13 mennesker døpt på bekjennelsen av sin tro

Hver eneste dag får jeg gjennom det bønnearbeidet vi står i del i mange bønnebegjær som angår kristne som blir forfulgt for sin tro.

Det er viktig informasjon som jeg gjerne bringer videre på bloggen. Dette er en viktig del av vår tjeneste, og vil for alltid være det.

Men av og til kjennes byrden over det som skjer med alle de som lider på grunn av Jesu navn skyld, som nesten overveldende.

Derfor trenger vi alle av og til å se et glimt av alt det fantastiske Gud gjør i verden i dag. Vi trenger oppmuntringen.

Som bildet som Noralv Askeland la ut i dag fra det apostoliske arbeidet som han og hans medarbeidere står i på Filippinene. Det viser 13 mennesker fra landsbyen Palaket som har avlagt den gode bekjennelsen og blitt døpt på bekjennelsen av sin tro på Herren Jesus.

Dette gleder jeg meg over denne lørdagen!

Trøstens og oppmuntringens tjeneste

På Bloggen Monastisk kan du i dag lese om kyprioten Josef, bedre kjent som Barnabas. Han hadde trøsterens og oppmuntrerens tjeneste i den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Slike som ham trengs i den kristne forsamlingen i dag. Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Hva er apostlenes lære? Del 7

I motsetning til dagens forkynnere og forkynnelse, var apostlene tydelige også når det gjelder forkynnelsen av Dommen.

I listen over det som hører med til "den mer grunnleggende læren om Kristus", nevner Hebreerbrevets forfatter dette:

"evig dom". (Hebr 6,1-2)

I Apg 24 ser vi at apostelen Paulus ikke tar hensyn til hvem han taler til, og på den måten kompromisser med evangeliet. Han står fremfor landshøvdingen Feliks og hans jødiske kone Drusilla. Det står at Feliks sendte "bud på Paulus og hørte ham tale om troen på Kristus." (v.24)

Hadde dette vært i 2011 hadde Feliks og Drusilla mest sannsynlig fått servert en tale om Guds kjærlighet, og den alene. Men apostelen serverer salt mat!

"Mens han la ut om rettferdighet, avhold og den kommende dommen ..." (v.24)

La oss stanse opp litt. Hvem er det Paulus forkynner for? Det er ingen hvem som helst. Det er selveste landshøvdingen. Denne Feliks var opprinnelig en slave hos Antonia, mor til keiser Klaudius. Da han ble frigitt giftet han seg med en sønnedatter til M. Antonius og den egyptiske dronning Kleopatra. Slektskapet med keiseren gjorde at han raskt steg til høye stillinger i statens tjeneste. Han var kjent for sin grusomhet. Når han gifter seg for tredje gang er det med Drusilla. Selv i møte med så fornemme mennesker forkynner apostelen et uavkortet evangelium og det innebærer også at man forkynner at livet har to utganger: evig liv eller evig fortapelse. Det er ingen vei midt i mellom.

Til og med i det som kalles Den lille Bibel møter vi dette:

"For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, Den Èneste, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Her settes "evig liv" opp mot "fortapelse", og en dag kommer det en dom hvor utfallet skal bestemmes.

Hebreerbrevets forfatter beskriver det som skal skje den dagen vi er kommet dit i den menneskelige historien at alt er sluttført og vi har nådd målet, med disse ordene:

"Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer ..." (Hebr 12,22-23)

Her beskrives Gud som "alles Dommer". Dette er også en side av Guds vesen. Apostelen Peter beskriver det slik: "Og når dere påkaller Vår Far, Han som uten forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så gå med frykt all den tid dere er utlendinger her." (1.Pet 1,17)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvilke prinsipper Gud dømmer etter, og hva som kan frikjenne oss fra dommen.

(fortsettes)

Hva er apostlenes lære? Del 6

Vi fortsetter serien om hva som er "apostlenes lære", slik den benevnes i Apg 2,42

I den siste artikkelen henviste jeg til Hebr 6 hvor det nevnes en rekke ting som hører med til det Hebreerbrevetes forfatter kaller "den grunnleggende læren om Kristus". Det nest siste som nevnes er:

"de dødes oppstandelse" (v.2)

Faktisk står alt og faller med dette! Hele troen vår bygger på det faktum at Kristus sto opp igjen fra de døde.

Apostelen Paulus er krystallklar:

"Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som Han ikke har oppreist - hvis det altså er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått, er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker." (1.Kor 15,14-19)

Legg merke til de sterke uttrykkene i denne teksten. Om Kristus ikke er oppstått, da er:

1. Forkynnelsen uten innhold.
2. Troen uten innhold.
3. Vi er falske vitner
4. Troen til ingen nytte. Alt er bortkastet
5. Vi er fortsatt i våre synder, med andre ord redningsløst fortapt.
6. Vi er de ynkeligste av alle mennesker.

Så sentral er troen på oppstandelsen, slik vi bekjenner den med alle sanne troende: "Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden." (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

Uten Kristi oppstandelse er troen vår kun moral. Intet annet. Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, og den seier Han vant over døden og dødsriket gjør at det også venter en oppstandelse for den som hører Kristus til.

I det samme kapitlet hvor apostelen Paulus så sterkt understreker Kristi oppstandelses betydning, skriver han:

"Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. For siden døden kom ved et menneske, kom også oppstandelsen fra de døde ved et Menneske. For slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin avdeling: Kristus er førstegrøden, deretter levendegjøres de som tilhører Kristus, ved Hans komme. Så kommer enden, når Han overlater riket til Gud Fader, når Han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde. For Han må herske til Han har lagt alle fiendene under sine føtter. Den siste fienden som skal bli utslettet er døden." (v.20-25)

Oppstandelsen skjer altså i tre omganger:

1. Kristus oppstår først.
2. De som hører Kristus til oppstår ved Hans komme.
3. Så oppstår de som skal for dommen.

Til menigheten i Tessaloniki skriver Paulus:

"Men jeg vil ike at dere skal være uvitende, søsken, om dem som har sovnet inn, så dere ikke sørger som de andre som ikke har noe håp. For dersom vi tror at Jesus døde og sto opp igjen, så skal Gud føre dem som er sovnet inn i Jesus, sammen med Ham. For dette sier vi til dere med et Herrens Ord, at vi som lever og som blir igjen til Herrens gjenkomst, skal på ingen måte komme i forveien for dem somer innsovnet. For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra Himmelen. Og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord." (1.Tess 4,13-18)

Her ser vi hva som skal skje ved menighetens bortrykkelse. Alle de som er døde i Kristus oppstår før vi som lever også rykkes bort, og sammen skal vi være hos Herren for alltid.

(fortsettes)

Hva er apostlenes lære? Del 5

Til "apostlenes lære" hører håndspåleggelsen. Jesus instruerer jo sine apostler: "På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet." (Mark 16,18b)

Vi ser denne forbønnshandlingen utført f.eks i Apg 9 hvor disippelen Ananias legger hendene på Saulus, slik at han får synet tilbake (se v.12 og v.17-18)
Men håndspåleggelsen handler ikke bare om en forbønnshandling for syke. Håndspåleggelsen er i Det nye testamente et symbolsk handling for å formidle velsignelse, autoritet og helbredelse.

Den Hellige Ånd og nådegaver formidles ved håndspåleggelse:

I flere tilfeller i Apostlenes gjerninger ser vi at Den Hellige Ånd og de åndelige nådegavene formidles gjennom en forbønnshandling med håndspåleggelse:

"Men når apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. De kom ned og ba for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd. Men da Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse ..." (Apg 8,14-18)

Som allerede nevnt ber Ananias for Saulus og da legger han hendene på ham: "... for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd." (Apg 9,17)

I Apg 19 leser vi om det som skjer i Efesos. Først blir 12 tidligere disipler av døperen Johannes som blir døpt, så legger Paulus hendene på dem og da "kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord."

Innsettelse av eldste i menigheten og utsendelse av misjonærer skjer ved håndspåleggelse:

Vi ser dette skje i menigheten i Antiokia. Etter at Gud har talt til menigheten, og kalt Paulus og Barnabas til misjonens tjeneste, leser vi: "Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem." (Apg 13,3)

Innsettelse av eldste skjer gjennom håndspåleggelse og bønn: "Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overga de dem til Herren, som de var kommet til tro på." (Apg 14,23)

Og det samme skjer ved innsettelsen av menighetens diakoner: "Disse menn stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem." (Apg 6,6)

Hvem kan utøve praksisen med håndspåleggelse?

Det er noen ting vi skal merke oss når det gjelder håndspåleggelsen. Det ene er at det er ikke likegyldig hvem som gjør det, og det andre er at man skal være varsom med å gjøre det.

1. Jakob skriver i sitt brev at er man syk skal man kalle til seg menighetens eldste. Det er de som skal salve den syke og be for ham/henne, jfr Jak 5,14.

2. Jeg merker meg at det er to apostler som sendes ut fra menigheten i Jerusalem til Samaria for å be for de som er blitt omvendt der, og det er de som legger hendene på dem for at de skal motta Den Hellige Ånd. Vi ser dette i tilfellet med Timoteus. Det er apostelen Paulus som legger hendene på ham: "Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse." (2.Tim 1,6)

3) Timoteus, som altså var innsatt til tjeneste av apostelen Paulus, mottar fra denne en advarsel: "Vær ikke for snar til å legge hendene på noen! Gjør deg ikke medskyldig i andres synder! Hold deg selv ren!" (1.Tim 5,22)

Man skal ikke ukritisk legge hendene på noen, særlig ikke når det er snakk om tjenester de skal ha i menigheten. Kravene til eldste og diakoner er klart og tydelig beskrevet i Det nye testamente, og vi har ingen rett til å sette disse kravene til side.

Det å meddele Guds velsignelse er ikke noe vi skal ta lett på. Tjenesten med å legge hendene på noen hører altså med til en tjeneste man selv er innsatt i med håndspåleggelse av en eldste.

(fortsettes)

Apostlene - hva skjedde med dem? Del 3

Her kommer tredje og siste del av serien om hva som skjedde med apostlene:

Matteus - tolleren:
Også kalt Levi. Det er ikke mye vi vet om ham. Etter å ha forkynt evangeliet i Judea, dro han enten til Egypt eller Persia. Han døde som martyr. Evangeliet han skrev er datert mellom 50-75 e.Kr.

Jakob, sønn av Alfeus:
Etter å ha forkynt evangeliet i Israel, dro han til Egypt hvor han led martyrdøden.

Lebbeus med tilnavnet Taddeus:
Han har sannsynligvis forkynt evangeliet i Assyria, dagens østlige Irak og Persia (Iran), før han slo seg sammen med Simon seloten. Begge ble drept i Persia.

Simon seloten
Eller patrioten, tilhørte sannsynligvis en jødisk opprørsgruppe før han møtte Jesus. Lite er kjent om ham. Tradisjonen vil ha det til at han først forkynte i Egypt, før han slo seg sammen med Judas og reiste til Persia hvor de begge led martyrdøden. Simon skal ha blitt hakket til døde.

Judas Iskariot:
Begikk selvmord etter å ha forrådt Jesus.

Mattias:
Valgt til å etterfølge Judas. Lite er kjent om ham. En tradisjon forteller at han døde som martyr i Etiopia, en annen plasserer han i Judea først før han reiste til Kappadokia, det østlige Tyrkia og området rundt Det kaspiske hav.

Apostlene - hva skjedde med dem? Del 2

Vi fortsetter her serien om hva som skjedde med apostlene:

Filip:
Det er viktig å skille mellom apostelen Fillip og evangelisten/diakonen Filip. Førstnevnte forkynte evangeliet i Frygia, som er det vestlige og sentrale området av dagens Tyrkia. Han led martyrdøden på Hieropolis. Sistnevnte er mannen som ble Guds redskap i den store vekkelsen i Samaria, som omtales i Apg 8.

Bartolomeus:
Misjonsvirksomheten til Bartolomeus er knyttet til daværende Armenia, det vil si dagens Armenia, det østlige Tyrkia, det nordlige Irak, og det nordvestlige Iran og India. Andre mener at hans misjonsvirksomhet også kan inkludere Egypt, Arabia, Etiopia og Persia (våre dagers Iran). Tradisjonen mener å vite at han først ble flådd levende, og så halshugget der hvor dagens Baku ligger ved Det kaspiske hav.

Tomas, tvileren:
Det kan være at Tomas har arbeidet for evangeliets sak i Parthia, som inkluderer det moderne Irak og Iran. Dette folkeslaget omtales i Apg 2,9. Men den sterkeste tradisjonen knytter Tomas til det sørlige India. Indiske kristne fra det vestlige kystområdet Kerela hevder at det var her apostelen Tomas virket. Han skal ha blitt drept med et spyd i nærheten av Madras på østkysten, hvor et fjell også er oppkalt etter ham.

(fortsettes)

Apostlene - hva skjedde med dem? Del 1

Dette kartet er veldig interessant. Det viser hvor apostlene virket etter at de dro ut på sine misjonsreiser. Misjonsbefalingen slik den er gjengitt i Apg 1,8 lyder jo slik: "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria, og like til jordens ender." Hva skjedde med dem etter dette? Her følger en kort oversikt over det vi vet fra ulikt kildemateriale og fra tradisjonen:

Simeon Peter:
Arbeidet blant jødene inntil han etter hvert kom til Rom, hvor han ble biskop for den kristne forsamlingen der. Sammen med apostelen Paulus, er det mulig at han ble henrettet i forbindelse med forfølgelsen keiser Nero satte i gang i år 64 eller 67. Han ble sannsynligvis korsfestet med hodet ned, etter eget ønske. Mange bibelforskere mener at Markus evangeliet er basert på den undervisningen Peter gav. Selv skrev han to brev. Det er mye som tyder på at det første er skrevet tidlig i 60-årene, mens man antar at det andre er datert 65-68 e.Kr.

Andreas:
Simeon Peters bror, opprinnelig en disippel av døperen Johannes. Etter Jesu død og oppstandelse mener man at Andreas preket i Akaia, som er det sørlige Hellas og i Skytia (Ukraina og den sørlige delen av Russland. Han ble korsfestet i Patras i Akaia, på det som fikk benevnelsen "Andreas-kors", et kors som ser ut som en x.

Jakob, sønn av Sebedeus:
Under følgelsene iverksatt av Herodes Agrippa I, jødenes konge, ble Jakob halshogget. Vi leser om dette i Apg 12,1-2: "På den tiden la kong Herodes hånd på noen av menigheten og mishandlet dem. Jakob, Johannes' bror, drepte han med sverd." Før dette skjedde har Jakob virket i Jerusalem og Judea.

(fortsettes)

Et portrett av en apostel, del 4

Det var mens Johann Gerhard Oncken (bildet) oppholdt seg i Hamburg at han kom i kontakt med mennoniter. I Hamburg møtte Oncken Jacob Gysbert van der Smissen, som var diakon i en mennonitisk menighet. I 1833 besøkte Oncken mennoniter i Polen, samt en mennonite-koloni i Ukraina. Han deltok også under ordninasjoner av diakoner i disse sammenhengene, og holdt en lang korrespondanse med dem.

I 1878 begynte Onckens helse å skrante. I fysisk svakhet fant han trøst i ordene: "at Kristus elsket ham like til enden." Han avsluttet arbeidet for de ulike bibelselskapene han arbeidet for, men fortsatte som pastor. Det skotske bibelselskapet gav ham pensjon. I 1879, sent det året, fikk han et slag. Hans helse ble bare dårligere. Han flyttet til Zürich hvor han døde fredfullt 2.januar 1884, 84 år gammel. Hans kropp ble sendt til Hamburg, og under begravelsen preket en venn ved navn Köbner over teksten fra Salme 73,24: "Du leder meg med Ditt råd, og deretter tar Du imot meg i herligheten." Han ble gravlagt på den reformerte kirkes kirkegård i Hamburg. To skriftsteder står på støtten:

"... det er èn Herre, èn tro, èn dåp." (Ef 4,5)

"Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Apgj 2,42)

Johann Gerhard Onckens liv var usedvanlig fruktbærende. Han konstituerte over 280 baptistmenigheter og 1222 prekesteder! Han grunnla over 170 menigheter i Skandinavia og i de slaviske nasjonene. Han dannet også 771 søndagsskoler i Tyskland. Han forkynte evangeliet på Balkan, i Frankrike, Ungarn, Preussen, Russland, Sveits, Storbrittania, USA og Tyskland. Og mange av de som ble frelst i hans møter grunnla baptistmenigheter i andre land. Det er absolutt grunnlag for å kalle Johann Gerhard Oncken apostel.

Et portrett av en apostel, del 3

Baptistmenigheten i Hamburg, som ble grunnlagt 22. april 1834, da Johann Gerhard Oncken og seks andre lot seg døpe i elva Elben, vokste raskt. To år senere har den 68 medlemmer. Men så satte forfølgelsene inn.

Frem til nå hadde baptistene fulgt myndighetens pålegg om å døpe om natten. I 1837 begynner Oncken å døpe på dagtid og o full offentlighet. Det er nå han kommer med utsagnet, som han er blitt kjent for, og som mange baptister over hele verden har som sitt motto: "Hver menighet skulle være en misjon og hvert medlem en misjonær." Motstanden øket på. Så brenner Hamburg. Det skjer i 1842 og byen rammes hardt. Baptistene er på plass og hjelper, og myndighetene gir dem ro en stund på grunn av den innsatsen de gjorde for byens ve og vel. Så begynner trakasseringene igjen.

I 1848 og 1850 vedtok Hamburg bys borgere et dekret om religiøs frihet, som gjorde det mulig for baptister å kunne forkynne offentlig.

I 1848 arbeidet Oncken sammen med andre om å få utgitt Das Missionblatt, den første avis utgitt regelmessig av baptister i Europa. Året etter begynte han å undervise studenter, og i 1880 ble et fireårig teologisk seminar grunnlagt i Hamburg. Når de tyske baptistene skal forfatte sin trosbekjennelse i 1847, så er Johann Gerhard Oncken en aktiv og viktig bidragsyter. Det er han også når de tyske baptistene skal organisere sin sammenslutning av frie baptistmenigheter i 1849.

I neste artikkel skal vi se nærmere på de gode relasjonene Oncken hadde med mennonitene.

På bildet ser vi menighetslokalet til en av dagens baptistmenigheter i Hamburg, Den internasjonale baptistmenigheten.

(forsettes)

Et portrett av en apostel, del 2

I 1826 var Johann Gerhard Oncken (bildet) fremdeles medlem av en barnedøpende menighet. Men det er tydelig at han har fått problemer med dette, for han ville ikke la sitt nyfødte barn bli døpt. Grundige studier av Bibelen hadde fått ham til å stille spørsmål ved sitt og sin kirkes dåpssyn. Han diskuterte dåpen med sin pastor T.W Matthews. Onckens pastor må ha blitt overbevist om Onckens argumentasjon, og bestemte seg for å reise til England for å bli døpt med full neddykkelse. Men Oncken selv var ikke rede til dette ennå.

I 1829 skrev Oncken med James Haldane. Haldane var leder for en frimenighet i Skottland, og Haldane anbefalte Oncken å la seg døpe. Men Oncken mente at rådene fra Haldane var "utenfor bibelsk autoritet." Han sa: "Selv store menn kan ta feil." Men Oncken fikk ikke fred for dåpsspørsmålet. Han skrev også med en mann ved navn Joseph Ivimey, og Ivimey inviterte han likesågodt til London for å bli døpt der. Oncken hadde også fortalt sin historie til Calvin Tubbs. Denne Tubbs var sjøkaptein, og etter å ha ankommet USA fortalte han historien om Onckens søken etter sannheten til på et stevne for amerikanske baptister.

I 1833 besøkte Barnas Sears, en professor ved Hamilton College, Tyskland for å studere der. Han hadde hørt historien om Johann Gerhard Oncken og bestemte seg for å forsøke å finne ham og snakke med ham.

Året etter tok Oncken sin endelige beslutning. Sears dro fra Halle, hvor han studerte, til Hamburg, og døpte Oncken, hans kone og fem andre i elven Elben (bildet). Det skjedde 22.april 1834. Dåpshandlingen ble forrettet om natten! Tyske myndigheter mente det var moralsk anstøtelig at noen skulle dyppes i elven. Dagen etter organiserte Sears en baptistmenighet i Hamburg med de nydøpte som de første medlemmene. Baptistmenigheten i Hamburg er den eldste av baptistmenighetene i Europa som har overlevd.

(fortsettes)

Et portrett av en apostel, del 1

I år er det nøyaktig 210 år siden Johann Gerhard Onchen (bildet) ble født, den tyske evangelisten som regnes som den europeiske baptismens far. Han fikk også andre tilnavn: "De tyske baptisters far" og "De europeiske baptisters apostel". Og det er ikke uten grunn at denne mannen fikk en slik innflytelse. Han var en sann pioner.

Johann Gerhard Onchen ble født i den tyske byen Varel i Oldenborg 26.januar 1800. Hans far var i eksil av politiske årsaker, hans mor var død, så det var hans bestemor som tok seg av ham. Som barn ble Oncken døpt i den lutherske kirken, og sto som konfirmant i 1814.

Rett etter konfirmasjonen flyttet Onchen til Skottland, hvor han fikk arbeid hos en forretningsmann. I Skottland deltok han i gudstjenestene til Church of Scotland. Men da han senere flyttet til London begynte han å gå i en kongregasjonalist menighet, men det var i et metodist kapell, Great Queen Street Methodist Chapel, at han opplevde Jesus som sin Frelser. Det skjedde i 1820.

Tre år senere reiser han tilbake til Tyskland. Han er da medlem av English Reformed Church, og arbeider for British Continental Society. Dette selskapet arbeidet med å spre evangeliet. I 1829 tar han på seg en jobb for Edinburgh Bible Society. I 1879 - 50 år senere - hadde Onchen alene distribuert tilsammen over to millioner Bibler.

Glede og sorg fulgte Johann Gerhard Onchen hele livet. Han var en hardt prøvet mann, ikke minst hva død og sorg angår. 19. mai 1828 gifter han seg med Sarah Mann i London. Sammen fikk de syv barn. Sarah dør i 1845. Da er to av barna de fikk også døde. To år senere, i 1847 gifter Onchen seg med en enke fra Yorkshire, Ann Dogshun. Hun blir raskt akseptert av resten av familien, men dør 1873. Barn fikk de ikke. Så i 1875 gifter Onchen seg med Jane Clark, som var medlem av Spurgeons menighet, Metropolitan Tabernacle, i London.

Selv om Onchen levde i England er det ingen bevis for at han hadde kontakt med noen av de engelske baptistene. Hans overbevisning om troende dåp må derfor ha kommet gjennom et personlig studium av Bibelen.

(fortsettes)

Vekst krever apostoliske omgivelser

Det er både spennende og utfordrende utsagn menighetsplanteren Alan Hirsch (bildet) kommer med. I forbindelse med en sammenkomst for i kirkeledere i Texas nylig, sa Hirsh at fremtiden til kristenheten i Vesten avhenger av dens kapasitet til oppdage den apostoliske bevegelsen i stedet for å gi brensel til institusjoner!

Alan Hirsch er grunnlegger av Forge Mission Training Network, og forfatter av flere bøker. I sitt foredrag brukte Hirsch aposteltjenesten i den tidlige kirken og den moderne undergrunnskirken i Kina som eksempler for å underbygge påstanden sin. Det som kjennetegnet de nytestamentlige menighetene og kjennetegner husmenighetene i Kina er at disse menighetene er konsentrert om Kristi sak, ikke organisasjoner og program. Det var konsentrasjonen om Jesus som ledet mennsker til å følge Jesus. I utviklingslandene hvor ressursene er begrensede, vokser kirken, mens i USA og Europa hvor ressursene er mange mister kirken innflytelse.

En av problemstilingene som Alan Hirsch tok opp i sitt foredrag, er hvordan den kinesiske kirke kunne vokse fra omkring to millioner i 1950 til omlag 120 millioner i dag, og det uten hjelp av bygninger, program, ungdomsarbeide eller andre ting som amerikanske menigheter anser å være så viktig? Og veksten har kommet under svære forfølgelser og stor motstand.

Hirsch mener at veksten kommer av at hver troende er en menighetsplanter, og hver menighet blir en menighetsplantende menighet. I følge Hirsch må det finnes apostoliske omgivelser om man skal kunne få vekst. Dette er da også den største utfordringen for de tradisjonelle menighetene.

Hva kan vi lære av de apostoliske teamene, del 1

Jeg studerer aposteltjenesten for tiden, og i den forbindelse har det vært interessant å se nærmere på det team av medarbeidere som var rundt apostelen Paulus. Hvem var disse menn, og hva kan de lære oss om etterfølgelsen av Kristus og radikalt kristent liv?

Mot slutten av det bemerkelsesverdige brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ, skrevet mens apostelen Paulus sitter fengslet i Rom, navngir Paulus syv menn som har assistrert ham på den tiden. I en serie artikler skal vi se nærmere på disse syv. Den første som navngis er:

Tykikus

Om ham heter det: "Tykikus, vår kjære bror, trofaste tjener og medtjener i Herren, skal fortelle dere alt nytt om meg." (Kol 4,7)

Tykikus kom fra Efesos, og hadde vært en nær medarbeider av Paulus i mange år, når dette skrives. Han hadde vært i samme reisefølge som apostelen og var en del av det apostoliske teamet til Paulus. Skulle vi beskrive ham med et ord måtte det bli ordet "tjener". Tykikus hadde vært sammen med Paulus som en representant fra de hedningekristne forsamlingene, når den innsamlede gaven skulle bringes til forsamlingen i Jerusalem. Han fulgte Paulus så langt som til Milet. Tykikus var også den som var kurer for Efeserbrevet, og som sannsynligvis også var kurer for 2.Korinterbrev, sammen med Titus.

Tykikus ble sendt til Kreta for å tjenestegjøre der sammen med Titus. Han arbeidet også i Efesos, og etterfulgte muligens Timoteus. Han hørte med blant de aller første som risikerte livet sammen med Paulus på hans tredje misjonsreise. Nå blir han sendt ut av apostelen til Kolossæ for å utføre et oppdrag der. Han skal oppdatere forsamlingen der om apostelens virksomhet. Det er tydelig at det er viktig at de første menighetene var oppdaterte på hva som skjedde med den apostoliske tjenesten. Tross alt var den jo helt grunnleggende i pionerfasen for etableringen av en kristen forsamling. Vi leser følgende i Ef 2,20:

"Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen."

(fortsettes)

Døden var ikke sterk nok for å holde Jesus fast

Jeg holder på å lese Apostlenes gjerninger på nytt.

Noe av det som slår meg allerede i det første kapitelet er understrekningen av apostelenes betydning. Fra vers 15 tales det om valget av en ny apostel etter Judas. Om Judas sier Peter:

"Han var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag." (v.17)

Så ser vi i vers 21:

"Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp."

Dette sier oss noe viktig om kirkens ledelse. Først og fremst står de 12 apostlene i en særstilling. De har fått en betrodd tjeneste og oppdrag, så når Judas forråder Jesus og tar sitt eget liv, må det velges en ny. Når man så skal velge, så kan man ikke velge hvem som helst til denne særsklite tjenesten som de 12 representerer. Vedkommende må velges blant den gruppen som fulgte Jesus helt fra begynnelsen av Hans tjeneste. Det er disse vi leser om i vers 21.

Og hva er så kriteriet for å høre med blant de 12? Det er flere, men det viktigste finner vi også i dette verset: "Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han har stått opp."

Jeg synes dette er interessant: En apostel er en som er et vitne om oppstandelsen.

Peters pinsepreken er også en påskepreken! For i den understreker også Peter oppstandelsens avgjørende betydning for vår tro. Vi tror ikke bære på en lære, men vi tror på at Jesus er oppstått fra de døde. Peter underviser om Jesu korsdød til de mer enn 3000 som hørte hans pinsepreken, og så sier han:

"Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Apgj 2,24)

Dette har jeg frydet meg over noen dager nå. Som våre ortodokse venner sier: Med døden nedtrampet han døden! Tenk det - døden, dette endelige punktum for levd liv her på jorden, klarte ikke å holde Jesus fast! Døden var ikke sterk nok for dødens triumfator!

Dette tar jeg med meg inn i denne påsken.

Bildet er en kunstners fremstilling av apostlene Peter og Johannes som løper til graven, etter at de har hørt at Jesus er stått opp igjen fra de døde.

Salveolje og enhet bringer Kristi velduft

Den profetiske Salme 133 er et ord som jeg stadig vender tilbake til:

"Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet. Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som kaller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid."

Enheten mellom de troende er som en magnet for Guds velsignelse! Derfor er det også Jesus ber: "Hellige Far. bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik som Vi er ett." (Joh 17,11)

Salveoljen - en helt spesiell og velduftende krydderolje ble tilberedt på en helt enestående måte. Dette var en hellig forbindelse beregnet på en spesiell anledning. Den ble helt rikelig over Arons hode, rant ned langs skjegget hans, mettet klærne som dekket hele kroppen og dryppet ned på gulvet. Duften fylte stedet der presten utførte denne tjenesen. Dette er et profetisk bilde på Kristus og Hans menighet.

Oljen - symbolet på Den Hellige Ånd - helles over Kristus som er hodet for menigheten. Fra Ham renner den ned på skuldrene, de som bærer byrdene, Hans utvalgte apostler, og derfra ned på hele kroppen. Selv føttene - de som skal bære budskapet videre - får del i salveoljen. Velduften er til stede alle steder hvor Kristi kropp er. Og vi utgjør denne kroppen.

"Men Gud være takk som alltid leder oss i triumftog i Kristus, og som ved oss gjør velduften av Hans kunnskap kjent på ethvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For dem som går fortapt, er vi dødens duft som fører til død, og for dem som blir frelst, er vi livets duft som fører til liv." (2.Kor 2,14-16a)

"Den apostoliske kraft og evangeliets salvelse flyter ut fra Jesus til de lederne Han har utpekt, og blir forløst gjennom en levende, sunn og aktiv kropp," skriver min gode venn John Noble, som var som en åndelig far for meg i mange år. Og så legger John til: "Jesu bønn blir endelig besvart."

"Og den herlighet som Du gav Meg, har Jeg gitt dem, så de kan være ett, slik som Vi er ett. Jeg i dem og Du i Meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, og for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg og at Du har elsket dem, slik som Du har elsket Meg." (Joh 17,23-24)

Guds folk - Hans menighet, er Hans hellige nasjon og kongelige presteskap. Vi har en jobb å gjøre, men for å lykkes trenger vi salveoljen og enhet.

Apostler idag, hvorfor ikke? del 4

I går nevnte jeg apostelen Chi Dung, som i snart 20 år har reist fra landsby til landsby og startet menigheter i de vietnamesiske fjellene. Selv kaller han seg en "fødselshjelper". Strategien han bruker er å reise til en landsby hvor det vanligvis finnes et par kristne fra før. Der blir han boende fra to til fem år, frem til menigheten er ordentlig etablert. En annen moderne apostel er Broder Yun (bildet), kanskje bedre kjent som "den himmelske mannen", den kinesiske husmenighetslederen som på mirakuløst vis klarte å unnslippe et meget strengt bevoktet fengsel i Kina og som fortsetter sitt apostoliske arbeid gjennom visjonen "Tilbake til Jerusalem".


Begge disse to mennene kunne beskrives med ett eneste ord: pionerer! Hvis det er noe en apostel er så er det å være pioner. Paulus anstrengte seg konstant for å bryte ny mark for evangeliet:


"For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og gjerning , for å føre hedningefolkene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: De som Han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og se som ikke har hørt, skal forstå." (Rom 15,18-21 Bibelen Guds Ord)


"Vi vil ikke rose oss i det vide og det brede, men bare innenfor grensene av det området som Gud har utpekt for oss, et område som også omfatter dere. For vi forstrekker oss ikke, som om vår myndighet ikke rakk til dere, for også til dere kom vi med Kristi evangelium. Vi roser oss ikke av noe som ligger utenfor våre grenser, det vil si at vi roser oss ikke av andre menneskers arbeid. Men vi har det håp at etter hvert som troen deres vokser, skal virkefeltet vårt bli vidt utvidet ved dere, slik at vi kan forkynne evangeliet i de områdene som er bortenfor dere, uten å rose oss av det som er oppnådd innenfor en annens arbeidsområde." (2.Kor 10,13-18 Bibelen Guds Ord)


2. Med andre ord: apostler er pionerer som etablerer menigheter. Menighetsetablering var det opplagte resultatet av en apostolisk tjeneste i det første århundre. Nå er Herren selv den som bygger sin menighet, jfr Matt 16,18, men Han har valgt å utføre dette arbeidet gjennom apostler, som Han bruker som vise byggmestere. Apostelen Paulus sier det slik: "Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den..." (1.Kor 3,10 Bibelen Guds Ord)


Det er ett unntak i Det nye testamente fra dette mønsteret, og det er menigheten i Antiokia. Denne menigheten var ikke grunnlagt av apostler, men den skulle føde frem noen av de mest bemerkelsesverdige apostler noensinne: Paulus og Barnabas. Herren er både designeren og byggmesteren av sitt eget hus, så Han kan gjøre som Han vil.


Det er viktig å spørre seg selv om man er en som skal bygge Herrens hus: Er dette et hus hvor Herren vil bo med sin herlighet, eller bygger jeg for å tiltrekke mennesker? En apostel vil bygge etter Herrens arkitekttegning! Det viktigste med Herrens hus er dette: "Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse." (1.Tim 2,4) Drar det vi bygger mennesker til Herren, slik at de erkjenner sin synd, vender om og blir frelst? Det finnes steder hvor forholdene er slik at Hans nærvær vil ikke trekke mange mennesker til seg, og det finnes steder hvor Han vil dra flere til seg enn noe menneskelig apparat kan romme. Den apostoliske visjonen i Det nye testamente handler om at Gud bor i mennesker ved sin Ånd - ikke i murstein.


Så kan vi spørre med rette: Er de som i dag kaller seg apostler virkelige pionerer som planter menigheter? Som legger ned sine egne liv og sine egne ambisjoner og reiser til områder hvor evangeliet ikke har vært forkynt, lever der for å se en menighet vokse seg sterk? Dette er etter min mening et av de virkelige testspørsmålene på om vi snakker om en falsk eller en ekte apostel.

(fortsettes)

Apostler idag, hvorfor ikke? del 3

I postkassen i går lå siste nr av Ropet fra Øst, som jeg var redaktør for i fire år. På førstesiden står det: "En apostel i fjellene". Inne i bladet kan man lese om Chi Dung (fingert navn) fra Vietnam, som i snart 20 år har reist fra landsby til landsby og startet nye menigheter i de vietnamesiske fjellene. Jeg finner det veldig interessant at man velger å tiltale denne mannen som apostel. Det stemmer godt overens med min forståelse av at denne tjenestegaven fortsatt eksisterer i beste velgående, og at det er på tide at vi våger å bruke denne benevnelsen igjen. La oss se nærmere på hva som karakteriserer den nytestamentlige apostelen, den aposteltjenesten som er beskrevet blant annet i Efeserbrevet kapitel 4. Som jeg skrev i går skiller denne aposteltjenesten seg fra tjenesten til de 12 apostlene, som står i en særstilling.


1. Apostler er åndelige fedre
I det første århundre var det viktig for menigheten å gjenkjenne og anerkjenne de lederne som var ordinert av Herren. Det var også slik at det er viktig at de apostoliske lederne gjenkjente og støttet det arbeidet som Herren anerkjente gjennom andre tjenestegaver. Vi ser dette blant annet det som skjer i Samaria. I Apgj 8 kan vi lese om tjenesten som evangelisten Filip utførte i denne byen, hvor en vekkelse brøt løs og mange mennesker kom til tro. Når den kristne forsamlingen i Jerusalem får høre om dette sender de to apostler til Samaria, for å hjelpe Filip til å legge et solid fundament blant de troende der. Det samme skjer når hedningene blir frelst i Antiokia, da blir Barnabas sendt for å hjelpe, oppmuntre og grunnfeste dem.


Det som skjedde gjennom dette var at Kristi legeme ble bygget opp. Dette skjedde ikke bare gjennom undervisning i Guds ord, selv om det var avgjørende viktig. Men like mye gjennom det eksemplet man kunne se i apostlenes egne liv. De var levende eksempler på hvilke konsekvenser troen fikk for den som hadde Jesus som herre i sine liv.


Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus om åndelige fedre:


"For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere." (1.Kor 4,15-16)


Nå var ikke mangelen på åndelige fedre karakteristisk for den første menighet. Dette er karakteristisk for vår tid også. Det finnes mange fremragende predikanter og lærere, men få fedre.


En åndelig far reproduserer sin tjeneste i andre. Han øser av sin kunnskap og sitt liv inn i andre og investerer i enkelt personer. Det er veldig få som gjør dette i dag - dessverre.


En som driver med disippeltrening, for det er det dette handler om, er ikke nødvendigvis en apostel, men en apostel driver med disippeltrening! Å være apostolisk er mer enn bare det å reprodusere ens tjeneste, det er mest av alt dette: Å se Kristus bli formet i hele kirken.


I neste artikkel skal vi se nærmere på apostelen som pioneren.


Bildet er av Andrew og Mo Shearman. Andrew har en anerkjent apostolisk tjeneste, og har hatt det i mange år.

Apostler idag, hvorfor ikke? del 1

En av de tjenestegavene som er gitt til den nytestamentlige forsamlingen er apostler. "Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp. Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger." (1.Kor 12,27-28) Til forsamlingen i Efesos, beskriver apostelen Paulus det som er blitt kalt de femfoldige tjenestegavene, og der nevnes også aposteltjenesten først. "Og Han ga noen til å være apostler..." Til den samme forsamlingen understreker også Paulus: "Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen." (Ef 2,20)


Apostelen og profeten er som spydspisser. Om disse to tjenestegavene ikke får fungere, og om ikke de får legge en ordentlig grunnvoll, så kommer forsamlingen til å miste retningen, styrken, salvelsen og den åndelige forståelsen. Man skal ikke lese mye i Apostlenes gjerninger eller brevlitteraturen i Det nye testamente for å se akkurat det.


Det er mye snakk om apostler i dag - og det er fremdeles sant at flere av de som sier at de er det, slett ikke har noe å gjøre med aposteltjenesten å gjøre! Derfor starter jeg opp med en undervisningsserie om aposteltjenesten. Både for å finne svar på hva Det nye testamente har å si om denne viktige tjenestegaven til forsamlingen, og hvordan den fungerer i dag.


Nå helt i startfasen kan vi slå fast en ting: En apostel er både en veirydder og en grunnlegger. Vi står overfor store utfordringer i tiden fremover, og Guds forsamling trenger menn som er villige til å legge ned sine liv og påta seg lidelse for å se at Gud reiser opp erobrende lokale menigheter, og fornyer de bestående. Til dette trengs det en apostolisk tjeneste, som har en gjennombrudds salvelse fra Den Hellige Ånd, slik at når vi bryter ny mark for Herren, så bærer det rik frukt. Du vil se et eksempel på dette i artikkelen som følger denne, om menighetsplantingen som skjedde i Swaziland 1.påskedag.


(fortsettes)