranser landskapet vi bor i. Jeg elsker dette landskapet. Det har en egen ro.

Denne dagen har jeg lest Augustin igjen. Jeg finner meg stadig tilbakevendende til denne biskopen av Hippo, fordi det han skriver har en egen evne til å lodde djupt i min indre verden. Som når han sier: Våre hjerter er urolige inntil det finner hvile i Deg. Augustin representerer et annet landskap - ørkenens. Jeg er blitt veldig glad i det - også. Dessuten er jeg også takknemlig for at Augustin kommer fra Afrika, og representerer noe egenartet, en førstefrukt av evangeliets forkynnelse på dette kontinentet. Augustin fargelegger med andre farger, enn de som representerer Vest- eller Østkirken. Ikonet er jeg spesielt glad i, fordi det viser Augustin slik han sansynligvis så ut. Han er ikke så vestliggjort som andre billedfremstillinger av ham.

Augustin (354-430) var født i Thagaste i Nord-Afrika. Allerede i tenårene vendte han sin mors kristne tro ryggen, og i flere tiår søkte han til filosofien og gnostisismen. På 300-tallet ble han utnevnt til professor i retorikk i Milano. Her kom han til å nærme seg den kristne tro på nytt. Dette skjer gjennom den sterke forkynnelsen til Ambrosius, og ikke minst gjennom møtet med fortellingen om livet til Antonios, selve pioneren blant ørenfedrene. Dette førte til hans dramatiske omvendelse, som er inngående beskrevet i hans Bekjennelser. Etter å ha blitt døpt vendte han tilbake til Nord-Afrika og ble biskop i byen Hippo frem til sin død.

I dag vil jeg dele med deg en av hans veldig personlige tekster:

Da jeg kom til denne verden, Herre, hadde jeg ingenting med meg, og når jeg forlater den, tar jeg ingenting med meg herfra. Så lenge jeg har litt å spise og klær og ha på meg, er jeg tilfreds. For vil man bli rik, faller man i fristelse, i tåpelige lidenskaper som løper av med en og fører til døden. Begjæret er roten til alt ondt. Mange som har traktet etter rikdom, har vendt seg bort fra troen og er blitt rammet av motgang.

Men jeg vil nærme meg Deg, Du som i sannhet er fattig. For om Du var rik, ble du fattig for min skyld. Hvem kan noensinne rett fatte Dine rikdommer? Og hvem kan forstå din fattigdom?

Hvilken fattigdom, min Herres fattigdom!

Du ble unnfanget i en jomfrus skjød, omsluttet av din mors kropp. Hvilken fattigdom! Du ble født i et trangt rom, Du ble svøpt i enkle klær og lagt en krybbe. Og videre: himmelens og jordens konge, skaperen av alt synlig og usynlig, drikker, spiser, gråter, vokser opp, avslører sin alder og skjuler sin majestet. Til sist blir Han tatt til fange, pisket, hånet, spyttet på, slått i ansiktet, kronet med torner, naglet til korset, gjennomboret av et spyd. Hvilken fattigdom!

Herre, når jeg mediterer over Din fattigdom, mister alt annet sin dragning på meg. Gi meg derfor det som er evig, skjenk meg en forsmak på evigheten.