En av de tjenestegavene som er gitt til den nytestamentlige forsamlingen er apostler. "Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp. Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger." (1.Kor 12,27-28) Til forsamlingen i Efesos, beskriver apostelen Paulus det som er blitt kalt de femfoldige tjenestegavene, og der nevnes også aposteltjenesten først. "Og Han ga noen til å være apostler..." Til den samme forsamlingen understreker også Paulus: "Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen." (Ef 2,20)
Apostelen og profeten er som spydspisser. Om disse to tjenestegavene ikke får fungere, og om ikke de får legge en ordentlig grunnvoll, så kommer forsamlingen til å miste retningen, styrken, salvelsen og den åndelige forståelsen. Man skal ikke lese mye i Apostlenes gjerninger eller brevlitteraturen i Det nye testamente for å se akkurat det.
Det er mye snakk om apostler i dag - og det er fremdeles sant at flere av de som sier at de er det, slett ikke har noe å gjøre med aposteltjenesten å gjøre! Derfor starter jeg opp med en undervisningsserie om aposteltjenesten. Både for å finne svar på hva Det nye testamente har å si om denne viktige tjenestegaven til forsamlingen, og hvordan den fungerer i dag.
Nå helt i startfasen kan vi slå fast en ting: En apostel er både en veirydder og en grunnlegger. Vi står overfor store utfordringer i tiden fremover, og Guds forsamling trenger menn som er villige til å legge ned sine liv og påta seg lidelse for å se at Gud reiser opp erobrende lokale menigheter, og fornyer de bestående. Til dette trengs det en apostolisk tjeneste, som har en gjennombrudds salvelse fra Den Hellige Ånd, slik at når vi bryter ny mark for Herren, så bærer det rik frukt. Du vil se et eksempel på dette i artikkelen som følger denne, om menighetsplantingen som skjedde i Swaziland 1.påskedag.
(fortsettes)
Apostelen og profeten er som spydspisser. Om disse to tjenestegavene ikke får fungere, og om ikke de får legge en ordentlig grunnvoll, så kommer forsamlingen til å miste retningen, styrken, salvelsen og den åndelige forståelsen. Man skal ikke lese mye i Apostlenes gjerninger eller brevlitteraturen i Det nye testamente for å se akkurat det.
Det er mye snakk om apostler i dag - og det er fremdeles sant at flere av de som sier at de er det, slett ikke har noe å gjøre med aposteltjenesten å gjøre! Derfor starter jeg opp med en undervisningsserie om aposteltjenesten. Både for å finne svar på hva Det nye testamente har å si om denne viktige tjenestegaven til forsamlingen, og hvordan den fungerer i dag.
Nå helt i startfasen kan vi slå fast en ting: En apostel er både en veirydder og en grunnlegger. Vi står overfor store utfordringer i tiden fremover, og Guds forsamling trenger menn som er villige til å legge ned sine liv og påta seg lidelse for å se at Gud reiser opp erobrende lokale menigheter, og fornyer de bestående. Til dette trengs det en apostolisk tjeneste, som har en gjennombrudds salvelse fra Den Hellige Ånd, slik at når vi bryter ny mark for Herren, så bærer det rik frukt. Du vil se et eksempel på dette i artikkelen som følger denne, om menighetsplantingen som skjedde i Swaziland 1.påskedag.
(fortsettes)
4 kommentarer:
Nå skal ikke jeg være for bastant, men jeg tror vi skal frigjøre oss litt fra den moderne tradisjonens tolkning av tjenestegavene, og se direkte på Bibelen hva de involverer.
Selv mener jeg selve kjernen til å forstå tjenestegavene ligger i følgende fortsettelsen av det første verset du siterte:
"...for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, 13 inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde."
Mao. har man ikke en tjenestegave først og fremst i kraft av den nådegave man fungerer i, men at man på en særskilt måte er satt til å utruste de hellige i den\de nådegaver som faller inn under tjenestegaven.
Desverre har vi i dag snudd det på hodet slik at de som skulle utrustet de hellige til tjeneste istedenfor er de (eneste) som er i tjeneste.
For å karrikere det litt:
Egentlig skulle en profet først og fremst utrustet de hellige i det profetiske, og de hellige som ikke er profeter først og fremst være de som profeterte.
Men det er som sagt en karrikering. En profet må selvsagt fungere i det profetiske på lik linje med de profeten skal være med å utruste.
En viss type profetier vil jeg også anta at først og fremst kommer gjennom dem som er annerkjent, og vel ansett.
Mvh.
Lars
Tusen takk Bjørn Olav Og Lars. Jeg er enig i det dere skriver, og jeg er enig i karrikeringen din, Lars.
Man trenger å trene pastorer i å trene menigheten i å fungere i nådegavene. Nådegavekurs har sin misjon, men kurset og kunnskapen om nådegavene visner om man ikke kan følge opp (og utruste de hellige til å fungere i hellighet).
I påsken ble jeg komfortabel med begrepet Profetskole. Før så jeg på det som karismatisk sværmeri, men nå ser jeg på det som bibelsk riktig og viktig for en nytestamentlig menighet.
Jeg har skrevet et innlegg om dette på min egen blogg Akasie, og på min hjemmeside Kirkevekst og data.
Jan Einar:
Det med profetskole er faktisk ganske interessant når man ser på den tradisjonelle pinsevennforståelsen av at ting skal komme dalende fra himmelen.
Men GT's profeter gikk faktisk på institusjonelle profetskoler.
Det er ikke ment som et sleivspark mot pinsevenner, men jeg er vokst opp med en forståelse av at alt slikt skal treffe meg som et lyn uten noen innblanding fra min side på noen måte.
Det å LÆRE å høre Guds stemme, og at å tale i tunger faktisk må være noe jeg frivillig gjør var helt fremmede tanker. (uten at noen nødvendigvis direkte forkynte noe av dette.)
Jeg tror faktisk det både er mulig, bibelsk og nødvendig å trene mennesker i nådegavene istedenfor at man skal være så overåndelig at man må famle frem i blinde.
Jeg tror også det profetiske er selve utgangspunktet for de karismatiske gavene ettersom at det dreier seg om å la seg bli ledet av Ånden.
Et sitat som ofte kommer til meg i denne sammenheng er at vi har mange lærere, men få fedre.
Mvh.
Lars
Skandinavias bønneapostel Kjell Sjöberg drev i flere år "Profetskolen i Bro". Mange er de som fikk en grudig opplæring i den sammenhengen - ikke minst takket være det eksemplet Kjell selv var. Det er noe lignende på gang her i Norge når det gjelder det samme, som snart vil bli introdusert.
Legg inn en kommentar