En pakke fra Egypt

Forleden dag kom postmannen på døra med en pakke. Den kom fra Hellige Antonios klosteret i Egypt, et av verdens aller eldste klostre. Pakken har jeg ventet på helt siden i fjor vår! På grunn av de kaotiske tilstandene i landet, og den økende forfølgelsen av de kristne, har våre trossøsken i dette klosteret ikke fått sendt ut en eneste pakke på snart et år. Pakken som postmannen kom med til meg, kom via et annet land i Midt-Østen. Fordi dette nå er den eneste måten våre venner kan få sendt ting ut av landet skal jeg ikke røpe hvilket land dette var.

Men jeg er veldig glad for at pakken endelig kom frem. Den inneholdt foruten det vakre gripekorset, som er likt det du ser her på bildet, også en bok om Hl.Antonios, hvis minnedag det er i dag, og et kors som vi har fått i gave til Kristi himmelfartskapellet. Det skal henge ved siden av korset vi fikk fra våre venner i Deir Mar Musa klosteret i Syria. Det korset ble smuglet ut av landet mens krigshandlingene pågikk. Disse to korsene skal minne oss om å be for våre trosvenner som betaler en veldig høy pris for å følge Jesus.

Det er godt å være bundet sammen med likesinnede fra ulike deler av verden. Ikke minst med dagens martyrkirke. Hebreerbrevets forfatter skriver: Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp'. (Hebr 13,3)

Kopterne sliter med å få sendt pakker til utlandet

I snart ett år har jeg hatt jevnlig kontakt med Hl.Antonios klosteret i Egypt. Dette er et av de eldste klostrene i verden. Situasjonen for munkene her er vanskelig på mange måter. Blant annet handler det om noe så enkelt som det å sende og motta post.

Hl.Antonios klosteret har ønsket å gi en gave til Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell på Eina. Pakken er sendt en rekke ganger, men kommer aldri fram. I går fikk jeg melding fra min kontaktperson i klosteret, som kunne fortelle at de nå hadde sjekket med andre som de også hadde sendt pakker til. Ingen av dem har mottatt noe fra Hl.Antonios klosteret. Men de får ikke pakkene i retur heller. Hva som skjer med dem er det ingen som vet. Klosteret er fortvilet.

I det kaos som har oppstått i Egypt i kjølvannet av den såkalte arabiske våren er uregelmessig postgang kanskje ikke så rart. Men her virker det som om det er en bevisst aksjon fra egyptisk postvesen for å forhindre våre koptiske venner fra å ha kontakt med omverdenen. Nettforbindelsen er det også så som så med i perioder.

Hver gang jeg har vært i kontakt med våre koptiske venner i dette klosteret så sier de det samme:

- Ikke glem oss! Be for oss!

Den nøden kjenner jeg på, og jeg vil gjerne oppfordre bloggens bedere til å be for Hl.Antonios klosteret og alle våre trossøsken i Egypt, som igjen er blitt en martyrkirke.

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 3

Her følger tredje del i serien om Hl.Antonios klosteret i Egypt:

I perioden fra 800-1300 tallet opplevde munkene i Hl.Antonios klosteret en relativ stor fred og trygghet, men det var også perioder med intensiv forfølgelse. Klosteret ble plyndret en rekke ganger av beduiner fra den østlige ørkenen, og det var også de som sto for de delvise ødeleggelsene av Hl.Antonios klosteret i det 11. århundre. Klosteret ble restaurert i det 12. århundre og opplevde en god vekstperiode de neste århundrene. Det ble bygget en form for festningsmur rundt klosteret for å beskytte det mot fiendtlige inntrengere. Innenfor murene var det flotte hager, som inneholdt fruktbærende trær - blant annet epletrær, pæretrær og granatepletrær, grønnsakshager og vingårder og kilder med vann. Det sies å ha vært over 1000 palmer innenfor klostermurene!

Denne perioden var også en sterk åndelig tid for munkene i Hl.Antonios klosteret.

I perioden 1300-1800 begynte de europeiske turistene å komme til Hl.Antonios, på vei til Det Hellige Land. De stoppet her for både hvile og åndelig påfyll. Flere av dem har gitt gode beskrivelser av hva de så og opplevde.

Katastrofe
På slutten av 1500 tallet opplever munkene i Hl.Antonios klosteret en katastrofe. De angripes på nytt av beduiner, klosteret utsettes for store ødeleggelser, og alle munkene lider martyrdøden. Etter en tid hvor klosteret nærmest ligger øde, kommer syriske munker hit og gjenopptar gudstjenestelivet. De hjelper til med gjenoppbyggingen på begynnelsen av 1600-tallet. Etter at restaureringen er ferdig, befolkes Hl.Antonios klosteret igjen av munker fra Egypt og Etiopia.

(fortsettes)

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 2

Her er andre artikkelen i serien om Hl.Antonios klosteret i Egypt:

I det sjette og syvende århundre var det mange munker som flyktet fra Sketis, et dalføre i Beiheira guvernementet i Egypt, hvor det bodde mange eneboere, på grunn av forfølgelsen de ble utsatt for av beduiner og berbere. De flyktet da til Hl.Antonios klosteret. Innad i klosteret var det stridigheter, mellom koptere på den ene siden, og melkitiske kristne fra Øst. I år 615 sendte den melkitiske patriarken, Hl.Johannes den barmhjertige, en stor pengegave til Hl.Anastasios, som ledet Antonios klosteret på den tiden. Han ba om at noen melkitiske munker fikk plass i klosteret. De ble forfulgt av perserne. Disse melkitiske munkene fikk et tilsynsansvar i klosteret, som varte helt frem til slutten av det åttende århundre.

Forsøkte å stjele levningene etter Hl.Johannes den korte
Men det var ikke bare ytre forfølgelse som forårsaket spenninger og lidelse for munkene i Hl. Antonios klosteret.                                                                           

I år 790 kom koptiske munker fra Hl.Makarios klosteret i Sketis-ørkenen, forkledd som beduniner, i den hensikt å stjele de jordiske levningene etter Hl.Johannes den korte, som hadde levd og dødd i Hl.Antonios klosteret i det femte århundre. De lykkes i sitt forsett.

(fortsettes)

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 1

I en ny serie her på bloggen skal vi se nærmere på bakgrunnen til et av verdens eldste kristne kloster, Hl.Antonios klosteret i Egypt.

Hl.Antonios klosteret er beliggende i fjellene rundt Rødehavet, ca 334 kilometer sørøst for Kairo. Sammen med Hl.Katarinaklosteret ved Sinai-fjellet er det et av verdens eldste kristne kloster.

Det ble bygget av noen av disiplene til Hl.Antonios den store, i tiden mellom år 361 til 363. Antonios den store (250-356) var selve pioneren blant ørkenfedrene, og er blitt kalt for den første kristne eremitt. Det var etter at han hadde tilbrakt 20 år i total isolasjon at han trådte frem som forgrunnsfiguren i den eremittvekkelsen som forvandlet den egyptiske ørken til et hellig sted og ble forløperen til den monastiske bevegelsen.

Et monastisk liv
Noen få år etter at den hellige Antonios var død, slo hans lærlinger seg ned ved hulen der Antonios hadde tilbrakt sine siste leveår. I den oppinnelige bosetningen, ettablerte lærlingene bare helt essensielle boliger. Hver monk bodde for seg selv, og denne isolasjonen ble understreket som noe viktig. Midt blant disse eneboerstedene fantes det et felles gudstjenestested, hvor Den guddommelige liturgien ble feiret. Etter hvert begynte man så å spise felles måltider, og som tiden gikk utviklet dette seg til å bli en sted hvor man mer og mer levde sammen. Dette handlet både om behovet de så for fellesskap, men også på grunn av sikkerheten det ville gi dem mot de som ville disse munkene noe vondt.

Sakte, men sikkert, forandret det monastiske livet seg, for etterfølgerne av Hl. Antonios fra et eremittliv hvor askesen stod høyt, til å bli et liv levd ut i fellesskap, hvor feiringen av eukaristien og liturgien ble selve pulsslaget.

(fortsettes)

Et forunderlig bønnesvar: Koptisk kors brakt fra Hl.Antonios klosteret til Kristi himmelfartskapellet

Rettelse! Til deg som har lest artikkelen som ble lagt ut tidligere i dag: Korset var likevel ikke fra Egypt, men fra Syria!!! Fra Deir Mar Musa klosteret, som vi også har kontakt med. Det er like forunderlig at det har kommet trygt frem gjennom det krigsherjede landet! Men Gud har beskyttet den som brakte det ut - bokstavelig fra kuleregnet, og forfølgelsen av våre trossøsken der. Korset vil minne oss om våre lidende venner, og vi vil løfte dem frem for Nådens trone. Det vil minne oss om bønnefellesskapet mellom Deir Mar Musa kommuniteten og Kristi himmelfartskapellet. Korset fra Egypt er fremdeles underveis til oss. Det bæres av en koptisk munk gjennom ørkenen. Be gjerne om at det må komme trygt frem. 

Historien jeg er i ferd med å dele med deg i dag er spesiell. For lenge siden skrev jeg til Antonios-klosteret i Egypt. Jeg ønsket av ulike årsaker å komme i kontakt med munkene der, blant annet for å få førstehånds informasjon om forfølgelsen og lidelsene til de koptiske kristne i landet. Jeg fikk ganske raskt svar på henvendelsen, og munkene var glade for å kunne bli kjent med mennesker utenfor Egypt som de kunne henvende seg til i tider av nød. Vi ble enige om å be for hverandre. Jeg fortalte dem også om Kristi himmelfartskapellet vi har bygget.

Munkene i Hl.Antonios klosteret, som er et av verdens eldste klostre, grunnlagt av etterkommerne etter Hl.Antonios mellom år 361-363, ville gi en gave til Kristi himmelfartskapellet. En gave som ville minne oss om å be for dem. Men tiden gikk og det kom ingen pakke fra Egypt. I går kveld ba jeg om at Herren skulle gi oss en bekreftelse på at arbeidet med Kristi himmelfartskapellet virkelig var til Hans velbehag, og at vi befant oss i Guds fullkomne vilje med det vi holder på med. Jeg ba om at gaven fra Egypt skulle komme med posten i dag.

Og ganske riktig: I postkassen lå det en pakke som inneholdt dette nydelige koptiske korset. Historien er som følger: Fordi det ikke er noen postforbindelse mellom Hl.Antonios klosteret og Kairo, har en munk tatt det med i ryggsekken sin og båret det helt frem til Kairo. Derfra har en annen munk brakt korset til Tyskland, før det kom til oss i dag!

For de som ikke vet det finner du Hl.Antonios klosteret i fjellene rundt Rødehavet. Det er lokalisert 334 kilometer sørøst for Kairo.

Nå er jeg i ferd med å ta det med meg til Eina for å henge det opp i Kristi himmelfartskapellet. Der vil det minne oss om hver gang vi går inn at vi skal løfte våre koptiske venner opp til Gud, og særlig munkene i Hl.Antonios klosteret. Så fantastisk god Gud er som svarer så konkret på våre bønner.

Betydningen koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse, del 1

I denne nye serien på bloggen skal vi se nærmere på det blomstrende klosterlivet i Egypt, og hvilken betydning det har hatt og har på kristenlivet ikke bare blant kopterne, men også hvordan de har vært til velsignelse for kristne verden over. Ikke minst for bederne. Mange bedere kan fortelle om den fornyelsen de har opplevd i møte med Den koptisk ortodokse kirkens spiritualitet.

De koptiske klostrene i Egypt var - og er fremdeles - selve nerven i Den koptisk ortodokse kirkens liv. Historien vet å fortelle at mens pave Peter IV (567-569 e.Kr), var overhode for Den koptisk ortodokse kirken, fantes det '600 klostre som svermet som bier rundt bikubene'.

Etter at Hl.Antonios, selve pioneren blant ørkenfedrene, var død, videreutviklet den monastiske kommuniteten, som hadde vokst frem rundt Hl.Antonios, seg. Det monastiske livet tok form, i første omgang ved at munkene levde som eneboere i huler eller celler, som lå separate fra hverandre, men under ledelse av en åndelig leder. Så kom de sammen lørdag og søndag for felles gudstjeneste og måltidsfellesskap.

Som tiden gikk begynte munkene å komme sammen til en felles - eller koenobitisk - form for monastisk liv, som skulle bli karakteristisk for Øvre Egypt. Pioneren for denne formen for monastisk liv var Hl. Pachomios, og den utviklet seg rundt Hl.Antonios fjellet.  Det er denne formen for monastisk liv som har overlevd, ikke bare ved Hl.Antonios klostret, men i alle koptiske klostrene i Egypt i dag.

(fortsettes)

Bildet viser Hl.Antonios klostret i Egypt.