Jesu glede

'Jesu glede' het et sted her i byen hvor jeg bor. Det er et ganske uvanlig navn på et hus, men så var stedet ganske uvanlig også. Jeg antar, utn å vite det, at de som drev dette stedet hadde hentet inspirasjon til navnet fra De evangeliske Mariasøstrene i Darmstadt i Tyskland hvis søsterfellesskap hadde et hus ved samme navn. Dette var i 'Jesusvekkelsens' tider på 1970-tallet. Stedet kom til å bety mye for oss som kom til tro under  den vekkelsen. 

Den siste måneden har jeeg tenkt på dette uttrykket: Jesu glede. 

I en tid, og i en verden, så full av uro, frykt, krig, dyrtid, naturkatastrofer, er kanskje ikke det ordet det mest naturlige å gå rundt å tenke på, men i Hebr 12,2 leser vi disse sterke ordenee: "... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glde som ventet ham, led hab tålmodig korset, uten å akte vanværen, og har satt seg på høyre side av Guds trone."

En ting er jeg sikker på: i himmelen er det ingen armod, frykt, mangler, avskjeder, sykdom, men det er overflod på overflod på overflod av GLEDE! I Salme 16,11 leser vi: "Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet." Og i Hebreerbrevet leste vI OM DEN GLEDE som VENTET HAM!

En av Åndens frukter er glede, og det finnes en egen fryd i Den Hellige Ånd! "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd..." (Luk 10,21)

I sin avskjedstale snakket Jesus til sine disipler om en "glede som ikke kan tas fra dem", og den gleden knyttes til det faktum at Jesus kommer igjen, jfr Joh 16,22. 

Eier vi Jesu glede eier vi alt.

Den virkelige gleden

 Gleden som Jesus tilbyr disiplene, er hans egen glede, som strømmer fra hans intime samfunn med den som sendte ham. Det er en glede som ikke skiller lykkelige dager fra triste dager, vellykkede øyeblikk fra øyeblikk av fiasko, opplevelser av ære fra opplevelser av vanære, lidenskap fra oppstandelse. Denne gleden er en guddommelig gave som ikke forlater oss i tider med sykdom, fattigdom, undertrykkelse eller forfølgelse. Den er til stede selv når verden ler eller torturerer, raner eller lemlester, kjemper eller dreper. Den er virkelig ekstatisk, og flytter oss alltid bort fra fryktens hus til kjærlighetens hus, og forkynner alltid at døden ikke lenger har det siste ordet, selv om lyden forblir høy og ødeleggelsen synlig. Gleden ved Jesus løfter opp livet som skal feires.

- Henri J. M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Takkebønn for latteren

Å, du min herlige herre som har gitt meg så mye glede i mitt liv, jeg får lyst til å smile når jeg ser dine uttallige velsignelser.

Mine øyne smiler når jeg ser sultende barn få mat. Min gamle munn smiler når jeg ser folk bli klar over at du søker dem. 

Ofte, Herre, åpner jeg munnen og fyller den med latter, når jeg, sammen med søstrene, ser hva du virkelig er. Og hver dag ler vi med den gleden du gir oss under vår lovsang til deg.

Takk, Herre, for denne fantastiske, glade latteren.

Amen

- Moder
 Teresa, gjengitt i boken 'Raus rasteplass side 100.

Jesus - gleden i våre hjerter

"Jesus, du er gleden i våre hjerter, du er hele tiden ved vår side både som en fattig og som den oppstandne. Du ønsker å gjøre oss til mennesker som er fullt ut levende, ikke lunkne. 

Og hver gang avstanden mellom oss og den blir større, innbyr du oss til å følge deg ved å holde oss nær til deg."

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 60

Latter

'Latter er er den største avslapningsfaktoren. Og det er noe morsomt med menneskeheten. Så små som vi er, så fattige som vi er, er vi kalt til å bli Guds søstre og brødre.

Det synes så latterlig og samtidig vidunderlig, som galskap og ekstatisk. Alt synes å stå på hodet.'

- Jean Vanier (bildet) i Community and  Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jesus, min glede

"Barmhjertighetens Kristus, du gjør det mulig for oss å vende oss til deg... og et indre lys fyller våre hjerter. Da kan vi be med disse ordene: Jesus, min glede, mitt håp og mitt liv.

Jesus, mitt hjertes glede, ditt evangelium forsikrer oss om at Guds rike er midt iblant oss. Og enkelhetens porter, så vel som uskyldens porter åpner seg for oss.

Vil du svare på Kristi kall til det ytterste, så forbered deg på å være trofast. En menneskelighet som er gjennomsyret av godhet vil forme seg i deg. Ikke en illusorisk kjærlighet som nøyer seg med ord, men et hjerte like vidt som verden."

- Bror Roger av Taize. Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag i samarbeide med Norges kristne råd.

Glede, lidelse og medfølelse

I går leste jeg noe en av vår tids fremste ortodokse teologer, Olivier Clement (bildet) har skrevet, og som var så godt at jeg måtte oversette det til norsk:

"Gleden som den oppstandne Kristus gir gjør oss ikke ufølsomme til den lidelsen andre mennesker gjennomgår. Det er tvert i mot det motsatte som skjer: Den kan gjøre oss enda mer følsomme, og vi vil bli i stand til både å bære denne enorme gleden med oss og samtidig på en djup måte tre inn i den nød og lidelse vår neste ustår på en og samme tid.

Det er ingen motsigelse: glede står ikke i motsetning til medfølelse. Vi kunne kanskje gå så langt som å si at gleden gir næring til medfølelsen."

Sitatet er hentet fra boken 'Glimmers of Happiness' av bror Roger av Taize, side 28.

I samme kapittelet skriver bror Roger om en ung afrikaner som bodde et år i den økumeniske kommuniteten i Taize. Denne afrikaneren kunne fortelle hvordan han hadde funnet frem til en indre glede, selv om han hadde levd et liv i store prøvelser. 

Når han var syv år gammel ble hans far drept. Og moren hans måtte flykte langt unna. Han fortalte:

"Jeg hadde ikke kjent kjærligheten fra mine foreldre siden barndommen. Så jeg søkte en indre glede, og håpet at den ville gi meg styrke midt i lidelsen. Den gjorde meg i stand til å legge håpløsheten bak meg. Gleden forandrer hverdagenes relasjoner."

Om å gi liv

"Mennesker som er gamle og syke og som gir seg selv til Gud kan bli de mest verdifulle medlemmene av et lokalsamfunn - nådens brennende fakler.

Det er et mysterium som finnes i den hemmelige styrken i deres sønderknuste kropper, som synes å være uvirksomme hele dagen, men som forblir i Guds nærhet. Deres manglende mobilitet gjør at de forplikter seg til holde deres sinn og hjerter fokusert på det essensielle, på selve livets kilde. Deres lidelse og deres smerte bærer frukt. De gir liv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 155. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På bildet ser vi en ung Vanier sammen med moder Teresa. Begge har gitt sine liv for å dele liv med de marginaliserte i samfunnet.

En fest uten ende

I 1970 skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, et brev - 'Ta fète soit sans fin' - hvor han forteller om en av de unge brødrene i kommuniteten som oppdaget noen ord av hellige Athanasios:

'Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende'.

Når bror Roger hørte disse ordene første gang, tenkte han for seg selv: De ordene - 'uten ende' - er nok noe overdrevne.

'Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om. Å være kristen innebærer at en alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en en slags død men samtidig ane en oppstandelse', skriver bror Roger i dette brevet, som jeg har oversatt deler av. Han legger til:

'Siden står alle dører åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk både av det dårlige som det bedre. Og feststemningen bryter igjen fram, selv om vi da ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste situasjoner, i brutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men stivner ikke til; det lever på nytt.

Hvordan kan man da få frem denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å favne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus er ikke noe tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn skjer med oss i løpet av dagen, en indre kraft tar tak i det vanskelige og forvandler det. Det sønderknuste menneske kan igjen reise seg.

Festen vokser ikke fram av noen overfladisk overspenthet; den får skikkelse innenfra. I livets monotoni bryter sakte et skjult lys fram.

Et måltid kan skape fest. Slik kan det gå til når vi brødre er ute på reise. Vi har niste med oss. Er det kveld slukker vi lyset i togkupeen, og tenner et stort levende lys. Så byr vi våre ukjente medreisende dele måltidet med oss. Da opplever vi selv fest, og det gjør også de som befinner seg rundt oss.

Etter hvert som jeg blir eldre søker jeg en indre glede ved å lytte til de trosvitnene som har vært en støtte for meg. Ofte leser jeg noen linjer av Johannes XXIII. Jeg likte ham, og det var gjensidig. Jeg trenger å se hans ansikt foran meg, og jeg vet at jeg kan stole på hans forbønn, han som står innfor Den Eviges ansikt.

For å kunne bevare denne indre fest, er ansiktet viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ikke noe vakrere enn et ansikt som er blitt forklaret av gjennom kamp og strid. Vakre ansikter finnes bare hos de som har opplevd sorg og er blitt gjennomlyste'.

Jesu glede i oss

I dag er jeg både blitt utfordret og velsignet av noen ord av fader Aleksander Schmemann (bildet). Schmemann (1921-1983) var en fremstående ortodoks teolog, forfatter og prest. Jeg har hatt stor glede og nytte av å lese flere av hans bøker.

Sitatet er som følger, og det er hentet fra hans dagbok:

"Ikke glede ved noe spesielt, men likevel glede. Gleden ved Guds nærvær og ved berøringen av hjertet. Og erfaringen av denne nærkontakten, denne gleden (som aldri kan forsvinne, ettersom den har blitt til hjertets innerste) vil avgjøre tanker og fremtidsvisjoner for hele livet."

Jeg kom til å tenke på disse ordene da jeg leste Joh 15,11:

"Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen."