Viser innlegg med etiketten hellighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hellighet. Vis alle innlegg

torsdag, juli 17, 2025

Den som bærer Gud med seg


 Vi har vel alle møtt dem, kvinner og menn som bærer med seg et forunderlig, stillferdig Gudsnærvær. De er kvinner og menn av få ord. Når de sier noe er det tyngde i ordene. Når de kommer inn i et rom, fyller de rommet. Man merker på dem at de har brukt lang tid i stillhet og bønn. De er Kristussentrerte, fokuset er ikke på dem selv. For den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud. 

Ignatius av Antiokia høre med blant lederne og forfatterne av generasjonen etter apostlene. Han etterlater seg syv brev, til ulike menigheter. Samtlige brev innledes med en hilsen fra Theoforos - navnet oversettes med: 'den som bærer Gud med seg'. Det sier ikke så rent lite om det skjulte livet i Gud, som Ignatius hadde.

Å, som vi trenger slike mennesker i dag! Vi trenger mer enn ord, troen må kroppsliggjøres. Hellighet er noe virkelig! Hellige mennesker dufter himmel. Himmelsk fred og ro og tilfredsstillelse. 

Vi preges av å være sammen med Jesus.

søndag, juli 06, 2025

Å gå til myrraberget


 Det dere nå skal få lese er notater jeg har skrevet i forbindelse med en kommende bok jeg håper å få utgitt om Salomos Høysang:

Jeg leser Salomos Høysang på nytt for tiden. Det er en av Bibelens bøker jeg stadig vender tilbake til. Jeg leser den allegorisk som en fortelling mellom Bruden og Brudgommen, altså mellom menigheten og Kristus. I min lesning har jeg nå kommet frem til kapitel fire. Der leser jeg om jomfruen som nå er klar til å gå til myrraåsen og virakhaugen. "Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse."(Høy 4,6) I kapitel to sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget. Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset. Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker beslutsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11,29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."

Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først nå hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.

torsdag, juli 03, 2025

Om å ha omsorg for en annen i de små tingene


 I går skrev jeg om hans mor, som et eksempel på det å være en åndelig mor. I dag minnes vi hennes sønn, som et eksempel på å vøre til stede i de små tingene, de skjulte handlingene og på den måten veve sammen trådene som utgjør et kristent fellesskap.

David av Wales var fra begynnelsen av sitt liv først og fremst et menneske som satte fellesskapet med sine trossøsken høyt. Utdannelsen han fikk forberedte han for et liv i kirkens tjeneste. Ikke minst elsket han å lese og studere Den hellige skrift, Bibelen.

12 klostere sies det at han bygget. Det siste ble etablert på det stedet vi i dag finner byen St.Davids' i det sørvestlige Wales langs kysten av Pembrokeshire. Det sies også at han hadde helbredelsens nådegave. Det aller første under skjedde når han la sine hender på læreren sin, Paulinias, og han fikk synet tilbake. Han var høy og fysisk sterk, men valgte å leve et liv i enkelhet, dedikert til Kristus. Han er kjent for å behandle mennesker med respekt og vennlighet. Både ordene hans og måten han levde på oppmuntret mange til å slutte seg til kommuniteten han ledet. Og det er understrekningen av fellesskapets betydning fremfor askesen som særpreger det monastiske livet i Wales.

Når han skulle dø samlet han hele fellesskapet rundt seg. David minnet dem om å følge hans eksempel: Å bry seg om hverandre i de små tingene!

Hva kan vi lære?

Når har en annens omsorg i de små tingene gjort deg oppmerksom på Kristi omsorg og nåde for deg?

Lag en liste over mennesker som har dratt omsorg for deg i de små tingene. Takk Gud for hver enkelt av dem.

Be Herren gjøre deg oppmerksom på hvordan du kan glede en annen, for eksempel med å be for dem, sende dem blomster, et lite oppmuntringskort, ta en telefon, gå på besøk, spandere en middag, ta oppvasken, sitte barnevakt.

søndag, mars 09, 2025

I lidelsens skole - vårt eget Getsemane

 

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den som aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest kan smake sitt eget selvblivs død."

Disse verselinjene fra 1800-tallets svenske hellighetsforkynner Emil Gustafsson kom til meg i morgentimene denne første søndagen i fastetiden, hvor evangelieteksten er hentet fra Matt 26,36-45. Evangelieteksten handler om Jesu bønnekamp i Getsemane.

En av lesetekstene fra dagen er hentet fra Hebreerbrevet og gir oss et sjeldent innblikk i Jesu bønnekamp: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham." (Hebr 5,7-9)

Hvem kan fullt ut forstå Getsemane, er Oljepressen, som er navnets egentlige betydning? Ingen kan fatte dens dybder, vi kan bare ane. Getsemane er lidelsens skole, der Gud utdanner sine betrodde venner. Vi må alle innom vårt personlige Getsemane, hvor vi sønderknuses. I Salme 51,19 leser vi følgende: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."

Jesus tar med seg disippelflokken sin til Getsemanehagen, et sted hvor han ofte pleide å be når han oppholdt seg i Jerusalem. Blant de 12 velger så Jesus ut tre. De har dannet den indre kretsen, og var også med opp på Forklaringens berg. De får beskjed om å våke og be, men Jesus kjemper sin ensomme kamp i Getsemane. Men de sovner de også. Ånden er villig, men kroppen er svak. Den åndelige søvnen er farlig, og kan bysse oss alle i søvn. Det er mulig å sovne i våkenettene. Men Jesus river de tre ut av søvnen, og er tydelig skuffet over dem. Kunne dere ikke våke, selv en time med meg? Også i dag, i denne vår tids Getsemane-time kaller Jesus oss til å våke med ham. Må han finne oss våkne.

lørdag, mars 01, 2025

Sitte og titte

 

"Tenk hvor stor del av livet vårt vi bruker på å sitte! 'Sitt stille!' er noe av det første vi hører som barn. Som Guds barn er det en stor nåde å bare få sitte stille foran Ham. Å bare sitte og titte.

'Alles øyne venter på deg.' (Salme 145,15)

Å siie og titt uten å gjøre noe, uten å tenke og planlegge, uten å vente på noe eller å forvente seg noe, er det enkleste i verden - og derfor også det vanskeligste. Mange av oss lærer aldri å sitte stille, å bare sitte og titte, stille og rolig. Likevel gjelder apostelen Peters ord for alle Guds barn: 

'Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn.' (1.Pet 3,4) 

Hvis vi har somlet bort dette vidunderlige smykket, eller forlagt det et sted på reisen gjennom livet, er det bare å sette seg ned og bli sittende en stund. Da begynner vi å ane at det ikke kan være helt forsvunnet eller borte."

- Anders Arborelius. St.Olav forlag 2024, side 109-110.

torsdag, februar 20, 2025

Sann hellighet er attraktivt


 Ekte og sann hellighet er tiltrekkende!

Jeg tenker mye på døperen Johannes for tiden. Han ble fostret i Judeas ødemarker, på jordens laveste punkt, i stillheten og tilbrakte lange perioder alene med Herren. Han levde enkelt, i bønn og faste. Slik fostrer fremdeles Gud de redskaper han vil bruke. 

Døperen Johannes startet ikke sin virksomhet i Jerusalem, eller noen av de andre israelske byene. Ikke på en plattform med flombelysning. Det er interessant å merke seg at det var ham selv som tiltrakk seg oppmerksomhet. Det gjør de mennesker som er merket av Gud. Evangelisten Matteus skriver at store folkemengder dro ut i ødemarken for å finne denne forunderlige mannen som døpte. 

Slik er det med mennesker som lever nært Herren. Mennesker dras mot dem.

tirsdag, februar 11, 2025

Salig er veverne


 Salige er de vevere som søker Åndens skjønnhet, de skal bli lette som sommerfugler.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever sine egne vinger.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever vinger for mange.

Salige er nådens mennesker, de lyser i mørket. 

Salige er det udelte hjertets helgener, de skal se Gud.

- Martin Lönnebo i boken: Veven. Den store treningsboken for sjelen. Verbum 2003, side 5

mandag, februar 10, 2025

Hellighet og menneskelighet


 De helligste bønnene blir ytret i skyggene av uklarhet, hvisket for bare vinden å høre. Jesus lærer oss å faste diskret, og dyrke et kjærlig ønske om den ukjente Gud i de skjulte fordjupningene i vår kropp og sjel.

- Justin Coutts/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

søndag, januar 26, 2025

Når jeg våkner skal jeg mettes


 "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Salme 17:15

I morges, da jeg leste Salme 17, kom jeg til denne siste linjen. Ordet "våken" stanset meg, og så så jeg konsekvensene av en oppvåknet tilstand. Det hebraiske ordet for våken som brukes her er qûṣ. Det bærer ideen om brå oppstart fra søvn, som en skarp eller frekk oppvåkning. Ordbildet er av en person i en dyp søvn, kanskje til og med en beruset tilstand (se Joel 1:5), og så plutselig kommer til en raskere bevissthet. Vi beveger oss fra sløve til fullstendig våkne og bevisste.

Interessant nok er konteksten til denne salmen en person som roper om rettferdighet på grunn av undertrykkere som plager dem. De føler seg fornærmet over mangelen på rettferdighet i livet, de har opplevd falske anklager og urettferdige angrep. De ser til Gud for direkte intervensjon.

Likevel er ikke dette konklusjonen i Salmen. Det ender med konsekvensene av oppvåkning. Når vi blir oppmerksomme på Guds nærvær og person, ser vi ham for den han er. Denne åpenbaringen bringer tilfredsstillelse i stedet for våre krav om rettferdighet. Vi ser hans ansikt og blir fornøyd med hans likhet.

Jeg lurer på om det er tider da våre krav om rettferdighet faktisk skjuler Guds ansikt? Er vi så fokusert på rettferdiggjørelse at vårt fokus er på saken i stedet for Guds ansikt? Dette er vanskelig fordi Gud er kilden til vår rettferdighet, Han er det beste alternativet for sannhet, men vi kan bli blendet av våre lidenskaper og savne Guds perspektiv og hans nærvær.

Kanskje det handler om prioriteringer? Hvis vi søker Guds ansikt, hvis vi kommer til fornuft og ser ham, vil da våre lidenskaper bli tilfredsstilt på en annen måte? Vil våre krav om rettferdighet bli mindre og vårt ønske om intimitet og nærhet til Gud bli større? Dette krever dømmekraft, og jeg vil anbefale en sjelevenn å gå denne komplekse veien. Herre ha nåde!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

onsdag, januar 15, 2025

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd


 "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."


Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

lørdag, januar 04, 2025

Hellighetslengsel


 I natt drømte jeg at jeg talte på et møte. Det var mange mennesker til stede. Plutselig går døren opp, og inn kommer det en mann som også begynner å tale. Gang på gang avbryter han meg, og til slutt må jeg bare gi opp. Hans stemme overdøver min. Når jeg våkner kom jeg til å tenke på en sang av Trygve Bjerkrheim: "Du høyrer dei dårande røyster, som lovar deg gullglim og glans..." 

Vi lever i en forvirringens tid hvor det er så mange røster. Høsten 2024 begynte det å vokse fram en hellighetslengsel hos meg. Jeg har latt meg utfordre av ordene fra Hebreerbrevet 12,14: "Jag etter helliggjørelse." Andre oversettelser sier: "Jag etter hellighet."

Dette er blitt min lidenskap og min bønn og min lengsel. Jeg vil følge Herren i all min skrøpelighet, og våge å være ensidig og gå motstrøms. Så hjelpe meg Gud.

søndag, november 17, 2024

Vær ikke for rask


 Ikke vær rask til å snakke om tre ting: om Gud inntil du etablerer tro på ham, om en annens synd til du husker din egen og om morgendagen til du ser morgengryet.

- Hl. Nikolai Velimirovic. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

søndag, november 03, 2024

Allehelgensdag - når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

 

søndag, oktober 20, 2024

Guds tid


 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt. 

Også i vår egen åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368


lørdag, oktober 19, 2024

Ikke la de lure av falsk høflighet


 "Ikke la deg lure av høfligheten du kan møte på. Verdens høflighet kan være svært skadelig fordi den inneholder hykleri. Enhver ytre oppførsel kan etterligne den perfekte hellighet, men når hans indre blir avslørt, kan det være det motsatte." 

- Hl.Paisios av Athos (1924-1994) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

onsdag, september 11, 2024

Hellig i dette nå


 Når vi tenker på hellighet - hvis vi i det hele tatt gjør det - tenker vi på et ideal som ligger ett eller annet sted langt foran oss. Vi tror at ærefulle helgenfortellinger kan si oss hvordan dette idealet ser ut. Vi forestiller oss at det å være hellig, det er å aldri miste roen, aldri bli sint, ikke lide av skiftende humør eller depresjoner. Hellig er man når alle dydene i sjelens hage blomstrer for fullt. Det ville vært herlig å være hellig på den måten!

Men er det ikke farlig å leve med et ideal som forskyver det ekte livet til fremtiden og attpåtil er temmelig urealistisk? Jesu dødsangst i Getsemane passer ikke til et slikt hellighetsbilde. Det gjør heller ikke hans nødrop på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Men det finnes også en annen slags hellighet, en hellighet for dette nå, en hellighet som er tilgjengelig i dette øyeblikk. Denne helligheten består i å gi Gud det man har - nå. Kanskje det er lite, kanskje det er nesten ingenting, men dette nesten ingenting gleder Gud. Kanskje er det en liten tanke som du av og til i løpet av dagen retter til Gud. Kanskje er det noen mislykkede forsøk på å sette av en liten stund hver dag til stille bønn. Kanskje er det en hjelpsom hånd som du strekker ut mot en annen. Kanskje er det et kjærlig smil på morgenbussen eller noe ubetydelig som du avstår fra for en annens skyld. Hvis du ikke kan gjøre noe mer, så venter heller ikke Gud noe mer av deg. Det eneste han ønsker, er at du hele tiden gir ham det lille du har. I det finner han sin glede.

Og hellighet kan vel ikke være noe annet enn å glede Gud?

- Wilfrid Stinissen. I Guds tid, Verbum 1994, side 35

lørdag, november 25, 2023

Helgenene, vår beste venner

Helgener er alle de som etter døden har fått gå inn i Guds hvile. Alle de som har nådd fram til målet, alle de som nå er i himmelen, er helgener. 

Blant dem er det mange av våre nærmeste slektninger og venner. Kanskje de har kjempet mot Gud hele livet og først kapitulert i dødsøyeblikket. Men nå lever de hos ham, nå lever de i sannheten, i virkeligheten. Deres kjærlighet til oss har okke blitt mindre, tvert imot, den har blitt dypere og renere. Her på jorden søkte de delvis sitt eget beste, men nå tenker de bare på vårt ve og vel.

Våre aller beste venner finner vi i himmelen. Der er det ingen begrensning, ingen glemsel, ikke noe svik. Der elsker alle med Guds egen skapende og ofrende kjærlighet.

Vi pleier å si om de døde at de har forlatt oss. Men dette er et synsbedrag. Nettopp fordi de nå er i Gud, har de kommet oss nærmere. 

Den som lever i Gud, får del i Guds universelle nærvær. Helgenene er der Gud er, og Gud er med oss overalt. Når vi vender oss til Gud i bønn, kan vi også møte alle våre kjære som lever i ham. De vil hjelpe oss og lære oss å leve i Gud allerede nå, for at vi også en gang skal få leve sammen med dem i himmelen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 358
 

lørdag, mai 20, 2023

En dødsdømt fanges betraktning over "La ditt navn holdes hellig"


Alfred Delp, var en jesuittprest, som ble henrettet av nazistene 2. februar 1945 fordi han nektet å godta det tredje riket og forlate jesuittordenen. Mens han satt i fengsel, mediterte han over Fadervår. Her er hans tanker om ordene: "La ditt navn holdes hellig."

Med setningen, "La ditt navn holdes hellig", lærer oss å be for det verdige idealet, for den uangripelige, hellige, ærede standarden. Med mindre de har noe av høyeste verdi, noe i sentrum av deres vesen som de kan ære, forverres menneskene gradvis. Den menneskelige natur er så konstituert at den må ha noe hellig som den kan tilbe, ellers blir den trang og forvrengt, og i stedet for en hellig æresgjenstand vil noe annet ta dens plass. Jeg burde vite det for jeg har nettopp kommet ut av en morderisk dialog med et slikt selvutnevnt æresobjekt. Disse erstatningsverdiene er langt mer autokratiske og krevende enn den levende Gud selv. De har ingen anelse om høflighet eller å vente på deres tur ... Alt de vet er krav, tvang, makt, trusler og likvidering. Og ve alle som ikke samsvarer. 

Guds ord bør fremkalle og motta den store æren som denne setningen antyder: lovprisning, ærbødighet, ærefrykt... Guds navn er det aller helligste, den sentrale stillheten, det som fremfor alt annet krever ydmyk tilnærming. Vi burde ikke bare tro på sannheten i sentrum av vårt vesen, på hensikten med vår eksistens, men vi bør også bære vitnesbyrd om denne troen ved den riktige oppfyllelsen av vårt livs formål. Vi bør underlegge alt denne hellighetsloven og avvise alt som ikke harmonerer med den. Gud, det store objektet for vår ærbødighet, vil da også være hele livet vårt. "Det er ingen frelse ii noe annet navn" (Apg 4:12). Hvor lite er det å si når vi har sagt dette. Og hvor mye det er sagt er bare ikke skrånende. Vi har så mange fromme setninger som er helt uten ekte ærbødighet for Gud. Religiøs kyskhet og stillhet går godt sammen.

La oss gjenoppta praksisen med å gi navn til liv og ting. Jeg har vært et nummer lenge nok til å vite hva det vil si å være navnløs og hvilken effekt det har på livet. Så lenge livet i seg selv ikke har noe navn, eller i det minste ikke noe som det hedrer, vil mennesker og ting fortsette å miste sin identitet i det fryktelige regimentet og anonymiteten vi har sunket ned i. Livet har et følsomt nervesystem som alt henger sammen gjennom. Siden Guds navn ikke lenger er det første og fremste av alle navn i landet og folkets stemme, så har alt annet som en gang var dyrebart og verdsatt, mistet navnet sitt og blitt utsatt for falske og forfalskende merkelapper. Klisjeen, merkelappen, uniformen, slagordet, «massenes dominerende trend» – dette er våre herskere. Og det er synd på mannen som våger å skille seg ut, forkynne sine egne tanker eller bruke sitt eget navn.

Bønn er vår vei til frihet og utdanning i bønnmetoden er den mest verdifulle tjenesten vi kan gi menneskeheten. Det gjør det mulig for templet og alteret igjen å innta sin rettmessige plass og for menneskeheten å ydmyke seg og måle sitt ansvar i Guds navn.

Utdrag fra The Prison Meditations of Father Delp, Herder and Herder ©, og gjengitt i det anabaptistiske tidsskrifftet The Plough. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c) Billedtekst: Jan Toorop, Selvportrett

tirsdag, mai 16, 2023

Bønn - en reise inn i stadige djup av Guds kjærlighet og ømme omfavnelse


Bønn er for meg blitt en reise inn i stadige djup av Guds kjærlighet og ømme omfavnelse. Den er ikke så ordrik lenger, men tausere, som en væren. Smertene jeg lever med dag og natt har skapt et vidt rom for undring og kontemplasjon. Jeg er lei alt som ikke er bærekraftig, som er teoretiserende, og ikke er omsettlig i et hverdagslig liv i etterfølgelse av Jesus. 

Underlig nok har en TV serie fra Ytre Hebridene. Skottland og Shetland med Ben Fogle (bildet), som for tiden sendes på TV Vårt Land (TVL), blitt meg til stor hjelp. Det er noe med den storslåtte naturen, stillheten og møte med jordnære og troende mennesker, som skaper gjenkjennelse og djup lengsel i meg, Og undring over det mysteriet som kalles Gud, og som har fått et ansikt i Jesus. 

Det uroer meg når troen skal dissikeres, katelogiseres, at livet blir borte. Da sitter vi igjen med et skall, ett sett med regler. Måtte vi alle utsettes for Åndens vårlige vinder. 

tirsdag, mars 21, 2023

Gjenerobre Guds hellighet


På denne dagen for 40 år siden aksepterte Kansas City Fellowship Bob Jones som en profetisk stemme. Her er et besøk som Bob hadde flere år senere (tror jeg) som jeg ønsket å dele og som jeg har gjengitt i boken min kalt "The Life and Legacy of Pat Bickle, and a history of the Kansas City Prophets" som du kan finne på Amazon.

Rundt denne tiden (slutten av 80-tallet?) i forbindelse med en guddommelig besøkelsestid, tok Herren Bob Jones i et syn opp til den andre himmelen, og Herren viste Bob Satans troférom. Dette rommet var fylt med tingene som menneskeheten hadde mistet til fienden. Bob så et vakkert banner som ble rullet opp.

Den Hellige Ånd sa: "Ta den" fienden har hatt det i 1800 år, og Bob grep det og hørte Satan si: "Stopp den mannen, ellers vil krigen begynne igjen!"

Og Bob begynte å løpe mot døren og i synet faller han ut av døren og ned i møtesalen til KCF og lander rett foran podiet. Bob reiser seg og foldet ut banneret. Den var lilla med fem gule striper som løp gjennom den, og den hadde et skriftsted på seg, fra 3. Mosebok 19:2, "...Du skal være hellig for jeg, Herren din Gud, er hellig."

-Av Daniel Falls/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)