Betydningen koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse, del 1

I denne nye serien på bloggen skal vi se nærmere på det blomstrende klosterlivet i Egypt, og hvilken betydning det har hatt og har på kristenlivet ikke bare blant kopterne, men også hvordan de har vært til velsignelse for kristne verden over. Ikke minst for bederne. Mange bedere kan fortelle om den fornyelsen de har opplevd i møte med Den koptisk ortodokse kirkens spiritualitet.

De koptiske klostrene i Egypt var - og er fremdeles - selve nerven i Den koptisk ortodokse kirkens liv. Historien vet å fortelle at mens pave Peter IV (567-569 e.Kr), var overhode for Den koptisk ortodokse kirken, fantes det '600 klostre som svermet som bier rundt bikubene'.

Etter at Hl.Antonios, selve pioneren blant ørkenfedrene, var død, videreutviklet den monastiske kommuniteten, som hadde vokst frem rundt Hl.Antonios, seg. Det monastiske livet tok form, i første omgang ved at munkene levde som eneboere i huler eller celler, som lå separate fra hverandre, men under ledelse av en åndelig leder. Så kom de sammen lørdag og søndag for felles gudstjeneste og måltidsfellesskap.

Som tiden gikk begynte munkene å komme sammen til en felles - eller koenobitisk - form for monastisk liv, som skulle bli karakteristisk for Øvre Egypt. Pioneren for denne formen for monastisk liv var Hl. Pachomios, og den utviklet seg rundt Hl.Antonios fjellet.  Det er denne formen for monastisk liv som har overlevd, ikke bare ved Hl.Antonios klostret, men i alle koptiske klostrene i Egypt i dag.

(fortsettes)

Bildet viser Hl.Antonios klostret i Egypt.