Tomas - en ekte troende

2.søndag i påsketiden

Prekentekst: Joh 20,24-31

Jeg våger påstanden: En moden, bærekraftig tro forutsetter tvil. 

Vi lever i en veldig overfladisk tid, også åndelig. Mye åndelighet er grunn og lettvinn. Jeg har på ingen måte mot begeistring. Det finnes en fryd, en glede, en jubel, som springer ut fra djupe, rene kilder. Men det finnes også en åndelighet som ikke har rot i virkeligheten, i hverdagene til folk, som karakteriseres av begeistrede 'hosianna-rop', men som ikke holder i møte med livet. Alt er ikke 'herlig', vi har det ikke alltid 'godt', selv om møtelederen vil at vi skal svare det, når han eller hun innleder gudstjenesten med: 'har du det bra?'

Derfor trenger vi Tomas!

Jeg ser ham for meg: disippelen Tomas. I disippelkretsen rundt Jesus, er han den djupe fargen. I noen tilfeller er han langsommere enn de andre, og står i skarp kontrast til den spontane buldrebassen Peter. Tomas er den spørrende, undrende, introverte. Jeg mistenker at han holdt seg mye for seg selv. Det er illustrerende at han "var ikke sammen med dem da Jesus kom..." (v.24)

Tomas trengte tid. Inntrykkene var mange og sterke. Spørsmålene likeså. Det var snakk om åtte dager. Åtte dager til refleksjon. Til ettertanke. Det er ikke mye, og ikke mye forlangt heller, for den saks skyld.  Hvor sannsynlig er det at et dødt menneske står opp igjen etter tre dager i graven? Var Han den Han sa at Han var? Kunne det virkelig være sant at Jesus hadde gjort det Han sa at Han ville: stå opp igjen fra de døde? Var det sant at Jesus lever? 

Er det rom for slike spørsmål i en troendes liv? Det bør det være, selv om så ikke er tilfelle i alle kristne sammenhenger. I noen kristne miljøer er det ikke tid og rom for spørsmål. Spørsmål blir i disse miljøene oppfattet som kritikk. Men det er et tegn på sunnhet at det gis plass for spørsmål. For tvilen. Min erfaring er at ulike faser i ens liv ofte adstedkommer nye spørsmål og problemstillinger man kanskje ikke har vært borti tidligere. Det samme med erfaringer man gjør seg i livet, på godt og på vondt. Sorg kan føre til så mangt i et menneskeliv. Selv har jeg aldri stilt spørsmålstegn ved Guds eksistens. Men jeg har til tider vært usikker på om Gud virkelig er glad i meg. Særlig i tunge sykdomsperioder. Mens hos andre settes spørsmålet om selve Guds eksistens i høysetet. Vi er ulike,

Man må bli tvilende for å bli troende!

Troen må settes på prøve, for å se om den er ekte,

Og ja, det er mulig å være en tvilende troende, selv om det høres ut som en stor selvmotsigelse. Vi kjemper alle med noe i livet. Alt er ikke like selvklart til alle tider. Bare spør Tomas eller døperen Johannes. Når Døperen settes i fengsel, kommer tvilen veltende inn over ham. Var Jesus den Messias som skulle komme? 

Så kommer Jesus! Og Tomas er helt ærlig! Selv om Jesus står der 'midt iblant dem og sa: Fred være med dere!' (v.26), har Tomas sine tvil. Selv om Jesus er der! La oss merke oss dette. Det var selvsagt for de andre som var til stede at det var Jesus. Mye kan være selvsagt for andre, men det behøver ikke være slik for deg. Det er helt ok for Jesus! Vær der hvor du befinner deg i livet. Ikke la deg presse inn i noe som andre tror. Gå i ditt eget tempo!

Hvorfor viste Jesus frem sine sårmerker?

For det første var disse sårmerkene de mest overbevisende tegn på at det virkelig var Jesus disiplene sto overfor.

Det var noe ved Jesu oppstandelsesskikkelse som gjorde at de ikke uten videre kjente ham igjen. Maria fra Magdala trodde han var gartneren, og de to som gikk på veien til Emmaus forsto ikke hvem de snakket med, ikke før han brøt brødet med dem. Men dette betyr slett ikke at han var en ånd. Han hadde jo en kropp av kjøtt og blod. 'Kjenn på meg',sa han til dem.

Den andre årsaken til at Jesus viste dem sårmerkene sine var at han ville feste oppmerksomhet ved forsoningen. Nå ville Jesus samle deres oppmerksomhet ved å gi dem et synsinntrykk som senere ville få dem til å forstå sammenhengen. Mange år senere skriver Peter i et av sine brev: "Ved hans sår har dere fått legedom." 

Peter er ikke alene om å forstå denne sammenhengen. Når apostelen Johannes skriver Åpenbaringsboken så setter Johannes det i sammenheng med det profeten Sakarja hadde forutsagt ville skje ved Jesu gjenkomst, jfr. Sak 12,10: "Se, han kommer med skyene og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen." (Åp 1,7)

Du må bli tvilende før du kan bli troende

En utfordrende sykdomsdag førte til at jeg måtte holde meg hjemme fra å gå i kirken i går. Da fikk jeg god tid til å reflektere over prekenteksten for 3. søndag i advent. Den handlet om døperen Johannes som er kastet i fengsel. Nå skal jeg ikke begi meg ut på noen tekstgjennomgåelse, bare bidra med en refleksjon:

Døperen Johannes er jo den som gir oss det trosfriske vitnesbyrdet gitt ham gjennom guddommelig åpenbaring: "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, Guds lam som bærer bort verdens synder." Joh1,29.  .1,29." Og litt senere, etter at han har sett Guds Ånd komme over Jesus, utbryter han: "Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn," (v.34).

Klarere kan det vel ikke bli.

Likevel - døperen Johannes var kommet i tvil. Fra gårsdagens evangelietekst:

"I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen." (Matt 11,2)

Sterke opplevelser og guddommelige åpenbaringer er ingen garnantist mot tvilen. Tvilen kan ramme den mest trossterke. Prøvelser vi møter, sykdom, plutselig død i nær familie eller vennekrets, forfølgelse, ubesvarte bønner kan være medvirkende årsak til at tvilen banker på døra.

Det forstår jeg veldig godt. Egentlig kan tvil være noe positivt. Å stille spørsmål er sunt. Troen må prøves, sier apostelen Peter. Han visste hva han talte om.

Man må først bli en tvilende før man kan bli en troende.

Akkurat det gir meg håp.  Når døperen Johannes av alle kunne tvile, er det håp for meg også.

Tvil, kjærlighet og Guds nærvær

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en dyp tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en rensende ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte dypt inn i hans sinn.

All evighets Gud,
enten vi vet det eller ikke,
er din, Hellige Ånd lys i oss.
Han lyser opp skyggene i vår sjel.
Han trenger inn i våre mørkeste rom
og fyller dem med sitt usynlige nærvær."

- Bror Roger av Taize (1915-2005)
Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/ Norges Kristne Råd, 2002.

Dostojevskij - tvilen og Kristus

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en djup tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt Hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en renselsens ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte djupt inn i hans sinn."

- Bror Roger av Taize

Moder Teresa og sjelens mørke natt

"Lik mange andre, ble jeg beveget over hennes medfølelse og mot. Men det var ikke den egentlige årsaken til at jeg ble dratt mot henne. Jeg ble tiltrukket av hennes tvil."

Det er Dean Nelson, en anerkjent amerikansk forfatter og leder for journalistutdannelsen ved Point Loma Nazarene University i San Diego, som skriver dette om Moder Teresa i siste nr av Sojournes, som jeg fikk i postkassen i går.

I en svært velskrevet artikkel beskriver Nelson "Sjelens mørke natt" som Moder Teresa opplevde. Den er hun ikke alene om. De aller fleste troende opplever perioder hvor Gud blir taus, eller borte for oss. Men få har vel opplevd at dette sjelelige mørket skulle vare i 51 år. Likevel fortsatte hun å tjene Gud, og "disse mine minste." Det har fascinert Dean Nelson, og mange med ham, meg selv inkludert.

For enkelte var Moder Teresa en superhelt. Ikke for Dean Nelson. Det er nettopp hennes skrøpelighet, hennes fullstendige overgivelse til Gud, som griper ham.

Nå vil jeg ikke yte rettferdighet til Dean Nelson og hans artikkel ved å gi mine lesere bruddstykker av den. Den bør leses i sin helhet. Men jeg vil stanse opp for nettopp betydningen av tvilen i den troendes liv.

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" roper Jesus fra korset.

Selv Frelseren fikk smake tvilen.

Mange er redd for tvilen. Vi vil jo ikke være vantro, men troende. Men om man skal modnes som en kristen må man gjennom tvilen. Det er gjennom tvilen vi blir virkelig troende. Vi må miste det selvkonstruerte, for å oppleve det ekte. De altfor enkle svarene møter en dag virkeligheten. Vi trenger et språk for en voksen tro. Det er dette seminaret mitt: "Hvordan ser troen ut etter fylte 50 år" handler om. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på at folk kjenner seg igjen i det jeg tar opp der. For å bli troende, må man nemlig bli tvilende. Det er noe av det sjelens mørke natt handler om.

Paul Tillich har sagt at: "Tvil er ikke det motsatte av tro, den er et element av troen."

Dean Nelson siterer også Anne Lammot som i sin bok "Plan B" skriver følgende, her i min oversettelse:

"Det motsatte av tro er ikke tvil, men skråsikkerhet. Skråsikkerheten tar feil av målet fullstendig. Troen inkluderer det å merke seg rotet, tomheten og ubehaget og la det være der inntil litt lys dukker opp igjen."

Troverdighet er det jeg forbinder med Moder Teresa.