Forræderi og prøvelser

 En av de store tragediene i Det gamle testamente er historien om Absaloms forræderi mot faren David. Denne morgenen befinner jeg meg i 2. Samuelsbok 15, som forteller om David som flykter fra Jerusalem med en liten gruppe lojale følgere.

«David fortsatte opp Oljeberget og gråt mens han gikk; hodet hans var tildekket, og han var barbeint. Alle som var med ham, dekket også hodene sine og gråt mens de gikk opp.» 2. Samuelsbok 15:30

I Apostlenes gjerninger 13:22 blir David kalt «en mann etter Guds hjerte», men dette fritar ham ikke fra lidelse og svik. Noen mennesker har en svært usunn tro på at hvis vi følger Gud trofast, vil livene våre være fri for smerte. Dette er ikke Jesu vei, som i Jesaja 53 beskrives som en lidende tjener.

"Etter sin nød skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld." (Jes 53,11)

Jesus sa til disiplene sine: «I denne verden skal dere ha det vanskelig. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.» (Johannes 16:33). Vi må navigere i denne spenningen, men vi gjør det ikke alene. Gud er med oss, og Jesus viste oss veien.

I Davids tilfelle, i 2. Samuelsbok 15, er det en vakker beretning om vennen hans, Siba, som ankommer med forsyninger for å flykte fra Jerusalem. Når vi møter vanskeligheter, kommer vennene våre til overflaten og gir oss støtte.

Kanskje du står overfor en prøvelsestid. Vær oppmerksom på at Gud er nærværende, og Jesus vet alt om lidelse. Han er med oss. Og vær åpen for vennskapets gaver, la andre gi støtte og vandre med oss. Herre, takk for din godhet personlig og gjennom andre.

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Ekte tilbedelse

 "Det djupeste nivå av tilbedelse er å prise Gud gjennom smerte, idet vi takker Gud gjennom prøvelser, og setter vår lit til Ham når vi er fristet til å miste håpet, og elske Ham, selv når Han synes fjern."

- Opprinnelse ukjent. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Hvor skal vi gå?

 Apostelen Peter hadde gjort seg djupe erfaringer med Herren når han kunne si: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har jo det evige livs ord..." (Joh 6,69)

Vitnesbyrdet du bærer kommer fra strykene, ikke der elven går stille.

Vi som har vokst opp med Marie Monsens bok: 'En hjelp i trengsler', er også vokst opp med den reviderte oversettelsen av Bibelen fra 1930. Selv om jeg leste denne boken på begynnelsen av 1980-tallet har jeg ikke glemt det bibelordet som boken innledes med, hentet fra Salme 46,2: "Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor." Men jeg forsto ikke det siste. Hva betydde: såre stor?"

Så har livet gjort noen bråe svinger og av erfaring forstår jeg at han er alt jeg trenger i liv og død. 

I Pollestads oversettelse av Bibelen heter det i Salme 46,2 og jeg tar med vers 3 og 4 for sammenhengens skyld: "Gud er for oss en tilflukt, en styrke, en hjelper i nøden, alltid å finne. Vi frykter ikke om jorden ryster, om fjellene vakler i havets hjerte, om vannet buldrer og froder av skum, om fjellene bever i opprørt hav."

Glede gjennom prøvelser

 "Hele poenget med en prøvelse, er å gi deg noe. Ikke å ta noe vekk fra deg. Det handler om å gi deg muligheten til å rykke fremover, om å legge noe til. Derfor skulle du fryde deg, fordi Gud i sin visdom gir deg noe som Han lett kunne hindre med sin kraft. Så Han legger til en prøvelse for deg, for det er Hans måte å føre deg til et sted hvor du mottar en frisk salvelse. Så når vi er i partnerskap med Gud, må vi alltid samarbeide gjennom latter! Vi samarbeider med Gud gjennom glede. Det betyr at vi samarbeider gjennom latter. Vi samarbeeider gjennom smil fordi det ikke finnes noen egoer i himmelen. De er alle blitt forvandlet i et øyeblikk på vei opp!"

- Fra en tale av Graham Cooke (bildet). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier." (Jak 1,2-8)

Livets stormvær og Guds ledelse

Paulus sitter i storbyen Korint. Vi skriver omlag år 57 etter Kristus. Han forfatter selve kronjuvelen av sine apostoliske brev, brevet til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden. Han forundrer seg over Guds uutgrunnelighet. Guds ledelse og Hans veier og forsøker å sette ord på dette: "... hvor usporlige er hans veier" (Rom 11,33) eller "ufattelige", for å sitere 2011-ooversettelsen.

Gud er ikke til å bli klok på! Noe av det ufattige med Ham er at Han kan bruke ting i livene våre vi ikke forstår! 

Ikke alle stormer kommer for å ødelegge livet ditt, noen rydder veien for deg! 

"For vi vet at ALLE TING samvirker TIL GODE for dem som elsker Gud." (Rom 8,28)

Nådegaver og prøvelser

"Gud gir oss ingen stor nådegave uten samtidig å gi oss en stor prøvelse."

Ordene til Isak Syreren dirrer i luften i rommet hvor noen av hans disipler er samlet for å høre Isak undervise. Han er lavmælt som når han samtaler to og to. Men det er som om Isak fyller det store rommet med sitt nærvær, og sin personlighet. Det er noen som har den gaven. De behøver ikke å si noe. Nærværet deres taler alene.

"Nådegavene gir han etter samme mål som prøvelsene. De lidelser som rammer deg og som Gud sender deg er alltid et tegn på hvor høyt de sjel har nådd.Trøsten skal tåles med samme mål som bedrøvelsen. Prøvelsene kommer ikke før enn sjelen i det skjulte er blitt delaktig i en storhet som overgår dens egen evne, og ikke før Åndens nåde har kommet den til del. Vår Herres fristelse og apostlene er vitner om dette."

Isak stanser opp, lar ordene synke inn. Disiplene hans sitter som tente lys. Så fortsetter Isak: 

"Men nåden kommer alltid først. Den gjennomtrenger sjelen men det oppleves ikke slik med det samme. Vi må altså i prøvelsens stund merke oss to motsatte ting som ikke har noen likhet med hverandre: gleden og frykten."

Min første tanke er at den undervisningen Isak gir sine disipler er ganske annerledes enn det vi hører av undervisning for disipler i dag. Kanskje fordi Isak snakker ut fra erfaring? Dette må være lært av Ånden. 

Forlat ikke ydmykhetens vei

Isak tok meg til side etter vesper i går, og så på meg med sine milde, brune øyne. Vi satte oss ved et gammelt grensegjerde, og idet vi setter oss kommer disse ordene til meg: "Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist." (Ord 22,28). men jeg rekker ikke å si noe før den gamle munken sier: 

"Vær vis i din mildhet slik at du ikke blir fanget i snaren. I alt hva du gjør, elsk ydmykheten for å unngå de feller man alltid råker ut for så snart man forlater den ydmykes vei. Vegre deg ikke for å lide, for lidelsen leder deg til innsikt. Frykt ikke prøvelsene, for de vil tjene deg til heder."

Så stanser Isak opp, blir taus - en god stund, slik vise menn gjerne blir - før han fortsetter, fortsatt med øynene festet i mine:

"Be om at du ikke må råke ut for sjelens fristelser. For kroppslige prøvelser bør du forberede deg på av all din kraft. For uten dem kan du aldri komme Gud nær. De fører nemlig med seg Guds kraft og trøst. Den som rømmer unna prøvelsen, flykter fra det gode. Jeg taler ikke her om sinnets fristelser, men om lidelsens prøvelser."

- Kan jeg få være litt alene, spør jeg Isak. Dette er så djupt at jeg må ha tid for meg selv for å tenke.

- Selvsagt, sier Isak Syreren og jeg er alene med Gud.

Åtte ting å huske på når du går gjennom en vanskelig tid

 

1. Alt kan - og vil - endres

2. Du har kommet deg gjennom endringer før

3. Dette er en læringsprosess

4. Det å ikke få det du ønsker kan være en velsignelse 

5. Tillat deg selv å gjøre noe morsomt

6. Å være snill mot seg selv er den beste medisin.

7. Andre menneskers negativitet er det ikke verdt å bekymre seg for

8. Det finnes alltid, alltid, alltid noe å være takknemlig for.

Oversatt til norsk fra 'Contemplative Monk' av Bjørn Olav Hansen (c)

Lyset i sjelens mørke natt

Jeg skal være bånn ærlig med dere mine lesere: med hjerteinfarktet og de stadige smertene som følger med spasme-angina  og Parkinsons følger også uro og angst. I den sammenheng har jeg tenkt litt mer over det jeg skrev i går, om 'sjelens mørke natt.' Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skrev ved en anledning: "Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet." Det kommer en Dag når natten er over! I mellomtiden har vi våre brytekamper med Gud, slik Jakob hadde. 

En som har betydd mye for mitt åndelige liv er hellighetsforkynneren Emil Gustafson, en mann vel kjent med sykdom. Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.

Sjelens mørketid

Det er noe gåtefullt over denne søndagens evangelietekst, den 22. søndagen i Treenighetstiden: "Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem." (Joh 12,36) 

Den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset (1542-1591) ga slike dager et navn: "Sjelens mørke natt", dager da opplevelsen av Guds fravær er påtagelig. 

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

Tomislav Kolakovic - en profet for vår tid? Hvem forbereder oss på trengselstider?

Jeg har over noen måneder latt meg inspirere av historien om den katolske presten og anti-fascisten Tomislav Kolakovic (bildet) og den bevegelsen han startet, og som førte til at de kristne overlevde det totalitære kommunistregimet i Tsjekkoslovakia. Kanskje er Kolakovic en profetisk røst for hvordan den kristne tro kan overleve dagens og fremtidens totalitære antikristelige regime? 

I 1943, flyktet en jesuitt-prest og anti-fascist ved navn Tomislav Poglajen fra hjemlandet Kroatia med  Gestapo like i hælene og slo seg ned i Tsjekkoslovakia. For å distrahere nazistene og gjøre det vanskeligere for dem å finne ham, tok han en mors etternavn: Kolakovic. Han begynte å undervise som lærer i Bratislava, hovedstaden i den slovakiske regionen, som hadde blitt en uavhengig vasal-stat under Hitler-regimet. Kolakovic var da 37 år gammel. En tid av sine prestestudier brukte han på å studere bolsjevikne og deres ideologi. Kolakovic var av den overbevisning at nazistenes totalitære regimes fall ville forårsake en stor konflikt mellom den sovjetiske totalitarismen og det vestlige liberale demokratiet. Han fikk helt rett i sine antagelser. Selv om Kolakovic bekymret seg over de utfordringer og den trussel den rike, materialistiske Vesten utgjorde for det kristne livet, var han enda mer bekymret for den fare kommunismen utgjorde, som han helt korrekt anså dor å være en imperalistisk ideologi. 

De kristne i Slovakia var ikke klar for det som så skjedde. Er vi rede?

På den tiden Kolakovic nådde Bratislava, bble det tydelig at Den røde arme, ville nedkjempe nazistene i Øst. Den tskekkiske eksilregjeringen sonm også representerte slovakerne inngikk en formell avtale med Josef Stalin, som garanterte at når nazistene var drevet ut, ville kommunistene gi full frihet til den gjenforente nasjonen. 

Fordi fader Kolakovic hadde studert kommunismen, visste han at dette var en løgn. Han advarte derfor de kristne. Kolakovic var overbevist om at kommunistene ville kontrollere kirken gjennom prestene. De trengte derfor å slavebinde prestene og gjøre dem til lydige representanter for regimet. Dermed kontrollerte de kirken! Kolakovic var også tydelig på at store prøvelser ventet de kristne under kommunismen. Prøvelser som ville kreve alt av dem!

Hvor godt forberedt er vi kristne i Europa og i Norge, på det som venter oss i det totalittære regimet vi nå ser konturene av? Vi som er sløvet ned av materialismen og hvor Mammon er gud.

GI DEG HELT TIL KRISTUS!

Fader Kolakovic stod for en radikal overgivelse til Kristus! "Gi deg selv helt og holdent til Kristus, kast alle deress bekymringer på Ham, og du skal bli vitne til mirakler", er et av hans utsagn.

Dette med å gi seg helt til Kristus var ikke bare en gudfryktig tanke. Det ga seg utslag i praktisk liv. 

En belgisk katolsk prest, ved navn Joseph Cardjin, startet en lekmannsbevegelse blant arbeiderklassen. De gikk under navnet 'Young Christian Workers'. Inspirert av deres eksempel tilpasset fader Kolakovic behovene i det tysk-okkuperte Slovakia. Han etablerte cellegrupper av trofaste unge katolikker som kom sammen for å be, studere og ha fellesskap. 

Vaclav Vasko, en disippel av Kolakovic, forteller at fader Kolakovic begeistret så mange unge katolske troende fordi han la vekt på betydningen av legfolket, og ga dem en følelse av lederskapsansvar. Ved en anledning skrev Vasko følgende: "Det er bemerkelsesverdig hvordan Kolakovic nærmest med øyeblikkelig virkning lykkes i å skape et fellesskap av tillit og gjensidig vennskap bestående av en forskelligartet gruppe av mennesker, både prester, ordensmedlemmer og legfolk av ulik alder, utdannelse og åndelig modenhet."

Disse fellesskapene eller kommunitetene kom først og fremst sammen for bibelstudie og bønn, men de lyttet også til fader Kolakovic's undervisning i filosofi, sosiologi og andre intellektuelle emner. Kolakovic trente også sine etterfølgere i hvordan de kunne arbeide hemmelig og holde ut under avhør som han sa de ville bli utsatt for ganske snart. 

Slike fellesskap oppsto nå rundt omkring i hele nasjonen. "Ved slutten av skoleåret 1944," kunne Vasko fortelle: "Ville det være vanskelig å finne et fakultet eller vuderegående skole i Bratislava eller i en annen større by hvor disse fellesskapene ikke opererte."

I 1946 deporterte de tsjekkiske myndighetene alle aktivistprestene. To år senere hadde kommunistene fullstendig makt, nøyaktig slik fader Kolakovic hadde forutsagt. Innen noen få år hadde nesten alle medlemmene av disse fellesskapene blitt arrestert og fengslet og den institusjonaliserte kirken fullstendig kontrollert. Så skjer det noe svært interessant: På 1960-tallet, når disse medlemmene har sonet ferdig sin fengselsstraff begynner de straks å gjøre det fader Kolakovic hadde lært dem. To av hans nærmeste medarbeidere: legen Silvester Kremery og presten Vladimir Jukl restartet fellesskapene rundt omkring i landet og begynte å bygge opp en undergrunnskirke. Det er disse gruppene som organiserer de store massedemonstrasjonene i Bratislava i 1988 hvor de krever religiøs frihet. Det som er blitt kalt: the Candle demonstration var den første offentlige demonstrasjonen mot staten. Den ga startskuddet til the Velvet revolution, som førte til kommunismens fall et år senere. Selv om slovakiske kristne var blant de som var mest forfulgt i Sovjetunionen, hadde den Katolske kirken der framgang tross forfølgelse fordi en mann så det som kom til å skje og forberedte Guds folk.

Hvem forbereder norske kristne? 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 15

Det er ikke alt som passer seg for en som bekjenner seg til Kristus. Sånn er det bare. Apostelen Paulus var bevisst på dette: "Men bare se til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig," (Fil 1,27) Vi er kalt til å være "salt og lys" (Matt 5,13-14), men det er et problem med saltet: det kan miste sin kraft, og da duger det ikke til noe (Matt 5,13) Det skjer når vi kompromisser, og går på akkord med Guds ord. Her er fristelsene store. En kristen må ofte gå mot strømmen, være villig til å være motkulturell. Slik som Daniel og Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, de uredde jødene i den gamle pakt under fangenskapet i Babylon!

Daniel ble bortført til Babylon som tenåring i år 605 før Kristus. Her levde han i over 60 år. Til å begynne med som tjener ved det kongelige hoff til Nebukadnesar. Senere ble han rådgiver for en rekke konger. Hele tiden var han, og de andre jødene som var ført i fangenskap, bevisste på at de var et annerledes folk: "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skulle være Hans eiendomsfolk, framfor alle andre folkeslag på jordens overflate." (5.Mos 7,6)

Hvordann skulle så de bortførte jødene overleve fangenskapet? Hvordan skulle de bevare sin tro? Hvordan skulle de hindre at de ble oppslukt av den babylonske kulturen? Det er et enkelt svar på det splrsmålet, og likevel så vanskelig: Ved å holde seg til Guds ord! "Hvordan skal dere unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til Ditt Ord." (Sal 119,9)

Dette fikk praktiske konsekvenser for Daniel, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Vi leser fra Daniels bok: 

"Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med kongens fine mat og med vinen som han drakk. Han ba den øverste hoffmannen at han måtte slippe å gjøre seg uren. Og Gud lot Daniel finne velvilje og barmhjertighet hos den øverste hoffmannen. Men den øverste hoffmannen sa til Daniel: Jeg er redd for min herre, kongen, som har bestemt hva dere skal spise og drikke. Hva om han skulle synes at dere ser dårligere ut enn de andre guttene på deres alder? Da ville dere føre skyld over mitt hode hos kongen. Da sa Daniel til oppsynsmannen, som den øverste hoffmannen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: Jeg ber deg, prøv disse tjenerne i ti dager. La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke. Så kan du siden se nærmere på vårt utseende og likeså de guttenes utseende som spiser kongens fine retter. Gjør så med dine tjenere etter det du da ser! Han hørte da på dem i dette, og prøvde dem i ti dager. Og da de ti dagene var gått, viste det seg at de så bedre ut, og at de var i bedre hold enn alle de gutten som hadde spist av kongens fine mat. Så tok oppsynsmannen bort de fine matrettene og vinen som de skulle drikke, og ga dem grønnsaker. Og Gud ga disse fire guttene kunnskap og forstand på allslags skrift og visdom. Daniel forsto seg også på alle slags syner og drømmer. Da tiden kongen hadde fastsatt var til ende, og de skulle framstilles for ham, førte den øverste hoffmannen dem inn for Nebukadnesar. Kongen talte med dem. Og blant alle de unge guttene var det ingen som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Så trådte de da i kongens tjeneste. Og i enhver sak som krevde visdom og forstand, og som kongen spurte dem til råds i, fant han at de var ti ganger bedre enn alle de spåmenn og åndemanere som fantes i hele hans rike." (Dan.1,8-20)

Daniel og de tre jødiske guttene levde annerledes i en fremmed kultur. De ble ikke en del av denne kulturen. Slik er vi også kalt til å leve. 

Til menigheten i storbyen Korint, skrev Paulus: "Dere er dyrt kjøpt. La da legemet være til ære for Gud." (1.Kor 6,20)

Og til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom, skriver han: "Og skikk dere ikke lik lik denne verden..." (Rom 12,2)

Vi lever i en tid hvor dette ikke er populær forkynnelse. I dag er det vanskelig å se forskjellen mellom en kristen og en ikke-kristen. Hvordan kan man da være salt og lys? Har ikke da saltet mistet sin kraft?

fortsettes

Noe av det beste jeg har lest om å holde ut i prøvelser

Jeg leste noe Sally McClung (bildet) skrev i går som gjorde slikt inntrykk på meg. Sally har opplevd store prøvelser de senere åra, både med egen kreftsykdom og med ektefellens, Floyds, sykdom. Det hun forteller i en oppdatering handler om mange år tilbake, den gangen de var unge misjonærer for YWAM i Amerdam i Holland. Jeg lar Sally selv fortelle, her i min oversettelse: 

"Jeg hadde det veldig vondt. Legene slet med å finne årsaken. Det var så intenst at det var deaktiverende - jeg kunne ikke gjøre mye av noe. Midt i dette mens jeg ba om lettelse og helbredelse, følte jeg at Herren sa til meg å "omfavne" min svakhet, å godta den. Det var ikke det jeg ønsket å høre! Men jeg følte at Herren sa til meg at hvis jeg omfavnet det og jobbet med Ham, var det være verdifulle leksjoner å lære. Og det var sant. Da jeg endret holdning, ble perspektivet mitt - det ble en spesiell sesong med å vandre med Herren.

Iløpet av årene med denne uventede reisen vi er på nå, har jeg prøvd mitt beste for å anvende det samme prinsippet. Nylig hørte jeg på noen budsskap fra Elizabeth Elliott. Hun sa at de prøvelsene hun har gjennomgått (inkludert hennes mann Jim's martyrdød i Ecuador), hun har lært at "aksept er nøkkelen til fred når det gjelder lidelse." Å høre henne si det var en ny bekreftelse på hva Gud hadde sagt / og fortsetter å si til meg.

For å være tydelig er aksept ikke en fatalistisk ting! Mens jeg godtar sesongen jeg er inne i, og jobber med Guds hensikt med det - gjør jeg fortsatt alt jeg kan for å bli bedre i min fysiske prøvelse. Jeg tar medisin. Jeg spiser godt. Jeg bruker naturlige medisiner som hjelper meg. Jeg trener. Jeg prøver å få god søvn. Jeg ber om helbredelse !!! Men under alt prøver jeg å holde hjertet mitt i en holdning av aksept og omfavner alt som Gud har for meg i denne sesongen. Den "holdningen" hjelper med å frigjøre nåde på de virkelig tøffe dagene. Jeg prøver mitt beste for å jobbe med Gud og ikke "bekjempe" sesongen jeg er i. Jeg håper jeg forklarer det tydelig nok slik at du forstår hva jeg sier.

Jeg antar at jeg prøver å si at mitt hjerteholdning er viktigere enn min fysiske situasjon.

Aksept innebærer tillit. Det betyr at jeg ikke skal sutre eller klage. Det betyr at jeg ikke sammenligner tiden min med tidligere tider - eller prosjekterer hva jeg vil for en fremtidig tid. Aksept tar "stikket" ut av en vanskelig tid. Aksept lar meg finne Guds nåde for alle mine behov. Det lar meg til og med finne glede i lidelsestiden. Aksept lar meg se Guds godhet når jeg har det vanskelig. Aksept lar håpet holde seg i live i hjertet mitt. Vi lever i en dag og tid når alle ønsker en rask løsning. Aksept lar meg holde ut når ting ikke endrer seg raskt. Aksept lar meg utvikle guddommelig karakter når jeg fortsetter med Guds hjelp. Et hjerte av aksept i det jeg går gjennom endrer alt !!

Jeg håper fortsatt og ber om endring ..... men inntil det skjer, velger jeg å godta alle Guds planer og formål for den uventede reisen jeg er på. Det er leksjoner å lære i svakhet som jeg ikke kan lære i tider med styrke. Gud har vært så trofast mot meg på denne reisen! Han har hjulpet meg å lære noen av disse leksjonene."

Elisabet Elliot 

Bruk vanskelighetene som byggesteiner

Som med så mange andre i denne tiden har også kommuniteten i Taize måtte innstille sin offentlige virksomhet. De tar ikke imot gjester, og den store Forsoningskirken er stengt. Likevel har de klart å sende en bønnegudstjeneste daglig via Facebook. Den har jeg selv fulgt flere dager nå, og blitt velsignet av å få være med i dette bedende fellesskapet.

I en hilsen til Taize-kommuniteten og deres venner verden over i forbindelse med påsken, henviser nåværende prior for fellesskapet, bror Alois (bildet), til noe grunnleggeren, bror Roger, sa ved en anledning:

'Hold ikke bare ut med det som skjer, men bygg med det, med Guds hjelp.'

Disse ordene passer godt i en vanskelig og utfordrende tid som vår. 'Hva venter Kristus av oss?', spør bror Alois og legger til: 'Hva tilbyr Den oppstandne oss, som kom for å være sammen med sine motløse disipler, som satt bak stengte dører? Hva kaller han oss til i dag?

I sittt svar på disse viktige spørsmålene skriver bror Alois:

'Å følge Kristus leder oss inn i omvendelsens erfaringer, til å vende oss bort fra mørket og i stedet i retning mot lyset fra Den oppstandne. La oss, dag for dag, ikke bli distrahert av redsel, sinne, anger, forvirring eller mørke som krever av oss at vi tar inn over oss hele verden og tar monopol på hele vår oppmerksomhet. La oss, i djupet av våre hjerter, fortsette med å være forenet med den fredens kilde som alltid finnes bortenfor alt.'

Bror Alois oppfordrer oss til å være nøye med å ta vare på den skatt som menneskelige relasjoner innebærer:

'La oss holde kontakten - gjennom telefonsamtaler og meddelelser som gir uttrykk for vennskap - med de mennesker som er isolert, først og fremst de gamle, og de som er påvirket av en eller annen sykdom eller av vanskeligheter.'

Billedtekst: Bror Alois. Foto: Wikipedia

Et stykke ærlighetsteologi når livet blir en prøvelse

Kona til en bekjent av meg er døende. Han skriver åpent og ærlig om det. Om sorgen, fortvilelsen. Han er forkynner og mye brukt av Gud i sitt hjemland. Noe av det han skriver om tror jeg mange av oss kjenner oss igjen i. Det er et godt stykke ærliglighetsteologi.

Først klarte han ikke å preke. Han klarte ikke å samle tankene, selv om han hadde en viss ide om hva han skulle tale om. En venn stilte opp og tok over prekeoppdraget.

Deretter fikk han problemer med å be. 'Enda så mange ber for meg, synes jeg å mangle fokus og konsentrasjon til å følge min normale bønnerutine. Livet har mistet form, dens rytme.'

Heller ikke lesningen av Bibelen går som den pleier: 'Jeg mister tak i studiet av Skriften. Jeg har følt meg ledet til å studere Ruts bok, og jeg har begynt å undre meg over og utforske denne blendende vakre historien. Det skjer mest gjenom de bøkene jeg har tatt med meg på sykehjemmet hvor vi nå bor, enn gjennom min egen bibellesning.'

Så legger han til:

'Så i dette øyeblikket blir jeg båret av andres tro og bønner, og jeg antar at det er helt greit nå. Jeg får av og til noen glimt av hvordan det pleide å være, hvilket oppmuntrer meg til å tenkw at det jeg gjennomlever nå er midlertidig. Jeg vet at Gud har grep om dette, og det holder. Det er ikke jeg som holder ham. Mmen dette er en ganske interessant innsikt i det åndelige livets natur. Noen ganger er det slik at alt vi kan gjøre er å hvile og bli båret.'

Dette er ærlighetsteologi på sitt beste. Mim definisjon på ærlighetsteologi er denne: Det er en teologi som holder når livet rakner.

Profetisk: Forløs brølet ditt!

"Historien om Josef i Bibelen er et perfekt eksempel på hvordan Gud frustrerer fiendens onde planer for å legge skylden på Hans salvede, Fienden ville ødelegge Josefs kall ved å stilne hans stemme, slik at de drømmene Gud hadde gitt ham ikke skulle forløses. Krigen om Josefs stemme tok Josef gjennom en prosess av fortvilelse, beskyldninger, misforståelser og til slutt belønning.

Det onde fienden hadde planlagt vender Gud til ditt beste.

Kampen om din røst kommer nå til det punkt at du står ansikt til ansikt med Den levende Gud, og ditt hus vil få vederlag og bli belønnet.

Husk ... Vi kjemper ikke mot kjøtt og blod. Men kampen er mot mørkets makter og myndigheter som forsøker å stilne det Gud har befalt for deg siden tidenes begynnelse.

Reis deg og forløs ditt brøl. Du ble født for en tid som denne."

- Holly Watson
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen c)

I prøvelsens stund

I går leste jeg et brev som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg følger ganske nøye med på livssituasjonen til Sally og Floyd McClung, for å kunne be for dem. De tidligere internasjonale lederne for Youth with a Mission, har stått i store prøvelser de siste årene. Sally med stadig tilbakevendende kreft og tøffe behandlinger, Floyd (bildet) med en infeksjonssykdom som har etterlatt ham pleietrengende, og stum. Livet har virkelig vært en berg-og-dalbane.

I sin siste oppdatering forteller Sally om en jevnaldrende venninne, som har skrevet bok. Venninnen ser tilbake på mange år av erfaringer som hun har gjort seg i Herrens tjeneste.

'Idet jeg leste om hennes reise, var det en ting som kom gjennom klart og tydelig. Det er det samme som jeg har lært på vår reise: at det er så viktig å holde seg nært til Gud og lære de leksene Han har for oss,' skriver Sally. Så fortsetter hun:

'Vi opplever alle 'uventede reiser'. Noen av dere går sannsynlig gjennom en akkurat nå. Det er en del av livet. Mens vi er i live her på jorda, kan vi ikke unnslippe dem. Men det er mulig å gå glipp av de rikdommene Gud har for oss hvis vi ikke er varsomme. Leksene vi skal lære, tidene med karakterbygging, mulighetene til å lære seg til å stole på Gud, nærheten i fellesskapet med Ham i det vi overgir oss til Hans nåde i en tid med vanskeligheter - vi kan stå i fare for å gå glipp av disse gode gavene hvis vi ikke er forsiktige.'

Så legger Sally til:

'For å klargjøre: i vanskelige tider kan vi enten rømme til Gud - eller vi kan trekke oss vekk fra Ham. Det hele avhenger av vårt hjertes holdning. Hvis noe smerter, vi blir skuffet, vi kjenner oss nedtrykt - så kan vi ende opp med å trekke oss vekk fra Ham. Hans hjelp, nåde, styrke og tilstrekkelighet vil være der for oss om vi vender oss til Ham.'

Guds oppdragelse

Når uro, usikkerhet, tørke og engstelse kommer over et menneske, da tror hun at hun er overgitt av Gud. Men hun tar feil; for Gud er henne like nær som ellers, og det er Han som sender dette til henne, ettersom dette er det Han kan bruke for å fullføre sitt verk i henne.

Uten dette ville hun ikke komme et steg videre. Derfor må hun underkaste seg Guds vilje og hvile stille i den.

Hun skal ikke selv velge ut det som hun synes er nyttig og formålstjenelig, for da kommer hun nok ganske sikkert til å ta feil. Hun får ikke foretrekke det ene fremfor det andre, ikke gjøre noen forskjell på lys eller mørke, svakhet eller kraft, forvirring eller orden, etc, men hun skal ta alt det som rekkes henne av den guddommelige viljen, utholde alt

Da skal den evige salighetens gjerning bli fullendt i henne.

- Hjalmar Ekstrøm/Ulrika Ljungman
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Herrens vei går gjennom mørke vann

'Gud befinner seg aldri på slutten av sine ressurser, himmelen har alltid et svar. Når det synes som det ikke finnes noen løsning, har Gud en vei. "Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann." (Salme 77,20)

Ja, gjennom store vann, noen ganger mørke og forferdelige vann, som den natten gjennom Rødehavet, men det var den veien Gud hadde for dem.'

T.Austin Sparks (bildet) 1888-1971, ordinert baptistpastor, nær medarbeider av Jessie Penn-Lewis, senere pastor for forsamlingen i Honor Oak. Venn med Watchman Nee. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Til Guds ære

'Gi Herren ære!' (Jes 24,15)

I den engelske King James-oversettelsen heter det: ''Ær Gud i ilden." Meningen er at vi skal ære Gud også i selve trengselen, i prøvelsen. Ilden er også smertelig, og Gud har ofte prøvd sine barn her.

Nettopp her skal vi ære Gud ved at vi stoler på ham og setter vår lit til hans godhet og kjærlighet. Hva mer er: Vi skal tro at ut av lidelsen kommer det mer ære og pris til Gud enn det hadde gjort om vi ikke hadde kommet i denne ildprøven. Det er ildprøver som bare den kan utholde som tror på Gud. Om vi ikke tror på ham, går det galt. Midt i ilden skal vi seire.

- Margaret Nottome i Strømmer i ødemarken av Mrs Charles E. Cowman. Rex forlag 1989, side 130-131