Glede gjennom prøvelser

 "Hele poenget med en prøvelse, er å gi deg noe. Ikke å ta noe vekk fra deg. Det handler om å gi deg muligheten til å rykke fremover, om å legge noe til. Derfor skulle du fryde deg, fordi Gud i sin visdom gir deg noe som Han lett kunne hindre med sin kraft. Så Han legger til en prøvelse for deg, for det er Hans måte å føre deg til et sted hvor du mottar en frisk salvelse. Så når vi er i partnerskap med Gud, må vi alltid samarbeide gjennom latter! Vi samarbeider med Gud gjennom glede. Det betyr at vi samarbeider gjennom latter. Vi samarbeeider gjennom smil fordi det ikke finnes noen egoer i himmelen. De er alle blitt forvandlet i et øyeblikk på vei opp!"

- Fra en tale av Graham Cooke (bildet). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier." (Jak 1,2-8)

Svøp deg i Guds trofasthet

 "Når vi ser vår tro som et gjensvar på Guds trofasthet, vil vårt strev etter å ha mer tro opphøre.. Vi kan hvile i forvissningen om at det er Hans trofasthet som er ment å være vårt fokus, ikke vår egen. Jeg har vunnet flere kamper ved å  hvile i Guds trofasthet, enn ved å utøve min autoritet. Når sjelefienden vår ønsker å røre i tvil, fornærmelser og frykt, øver jeg meg i ikke å ha den samtalen. Jeg har gleden av å svøpe meg i Guds trofasthet i stedet."

.Graham Cooke i en samtale. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Menigheten trenger flere fedre enn lærere

Jeg fikk en epost av Graham Cook i går. Graham og hans team befinner seg for tiden i Australia. I eposten beskriver Graham, som har en anerkjent profetisk tjeneste, noen av de behovene han ser i Kristi kropp for tiden.

Han snakker om et paradigmeskifte når det gjelder synet på lederskap. Nå er Graham tydelig på at Gud har innsatt tjenestegaver i Kristi kropp, som også har som oppgave å lede. Men som Graham skriver: "I menigheten har det vært en rådende oppfatning at mennesker er sauer som trenger å ledes, mer enn mennesker som trenger fedre." Graham skriver om at forståelsen av hvem en leder er, er hentet fra styrelederens rolle, enn noe som gjenspeiler Guds hjerte eller Guds rike. Graham skriver:

"I vår relasjon med Faderen så er vi barn som lærer hvordan vi skal bli sønner. Vi vokser i vår avhengighet av Faderen og i vår felles avhengighet av hverandre. Vi har alle et personlig kall og utrustning, som kommer til oss gjennom vår relasjon til Herren. Dette bekreftes av mennsker, men kontrolleres ikke av dem."

Så skriver Graham følgende:

"Menigheten trenger flere fedre enn lærere."

Her tror jeg Graham er inne på noe særdeles viktig. Dette er kanskje vårt aller største behov i våre forsamlinger i dag: åndelige fedre og mødre.

Apostelen Paulus skriver følgende i 1.Kor 4,14-16:

"Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere."

Selv om apostlene var tydelige ledere, omtaler de folket som de representerer som brødre, søsken, venner, elskede barn, sønner i troen.

Vi trenger fedre og mødre som gjennom sine liv modellerer et eksempel for andre. Legg merke til at apostelen Paulus frimodig brukte seg selv og sitt eget liv som eksempel: Vær mine ettefølgere!

Har du noen åndelige barn? Noen du lærer opp?

Her har noen og enhver av oss noe å lære.

Et liv i Ånden innebærer også flo og fjære, del 2

Her fortsetter andre delen av Graham Cooke (bildet) sin artikkel om de åndelige årstidene. Jeg vil tro flere enn meg har glede av den djupe innsikt han her øser av:

"Kristne trenger å omfavne det konstante i Guds årstider. Hvis Han ikke taler til å begynne med, gjør Han det alltid etter hvert. Inntil det Ordet kommer, må vi lære oss å hvile i Ham. Det er absolutt umulig å være etablert, og utforske på samme tidspunkt. Gud har ikke gitt oss den kapasiteten at vi kan balansere et slikt paradoks. I stedet svinger vi mellom disse ut ytterpunktene, avhengig av det Gud gjør i nettopp denne årstiden. Til tider vil vi være absolutt etablert og forankret i Guds ord. Til andre tider vil vi ha lagt ut på en djup reise, i det vi utforsker Åndens mysterier. Hvis vi bare blir stående i en konstant strøm fra Ordet så reduseres Gud til en intelektuell tanke - vi vil bare elske Ham med vårt sinn. Men når vi utforsker, så begynner vi å elske Ham med all vår styrke, vi blir avhengig av Ham. Våre liv må gjennomgå både vidunderlige vintersessonger med Ordet, og Åndens susende sommersessonger.

Tenk deg en menighet som forstår Åndens flo og fjære. Når Ånden beveget seg, ville mennesker bli forløst til å utforske og tilbe og bruke de høyeste former for lovprisning. Nettene ville bli brukt til bare det å tilbe Gud. Å bli ikledd kraft ville være en daglig foreteelse.

Og den samme menigheten ville ha modenhet til forstå når Gud kalte dem tilbake til Ordet. En slik menighet ville bli et dynamisk sted for undervisning og sannhet. Den ville stole på at Guds Ord, plassert i Hans barns hjerter, ville følge dem i deres djupe utforsking av Ånden. Medlemmene ville flokke seg rundt sine lærere og pastorer, vel vitenede om at de ble forberedt for den neste store bevegelsen av Ånden.

Ånden og Ordet har et forunderlig fellesskap. De er aldri i konflikt. De vet nøyaktig når de skal underordne hverandre. De vet når det er høyvann og når det er lavvann.

Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne, og viser lavvannet.

Profetier og den profetiske tjenesten, del 1

Agabus er en nytestamentlig profet. Vi møter ham ved to anledninger i Apostlenes gjerninger. I Apgj 11 fortelles det at "det kom noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem." (v.27) Det er rimelig å anta at disse profetene tilhørte forsamlingen i Jerusalem. Det var altså flere av dem som ikke bare talte profetisk, men som også var profeter. Bibelen skiller nemlig mellom dette. Det står "noen profeter" i dette verset, og i det neste, skriver Lukas: "En av dem hette Agabus." Han profeterer om en stor hungersnød som skal komme, og profetien hans gikk da også i oppfyllelse. Neste gang vi møter denne Agabus, er i Apgj 21,10. Da profeterer han over Paulus. I denne sammenhengen opererer han alene, og denne gangen oppsøkte han Cæsarea.

I Apgj 13 får vi et innblikk i forsamlingslivet til menigheten i Antiokia. Om den leser vi blant annet: "I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere..."

I Efeserbrevet skriver apostelen Paulus om de femfoldige tjenestegavene som skal finnes i den nytestamentlige forsamlingen, og i den forbindelse skriver han:

"Han er den som gav noen til .... profeter." (Ef 4,11)

Gjennom mange år nå har jeg vært interessert i den profetiske gaven og den profetiske tjenesten. Jeg tror nemlig at denne gaven og denne tjenesten ikke bare var forbeholdt den første kristne tiden, men at gaven og tjenesten hører dagens menighet til. Kanskje vi trenger den mer enn noensinne!

Profeti er en gave fra Helligånden. Den tilhører ingen. Den Hellige Ånd gir gaver slik Han selv vil. Alle kan bli brukt når det gjelder å profetere, vel og merke om de er født på ny og døpt i Den Hellige Ånd. Men dette gjør dem ikke til profeter.

Det finnes nemlig ulike slag og ulike nivåer av den profetiske salvelsen. Men når vi snakker om den profetiske tjenesten, så snakker vi om et nivå av innsikt, modenhet, øvelse og salvelse som det tar mange år å utvikle.

Graham Cooke mener det tar omtrent 20 år å komme inn i en profetisk tjeneste, og det er avhengig av trening, disiplin og mentoring. Jeg tror han har mye rett i det.

Kjell Sjöberg skriver i sin bok "Den profetiske församlingen" at "Åndens tid kommer til å være profetisk, fordi så mange av Bibelens profetier kommer til å gå i oppfyllelse. Forsamlingen trenger å være profetisk for å kunne orientere seg i en tid av kaos. I oppbrudds- og pilegrimsstadiet blir profetrøstene spesielt viktige."

Jeg synes det derfor er spennende å se hvordan Gud legger sin hånd på mennesker i dag, fører dem ut i ødemarken, for å trene dem til å bli forløpere, slik døperen Johannes var. De blir etter hvert røster i tidens mørke, som oppholder seg i Guds råd, og som kan tale om det som ligger Gud på hjertet og som er Hans plan.

(fortsettes)

Et liv i Ånden innebærer også flo og fjære, del 1

I en annen artikkel skrevet tidligere i dag, har jeg presentert Graham Cooke (bildet) for bloggens lesere. I denne artikkelen har jeg oversatt noe han har skrevet i sitt nyhetsbrev som jeg finner både nyttig, og svært interessant. Her skriver han om noe som har opptatt meg lenge, nemlig at vi også åndelig lever i ulike årstider. Få skriftsteder har hatt slik betydning for meg de siste årene som Forkynneren 3,1:

"Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen."

La oss lytte til Graham:

"Dette er et av paradoksene i Guds natur: Han er konstant, og enda arbeider Han sesongbetinget. Som mennesker har vi problemer med å forholde oss til et slikt begrep. Alt det Gud gjør handler om ulike årstider. I det naturlige skapte han fire årstider for å føre mennesker gjennom tider av å så, høste, arbeide og hvile. Men den samme sannheten er også gjeldende åndelig. Av en eller annen årsak strever menigheter desperat etter å finne en perfekt balanse. De ønsker å være konsekvente og balanserte: undervisning og tilbedelse, Ordet og Ånden.

Gud derimot, avviser denne ideen om balanse. Hans Ånd virker som flo og fjære i våre liv. Det er tider da vi flyter med Guds Ord, og tider da vi flyter med Ånden. Vår oppgave er å se hva Gud gjør, og gi vår respons til Ham på det. Hvis Han åpenbarer Skriftens mysterier, trenger vi å fokusere sterkt på Bibelen. Hvis Han åpenbarer ting gjennom gavene og virksomheten til Den Hellige Ånd trenger vi å forholde oss til det.

Vi kan ikke leve i en konstant strøm av Ånden. Det er unaturlig. For hver flo, må det også være fjære. For hver høye bølge, må det være en liten. Når vi lever slik med Åndens tidevann, fører Gud oss til Ordets urokkelighet. Dette Ordet legger under seg vår neste sesong i Ånden - Gud bruker dette at vannet trekker seg tilbake til å undervise oss om vårt neste gjennombrudd. Hva vi gjør når det er lavvann er av absolutt stor betydning når Gud sender høyvann inn over våre liv. Han ser både flo og fjære som som veier Han leder oss på.

(fortsettes)

Gud kan bruke våre motstandere til å forme oss til å bli mer lik Jesus!

For noen år siden ble jeg kjent med Graham Cooke (bildet). Det var mens han ennå bodde i Southampton i England, og hadde skrevet boken: "Developing your prophetic gifting". Oversatt til norsk skulle det bli noe slikt som "utvikle din profetiske gave." Vi fant ut at vi hadde felles kjente i ekteparet John og Christine Noble. Senere skulle vi møte Christine Larkin på Shetland, hvor vi begge var talere på en stor transatlantisk bønnekonferanse. Det skulle vise seg at Christine Larkin og hennes mann, John, hadde tatt over ledelsen for Graham Cooke's arbeid i Europa, etter at Graham hadde flyttet til USA. Morsomt var det å oppdage at Christine og John Larkin også hadde samarbeidet med John og Christine Larkin, som var våre åndelige foreldre i de 10 årene vi var del av det nærbofellesskapet vi den gangen var en del av her på Gjøvik. Verden er ikke så stor.

I går så jeg et innslag på dvd, hvor Graham Cooke forteller en historie som grep meg sterkt. Bare for å gi deg bittelitt bakgrunn, så har Graham Cooke vært involvert i en profetisk tjeneste siden 1974. Siden 1984 har han drevet noe han kaller for en skole for profeter, som har hatt flere tusen deltagere i mange deler av verden. Det tjener til Grahams integritet og seriøsitet at han på nettsiden sin skriver at hans tjeneste ikke er en tjeneste som du kan kontakte for å "bestille" et profetisk ord, slik du kan med enkelte slike tjenester i visse sammenhenger.

I forbindelse med innslaget på denne dvd'en forteller Graham om noen av de utfordringene han har møtt i forbindelse med den profetiske skolen. En tid ble han oppsøkt av - jeg tror det var tre menn - som forsøkte å miskreditere ham. De lette etter noe de kunne ta ham for, enten noe han sa eller gjorde. Ofte dro de til steder som hadde annonsert at Graham skulle komme, og satte ut rykter om ham. De personene ble etter hvert en pest og en plage, og Graham innrømmer at han ba mange ganger om at Gud måtte fjerne dem.

En natt hadde Graham en drøm. I drømmen ble han tatt med til Guds tronssal. Der fikk han se en svær marmorstein, som Gud viste ham. I drømmen spurte Gud Graham om hva han synes om steinen, og Graham svarte at han synes den var svært vakker. Så spurte Gud: Vil du se hva jeg kan gjøre med den? Graham svarte at det ville Han gjerne. Da får han se Jesus stå foran marmorsteinen, og så ser han hvordan gir beskjed til noen som former den til en vakker mann. Graham ble svært betatt av det han så, og Gud spør ham så: Hva synes du? Graham svarer at han synes figuren er usedvanlig vakker. Da sier Herren til ham: Det er deg!

Graham blir målløs. Han forstår at dette er noe Gud vil med hans liv. Det skal formes til Guds ære. Jeg kjenner gleden og fryden komme. Så spør Gud: Vil du se hvem det er som laget marmorsteinen til denne vakre figuren? Graham er veldig interessert i det. Mens de har arbeidet med den, har de stått med ryggen til Graham. Nå snur de seg, og til sin store overraskelse får Graham se at det er de tre mennene som har forvoldt ham så stor smerte og så mange problemer!

Da forstår Graham at Gud har sendt disse mennene i hans vei, de er en del av Guds plan med å forme Graham! Etter dette begynner han å takke for dem, når han ser dem.

Når jeg leste dette kom jeg til å tenke på ordene fra Ord 27,17:

"Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre."

Gud bruker våre omstendigheter, han bruker de menneskene vi møter, de vanskelighetene som oppstår, til å forme og danne oss til å bli mer lik Jesus. Motstandere og mennesker som hater oss, kan være redskaper som drives oss på kne og til å omfavne korset, så selvlivet vårt dør, og vi lever det korsfestede livet med Kristus.