En røst

 "En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud." (Jes 40,3)

En røst. 

Ikke noe mer. Ikke noe mindre. En røst som roper. Men tenk å få være en røst! Med sin ord. Med sitt liv. De finnes fortsatt.

Jesus advarer mot falske profeter. Med god grunn. Men om det finnes falske, må det nødvendigvis også finnes ekte! Det er logisk. Og Guds ord sier klart og tydelig: "I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter..." (1.Kor 12,28a)

Døperen var en røst. Han oppholdt seg i Judeas ødemarker. Formet av stillheten. Som alle profeter før ham, og etter ham. Uten stillheten alene med Gud, ingen profeter. Ekte profeter fostres i ørkenen! De falske kommer fra byens larm og søker scenen, ikke alteret. Profetens oppgave er å vekke folket og forberede dem på det Gud skal gjøre. De er veiryddere. De ber de som lytter til dem om å omvende seg, være trofaste mot Gud og holde hans ord. Ekte profeter advarer mot avgudsdyrkelse, og til å elske de svake og fattige, enker og farløse. De taler mot makten, og kan ikke kjøpes for penger.

I prologen til Evangeliet etter Johannes heter det om døperen Johannes: "Et menneske stod frem, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)

Jeg siterte fra Jesaja 40 som profeterer om 'veirydderen'. Litt senere i det samme kapitlet heter det: "Se, Herren Gud kommer med styrke. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene." (v.10-11)

Slik arbeider også en profet. En, som Johannes.

Sann hellighet er attraktivt

 Ekte og sann hellighet er tiltrekkende!

Jeg tenker mye på døperen Johannes for tiden. Han ble fostret i Judeas ødemarker, på jordens laveste punkt, i stillheten og tilbrakte lange perioder alene med Herren. Han levde enkelt, i bønn og faste. Slik fostrer fremdeles Gud de redskaper han vil bruke. 

Døperen Johannes startet ikke sin virksomhet i Jerusalem, eller noen av de andre israelske byene. Ikke på en plattform med flombelysning. Det er interessant å merke seg at det var ham selv som tiltrakk seg oppmerksomhet. Det gjør de mennesker som er merket av Gud. Evangelisten Matteus skriver at store folkemengder dro ut i ødemarken for å finne denne forunderlige mannen som døpte. 

Slik er det med mennesker som lever nært Herren. Mennesker dras mot dem.

Et glimt av bønnelivet til døperen Johannes

I dag, på St.Hans aften og den derpå følgende St.Hansdagen, minnes vi døperen Johannes. Vi trenger nok mer enn noensinne å minnes denne ildprofeten og botspredikanten, forløperen for Kristus. I år har jeg vært opptatt av en side av hans liv og tjeneste, vi sjelden hører noe om, nemlig hans bønneliv.

Når en av Jesu disipler kommer til Jesus og sier:

"Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine," (Luk 11,1)

så må jo det bety at døperen Johannes satte en standard, han var selv et levende eksempel på hva et liv i bønn betydde. Døperen Johannes ba, og mennesker som oppholdt seg i hans omgivelser ble så grepet av det de sa at de ville lære av hans måte å leve på, og gjøre det på!

Jesu disipler hadde sett et bønneliv kroppsliggjort! Vi trenger rollemodeller, og vi lærer best å be ved å omgås mennesker som ber, som har gjort seg erfaringer med  Gud. Det er ikke slik at vi kan lese oss til alt i Guds rike. Vi må gjøre oss våre  egne erfaringer.

Men det var ikke bare på bønnens område døperen var et eksempel. Han var også et eksempel når det gjelder en annen av de åndelige disiplinene, nemlig faste. Det er veldig interessant det eksemplet som gis om dette i Luk 5,33:

"De sa til ham: Johannes' disipler faster ofte og holder bønner. Det samme gjør fariseernes disipler...."

Med andre ord: Johannes og hans følgesvenner de levde i bønn og faste, og deres liv ble et eksempel for andre.

Vi trenger også tydelige læremestere når det gjelder det å be. Dessverre er dette for enkelte nærmest en uhørt tanke, for be, ja, det kan de! Men Jesu disipler var ydmyke nok til å si: "Herre, lær oss å be!" Vi må gå i bønnens skole, og noen har gått noen klassetrinn over oss!

Heldigvis er det slik at denne bønnetradisjonen er i ferd med å bli gjenoppdaget i vår tid. Den tidlige kirken overtok denne tradisjonen, som går ut på at man ber Salmenes Bok, fra kirkens eldste bror, jødene. Det er jo også denne tradisjonen som døperen Johannes sto i. Både døperen Johannes, Jesus og hans disipler ba de gammeltestamentlige bønnene fra Salmenes bok. Det nye testamente vitner om hvordan de første kristne, i fellesskap eller hver for seg, ba ved bestemte tider. Bare la meg nevne disse eksemplene her:

"Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende." (Apgj 3,1)

"Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time." (Apgj 10,9)

"Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud..." (Apgj 16,25)

Johannes dro ut i ødemarken for å be, og faste. Der - i ødemarken - skapte han en form for en kommunitet. Her samlet han sine disipler og lærte dem bønnens og fastens disipliner. Så er da også døperen Johannes, og Jesus selv, de fremste eksempler for de første kristne som dro ut i den egyptiske ørken for å gjøre som sine store forbilder.

Bildet viser en russisk poustinia, et tilbaketrukket sted for bønn. 

Johannes-dagen

 Ute i ørkenlandskapet i Judea står en mann til knes i Jordanelven. Han døper. En etter en går de som skal døpes ut i vannet. De legger hendene på brystet. Johannes legger en hånd bak ryggen deres og en på hendene som ligger i kryss over brystet, og forsiktig senker han dem ned i vannet, slik at vannet lukker seg om dem. Så reiser han dem opp igjen. Slik kan vi tenke oss at det foregikk. I dag feirer vi Johannesdagen.

"Da dro Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte han og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje." (Matt 3,13-15)

"Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, for det var mye vann der. Oog folk kom dit for å bli døpt." (Joh 3,23)

Ildprofeten fra Judeas ødemarker

 I kveld feirer mange Sankthansaften, i morgen feires Sankthans, i kirkelig sammenheng en minnedag om døperen Johannes. Vi trenger nok mer enn noensinne å minnes denne ildprofeten og botspredikanten, forløperen for Kristus. I to artikler skal vi se nærmere på hans tjeneste. Når døperen Johannes sto frem i Judea ørken, hadde himmelen vært taus i 400 år. Mellom profeten Malaki og døperen Johannes går det nemlig 400 år med mørke uten noe profetisk lys. Budskapet hans er uhyre radikalt. De fleste av oss kan vel sitere Joh 3,16 utenat, men hvem kan Luk 3,16? "Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse hans skorem. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild." Den første delen av dette verset har det jo vært ganske stor fokus på, i hvert fall etter at den karismatiske bevegelsen satte fokus på Åndens gaver. Men at vi også skal døpes i "ild" har det ikke vært snakket så mye om. Men en side ved Guds karakter er at Han "er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

Den Hellige Ånd er ildens Ånd. I Luk 12,49 sier Jesus: "Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent."

Vår tid er preget av mye organisering. Vi forsøker å ordne det meste etter menneskelige prinsipper. Gud gjør ting annerledes. Han kaller enkelt personer. Og Han fostrer dem, også det veldig annerledes enn vi gjør. Ødemarken var døperen Johannes sitt treningsrom. Han forble der inntil han sto frem med sitt budskap. Ødemarken var også det stedet hvor Moses ble trenet. 40 år tok hans forberedelsestid. Vi leser om dette i 2.Mos 3,1-2: "Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild ..."

Jesus oppholdt seg i Nasaret i 30 år, før Han møtte døperen Johannes i Judea ørken. 30 år utenfor offentligheten, i forberedelse for sin gjerning. Det samme var tilfelle med døperen Johannes. Han brukte tiden under åpen himmel - både bokstavelig og i overført betydning. Apostelen Paulus tilbrakte også minst 30 år i forberedelse, en del av dem i ødemarken. "Heller ikke drog jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem, for å bli kjent med Kefas .." (Gal 1,17-18)

Døperens budskap var et budskap om omvendelse.

"I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 3,1-2)

Vår tid ser ut til å ha glemt Guds vrede.

Mange mener at det er et gammeltestamentlig begrep, men så er ikke tilfelle. Mange snakker om at Gud er bare kjærlighet. Så er ikke tilfelle. I brevet som apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom, skriver han: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Døperen Johannes talte om "den kommende vrede" (Luk 3,7). Apostelen Johannes skriver: "Den som tror på Sønnen har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,36) Til den samme forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus: "Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme."(Rom 2,8)

Om du mener at dette med Guds vrede ikke stemmer med ditt gudsbilde, så kan det være at det er ditt bilde av Gud som er feil. I Rom 3,5 spør apostelen: "Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" Til dette svarer han: "Langt derifra! Hvordan skulle da kunne dømme verden." (v 6)

Det finnes mange flere skriftsteder om dette, men det får bli en annen artikkel som omhandler dette tema alene. Her er det nevnt som en del av det budskapet som døperen forkynner. Hans ønske er at folk skal unnslippe denne vreden. Den eneste måten å gjøre det på er å vende om, i følge den samme døperen. Vende om fra sine synder.

Ilden som Ånden kommer med skal brenne opp alt det som ikke hører Gud og Hans rike til.

Dette er hva døperen sa:

"Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokke." (Matt 3,12)

Hva ville i lldprofeten fra Judeas ødemarker sagt til Donald Trump?

I dag skal mange av oss feire St.Hans. Jeg vil tro de færreste forbinder dagen med en ruffsete og langhåret mann i kamelhårskappe, og de griller heller ikke gresshopper, selv om andre vil spise det andre som nevnes på denne profetens besynderlige meny, villhonning.

Tro hva denne 'røsten fra villmarken' ville ha ropt til Donald Trump, eller en annen av verdens statsledere, om han hadde hatt sitt virke i dag? Til datidens mektige var han konfronterende: 'Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den kommende vrede?' (Matt 3,7) Døperen la ingen ting imellom! Han snakket tydelig om synd: 'Men da han refset landsfyrsten Herodes fordi han levde sammen med sin brors kone Herodias og gjorde mye annet ondt, føyde Herodes en ny misgjerning til alle de andre: Han kastet Johannes i fengsel.' (Luk 3,19-20).

Så jeg undres på hva den siste profeten i det vi kaller Den gamle pakt, ville ha sagt til president Trump eller til en annen av verdens mektige?

Selve feiringen av fødselsdagen til døperen Johannes er i morgen, på Johannesdagen, 24.juni. Dagen er feiret siden 300-tallet. Det er bare tre personer hvis fødselsdager som feires i kirkeåret: Jesus, Marias og døperen Johannes.

Hans fødsel skjer på mirakuløst vis, da hans mor ikke kunne få barn, og han var utvalgt fra mors liv som profet og han ble fostret, som alle andre Guds profeter, i ødemarkens, stillhetens og lidelsens skole. Han virket for en gitt tid, som forløperen for Messias, så var hans tid over, han trådte til side for Guds lam.

'Han skal vokse, jeg skal avta' eller 'svinne bort', var hans livsregel.

Hans budskap: Omvend dere, for himlenes rike har kommet nær.

Det er det samme budskapet som gjelder i dag.

Det gjelder alle.

"Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.
    11 Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. 12 Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» (Matt 3,10-12)

Du må bli tvilende før du kan bli troende

En utfordrende sykdomsdag førte til at jeg måtte holde meg hjemme fra å gå i kirken i går. Da fikk jeg god tid til å reflektere over prekenteksten for 3. søndag i advent. Den handlet om døperen Johannes som er kastet i fengsel. Nå skal jeg ikke begi meg ut på noen tekstgjennomgåelse, bare bidra med en refleksjon:

Døperen Johannes er jo den som gir oss det trosfriske vitnesbyrdet gitt ham gjennom guddommelig åpenbaring: "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, Guds lam som bærer bort verdens synder." Joh1,29.  .1,29." Og litt senere, etter at han har sett Guds Ånd komme over Jesus, utbryter han: "Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn," (v.34).

Klarere kan det vel ikke bli.

Likevel - døperen Johannes var kommet i tvil. Fra gårsdagens evangelietekst:

"I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen." (Matt 11,2)

Sterke opplevelser og guddommelige åpenbaringer er ingen garnantist mot tvilen. Tvilen kan ramme den mest trossterke. Prøvelser vi møter, sykdom, plutselig død i nær familie eller vennekrets, forfølgelse, ubesvarte bønner kan være medvirkende årsak til at tvilen banker på døra.

Det forstår jeg veldig godt. Egentlig kan tvil være noe positivt. Å stille spørsmål er sunt. Troen må prøves, sier apostelen Peter. Han visste hva han talte om.

Man må først bli en tvilende før man kan bli en troende.

Akkurat det gir meg håp.  Når døperen Johannes av alle kunne tvile, er det håp for meg også.

Ville vi tatt imot døperen Johannes?

Både i for- og etterkant av St.Hans har jeg tenkt mye på døperen Johannes. Jeg undrer meg på hva han ville ha sagt til dagens norske kristenhet?

Spørsmålet ble aktualisert etter at vi fikk dette ikonet i gave fra St.John the Baptist Orthodox Monastery i Phoenix, Arizona. Det minner oss om at sannheten har sin pris.

Jeg har kommet til den konklusjon at røsten fra ødemarken ville hatt samme radikale budskap, like knivskarpt:

'Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!'

Det budskapet er ikke blitt mindre aktualisert. Han ville ropt det ut til en lunken menighet som er mer enn villig til å gå på kompromiss, ja, til å endre på Guds ord og skaperordning, som tjener to herrer.

Døperen Johannes ville også i dag ha forkynt, ikke bare om Åndens dåp, men ild, og om at Jesus har sin 'kasteskovl i sine hender,' og vil 'rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.'

Det ville vært ubehagelig! I mange sammenhenger ville de bedt ham snu i døra! Tenke seg til å komme å forstyrre vår ro og vår orden! Tenke seg til å være så ukjærlig, så trangsynt!

Som andre profeter sendt av Gud ville han blitt foraktet og forkastet, ja, noen ville også denne gangen forlangt hans hode på et fat.

Men jeg tror også noen ville søøkt ut i ødemarken for å lytte til roperen. De som lengtet etter renheten, sannheten og som ser at han bar med seg et lys fra Gud, et lys som skinner i mørket.

'Sannheten,' sa Balthasar Hübmeier, 'er udødelig.'

Ville du likt å bedt døperen Johannes på ettermiddagskaffe? Ville han passet inn i dine planer?

En underlig drøm

I natt hadde jeg en drøm som uroet meg. Jeg deltok på et ledermøte. Samtalene rundt bordene i et stort rom var høylydt. Det var mye latter og skrål. Noen av oss var samlet rundt et flygel. Samtalen  var dempet, støyen fra rommet gjør det vanskelig å høre hva som ble sagt.

Da spør en av disse lederne meg: 'Hva sier Herren til deg?'

Da hører jeg meg selv si: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Jeg sier det mens tårene renner og jeg hører meg selv gjenta ordene.

Så er jeg plutselig et annet sted.

I en ørken. Vinden uler. Men om jeg lytter hører jeg svt en stemme som roper: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Stemmen er knapt hørbar. Den blir borte i vinden. Så kommer den tilbake, for så å bli borte igjen. Men det er en røst som roper.

Så er jeg med ett tilbake i rommet og er inne i en samtale om hva Gud sier til oss nå, og jeg hører meg snakke om Gud som har øst sin Ånd ut, og mange har drukket av den. Men nå er det stille.

'Ingen taler i tunger lenger,' hører jeg meg selv si, før ordene sprekker i stille gråt.

Støyen rundt bordene tar nesten overtaket.

Røsten fra ørkenen er knapt hørbar.

Så hører jeg meg selv si til de rundt flygelet.

'Han skal døpe oss med Den Hellige Ånd og ild.'

Så våkner jeg med ordene:

'Han har sin kasteskovl i hånden og skal renske sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukke.' (Matt 3,12)

Nå noen timer etterpå sitter denne drømmen i kroppen.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 6

Hvem er så dagens profeter i Norge? To røster peker seg ut: Børre Knudsen fra Mestervik og ildprofeten fra Thue, Hans Nielsen Hauge. De bærer begge kjennetegnene på en profet. Et tydelig kall til omvendelse, en blottlegging av nasjonens synder og ansvar. Foraktet i sin samtid. Forfulgt. Det er kanskje først i ettertid vi ser deres profetiske kall, som med så mange andre profetiske røster.

Mange kalte David Wilkerson en profet. Selv ville han ikke høre slik tale. Han avviste det. Han kunne strekke seg til å bli kalt en vekter på muren. En slik avvisning er sunn. Mennesker som går rundt og kaller seg profet, skal man være forsiktig med. De kan fort vise seg å være en falsk profet.

Verken Børre Knudsen eller Hans Nielsen Hauge kalte seg profeter. Noe slikt ville være dem fremmed. Men vi ser deres levde liv og har lest deres budskap. Det var samklang mellom begge. De levde med smerten og forakten i samtiden, de hadde del i Kristi lidelsessamfunn, de levde i bønnen og forsakelsen og de var begge villige til å betale omkostningene som kallet innebar.

Både Knudsen og Hauge bar med seg ilden. Ild brenner man seg på. Herrens ild renser. Mange tok avstand fra metodene Knudsen benyttet seg av. Det er forståelig. Men han var drevet av en hellig lidenskap for det ufødte liv. Hans handlinger må forstås på den bakgrunnen.

Verken Hauge eller Knudsen så på seg selv som ufeilbarlige. Begge var tindrende klare når det gjaldt deres egne synder. I den sterke filmen om Børre Knudsen sier han: "Mine ord skulle ha vært nagler. De skulle ha gått gjennom mitt eget hjerte."

Begge slet med anfektelser, og det hadde de til felles med døperen Johannes: "Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Matt 11,2-3)

En profet kjemper stadig med Gud, og vi vet at alle som kjemper med Gud, lik Jakob, ikke kommer fra det uten å bli merket for livet.

En annen ting Hauge, Knudsen og Døperen Johannes hadde til felles, var at de kom i klammeri med myndighetene og led mye under dem. De var villige til å lyde Gud mer enn mennesker og satte troskapen mot Guds ord først. Det innebar lidelse. En profet som ikke er villig til å lide, er mest sannsynlig en falsk profet.

Velsignet være deres minne, og måtte Gud reise opp nye profeter i vårt land. De trengs.

Billedtekst: Biskop Børre Knudsen. Foto: Wikipedia.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 5

Kvinnene hadde betrodde tjenester i den første menighet. De kunne være menighetstjenerinner eller diakoner, og de kunne være profetinner. Et eksempel på førstnevnte er Føbe. Om henne leser vi i Rom 16,1-2: "Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg."

Den andre tjenesten som omtales handler om det profetiske. Både i Den nye og Den gamle pakt omtales profetinner. I Den gamle pakt omtales søsteren til Moses og Aron, Mirjam, som profetinne: "Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans." (2.Mos 15,20). Det samme gjør Debora, som vi leser om i Dommerboken: "Og Debora, en profetinnne, Lappidots kone, dømte Israel på denne tiden." (Dom 4,4). I 2.Kongebok stifter vi bekjentskap med profetinnen Hulda. Du kan lese om henne i 2.Kong 22,14-20. Nehemja forteller om en profetinne ved navn Noadja, "og de andre profetene som prøvde å skremme meg", jfr Neh 6,14. Kona til Jesaja var profetinne, jfr Jes 8,3.

I Det nye testamente stifter vi bekjentskap med Anna, Fanuels datter, som var profetinne. Det som kjennetegnet profetinnen Anna var dette:

Hun "tjente Gud i faste og bønn dag og natt", jfr Luk 2,36-38.

Dette er altså et karakteristisk trekk ved den som er profet eller profetinne: En dedikasjon, en hengivelse til et disiplinert liv i bønn og faste. Anna var utholdende. Over år. En prøve på om man virkelig har et kall til en tjeneste som profet viser seg om man lever i bønn. Som jeg allerede har skrevet: Alle profeter er forbedere, men en forbeder behøver ikke nødvendigvis være en profet.

Den andre gangen Det nye testamente nevner profetinner er i Apg 21, hvor vi kan lese om evangelisten Filip og hans døtre:

"Han (altså Filip) hadde fire ugifte døtre, som hadde profetisk gave." (v.8-9)

Jeg tror ikke det er noen forskjell på en mannlig profet eller en kvinnelig. Det er samme kall og samme tjeneste. Men det er viktig å merke seg at om man har et kall som profet, betyr ikke det nødvendigvis at man har en lærertjeneste. Det ser man spesielt klart når kvinner kalles til tjeneste som profet. I urkirken kunne ikke en kvinne opptre som lærer:

"Jeg tillater ikke at en kvinne opptrer som lærer  ..." (1.Tim 2,12)

Når apostelen Paulus omtaler nådegavene i sitt første brev til menigheten i Korint kommer han også inn på dette, og det er spesielt interessant at han setter det som har med den profetiske tjenesten i sammenheng med tjenesten som lærer:

"Hvis noen mener at han er en profet eller åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." (1.Kor 14,37)

Les for sammenhengens skyld 1.Kor 14,31-37.

Konklusjonen ut fra Det nye testamente er at både menn og kvinner kan kalles til tjenesten eller embetet som profet, men at en kvinnelig profet ikke kan opptre som lærer. Det profetiske kallet beskrives også hos profeten Joel, og den gjengis av apostelen Peter i hans pinsepreken:

"Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord ..." (Apg 2,17-18)

(fortsettes)

Billedtekst: De fire ugifte døtrene til evangelisten Filip, som var profetinner.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 4

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har møtt mennesker som forteller meg om ledere som ikke anerkjenner deres "profetiske tjeneste". De føler seg avvist. Det er ingen tvil om at dette oppleves smertefullt og frustrerende.

De fleste av disse kan fortelle om at de enten har fått et profetisk ord eller så har de hatt en opplevelse hvor Gud har kalt dem til en profetisk tjeneste. Og så tar de dette som en slags godkjennelse til å opptre i en rolle som profet, enten i den menigheten de tilhører eller om de kjenner seg avvist der, i en bønnegruppe.

Men det er ikke slik det fungerer. Man blir ikke profet over natten. Man må vokse inn og modnes i det profetiske kallet, og det er ikke en selv som utnevner seg selv til profet. Har man et genuint profetisk kall gjenkjennes det av andre.

Å tre inn i en tjeneste som dette er en prosess. En modningstid. Selv Jesus "gikk fram i visdom og alder og velvilje hos Gud og mennesker." (Luk 2,52) Slik er det med alle som Gud kaller inn i den profetiske tjenesten. Enkelte avviser en slik modningstid. Er vi større enn Jesus?

Et annet eksempel er David. Profeten Samuel får som kjent Guds kall til å salve en konge etter kong Saul, som Gud har forkastet. Vi kan lese om dette i 1.Sam 16,10-11 og v.12-13.

Ikke bare ble David salvet til konge, men vers 14 forteller oss at fra det øyeblikket vek Guds Ånd fra Saul. Da ville vel de fleste tenke at nå var David konge fra den dagen av. Faktisk gikk det hele 14 år før så var tilfelle. I mellomtiden levde Israel med en konge som var gal, inntil han døde i kamp. Flere ganger kunne David ha drept ham, men Davids tid var ikke kommet ennå. Selv om Guds Ånd hadde veket fra kong Saul, var han fremdeles Israels rettmessige konge. Og David respektere det.

Vi, som tilhører Den nye pakt, er også underlagt en autoritet, som vi er kalt til å lyde.

"Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke en øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin lønn." (Rom 13,1-2)

Problemet med enkelte "moderne" profeter er at om de blir avvist, så gjør de opprør. De er ikke villige til å vente og modnes, men vil inn i tjenesten med det samme. Resultatet er at de blir såret og skuffet og trekker seg ut av menigheten, og begynner å operere på utsiden av menigheten. Resultatet er at de ofte tiltrekker seg andre sårede mennesker.

Vi må ikke glemme at David ble salvet til konge tre ganger. En gang av Gud (gjennom Samuel) og to ganger av mennesker. Dette er det viktig å få med seg. Det kan være at Gud har kalt deg til å bli profet, men inntil de som er ledere i din sammenheng anerkjenner denne gaven hos deg, så er du bare profet for deg selv. Til du kommer dit at andre ser ditt kall og anerkjenner dette kallet så er det en modnings- og treningstid. Hvor lang tid det tar vet alene Gud. En av de tingene en profet må lære seg å utholde er lidelse. Da må man trenes i lidelsens skole. Det er en vanskelig skole. Er du villig til å gå den skolen?

(fortsettes)

Døperen Johannes og dagens profeter, del 3

Vi var innom profeten Agabus i går. To ganger nevnes han i Apostlenes gjerninger. Agabus hører med blant profetene i urkirken. Han tilhørte sannsynligvis forsamlingen i Jerusalem. Vi leser nemlig i Apg 11 at det "kom noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem." (v.26) Og i neste verset leser vi at "en av dem, som het Agabus..."

Her ser vi noe viktig: profeter i den nye pakt tilhører en lokal forsamling. Når du møter noen av dagens selverklærte profeter, så kjennetegnes de ofte ved at de ikke tilhører noen menighet i det hele tatt, men opererer utenfor den. Ofte er dette skadeskutte mennesker som projiserer sine egne sår og skuffelser på andre. Man merker det når de skal bære frem sitt budskap, så er det ofte anklagende. Sårede mennesker kan dras mot profettjenesten fordi den kan hjelpe dem til å eksponere dem selv og gjøre dem interessante i andres øyne.

Nytestamentlige profeter utdannes også i stillheten og ødemarken, men de er også knyttet til en lokal forsamling, hvor andre ser deres liv og de blir ansvarliggjort. Det er få som trenger ydmykhetens gave som profetene, og det er et tegn på manglende ydmykhet og sunnhet om de velger å stå utenfor menighetsfellesskapet.

Apg 21 er interessant av mange grunner når det gjelder tjenesten som profet. For det er ingen automatikk i at man er en profet fordi man profeterer. I Apg 21 ser vi både den profetiske nådegaven og den profetiske tjenesten eller profet-embetet.

I begynnelsen av kapitlet kan vi lese om Paulus og hans apostoliske team som kommer til Tyrus:

"Vi oppsøkte da disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem." (v.4)

Hva er dette? Dette er gaven til å profetere. Dette er ikke det samme som profet-embetet. Dette var "vanlige" disipler som profeterte. Vi oppfordres alle til å søke nådegavene med iver, "særlig å tale profetisk." (1.Kor 14,1). Samtidig sier Paulus: "Er vel alle profeter?" (1.Kor 12,29) Underforstått, nei alle er ikke det. Så slår apostelen fast: "For dere kan alle tale profetisk..." (1.Kor 14,29)

Men det skal mer til enn å profetere for å bli profet! Profet-embetet er en av fem gaver Jesus har gitt sin menighet.

I Apg 21 stifter vi altså både bekjentskap med den profetiske nådegaven og det profetiske embetet. I vers 10 leser vi om "en profet ved navn Agabus."

Både de disiplene som bar frem et profetisk budskap og profeten Agabus bærer frem samme advarsel til Paulus: Han vil få problemer om han drar opp til Jerusalem. Men profeten gjør noe mer: han utfører en profetisk handling. Han tar beltet til Paulus og binder hendene og føttene sine med det, og sier: "Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene." (v11)

Det paradoksale er at apostelen Paulus lar være å lytte til de profetiske advarslene han får. Betyr det at han neglisjerer dem? Nei, overhodet ikke. Men det er noe som er overordnet for Paulus: Han er villig til å lide for Jesus!

"Jeg er beredt, ikke bare å bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld." (v13)

I og med at han fikk med seg disse profetiske advarslene, som viste seg å stemme, var han forberedt på det som skulle skje.

Legg merke til noe viktig: Disiplene profeterte at Paulus ikke måtte dra opp til Jerusalem. Profeten Agabus gjorde ikke det. Han fortalte bare det som ville skje når Paulus kom til Jerusalem. Her ser vi forskjellen på nivået på det profetiske som bæres fram. Som jeg skrev tidligere vil det alltid være et visst menneskelig element i det profetiske. En profet som Agabus var moden og hans budskap har en større tyngde, fordi han er en profet.

(fortsettelse)

Døperen Johannes og dagens profeter, del 2

Døperen Johannes og seeren Johannes, den siste slik en kunstner forestiller seg ham, er begge unike profetskikkelser. Unike, blant annet i den forstand at deres budskap er en del av Den Hellige Skrift. Ingen profet gitt til den nytestamentlige forsamlingen kommer i nærheten av de profeter som nevnes i Det nye testamente.

Selv om begge profeter bærer frem budskap er det bare en av disse profetgruppene som har båret frem ufeilbarlige profetiske budskap, og det er de som er nevnt i Den Hellige Skrift som de profetene Herren satte sitt stempel på. Alle andre profetiske budskap vil ha et menneskelig element i seg, og vil alltid måtte prøves.

Menigheten i Antiokia omtales som et samlingssted for både profeter og lærere:

"I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere ..." (Apgj 13,1)

Så navngis fem av dem. To av dem hadde en apostolisk tjeneste også. Også andre steder i Apostlenes gjerninger omtales profeter. Vi leser om Judas og Silas, og det som fortelles om dem forteller oss også noe om den nytestamentlige profettjenesten:

"Judas og Silas, som selv var profeter, talte meget til oppmuntring og styrke for brødrene." (Apg 15,32)

Oppmuntring og å sette mot i andre kristne er altså en del av den profetiske tjenesten gitt til den nytestamentlige forsamlingen. Vi leser videre i Apg 15 at når de andre brødrene forlot Jerusalem, ble Silas igjen, v.34. Denne Silas, får vi vite, var en av de "ledende menn blant brødrene", i Jerusalem, v.22. Så selv om det allerede fantes profeter i menigheten i Antiokia, var de åpne for å ta imot flere. Menigheten i Antiokia var da også en misjonsbase, så det er naturlig å tenke seg at det ikke bare var Paulus og Barnabas som ble sendt ut herfra. De apostoliske teamene som ble sendt ut på tjenesteoppdrag hadde helt sikkert med seg profeter, som tjenestegjorde sammen med dem. Jeg antar dette ut fra ordene i Ef 2,20:

"... bygd opp på apostlers og profeters grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv."

En annen profet som nevnes i Apostlenes gjerninger er Agabus. Han omtales to steder:

"I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød ville komme over hele jorden. Den kom da også under Klaudius ..." (Apg 11,27-28)

Vi merker oss at Lukas ikke bare nevner Agabus, men at det var "profeter" - i flertall - og at de kom fra modermenigheten i Jerusalem. Så det var ikke bare i Antiokia det fantes profeter, men også i menigheten i Jerusalem. Her ser vi også en annen side ved profettjenesten i den nytestamentlige menigheten: den er en vektertjeneste. En profet er en som frembringer profetiske budskap om fremtiden.

Andre gangen profeten Agabus nevnes er i Apg 21,10 flg Der leser vi at Agabus holder til i Judea og er en slags omreisende profet. I dette tilfellet utfører han en profetisk handling samtidig som han profeterer over apostelen Paulus og forteller ham hva som vil komme til å skje med hans liv og tjeneste.

Vi skal se litt nærmere på dette i neste del.

(fortsettes)

Døperen Johannes og dagens profeter, del 1

I dag, på St.Hans-dagen, feirer vi minnet om døperen. Det er det mange gode grunner for. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetskikkelsene. Hans like finnes ikke - verken da eller nå.

Men jeg tror at Gud har gitt sin kirke profeter. Også i den nye pakt finnes det et profet-embete. Apostelen Paulus nevner profetene sammen med de øvrige tjenestegaver Gud har gitt menigheten:

"Han er det som ga noen til ... profeter..." (Ef 4,11)

"Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

Jeg kjenner noen av disse profetene, og noen som innbiller både seg selv og andre at de er det.

Døperen Johannes ble formet i ødemarken. Under en stjernestrødd himmelhvelving alene med Gud. I bønn, i forsakelse. Og stod frem når tiden var inne. Som både forløper og veirydder. Slik også de virkelige profetene i dag. De har ikke trykt tittelen "profet" på visitkortet sitt, og skryter heller ikke med å fortelle andre at de er Herrens profeter. De er heller tilbakeholdne og står ikke frem med noe budskap fra Herren før de har hørt fra Ham. De deler heller ikke ut profetier på bestilling til hver og en som kommer på deres møter.

Men de kan både formane og oppmuntre og tale direkte inn i menneskers liv.

Men de kjennetegnes av at de lever i bønn, i forsakelse og tro. Av og til misforstått. Snakket negativt om. De kjennetegnes av at de er stadig i berøring med ilden, den hellige ild. Av en røst som ofte må rope, fordi menigheten sover. De vekker noen. Men ikke de som vil sove.

De kommer og går. Bærer frem det de har fått i stillheten og i bønnen. For så å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. De er ofte ensomme.

Når Gud kaller en profet starter en foredlings- og renselsesprosess. Gud beskjærer et slikt menneske og utvikler deres karakter. Og profeten må først respondere til det Gud holder på med i deres liv, før de kan gi Guds ord videre til andre. Mange ganger vil et slikt menneske føle at det befinner seg i ildovnen.

"Smeltedigel for sølv og ovn for gull, men den som prøver hjertene er Herren." (Ord 17,3)

En profet blir kalt av Gud, ikke av mennesker, og er derfor ikke mennesker til lags. Om han eller hun ønsker å være mennesker til lags, kan de ikke være Guds stemme.

(fortsettes)

Om å søke ut i ødemarken for å finne livet

Historien om døperen Johannes, hvis minnedag vi feirer i dag, er beviset på at om du virkelig har noe fra Gud å gi andre kommer folk til deg. Da slipper du å løpe etter dem.

Evangelisten Matteus forteller oss at "folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Judea og landet omkring Jordan..." (Matt 3,5)

Den kamelhårkledde mannen med lærbelte om livet, hvis ernæring bestod av gresshopper og villhonning, med det radikale budskapet: "Vend om, for himmelriket er nær", hadde en forunderlig dragningskraft på mennesker. Han var den siste av profetene i den gamle pakt. Fra profeten Malaki's dager og frem til døperen sto frem i Judeas ødemarker, hadde himmelen vært taus i flere hundre år. Nå sto det frem en mann - som hadde avlagt nasireerløftet, en beder og en Guds venn, som oppfylte en annen profets forutsigelser: "han skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene ..." (Mal 4,6)

Døperen var forløperen for Kristus, og senere skulle Han peke på Kristus og si: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Det er mye vi kan lære av Johannes.

Men på denne St.Hans aften vil jeg stanse ved det jeg begynte med, nemlig det som handler om troverdigheten av levd liv. Ordene kan være en hindring for oss når det gjelder det budskapet vi ønsker å formidle. Hvis livet vi lever blir slått ihjel av det liv vi lever er vårt vitnesbyrd ikke verdt mye.

Men om livet vårt blir et vitnesbyrd i seg selv, ja, da behøver vi ikke si så mye. Lever vi med Kristus, i et nært vennskap og samfunn med Ham, vil våre omgivelser merke det. De som lever med Herren i Hans nærhet har en egen dragningskraft på andre. De vil oppdage - slik døperen Johannes - at folk kommer til dem. Slik var det de opplevde det de som søkte ut i Egypts og Syrias ødemarker og ørken. De søkte stillheten for å be. Og dro med seg andre som ville møte disse bederne for å lære av dem.

Dette vil jeg minnes i år når vi feirer St.Hans aften i Kristi himmelfartskapellet i kveld.

Han skygget ikke for Jesus - men pekte på Guds Lam

Sakthansdagen er til minne om den hellige Johannes døperen! Den siste i rekken av profetene i Den gamle pakt, og han som var forløperen for Kristus. Han ble, som alle Guds profeter, fostret i ødemarkens stillhet. Profetenes tause år er flere enn de årene de trer frem på offentlighetens scene. Deres budskap er født i stillheten, avsondretheten og omgangen med Gud.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Jesus søkte seg ut i ødemarkene

I forbindelse med loftsrydding har jeg funnet igjen et Nytestamente jeg kjøpte i 1975, tre år etter at jeg hadde blitt en kristen. Dette er et Nytestamente som viser både den greske teksten, sammen med en ord for ord oversettelse til engelsk. Det er utrolig spennende å lese teksten på originalspråket på denne måten.

I går leste jeg begynnelsen på Evangeliet etter Markus. På slutten av det første kapitlet leser vi om Jesu virksomhet i Kapernaum. Jeg har vært der et par ganger i forbindelse med at jeg har vært i Israel. I Kapernaum trengte folk seg rundt Jesus på alle kanter. Etter å ha helbredet en spedalsk, og denne utbasunerer hva som har skjedd med ham i alle sammenhenger, leser vi at Jesus ikke lenger kunne gå åpenlyst inn i noen by.

Dette fører til at Jesus trekker seg tilbake.

I den oversettelsen jeg henviser til står det ordrett: "men utenfor (i) ørkensteder Han var, og de kom til Ham fra alle retninger." (Mark 1,45)

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene. Om du virkelig har noe som mennesker vil ha tak i, vil de oppsøke deg selv i ødemarken!

Slik var det med profetene i Den gamle pakt, med døperen Johannes, med Jesus, og med ørkenfedrene. Folk søkte dem opp, selv på de mest utilgjengelige steder. Fordi de forstod at disse hadde noe viktig som de trengte. I dag har vi en kultur som dyrker scenen, rampelyset.

Men de som har med Gud å gjøre er ikke der. De skyr dette. Og søker ensomheten med Gud. Når de ikke fant Jesus i Kapernaum, søkte de Ham ute i Judeas ødemarker (bildet). Våger vi å trekke oss tilbake, eller er vi redd for at vi da blir borte, og ingen spør etter oss mer? Og hva så? Hvem lever vi for?

Bibelske personer med livslange kall til avsondrethet

Bloggartikkelen med tittelen "Faren for åndelig turisme" (se nedenfor) adstedkom et spørsmål: "Hadde du noen eksempler i Bibelen på livslange "eneboere", Bjørn Olav?" Fordi svaret krever mer enn en kort notis i kommentarfeltet, velger jeg å svare på spørsmålet på denne måten:

Johannes Døperen er kanskje det fremste eksemplet. Om barndommen og hans første manndom, heter det om Johannes at han "vokste og ble sterk i ånden, og var i ødemarken til den dag han ble ført frem for Israel." (Jfr Luk 1,80) Hans liv i Judeas ørkenområder var preget av den største enkelhet: "Johannes var kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og hans mat var gresshopper og vill honning." (Matt 3,1) Johannes er jo også det klassiske eksemplet på at mennesker søker seg til mennesker som modellerer et liv slik Johannes gjorde. Folk kom til ham i store skarer. "Da drog Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan ut til ham..." (Matt 3,5)

Et annet eksempel er profeten Elias, og hans opphold ved bekken Krit, hvor ravner sørger for hans daglige føde, jfr 1.Kong 17.

Paulus oppholdt seg i den arabiske ørken, en lengre periode, jfr Gal 1,17. Han hadde også en stille periode i Damaskus, som har vart i tre år, jfr Gal 1,17-18.

Hebreerbrevets forfatter omtaler en gruppe ikke navngitte personer. Om disse heter det: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler." (Hebr 11,38)

Kan disse menneskene være de mange profetene som ikke er navngitt? Noen profeter fremstår jo da også i Det gamle testamente med navn, men vi kjenner ikke deres bakgrunn? Er det disse Hebreerbrevets forfatter sikter til? Vi vet jo også at enkelte av de mer kjente profetene hadde profetdisipler. Disse kjenner vi ikke, men det ville ikke forundre meg det minste om dette ikke var mennesker med et spesielt kall om å leve avsondret for Herren, og som søkte Herrens ansikt i bønn for nasjonen og folket.

Uten ørken - ingen profeter

I formiddag talte jeg på gudstjenesten i Toten frikirke. Her følger utdrag av min preken over dagens tekst som er Matt 11,2-10:

"Johannes døperen er den siste store profeten i deen gamle pakt. Samtidig var han en som rydder vei for noe helt nytt i Guds store frelsesplan. I ødemarken i Judea står han fram og roper ut: Vend om, for himmelriket er kommet nær.

Ørkenen har en egen dragningskraft for alle Herren kaller til en særskilt tjeneste i Guds rike. De dras mot stillheten, og den strenge enkelheten, for i den kan de være alene med Gud og lære Ham bedre å kjenne. Her - i ødemarken formes og dannes man, og fordi ørkenens landskap ikke distraherer oss med alt hva denne verden har å by på, er det stille nok til at man også lærer å skille Guds stemme fra andre stemmer. I verden er det en kakofoni av stemmer, og inntrykk. I ørkenen er det vinden som suser. Ørkenen har også en tiltrekningskraft på mennesker som har hørt ryktene om at det finnes mennesker der ut som har funnet noe de ikke har, men lengter etter. De hører rykter om mennesker som har gjort seg erfaringer med Gud. Slike mennesker har en egen evne til å dra andre mennesker til seg.

Slik også med døperen. I store mengder dro mennesker ut i Judeas ødemarker for å søke opp denne underlige skikkelsen kledd i en kappe av kamelhår, med et lærbelte om livet, og med en meny bestående av gresshopper og vill honning. Ørkenen - landskapet med de vide grensene - utdanner profeter. I en verden der alt er bart og blottet mottar de sin nådegave: å se klarere enn andre. Skarpsynet er en Åndens nådegave.

Sakarjas sønn, var formet av den store stillheten. Hans utdannelse hadde vært lang, Tilstrekkelig lang for at han er fri fra kjendiseriets klamme hånd. Han hadde et kall, en livsoppgave. I ødemarken forberedte han seg, til dagen da han skulle tre frem på arenaen.

Slik er det. Gud kaller oss ut i ørkenen, ut til stillheten, og Han lar oss være der, kanskje i flere år, før det rette øyeblikket er der. Det som kalles "Guds velbehagelige tid." For Johannes er oppgaven å bane vei for en annen, å være budbringer.

Uten ørken, ingen profeter. Det profetiske bygger på evnen til å lytte. Skal vi lytte, må det være stille rundt oss. I larmen blander vi sammen, skaper oss en religiøs mix av røster. I stillheten lærer vi oss til å skille ut, vi lærer oss til å gjenkjenne Den Enes stemme.

"Han verken spriste eller drakk", heter det om Johannes. Det var det folk foraktelig sa om ham. De som trekker seg unna. de som går en radikal vei, de blir ofte misforstått og utsatt for folkepraten.

Men Johannes hadde mat å spise som disse som snakket så foraktelig om ham ikke visste om. Johannes hadde en kilde å drikke av som var skjult for verden. Vi inviteres til å finne den samme kilden, og drikke oss utørste av den. Som hver autentisk veiviser pekte Johannes bort fra seg selv og pekte på Ham: "Se der Guds Lam..."

Om seg selv avla han vitnesbyrdet: "Han skal vokse, jeg skal avta", eller som det heter i Erik Gunnes oversettelse: Han skal vokse, jeg skal svinne bort."

Resten av dagens preken finner du i de to artiklene jeg har skrevet om døperen Johannes her på bloggen, om hans eksempel som en beder.