Hvile i Kirkens overleverte tro

Ny revidert tekst
En for oss ukjent person har skrevet Salme 84. Det eneste vi vet er at vedkommende var av Korahs barn. Men denne ukjente har funnet hjem. Hør bare:

"Hvor elskelige dine boliger de, Herre, hærskarenes Gud! Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet seg et hus og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine altere, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! Salige er de som bor i ditt hus, de skal stadig love deg. Sela," (Salme 84,2-5. Norsk Bibel 88. Revidert 2007)

Den siste tiden har det pågått en debatt på bloggen om hva som er sann kristen tro, om vi kan stole på Bibelen og om Bibelen ikke er utgått på dato. I vårt samfunn hvor det myldrer av alle slags alternativer, mener enkelte at det ikke er mulig å kunne si hvem som har rett eller ikke. Finnes det i det hele tatt èn sannhet, og hvem besitter den?

For en del år siden kunne man si: Jeg tror på Bibelen og Bibelen er eneste rettesnor for liv og lære, og de fleste visste hva du mente med det. Den tiden er definitivt forbi. I dag - med ulike bibelsyn til stede i samme kirkesamfunn - mener den ene så, og den andre slik, og begge påstår at de har rett og den andre feil.

Men det kan ikke være slik at alt er sant, eller like sant. Bibelen lærer f.eks ikke ulike ting om ekteskap, om homofili, - bare for å ta to av de emnene som har vært diskutert de siste dagene på denne bloggen.

Jeg har selv strevd mye med spørsmålene knyttet til hva en sann kristen bekjennelse er. Når Judas, Jakobs bror setter seg ned for å skrive sitt lille brev og som er blitt en del av vår nytestamentlige kanon, så skriver han:

"Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Fra reformasjonstiden har vi lært dette: Skriften alene.Men er det mulig? Selv i den lutherske kirke er det slik at de oldkirkelige bekjennelsene har spilt og fortsatt spiller en stor rolle som en sammenfatning av "Kirkens tro". Prestene i denne kirken forplikter seg faktisk på sin kirkes bekjennelse, og må slutte som prest hvis de lærer eller lever i strid med bekjennelsen. Det er blitt sagt at bekjennelsen er underordnet Bibelen, men i virkelighetens verden ser det slik ut: bekjennelsen er en ufravikelig norm. Man kunne derfor kanskje si: Skriften står aldri alene.For mitt eget vedkommende er utgangspunktet annerledes enn livsynsmangfoldet. Jeg mener at de oldkirkelige bekjennelsene og de syv økumeniske kirkemøtene gir et sant og riktig uttrykk for hva sann kristen tro er for noe. Når dette er utgangspunktet så endres ikke noe med tiden, eller fordi det er politisk korrekt, eller på grunn av trender. Kirkens tro er den samme, slik den var fra grunnleggelsen og slik den alltid vil være inntil Jesus kommer igjen. Dette har gitt meg hvile og ro, og en trygg overbevisning. For meg er dette et ankerfeste, slik at man ikke drives av vær og vind. Jeg forstår godt at folk spør og leter. Selv er jeg glad for å ha funnet hjem, som svalen i Salme 84.

Fader Ottar Mikael Myrseth har skrevet et studiehefte om den kristne tro, og dette er hva han blant annet skriver om kirken: "Kirken er Guds og benevnes derfor med samme kjennetegn som Gud selv. Kirken er hellig som Gud, det vil si utskilt fra verden og utvalgt for å tilhøre Gud.... Derfor arbeider Kirken alltid for å verge sin tro mot forandringer, forvrengninger og fornektelser. Den sanne Kirkes tro måles på at den er tro mot apostlene og at den er katolsk, det vil si at den er blitt trodd overalt, alltid og av alle. Ny lære, ny ordning eller ny moral strider mot Kirkens katolisitet. Det samme gjelder privatmeninger. Bak denne troen ligger Jesu løfte om at Kirken aldri har gått eller skal kunne gå til grunne. Det betyr at den sanne tros tradisjon alltid skal finnes og kunne gjenkjennes av dem som søker den... Kirken er èn og Kirken er apostolisk. Kirken er èn fordi den er Kristi legeme. All splittelse er menneskenes synd. Kirken er bygd på apostlenes grunnvoll, det vil si på deres lære og deres fullmakter gitt dem av Kristus. Disse fullmakter har apostlene overdratt til sine etterfølgere, biskopene. Dette er Kirkens sanne tradisjon og identitet."