De som bærer Kristus med seg er den kristne tros redning

En ting er å formidle kunnskap man har lest seg til. Noe annet er å formidle levd liv gjennom det faktum at man er bærer av noe, som har satt sitt preg på ens liv gjennom det apostelen Paulus kaller 'samfunnet med Hans lidelser' (jfr Fil 3,10). Jeg er redd mye av det vi formidler er ting vi har lest oss til, og som vi har liten erfaring med selv. Så slår vi hverandre i hode med det vi vet, uten at det vi formidler, har så mye å gjøre med det liv vi lever.

Fader Yostos (bildet), født i Egypt i 1910, ble kjent som 'den stille munken'. Han levde sitt asketiske liv i det eldgamle Hl. Antonios' kloster, og mange snakket om hans vennlighet og den tausheten han bar med seg. Han bar med seg 'Kristi velduft', og det å være i hans nærhet var å være i kontakt med det hellige - en hellighet, som forvandler omgivelsene. Som drar mennesker til Kristus, blott ved deres tilstedeværelse, ikke deres ord. Har du møtt et slikt menneske, så vet du hva jeg snakker om.

Når den nå nylig avdøde pave Shenouda III så fader Yostos i Hl. Antonios' klostret en gang på midten av 1970-tallet, så sa han:

'Fader Yostos minnet meg om det jeg hadde lest om munker i de første århundrene av den gryende monastisismen, ja fra selve tiden da hellige Antonios levde. I fader Yostos kan vi finne den sanne meningen ved ordet munk'.

Jeg lengter etter en slik virkelighet i Kirken at vi ser Kristuslivet i mennesker. Ikke bare leser om det, hører om det, men møter mennesker som er så preget av Kristi liv og omgangen med Ham, at de bærer Ham med seg og forvandler sine omgivelser bare ved å tre inn i et rom. Ikke ved deres ord, men ved deres liv - ja, ved deres taushet, bærer de Kristus med seg.

Men jeg innser at om det skal skje må disse menneskene fostres.
I ørkenen.
I stillheten.
I lidelsen.

De har ingen lett vei å gå, men de er den kristne tros redning.