Kirkerom og Gudsnærvær

I Det gamle testamente kunne Guds nærvær knyttes til den fysisk bygning, enten det dreide seg om tabernaklet i ørkenen eller Templet i Jerusalem. I Det nye testamente slår kirkens første martyr, diakonen Stefanus fast at "Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apgj 7,48-49. Norsk Bibel 88/07) I Den nye pakt er Gud nærværende med sin Ånd i den som er blitt gjenfødt ved troen på Jesus Kristus. "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere." (1.Kor 3,16. Norsk Bibel 88/07)


Likevel taler apostelen Paulus i 1.Tim 3,15 om Guds hus som samlingen av de troende på ett sted på følgende måte: "Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (Norsk Bibel 88/07)


Det apostelen her sikter til er den gudstjenestefeirende menighet. Det kommer tydelig frem når han snakker om "hvordan en bør ferdes i Guds hus". De først kristne kom sammen i huskirker, hus tilhørende kristne som hadde store nok hus til at menigheten kunne komme sammen. Når jeg var i London i fjor var jeg blant annet i British Museum, og kunne der se eksempler på hvordan disse tidlige huskirkene så ut. Det er tydelig at de hadde en form for liturgisk utsmykning. I epistlene i Det nye testamente finner vi da også flere eksempler på skriftlige uttrykk, blant annet bønner og bekjennelser, som med stor sannsynlighet er brukt liturgisk i disse samlingene. Ikke minst i forbindelse med brødsbrytelsen. Et eksempel på dette er ordene fra 1.Kor 10,16-17 som med stor sannsynlighet er en slik liturgisk tekst: "Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle èn kropp. For vi har alle del i det ene brød." (NTR 05) Og for å gi et eksempel på en av de første trosbekjennelsene brukt i den tidlige kirken henviser jeg til 1.Tim 3,16: "Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort: Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet." (NTR 05) Dette er ord vi kjenner igjen fra de senere trosbekjennelsene, ikke bare den apostoliske og den nikenske, men forløperne til disse. Tekstene fra 1.Kor 10,16-17 og 1.Tim 3,16 ble sannsynligvis lest i forbindelse med nattverdfeiringen. Legg merke til ordlyden i den nye norske oversettelsen: "Samstemt bekjenner vi..."


Det gjør noe med meg å skride inn over dørterskelen til en kirke som jeg vet er vigslet for gudstjeneste og bønn. Gjerne en som har stått noen tusen år! Det å tre inn i kirkerommet og vite at her er det blitt bedt, sunget og feiret nattverd av mennesker som nå er en del av den himmelske gudstjenestefeirende forsamling, er sterkt. Jeg får ikke den samme følelsen når jeg går inn i en gammel fabrikkbygning som er omgjort til en moderne møtesal, hvor man skal lete lenge etter noe som kan minne om at det er kristne mennesker som kommer sammen.
Mange slike gamle kirkerom - sakrale er et godt ord - innbyr oss til stillhet, ettertanke, ærbødighet for Den hellige og det hellige.