Takkebønn for latteren

Å, du min herlige herre som har gitt meg så mye glede i mitt liv, jeg får lyst til å smile når jeg ser dine uttallige velsignelser.

Mine øyne smiler når jeg ser sultende barn få mat. Min gamle munn smiler når jeg ser folk bli klar over at du søker dem. 

Ofte, Herre, åpner jeg munnen og fyller den med latter, når jeg, sammen med søstrene, ser hva du virkelig er. Og hver dag ler vi med den gleden du gir oss under vår lovsang til deg.

Takk, Herre, for denne fantastiske, glade latteren.

Amen

- Moder
 Teresa, gjengitt i boken 'Raus rasteplass side 100.

Moder Teresa og sjelens mørke natt

"Lik mange andre, ble jeg beveget over hennes medfølelse og mot. Men det var ikke den egentlige årsaken til at jeg ble dratt mot henne. Jeg ble tiltrukket av hennes tvil."

Det er Dean Nelson, en anerkjent amerikansk forfatter og leder for journalistutdannelsen ved Point Loma Nazarene University i San Diego, som skriver dette om Moder Teresa i siste nr av Sojournes, som jeg fikk i postkassen i går.

I en svært velskrevet artikkel beskriver Nelson "Sjelens mørke natt" som Moder Teresa opplevde. Den er hun ikke alene om. De aller fleste troende opplever perioder hvor Gud blir taus, eller borte for oss. Men få har vel opplevd at dette sjelelige mørket skulle vare i 51 år. Likevel fortsatte hun å tjene Gud, og "disse mine minste." Det har fascinert Dean Nelson, og mange med ham, meg selv inkludert.

For enkelte var Moder Teresa en superhelt. Ikke for Dean Nelson. Det er nettopp hennes skrøpelighet, hennes fullstendige overgivelse til Gud, som griper ham.

Nå vil jeg ikke yte rettferdighet til Dean Nelson og hans artikkel ved å gi mine lesere bruddstykker av den. Den bør leses i sin helhet. Men jeg vil stanse opp for nettopp betydningen av tvilen i den troendes liv.

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" roper Jesus fra korset.

Selv Frelseren fikk smake tvilen.

Mange er redd for tvilen. Vi vil jo ikke være vantro, men troende. Men om man skal modnes som en kristen må man gjennom tvilen. Det er gjennom tvilen vi blir virkelig troende. Vi må miste det selvkonstruerte, for å oppleve det ekte. De altfor enkle svarene møter en dag virkeligheten. Vi trenger et språk for en voksen tro. Det er dette seminaret mitt: "Hvordan ser troen ut etter fylte 50 år" handler om. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på at folk kjenner seg igjen i det jeg tar opp der. For å bli troende, må man nemlig bli tvilende. Det er noe av det sjelens mørke natt handler om.

Paul Tillich har sagt at: "Tvil er ikke det motsatte av tro, den er et element av troen."

Dean Nelson siterer også Anne Lammot som i sin bok "Plan B" skriver følgende, her i min oversettelse:

"Det motsatte av tro er ikke tvil, men skråsikkerhet. Skråsikkerheten tar feil av målet fullstendig. Troen inkluderer det å merke seg rotet, tomheten og ubehaget og la det være der inntil litt lys dukker opp igjen."

Troverdighet er det jeg forbinder med Moder Teresa.

Heretter er det vanskelig å kalle seg kristen

For noen år siden - om du spurte noen tilfeldige mennesker på gata i Norge, eller i et annet land, om de kunne nevne navnet på en person som de forbant med den kristne tro, ville svaret i de flestes tilfelle være moder Teresa. Hun, sa de, lignet mest på Jesus og var den beste til å gi den kristne troen et ansikt.

De som svarte altså at en person som ga verdighet til døende, hjalp de syke, ga mat og husly til de som ikke eide noe, sørget for flyktninger, vernet om det ufødte liv, var mest lik Jesus og det de forbandt med den kristne tro.

Jesu egne ord er utfordrende: "... jeg var fremmed og dere tok imot meg." (Matt 25,35)

Disiplene kjente ikke igjen og forstod ikke at Jesus kunne være en fremmed, en som sultet, en som var naken, en som var tørst, en som var i fengsel. De hadde ikke sett Ham slik. "Når så vi deg sulten og gav deg mat eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?"

Da er det at Jesus svarer dem og sier: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste gjorde dere mot meg."

Noe av de første de kristne gjorde etter pinsefestens dag var å opprette en diakonal tjeneste. Det var fattige som trengte mat, så de måtte få til en ordning med daglig matutdeling. De 120 i Jerusalem fikk også en stor utfordring. Hvor skulle de gjøre av alle de 3000 som var blitt frelst på pinsefestens dag og som ble igjen i Jerusalem? Hvor skulle de bo? Og de 2000 som til tro like etterpå? Mange av de dro sikkert hjem til sine hjemsteder, men de som ble igjen?

Gjestfriheten ble et av kjennetegnene på de første kristne, og senere på de mange klostre som ble bygget. Dit kom de veifarende, enten de var syke og trengte pleie, eller nattely.  Og dørene ble åpnet. Gjestfriheten og barmhjertigheten har vært kjennetegnet på den kristne troen i 2000 år. Noen av de som åpnet sine dører og satte mat på bordet levde i en tid med stor uro, frykt, overgrep og vold. Men de åpnet likevel sitt hjerte for de fremmede, for de sultne, for de som tørstet, ja, for døende. Fordi de trodde at en av disse kunne være Jesus forkledd i skikkelsen av en utstøtt!

Slik moder Teresa trodde.

"Det verste er neppe sykdom og lidelse som følger av den, Det verste er å være forlatt, utstøtt, overflødig, mangle menneskelig fellesskap og varme," kunne hun si.  Og så la hun til: "Vend mine tanker til andre, når jeg bare tenker på meg selv."

Jeg ble rystet over debatten som fulgte i kjølvannet av artikkelen jeg nylig skrev om Sylvi Listhaug og dennes forslag om å internere asylanter som har fått avslag på sine asylsøknader i Norge, ja, til og med parkere menneskerettighetene. Jeg forøkte å si noe om at dette også vil ramme kristne asylanter. Jeg spurte om vi ville være komfortable med at våre egne trossøsken ville bli pågrepet og satt bak lås og lås - i Norge. Og antente en brann.

Beskyldninger om naivitet, ja, til og med om å være for barmhjertig og hellig, haglet! Det store flertallet av de som reagerte negativt på det jeg skrev, var ikke villige til å gå inn i problemstillingen min, ikke kommentere den en gang. De var bare opptatt av "at horder av muslimer svømmer inn over Europa". Mantraet er: Vi må hjelpe folk der de er! Bare ikke her. Her, er enkelte kristne, til å med komfortable med at medsøsken - enten de er pinsevenner, baptister, lutheranere - kan settes bak lås og slå. Bare vi er trygge og har det bra. Ingen - absolutt ingen - var villige til å gå inn i problemstillingen og kommentere det faktum at det i dag vokser opp en generasjon i Norge, ja, i Norge, som på grunn av deres status ikke får gå på skole. År av deres liv blir lagt igjen her i vårt eget land hvor de ikke kan få undervisning og bli til noe en dag. Det gjelder også våre kristne trossøsken. Hva skal vi svare dem? Hva skal vi svare på dommens dag når Herren spør: Jeg var fremmed, men du tok ikke imot meg!

Hva svarer vi da? "Når så jeg deg fremmed?"

Tenk om da Jesus svarer: "Jeg var den lille gutten" som du svarte: "Vi må trygge våre egne grenser, vi kunne ikke være naive. Beklager, jeg visste ikke at det var deg."

Vi lever i fryktens tid. Noen lever også av den. De skaper fiendebilder. De skaper frykt og redsel om framtiden. De snakker om at vi må kjempe for vårt. Vårt eget.

Men vi er alle skapt i Guds bilde og vi må behandle alle deretter. Etter debatten om Listhaug og menneskerettighetene, synes jeg det utfordrende å kalle seg kristen. Debattklimaet blant kristne i denne saken er blitt vondt. Det hagler med ukvemsord, harde ord, beskyldninger. Fordi jeg spør om hva vi skal gjøre med våre kristne medsøsken som blir arrestert, så blir jeg og andre med meg beskyldt for å være naive, dumsnille, ja, sågar fiender av det norske.

En mente at vi som pastorer og predikanter ikke burde blande oss oppi dette. Ja, skal vi ellers blande oss oppi, om vi ikke skulle tale om barmhjertighet, nestekjærlighet og nåde? Når den kristne troen robbes for alt dette: for barmhjertigheten, nestekjærligheten, hva er det igjen da?

Dette er ikke lett. Dette er vanskelig. Jeg ser utfordringene med økt innvandring, med islamisering, absolutt. Men er det ikke mulig å snakke om disse spørsmålene litt mer dempet, litt mer verdig og samtidig spørre oss selv om ikke noen av de som mister retten til å være her i Norge, fordi de ikke blir trodd, kan være Jesus. Han ble ikke trodd første gangen heller. Når du tenker deg om, og enda en gang til, er du komfortabel med at din kristne bror fra Eritrea, Iran, Syria, blir satt i en interneringsleir i Norge, bare fordi du vil verne om dine borgerrettigheter?

Foto: Wikipedia

Om å leve saligprisningene, del 2

Denne artikkelserien skulle jeg ønske mange tok seg tid til å lese:

Det er mye snakk om Gud i vår verden disse dager og det er ingen mangel på nominelle kristne. Politiske kandidater siterer skriftsteder i den hensikt å vinne tilhengere og svære plakater over hele landet viser kristne slagord. Men hvor mange av oss griper den virkelige betydningen av Jesu liv og lære og faktisk lever i henhold til dem?

Av Rebekah Domer

Jesu undervisning revolusjonerte de religiøse og politiske ideologiene i Hans samtid og fortsetter å gjøre det i vår egen tid. Idet Han avviste egoismen, underviste Jesus om selvfornektelse til andres beste. I sterk kontrast til de forventningene som fantes om at Messias skulle beseire og regjere, ble Jesus født i fattigdom. Han vokste opp ubemerket og døde som en kriminell. Og hva mer er, Han forventer det samme av oss, Hans disipler.

Sann kristendom er en farlig virksomhet og har krevd livene til tusenvis av martyrer gjennom århundrene. I dagens bekvemmelighetskultur er jeg redd at mange av oss har valgt en pseudo-kristendom hvor man går glipp av hele poenget.

Saligprisningene, som rammer inn evangeliet, foreskriver dyder de fleste av oss helst vil unngå. Det er det som gjør dem så radikale. Hvorfor fremmer Jesus tomhet, fattigdom og ydmykhet?

I sitt essay, 'Salig er de barmhjertige', foreslår John Piper at tomhets-tilstanden skaper et vakuum i oss som lengter etter å bli fylt med rettferdighet. 'Derfor kommer tre beskrivelser av hvordan rettferdighet florerer i hjertene til de som sulter: nåde, renhet og en lengsel etter å skape fred.'

Ikke alle av oss er født med en iboende barmhjertighet, rene eller fredelige. Faktisk har få av oss disse dydene naturlig. Men i følge Kristi lære er det disse egenskapene vi må ha hvis vi ønsker å komme inn i Guds rike.

Gjennom historien har folk kjempet for å forene eksistensen av en kjærlig Gud med lidelsene som plager vår verden. Jeg har selv stått overfor denne tilsynelatende inkonsekvensen. Ifølge Piper kan Gud imidlertid bruke fattigdom, sykdom og smerte til å rense oss for stolthet og selvtillit, og skape rom i oss for varme, kjærlighet og ømhet.

Ta for eksempel den dyd av nåde som Jesus applauderer i den femte saligprisningen. For å vise en annen barmhjertighet, må man føle medlidenhet overfor denne personen. Min erfaring er at empati ikke kan dyrkes fram av viljestyrke alene. Den blir født i oss gjennom de gjentatte slag som livet gir, slik kløfter og fjell er hugget ut av uberørt stein.

'Barmhjertighet kommer fra et hjerte som først har følt sin åndelige konkurs, den kommer fra sorgen over synden, fra å lære hva det vil si å vente ydmykt på Herrens tid, og ved å gråte av sult etter å se Hans barmhjertighet tilfredsstille oss med den rettferdigheten vi trenger,' sier Piper.

En tidlig kristen lignelse sammenligner Guds rike med byggingen av et marmortårn. Skal tårnet bli perfekt kreves det at hver stein blir meislet og tilpasset hverandre av den som er kyndig til slikt arbeid. Akkurat på samme måte som disse steinene må vi også underordne oss og bli sønderbrutt av Guds hånd.

Kelvin Burke, som er kapellan på Isle of Wight, opplevde dette ganske så dramatisk når han i en alder av 23 år, fant seg selv med makt flyttet fra det å være funksjonsfrisk til det å bli funksjonshemmet:

'23 år gammel synes det som om alt gikk min vei. Jeg har sporty, livsglad og hadde en god jobb som revisor. Jeg spilte hockey i Premier League og hadde en viss sjanse for å bli valgt til å spille for Storbritannia under OL i 1980. Jeg eide en fireroms-leilighet og var en bekjennende kristen. Hva mer kunne jeg ønske meg? Men så, den 30. mai 1972, sprakk bobla.

Jeg var på en menighetsleir. Vi vandret i det vakre landskapet i det britiske Lake Distrikt. Jeg og noen venner av meg hadde nettopp klatret Buttermere Fell med sin spektakulære utsikt over Lake Burremere, Honister Pass og de berømte Honister Slate Mines. Vi kjørte tilbake via Derwent Fell, og der tok vi en pause for å tenke, be og tilbe idet vi nøt utsikten over fjell og daler. Når vi kom tilbake til stedet hvor vi hadde slått leir var vi i nærheten av toppen på Honister Pass. Vi sang salmer og åndelige viser. Plutselig for bilen framover, krasjet inn i fjellet, og i krasjet falt bilen ned i en fjellkløft. Jeg ble kastet ut av bilen og landet i en bekk med ansiktet ned. Ryggmargen ble skadet, lungene mine gjennomboret og jeg var lam fra livet og ned.

Da jeg lå der og ventet på ambulansen, hørte jeg Herrens ord tydelig i mitt hjerte: Jeg er alltid med deg. Dette verset gikk mange ganger gjennom tankene mine mens jeg svevde mellom liv og død på intensivavdelingen.

Etter ti måneder på sykehus var jeg ikke lenger den unge gutten som bare var opptatt med seg selv, og som dro avgårde til Lake Distrikt året før. Jeg fortsatte å arbeide som revisor. Men det var en endring. Jeg begynte å se menneskene rundt meg. Jeg så behovene deres. En var alkoholiker, en annen hadde kreft. Den neste var rik, men ensom. Idet jeg ba og leste i Bibelen, følte jeg meg utfordret til å si opp jobben min og bli pastor på fulltid. Ikke bare hadde ulykken gjort meg lam for livet; den forandret meg også åndelig.

Kelvin fungerer nå som ledende kapellan for NHS-Trust på Isle of Wight, og hjelper pasienter både på sykehuset og i hjemmet for døende. Det å gi pastoral og åndelig veiledning i helsevesenet er ganske så intenst:

'Jeg støter på mennesker som etter traumer søker mening og hensikt i livet. Det å være uavhengig, mobil, ha god helse - blir tatt fra oss. Da ser livet annerledes ut for mange pasienter med sykdom og traumer. Så kommer presten plutselig i rullestol! Jeg har tatt med meg erfaringene etter ulykken og kan dele dem.'

Kelvin er blitt djupt påvirket av boken til Henri Nouwen: Wounded Healer (Sårede helbredere) der han skildrer Kristi sønderknuselse som vår vei til et nytt liv. En såret helbreder har empati med den ødelagte personen, og tilbyr ikke en ideologi, men seg selv.

Det er en djup sammenkobling mellom de kvalitetene Jesus fremhever i Saligprisningene - åndelig fattigdom - enten iboende ved fødsel eller ervervet gjennom de slagene livet gir oss - og de som forvandler oss til instrumenter for nåden. Med ordene til moder Teresa blir vi 'små blyanter i hånden til en Guds som skriver, en Gud som sender kjærlighetsbrev til verden.'

(fortsettes)

Ledernes fattigdom

"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.

Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.

Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst. 

I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."

Henri Nouwen i boken: "Bread for the Journey." Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Jean Vanier sammen med moder Teresa. Begge gode representanter for 'svakhetens teologi', som er det samme som ærlighetsteologi.

Den kroppsliggjorte troen

I dag får Den romersk-katolske kirke en ny helgen. Akkurat det kjennes fremmed for en protestant. Vi er alle skapt i Guds bilde, og har vi kommet til tro på Herren Jesus som vår Frelser, er vi også hellige.

Men når det har sagt så har det opp gjennom kirkens historie fremstått skikkelser som har kroppsliggjort mer av evangeliet om Guds rike enn andre. De bærer med seg en hellighet som de som er rundt dem merker.

Det gjelder ikke minst den vevre skikkelsen, som i 1979 fikk Nobels fredspris. Når mennesker i hennes samtid ble spurt om hvem de forbandt med 'en sann kristen', så kom oftest navnet Moder Teresa opp. Hun var det nærmeste de kunne tenke seg som svarte til hvem som i praksis viste hva kristen tro er.

De hadde sett hennes uselviske arbeid for de fattigste av de fattige, de døende, i Calcuttas gater. Moder Teresa og hennes Barmhjertighetens søstre, ga de marginaliserte gruppene i samfunnet verdigheten tilbake. I Moder Teresas øyne var alle mennesker skapt i Guds bilde. Har du det utgangspunktet skjer det noe med deg i møte med mennesker. Da lærer du deg til å elske alle, slik Gud elsker alle.

Men det fantes sider ved Moder Teresa som var vanskeligere å svelge for en del: hennes utrettelige kamp for fosteret i mors liv. Det var helt naturlig for henne. Hun så menneskets hellighet fra fosterets unnfangelse til menneskets siste hvilested. Livet måtte vernes om.

"Den største fattigdom i verden er ensomheten og følelsen av ikke å være elsket", sa moder Teresa ved en anledning, og satte fingeren på vår egen samtids aller største problem.

Og hennes misjon var å bringe Guds kjærlighetsbrev ut til alle mennesker - uansett hvem de var. Hun ville fortelle dem, både med ord og med sitt eget liv, at alle mennesker er gjenstand for Guds ubetingede kjærlighet.

Så lenge hun levde var hun dette kjærlighetsbrevet. Men tro om hun ikke fremdeles er det. Hun vil leve i minnet til millioner av mennesker verden over som 'godheten'.

Moder Teresa kroppsliggjorde ømheten. Den moderlige ømheten. Vi trenger alle å berøres av den. Da blir vi mer menneskelige.

Så selv om jeg ikke kan dele troen på helgener i den betydningen den romersk-katolske kirke gjør, kan jeg glede meg over den kroppsliggjorte troen som gjør oss alle til litt mer menneske. Rausere, mer nådefulle, tilgivende.