Medfølelse i en fortvilet situasjon

I dag går tankene mine til John Noble, og alle de andre som på grunn av korona-viruset, ikke kan få besøke sine kjære enten de er på aldersinstitusjoner eller sykehus.

Min gode venn, John Noble, som er blitt 84 år har helt siden hans kone ble dement for noen år siden, besøkt Christine hver eneste dag! Snakk om trofast kjærlighet! Sammen med datteren Sharon, har de sunget med Christine, gitt henne favorittmaten hennes og gått i korridorene med henne. Nå er det slutt. Ledelsen på sykehjemmet ga John beskjed om at han eller familien dessverre ikke kan besøke Christine lenger på grunn av faren for å smitte pasientene. John forteller at han var helt knust når han fikk beskjeden. Tårene bare strømmet. Det var en gripende avskjed mellom de tre.

For de som ikke kjenner dette ekteparet, så har John og Christine Noble vært toneangivende skikkelser i husmenighetsbevegelsen i Storbritannia og har vært som åndelige foreldre for meg og mange andre her i Norge.

John er ikke alene om å kjenne på fortvilelsen. Mange er over hele verden i samme situasjon. Atskilt fra sine kjære. Enten de bor på et sykehjem eller befinner seg på sykehus.

La oss huske alle disse i våre forbønner. Alle gamle og syke og ensomme som har tunge dager nå, og pårørende som er fortvilet.

40 års dåpsdag

I dag er det på dagen 40 år siden jeg ble døpt. Jeg husker dagen som om den var i går. Jeg var 20 år. Fem dager senere ble jeg 21.

I lengre tid hadde jeg lest dåpstekstene i Det nye testamente, og lesningen hadde gitt meg den overbevisningen at jeg måtte bli døpt. Problemet var at ingen ville døpe meg. Menighetsfellesskapet jeg tilhørte var ikke opptatt av dåpsspørsmålet, og verken pinsevennene eller baptistene, ville døpe meg siden jeg ikke ville bli medlem av deres menigheter. Jeg var jo medlem av en menighet allerede.

Det måtte til en engelskmann! John Noble, en av pionerene innen en voksende husmenighetsbevegelse i Storbritannia, var ofte på besøk i Gjøvik, og en forkynner jeg hadde tillit til. Han sa ja til å døpe meg.

25. september 1979 var en kald dag. Vi dro til Sveastranda camping. Jeg hadde tatt på meg en islender. Den varme genseren skulle være med på å dempe kuldesjokket, når jeg ble døpt med full neddykkelse i Mjøsa. 

For meg ble det en veldig sterk opplevelse. Døpt til Kristus. 

Død med Kristus. Oppreist med Kristus, til et nytt liv.

Tenk at det er 40 år siden. Det er ikke til å tro. 

Dåpen innebar et radikalt brudd med det som hadde vært, og en innvielse til det nye livet i Jesus. 

I dag reiser jeg som forkynner i menigheter med forskjellige dåpssyn, og har djup respekt for at andre har et annet dåpssyn enn meg. Jeg skulle ønske at vi snakket mer om dåpens betydning, men det blir ofte diskusjoner ut av det - med steile fronter. Det har det aldri kommet noe godt utav. Derfor deltar jeg ikke i dåpsdiskusjoner. En samtale er noe annet.

Profetisk om tårer

I de siste årene, i møte etter møte, har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud. Hans hellige nærvær har kommet så stillferdig og legende, og ofte sees dette gjennom tårer. Ikke hysterisk gråt, men tårer som renner stille nedover kinn. Jeg så det samme skje under møtene i Stavanger og Ålgård denne helgen. Mennesker som Den Hellige Ånd falt stillferdig over, når jeg lyste Herrens velsignelse over dem. Da kom tårene.

Jeg merker det selv også. Når Guds hellige nærvær kommer, kommer tårene. Jeg er kommet til at tårene er et eget bønnespråk. Nor forløses gjennom tårer, ikke bare på det sjelelige plan, men på det åndelige. Det skal jeg komme tilbake til i dagene som kommer, nå vil jeg bare få dele et profetisk ord som en god venn av meg - John Noble - delte med oss i går, og som jeg har oversatt til norsk:

"Å være modig betyr ikke at man ikke gråter! Tårer kan være en dyrebar gave fra Herren Jesus som Han omfavner og Han samler dem i sin erindrings-flaske. Jesus gråt og når du gråter slår du lag med det modigste menneske som noensinne har vandret på denne jord og Han vandrer sammen med deg, hvert et steg du tar. Dine tårer vil dra deg, og de som gråter sammen med deg, nærmere Hans bryst, der vor det finnes en fulklkommen fred og hvile."

Kappes om å hedre hverandre, del 22: John og Christine Noble

Jeg legger ikke skjul på det. men linjene jeg skriver nå er ikke objektve, men høyst subjektive. De er en kjærlighetserklæring! De er skrevet i djup takknemlighet og glede over hva to mennesker har betydd i livet mitt. De to er John og Christine Noble fra Romford i England.

Men før jeg skriver om hvordan vi møttes og om hvordan de har vært som en åndelig far og mor for meg, la meg fortelle deg om deres liv i dag. John er blitt 80. Fremdeles med det karakteristiske skjegget og den lille hestehalen. Christine er omtrent på samme alder - man skal jo ikke røpe en kvinnes alder, vet dere. Såpass  høflighet har jeg lært. Christine er senil dement og helt pleietrengende. Den nydelige damen med det vakre smilet, den varme stemmen, som danset så nydelig for Herren under lovsangen, har ikke lenger noe språk. Hun som bar frem presise kunnskapsord og profetiske budskap, er stille. Men hver eneste dag besøker John og noen andre fra familien henne. De støer henne så hun får gått noen skritt, de mater henne med hennes favorittbær og frukt og de er sammen. Hvilken trofast kjærlighet - i gode og onde dager. Det berører meg så djupt. Jeg føler sånn med John og Christine i denne svært sårbare fasen av deres liv.

Jeg ble kjent med John i 1978. Han var allerede da en av pionerene i husmenighetsbevegelsen i Storbritannia. Jeg husker ham som en stillferdig kar som var med på noen møter i et husmenighet May Sissel og jeg senere ble med i. Han tok av og til frem trompeten som han av og til hadde med seg. Ellers var han med på oppvasken. Det var først etter en tid at han begynte å undervise fra Bibelen. Først bygget han en god relasjon og gode vennskap. Så var det da også Kristi kropp han underviste om, om Guds evige hensikt, om vennskap utfra Guds Ord. Det var her selve grunnlaget for mitt menighetssyn ble lagt og som jeg aldri har forlatt. John hadde lys over Guds Ord når det gjaldt Guds evige hensikt med menigheten. Dette kjenner jeg djup takknemlighet for den dag i dag.

Gjennom årenes løp utviklet det seg et godt vennskap med John og Christine. Hver på sin måte har de hatt avgjørende betydning for May Sissel og meg. De to er ganske forskjellige og det hendte de spøkte med hverandre når de delte talerstol. De var aldri redd for å by på seg selv, og var ikke redd for å være sårbare. Raust delte de fra sine egne liv, også deres feiltrinn. Det har blitt mange gode og nære samtaler oppover i årenes løp og jeg har satt stor pris på de råd og den åndelige veiledningen John har gitt meg. John var vært og er en enhetens mann som har bygget broer mellom kristne fra ulike sammenhenger.

Men mer enn deres ord har livene deres talt. Vi snakker om hel ved. Deres levde liv, til Kristi ære har satt djupe spor i meg og mange andres liv. For det er jeg dem evig takknemlig. Som en parantes kan jeg nevne at det var John som døpte meg i Mjøsa 25.september 1979. Det er faktisk 40 års jubileum i år.

Mirakler skjer fremdeles!

Vitnesbyrdet jeg er i ferd med å dele med deg er et av de sterkeste vitnesbyrdene om Guds mirakuløse kraft jeg noensinne har lest. Det er John Noble, som har vært som en åndelig far for meg, og hans datter Sharon, som forteller historien om sin gode venn John Menlove (bildet). Jeg har valgt å oversette den til norsk, for gjennom denne historien å ære Jesus for at Han fremdeles gjør under.

En liten forklaring først: John Noble har kjent John Menlove og hans kone Elaine i mange år. Sammen plantet de en menighet i Ilford på 1960-tallet, en menighet som senere fikk sitt sentrum i Collier Row i Romford. John Menlove har ledet lovsang sammen med mange andre musikere, blant annet lovsangsfestene i Royal Albert Hall.

Så til vitnesbyrdet, her fortalt av John Noble:

16. desember i fjor mottok vi en telefon hvor vi ble fortalt at vår kjære venn, John Menlove, i all hast var blitt brakt til sykehuset. Han hadde kjempet med å kvitte seg med en lei hoste og forkjølelse noen ukers tid, men uten resultat. Plutselig kollapser han i sitt hjem. Språket er sløret og han sendes i all hast til sykehuset. Legene fortalte hans kone at John var den første intensiv-pasienten de hadde denne dagen, så hans kone forstod at dette var ramme alvor.

Iløpet av tre dager hadde kroppen til John fullstendig klappet sammen. Nyrene virket ikke lenger og han ble koblet til en dialysemaskin. Han klarte heller ikke å puste for egen maskin, og måtte kobles til en pustemaskin. Ikke var han i stand til spise og fikk næring intravenøst. Han hadde blodforgiftning og alle organene hans var i ferd med å klappe sammen. 19 desember ga en lege beskjed til hans kone om at hennes mann hadde bare to timer igjen å leve og ga henne det råd å be familien komme slik at de kunne ta farvel.

Et kall gikk ut til å be, og venner fra Storbritannia og fra flere ulike menigheter fra området responderte. En svært nær venn reiste til sykehuset for å be ute på parkeringsplassen, da ingen fikk lov å treffe John på den tiden. en sykehusprest kom sent om natten og salvet John med olje. Johns tre barn og hans kone samlet seg rundt sengen for å ta farvel. Plutselig kom en lege løpende inn på rommet, og uten at han sa noe som helst satte han opp et drypp og med hendene klemte han på innholdet i posen inn i Johns arm. Det hele varte bare noen få minutter og så gikk han. Det gikk to timer, tre, fire, fem, og så fikk de beskjed om at situasjonen til John hadde stabilisert seg. Familien fikk beskjed om å reise hjem og få seg litt søvn for de neste to dagene ville være avgjørende.

Selv om Johns situasjon var stabil forble han koblet til maskinene og ble ikke noe bedre. Legen sa at om John ikke ble bedre så måtte de snakke om å ta noen valg og sa rett ut at de da måtte slå av maskinene som holdt ham i live. 23 desember bestemte legen seg for å vekke ham fra kunstig koma men måtte avslutte dette øyeblikkelig da Johns situasjon forverret seg. 24 desember forsøkte de å vekke ham igjen og John slo opp øynene. På 1.juledag fjernet legene den intravenøse føden og John klemte Elaine`s hånd og krøllet tærne. 27 desember åpnet John igjen øynene mens tårene rant, men på grunn av en blødning var han for svak til å gi mer respons. Dagen etterpå var den intravenøse væsken satt på igjen og samme dag fikk Elaine vite at de ville utføre en tracheotomi for å hjelpe han til å puste bedre. Elaine la merke til at John ikke var blitt noe bedre. Nok en gang ble det sendt ut et bønnebegjær.

Elaine ønsket å vite hva som skjedde og snakket med legen som hadde satt opp dryppet og som synes å hjelpe ham gjennom den forrige krisen. Hun trodde han het Assan ( eller noe som lignet på det ) men forsto at hun hadde tatt feil da han svarte: "Nei! Mitt navn er Aslan, lik Løvens." Elaine svarte: "Vel du må bli som en løve for mannen min og bekjempe fienden" og han lo. Elaine dro hjem med et tungt hjerte.

Dagen etter, den 29. desember, dro Elaine tilbake til sykehuset og forventet å finne ham svak, uten respons og med en utført tracheotomi i hans hals. Forsøk å forestill deg hvor forundret hun ble da han satt oppreist uten noen slanger og uten noen tegn til tracheotomi. Hvordan kunne dette ha skjedd natten over? Sykepleierne snakket om at han snakket om at han ville ha seg noe skikkelig mat å spise og Elaine var istand til å gi ham litt Lollipop is. Hvilken forunderlig forvandling som hadde funnet sted! Det måtte ha vært Aslan som hadde gjort underverker igjen.

Siden da har John blitt helt og fullt restituert og er tilbake på jobb og med full gass. Ekteparet har vært tilbake på sykehuset for å finne Dr. Aslan og for å få takke ham for den helt avgjørende handlingen han utførte i denne kritiske tiden, men ingen kjenner til ham eller hvor han kom fra!

"Takk skal du ha Jesus,"og "Takk skal du ha, Dr. Aslan!"

John og Sharon Noble."

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 2

Jeg ble etter hvert del av en husmenighet, som vokste frem her på hjemplassen min i kjølvannet av vekkelsen, som berørte byen vår. I denne tiden betydde bøkene til Watchman Nee veldig mye for meg. Ikke minst undervisningen hans om menigheten. Den har fulgt meg hele veien siden. En annen som fikk avgjørende betydning var Eberhard Arnold (bildet), grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten 'Bruderhof'. Tidlig på 1970-tallet fikk jeg kontakt med
'Bruderhof' i Storbritannia, og deres tidsskrift 'The Plough' ble særs viktig i denne fasen av mitt liv. Det ble også den gode relasjonen som ble bygget gjennom flere år med husmenighetsbevegelsen i Storbritannia.

Vi fikk jevnlige besøk av John og Christine Noble, og ikke minst John's undervisning om menigheten og Guds evige hensikt, fikk avgjørende betydning i mitt liv. Også andre ledere fra den engelske husmenighetsbevegelsen fikk bety mye: Peter Lyne, David Matthews, bare for å nevne noen. De 10 årene jeg fikk i denne husmenigheten er - når jeg ser tilbake - de 'beste' årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng. Vi levde tett innpå hverandre. Kjøpte hus i samme nabolag, som gjorde det mulig å besøke hverandre ofte, vi delte måtidsfellesskap, kom sammen for å be, dro på turer sammen, felles ferieturer og ikke minst hadde vi det ukentlige fellessmøtet med bibelundervisning, bønn og brødsbrytelse. Det var en samling jeg alltid så frem til med stor glede, og forventning. Jeg var - og er - fascinert av det radikale menighetslivet, slik det hele startet med den første menigheten i Jerusalem. Jeg nevner dette fordi dette er viktig for å kunne besvare spørsmålet som er gjengitt i den første artikkelen i denne serien. Min lengsel - i likhet med mange andres - er å finne tilbake til menighetens røtter, og det særs radikale menighetslivet som ble praktisert i den aller første kristne tiden.

Det var i disse årene jeg ble overbevist om troende dåp. I den gruppen jeg tilhørte var jeg den første til å sette spørsmålstegn ved hvordan dåpen skulle forstås. De fleste av de som var en del av husmenigheten vår - som på det meste telte 70-100 personer, var medlemmer av Den norske kirke. Dåpsspørsmålet skapte mye uro og vanskeligheter for meg. Jeg samtalte med mange, men fant ingen likesinnede. Da jeg endelig bestemte meg for å la meg døpe, fant jeg ingen som ville døpe meg! Det var en nedtur. Forstanderen i pinsemenigheten mente jeg måtte bli pinsevenn. Baptistene hadde jeg på det tidspunktet ikke mye kontakt med, men heller ikke der ønsket de å oppfylle mitt sterke ønske om å bli døpt. Da måtte jeg i så fall bli medlem av deres menighet. Og det var ingen i fellesskapet som ville gjøre det. En av lederne arbeidet den gangen på en folkehøgskole, som var drevet av en luthersk organisasjon, og han var redd han ville miste jobben om han døpte meg. Dessuten - han var uenig med meg.

Det skulle bli John Noble som døpte meg. I forbindelse med et av hans mange besøk på Gjøvik, spurte jeg ham om han ville forrette dåpen, og han sa ja. Jeg lettet mange kilo. En lang, og strabasiøs kamp, var over. En iskald 25.september 1979 vadet jeg ut i Mjøsa ved Svastranda Camping, og lot meg døpe til Kristus, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Når vannet dekket meg og jeg så ble reist opp igjen, ble det en veldig sterk opplevelse for meg om at jeg heretter hørte Kristus til. Og Ham alene. For meg personlig har det å ta beslutningen om å la seg døpe kostet veldig mye, men i denne fasen av livet betydde det veldig mye å følge den overbevisning jeg hadde fått ved å lese Det nye testamente. Ut fra Skriftene ble jeg overbevist om dåp på bekjennelse av tro, og det føltes som en helt naturlig konsekvens av at jeg hadde tatt beslutningen om å følge Jesus. Det skulle likevel ta syv år fra jeg tok den beslutningen, til jeg lot meg døpe. De første årene av mitt kristenliv var ikke dåpsspørsmålet viktig. Men det skulle bli avgjørende for meg etter hvert. Det har lært meg noe om å respektere den enkeltes trosvandring, og gi mennesker tid til å arbeide med viktige spørsmål, før de tar en selvstendig beslutning.

'Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også dere vandre et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse'. (Rom 6,3-5)

Dåpshandlingen førte til at jeg meldte meg ut av Den norske kirke. Det gjorde jeg ved personlig fremmøte til han som hadde vært min prest i tiden rett etter at jeg ble en kristen. Jeg husker jeg spurte ham om tjenestegavene i Efeserbrevet, som også opptok meg på den tiden. 'Hvor er dagens apostler,' spurte jeg. Og: 'hvor er profetene, evangelistene, hyrdene og lærerne?' Jeg husker ennå prestens svar:

'I kraft av å være prest har jeg alle disse embetene'.

Jeg gikk hjem, og tenkte: 'Kan èn person være alt dette? Noe slikt har jeg aldri lest i Det nye testamente'.

(fortsettes)

Poet, profet og radikaler som drømmer Guds drømmer

I forbindelse med vårt besøk i Bergen fikk vi også muligheten til å besøke Solveig og Erling Thu (bildet).

Jeg ble en kristen i 1972 under den såkalte Jesusvekkelsen. En av de vi hørte om den gangen var en radikaler i Sarons dal som ledet Operasjon Ungdomsteam. Erling Thu skapte begeistring med sitt sterke fokus på å "nå ut dit hvor synderne var", og hans evangeliseringsbok "Mening med livet", ble flittig delt ut mens vi drev med gateevangelisering i hjembyen min. Boken, som forøvrig er solgt i over 300.000 eksemplarer, kom i en ny utgave i 2007. Min kone og jeg ble etterhvert med i en husmenighet, som vokste frem her på Gjøvik. Vi fikk god kontakt og gode relasjoner med husmenigheter i England, og med dem bygget vi et godt vennskap med blant andre Christine og John Noble.

I England var det på den tiden to retninger innen husmenighetsbevegelsen. Den ene retningen ble ledet av blant andre John Noble og Gerald Coates, den andre retningen ble ledet av Bryn og Terry Jones, Hugh Thompson og andre. Erling Thu hadde fått kontakt med de walisiske brødrene Jones, og bygget etter hvert en relasjon med dem. Med tiden skulle Kristent Fellesskap se dagens lys.

De to retningene hadde sporadisk kontakt med hverandre både i England og her i Norge, men utviklet seg i litt forskjellig retning. Jeg holdt kontakt med begge retningene, og leste mye av det som ble publisert av bøker og tidsskriftartikler. Ikke minst ble jeg både velsignet og utfordret av bøkene som retningen Erling Thu tilhørte publiserte. En av bøkene som skulle få stor betydning for mitt eget liv var skrevet av Arthur Wallis og het: "Den radikale kristne". Jeg har tidligere omtalt den her på bloggen.

De 10 årene jeg, og min kone, hadde som medlemmer av det kristne husfellesskapet her på Gjøvik, var - når vi ser tilbake - de 10 beste årene av vårt liv. Den sterke betoningen av å leve et liv i fellesskap med andre formet meg - mer enn noe annet - til den jeg er i dag. De siste årene har lengselen etter å se et slikt nært menighetsfellesskap vokse frem igjen blitt sterkere. Dette handler om noe mye mer enn "møtekristendom", det handler om å leve livet som kristen i nært og forpliktende fellesskap med andre kristne - hver dag.

Derfor gjorde det godt å møte Solveig og Erling Thu og lytte til deres historie og erfaringer. Det er også interessant å se hvor forskjellig disse to retningene har utviklet seg. Erling Thu er fremdeles radikaleren, pioneren som fremdeles drømmer Guds drømmer for tiden - og fremtiden! Det var hyggelig å besøke dem i "huset i skogen", hvor de har vært bosatt de siste årene. Jeg forstår godt at stedet er et godt sted å komme hjem til for å finne igjen roen, oppholde seg i stillheten og Guds nærvær, hugge ved og ta imot gjester.

To ganger i året reiser Solveig og Erling Thu til India og Nepal hvor de har tilsynsansvar for mange menigheter. Erling har skrevet et 20-talls bøker. Han er poet og profet, og en glimrende bibellærer. De er medlemmer av Kristent Fellesskap i sitt nærmiljø, som er en del av Kristent Nettverk på landsplan.

Erling Thu er en ivrig blogger. Du finner hans to blogger her:

http://erling.typepad.com/

http://erling.typepad.com/norsk/

En far i troen

Flere steder i Det nye testamente kan vi lese om "åndelige fedre". Et av disse stedene er 1.Kor 4,15: "For selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre. For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet."

En åndelig far for meg i troen er John Noble, som du ser på filmen her. Som jeg har fortalt før ble jeg frelst i 1972. Tidlig kom jeg med i en husmenighet som hadde gode relasjoner til England. Ganske jevnlig fikk vi besøk derfra, og John var en av de som kom ofte. Både for å være sammen med oss, og for å dele Guds ord. John var også den som døpte meg, 25. september 1979 i Mjøsa. Opp gjennom årene har vi hatt jevnlig kontakt med hverandre. Av John har jeg lært mye. Hans undervisning om menigheten og om Guds rike har vært helt grunnleggende for meg. Men det som har betydd mest er at han har vist meg så mye av Jesus. Både gjennom sitt eget eksempel, og gjennom sin genuine bibelundervisning.

I går var jeg på et husmøte her på Gjøvik og fikk høre John igjen. Det var et beveget øyeblikk for meg. Det var så godt å se ham igjen. Han er blitt 70 år nå, men det er ikke lett å se. Like livsfrisk som før. Undervisningen i går gikk rett hjem hos meg. Han underviste om det å krysse grenser, gjøre nye ting for Herren, våge å bryte nytt land. Han understreket at når vi krysser grenser så er det en omkostning. Ofte må noe legges bak oss. Vi må gjøre oppbrudd.

Jeg er der i livet nå da dette budskapet er viktig for meg. Dessuten var det så trosstyrkende å høre om alt det Gud gjør gjennom Johns tjeneste. Han har alltid vært en person som våger store ting for Gud.

Filmen er ikke fra husmøtet i går, men er en film fra Greenford Baptist Church i 2008.

I dag er det nøyaktig 30 år siden jeg ble døpt

I dag er det på dagen nøyaktig 30 år siden jeg ble døpt. Det skjedde 25. september 1979 i Mjøsa. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. En av grunnene var at det var usedvanlig kaldt i lufta - det var allerede glatt på veiene tidlig om morgenen - og Mjøsa vartet ikke akkurat opp med sommertemperaturer. Jeg hadde kledd meg i en tykk islender, som tok av for "kulde"-sjokket da jeg ble senket ned i vannet. Men min dåp er ikke å regne for noe hva kulde angår. Da jeg besøkte Russland for noen år siden traff jeg Maria. Hun ble en kristen under Stalin-tiden. Maria ble døpt en januardag. De hugg hull i isen på et skogstjern og døpte henne der! Jeg ble døpt på Sveastranda, rett bak der jeg står på dette bildet, som er tatt for noen få dager siden i anledning jubileet!

Jeg kjempet med dåpsspørsmålet siden jeg ble frelst i 1972. I løpet av en uke hadde jeg lest meg igjennom Det Nye testamente. Så stor var gleden over å ha funnet Jesus. Og jeg så allerede da betydningen av dåp i vann. 21 år gammel bestemte jeg meg for å melde meg ut av Den norske kirke. Det var flere ting jeg ikke fant stemte med hva jeg så i Det nye testamentes skrifter. Ikke minst reagerte jeg på sammenblandingen mellom stat og kirke. Den nytestamentlige forsamlingen synes jeg også så ganske annerledes ut enn den statskirkeforsamlingen jeg tilhørte, og barnedåpen fikk jeg rett og slett ikke til å passe med noe av det jeg leste i Det nye testamente. Jeg var helt alene om min beslutning om å la meg døpe. På den tiden hadde jeg ingen kontakt med verken baptistene eller pinsevennene. Jeg hadde på egenhånd, gjennom lesningen av Det nye testamente, kommet frem til min overbevisning om at dåpen var en bekjennelseshandling som fulgte av at man hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. Dåpen var å bli døpt til Jesu død og oppstandelse. I dåpen ble jeg også en del av menigheten. Slik så jeg det.

Problemet var at det ikke fantes noen som ville døpe meg. I det fellesskapet jeg var en del av fantes det ingen med mitt syn. Der var alle lutheranere. Jeg spurte lederen, men han turde ikke. Den gangen arbeidet han på en folkehøgskole drevet av Indremisjonen, og døpte han meg, ville han få problemer med skolens ledelse.

For meg var dette en prøvelsens stund. Det opplevdes vanskelig, rett og slett. Løsningen dukket opp fra England. På den tiden hadde vi jevnlig besøk fra Christine og John Noble, ledere for et husmenighetsfellesskap i Romford utenfor London. Da jeg spurte John om han kunne tenke seg å døpe meg takket han ja med det samme. Læreren ble med, og måtte "bekjenne" overfor rektor dagen etterpå! Heldigvis fikk han ikke noen problemer i etterkant. Selv døpte han seg ikke før mange år etterpå.

For meg har dåpen betydd mye også i etterkant. Det ble et avgjørende punkt i mitt liv, som jeg mang en gang har sett tilbake på med stor takknemlighet. Særlig i anfektelsens stund, da har det vært godt å se tilbake på det som skjedde 25. september i 1979, da mitt gamle liv ble senket ned i vannet, og hvor jeg så oppstod til et nytt liv sammen med Jesus.

De første kristne feiret ikke sin fødselsdag, men sin dåpsdag. Så viktig anså de den å være. I dag skal jeg feire min. Om fem dager skal jeg feire fødselsdagen.

Gud kan bruke våre motstandere til å forme oss til å bli mer lik Jesus!

For noen år siden ble jeg kjent med Graham Cooke (bildet). Det var mens han ennå bodde i Southampton i England, og hadde skrevet boken: "Developing your prophetic gifting". Oversatt til norsk skulle det bli noe slikt som "utvikle din profetiske gave." Vi fant ut at vi hadde felles kjente i ekteparet John og Christine Noble. Senere skulle vi møte Christine Larkin på Shetland, hvor vi begge var talere på en stor transatlantisk bønnekonferanse. Det skulle vise seg at Christine Larkin og hennes mann, John, hadde tatt over ledelsen for Graham Cooke's arbeid i Europa, etter at Graham hadde flyttet til USA. Morsomt var det å oppdage at Christine og John Larkin også hadde samarbeidet med John og Christine Larkin, som var våre åndelige foreldre i de 10 årene vi var del av det nærbofellesskapet vi den gangen var en del av her på Gjøvik. Verden er ikke så stor.

I går så jeg et innslag på dvd, hvor Graham Cooke forteller en historie som grep meg sterkt. Bare for å gi deg bittelitt bakgrunn, så har Graham Cooke vært involvert i en profetisk tjeneste siden 1974. Siden 1984 har han drevet noe han kaller for en skole for profeter, som har hatt flere tusen deltagere i mange deler av verden. Det tjener til Grahams integritet og seriøsitet at han på nettsiden sin skriver at hans tjeneste ikke er en tjeneste som du kan kontakte for å "bestille" et profetisk ord, slik du kan med enkelte slike tjenester i visse sammenhenger.

I forbindelse med innslaget på denne dvd'en forteller Graham om noen av de utfordringene han har møtt i forbindelse med den profetiske skolen. En tid ble han oppsøkt av - jeg tror det var tre menn - som forsøkte å miskreditere ham. De lette etter noe de kunne ta ham for, enten noe han sa eller gjorde. Ofte dro de til steder som hadde annonsert at Graham skulle komme, og satte ut rykter om ham. De personene ble etter hvert en pest og en plage, og Graham innrømmer at han ba mange ganger om at Gud måtte fjerne dem.

En natt hadde Graham en drøm. I drømmen ble han tatt med til Guds tronssal. Der fikk han se en svær marmorstein, som Gud viste ham. I drømmen spurte Gud Graham om hva han synes om steinen, og Graham svarte at han synes den var svært vakker. Så spurte Gud: Vil du se hva jeg kan gjøre med den? Graham svarte at det ville Han gjerne. Da får han se Jesus stå foran marmorsteinen, og så ser han hvordan gir beskjed til noen som former den til en vakker mann. Graham ble svært betatt av det han så, og Gud spør ham så: Hva synes du? Graham svarer at han synes figuren er usedvanlig vakker. Da sier Herren til ham: Det er deg!

Graham blir målløs. Han forstår at dette er noe Gud vil med hans liv. Det skal formes til Guds ære. Jeg kjenner gleden og fryden komme. Så spør Gud: Vil du se hvem det er som laget marmorsteinen til denne vakre figuren? Graham er veldig interessert i det. Mens de har arbeidet med den, har de stått med ryggen til Graham. Nå snur de seg, og til sin store overraskelse får Graham se at det er de tre mennene som har forvoldt ham så stor smerte og så mange problemer!

Da forstår Graham at Gud har sendt disse mennene i hans vei, de er en del av Guds plan med å forme Graham! Etter dette begynner han å takke for dem, når han ser dem.

Når jeg leste dette kom jeg til å tenke på ordene fra Ord 27,17:

"Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre."

Gud bruker våre omstendigheter, han bruker de menneskene vi møter, de vanskelighetene som oppstår, til å forme og danne oss til å bli mer lik Jesus. Motstandere og mennesker som hater oss, kan være redskaper som drives oss på kne og til å omfavne korset, så selvlivet vårt dør, og vi lever det korsfestede livet med Kristus.

Salveolje og enhet bringer Kristi velduft

Den profetiske Salme 133 er et ord som jeg stadig vender tilbake til:

"Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet. Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som kaller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid."

Enheten mellom de troende er som en magnet for Guds velsignelse! Derfor er det også Jesus ber: "Hellige Far. bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik som Vi er ett." (Joh 17,11)

Salveoljen - en helt spesiell og velduftende krydderolje ble tilberedt på en helt enestående måte. Dette var en hellig forbindelse beregnet på en spesiell anledning. Den ble helt rikelig over Arons hode, rant ned langs skjegget hans, mettet klærne som dekket hele kroppen og dryppet ned på gulvet. Duften fylte stedet der presten utførte denne tjenesen. Dette er et profetisk bilde på Kristus og Hans menighet.

Oljen - symbolet på Den Hellige Ånd - helles over Kristus som er hodet for menigheten. Fra Ham renner den ned på skuldrene, de som bærer byrdene, Hans utvalgte apostler, og derfra ned på hele kroppen. Selv føttene - de som skal bære budskapet videre - får del i salveoljen. Velduften er til stede alle steder hvor Kristi kropp er. Og vi utgjør denne kroppen.

"Men Gud være takk som alltid leder oss i triumftog i Kristus, og som ved oss gjør velduften av Hans kunnskap kjent på ethvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For dem som går fortapt, er vi dødens duft som fører til død, og for dem som blir frelst, er vi livets duft som fører til liv." (2.Kor 2,14-16a)

"Den apostoliske kraft og evangeliets salvelse flyter ut fra Jesus til de lederne Han har utpekt, og blir forløst gjennom en levende, sunn og aktiv kropp," skriver min gode venn John Noble, som var som en åndelig far for meg i mange år. Og så legger John til: "Jesu bønn blir endelig besvart."

"Og den herlighet som Du gav Meg, har Jeg gitt dem, så de kan være ett, slik som Vi er ett. Jeg i dem og Du i Meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, og for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg og at Du har elsket dem, slik som Du har elsket Meg." (Joh 17,23-24)

Guds folk - Hans menighet, er Hans hellige nasjon og kongelige presteskap. Vi har en jobb å gjøre, men for å lykkes trenger vi salveoljen og enhet.